Trond Albert Skjelbred - Partner i Nor PR og en av landets mest profilerte PR-rådgivere. - Forfatter av boken ”Idar Vollvik om PR / Det kunne ikke skjedd i virkeligheten”, som kom ut i 2009. Han har 15 års erfaring fra PR-bransjen.

I fjor holdt jeg noen foredrag for partnerne i et av Nordens ledende advokatfirma. Temaet for et av disse var Hvordan tenke kommersielt? Spørsmålet var satt på dagsorden fordi finanskrisen hadde redusert antall innkommende telefoner og oppdrag. Advokatene måtte ut i markedet og selge sine tjenester. Spørsmålet som ble stilt var: hvordan selge kunnskapsintensive tjenester uten å være prangende og harry?

Det er viktig å erkjenne at salg ikke alltid foregår i en butikk eller rundt et møtebord. Et middagsselskap kan for eksempel være en god anledning til å fremme et budskap. En god selger lar seg ikke stoppe av at klokken har passert fire, men benytter slike sosiale anledninger til å profilere seg selv og sin bedrift. Å etablere en fordelaktig posisjon vil alltid være en effekt av alle de kontaktpunkter man har i relasjonen. Salgssamtaler, vareprat, kundemøter og selskapsliv handler i bunn og grunn om det samme for dyktige selgere; man har en anledning til å påvirke folks beslutninger og valg.

I tillegg til mer eller mindre improviserte salgssamtaler kan følgende syvtrinnsprosess være til hjelp i målrettet salgsarbeid:

Finne og vurdere potensielle kunder: Følg med på det som skjer rundt deg og i mediene, og diskuter muligheter med dine kolleger. Timing, tempo og utholdenhet er avgjørende faktorer.

Utvikle strategi: Når du har identifisert en mulig kunde må du gjøre nødvendig research om det aktuelle selskapet. Kartlegg eierforhold, økonomi og medieomtale. Vurder hva den potensielle kunden har behov for og bestem deg for hva du vil selge.

Selge inn første møte: Sørg for at du får kontakt med riktig person. Deretter: forskning viser at når du ringer tar det mottakeren kun ti sekunder å vurdere om dette er interessant eller ikke. På denne tiden skal du primært få kunden til å ville fortsette samtalen (med det samme eller senere). Ha derfor de gode poengene klare. Husk at det kun er møtet du skal selge inn. Ikke noe annet. Send deretter e-post som bekrefter møtetidspunkt og møtested og som kort redegjør for tema, deg og selskapet ditt.

Forberedelser til første møte: Møt godt forberedt til møtet. Vurder hvordan du vil presentere innholdet, men husk å snakke om kunden og dennes behov. Presentasjonen må være fleksibel slik at den kan kuttes eller forlenges. Vær engasjert. Tenk gjennom fysiske og praktiske ting som kleskode, prosjektor og materiell.

Gjennomføre første møte: Lytt. Lytt. Lytt. Kunden er mest interessert i å snakke om seg selv. Få derfor vedkommende til å snakke om sine utfordringer. Still gode og relevante spørsmål. Vis gjennom dine innspill at du har gjort forarbeidet ditt, men ikke vær verdensmester. Kom med konkrete forslag. Vær fleksibel og kast alle planer hvis du opplever at det er det riktige. Ikke prøv å selge inn for mange ting på én gang.

Få til en avtale: Husk å snakke om penger. Det er lett å bli så engasjert at du glemmer at dette handler om salg. Vær tydelig på hva du tilbyr og bli så langt som mulig enige om økonomiske rammer, mandat og samarbeidets form og ambisjoner. Send deretter skriftlig oppdragsbekreftelse og følg opp denne per telefon.

Komme seg videre: Tidlige gevinster gjør kunden trygg på sitt valg av leverandør. Vær innstilt på å måtte levere noe gratisarbeid for å komme videre, men gjør det klart for kunden dersom du gjør dette. Når jobben er gjort og skal faktureres, er det viktig at denne gir en god oversikt over dine leveranser. En ”brevbombe” kan føre til en brå og ubehagelig slutt på kundeforholdet.

Til slutt: Tenk gjennom hvordan du vil videreutvikle kundeforholdet. I salg er det
mest lønnsomme man kan gjøre å pleie etablerte relasjoner. Lykke til!

Andreas Gravdal - Ungdomsviter, foredragsholder og spaltist. - Har de siste ti årene jobbet med forebyggende arbeid blant unge. - Driver kommunikasjonsbyrået andreasgravdal.com

Har du noen gang kjent på den deilige følelsen av å bli møtt med et smil eller «hei, hvordan går det?» Jeg håper det. Har du også kjent på følelsen av å komme inn i et rom og bli oversett, eller enda verre, møte himling med øynene og kommentarer? Hvilken av disse to situasjonene ville du foretrukket? Jeg vet det, dumt spørsmål.

Absolutt alle ville ønsket seg en dag hvor venner og kolleger møter deg med et smil og slår av en hyggelig prat. Hvorfor det? Fordi ingen mennesker er ensomme øyer. Enkelt og greit. Vi hører sammen, om vi liker det eller ikke. Sannsynligvis har en av dem du har rundt deg akkurat nå kjent på den vonde følelsen av å ikke bli sett, og har opplevd nok en dårlig dag på skolen eller jobben.
Ok. Nå blir dette veldig sentimentalt, Andreas. Greit. Jeg tar tegningen. Men nå er det snart jul og da gjelder det å spille på følelsene, så heng på. Poenget er bare at ofte skal det ikke mer til enn å se noen inn i øynene og dra på smilebåndet for å gjøre dagen nydelig for et annet menneske. Skjønner?

La meg stille deg et spørsmål. Hvor mange ganger har du ikke tenkt på å gjøre noe bra for noen andre, kjente eller ukjente, men ikke gjort det? Jeg tipper ganske ofte. Ihvertfall er det slik med meg. Men jeg trekker meg ofte i slike situasjoner fordi jeg tenker, «det vil jo bare bli litt rart. Og hva kommer han til å tenke om jeg gjør det?» Jeg lar være å gjøre noe bra fordi jeg er redd for hvordan andre skal reagere.

Jeg tror at vi mennesker har et grunnleggende behov for å bety noe for andre mennesker. Og ikke bare i julen. At vi bærer med oss et ønske om å være et medmenneske. Vi trenger kanskje ikke en påminnelse om å VÆRE et medmenneske, men en påminnelse om at vi ER et medmenneske. Ofte er det ikke ønsket om å gjøre noe for andre det noe i veien med, men frykten for utfallet som stopper oss.

Hvordan reagerer du om noen skryter av deg eller sender deg et smil? Går du rett i forsvar og lurer på hvilken agenda vedkommende har? Hvis det er tilfelle, oppsøk lege snarest. Det er ikke bra. For de fleste av oss vil det gjøre at vi føler oss bra. At vi går litt rakere i ryggen. Seriøst, hvorfor skal vi da være redde for å vise at vi legger merke til hverandre?
Når vi vet hvor godt det føles å bli lagt merke til av noen andre, kanskje kan vi da utfordre oss selv til å dele ut litt flere smil og oppmuntringer og se hva som skjer. Det trengs tross alt bare én person for å gjøre dagen litt bedre for en annen! God jul!

Pia Kleppe Marken - Regionsdirektør for Forbrukerrådet i Bergen

Kjøper du julegaver på nett, postordre, home party eller messe? Hvis gaven ikke er som du trodde, har du 14 dagers angrerett. Pass på at du angrer i tide!

14 dagers angrerett
Angrerettloven sier at du har 14 dagers angrefrist på alle kjøp gjennom fjernsalg eller salg utenfor fast utsalgssted, som postordre, nettbutikk, telefonsalg, messe- og dørsalg.
Hvis du tror at tante Magda eller bestemor likevel ikke kommer til å bli glad for lysestakene du kjøpte til dem på nettbutikken, husk å angre innen 14 dager etter at du har mottatt dem!  Hvis du får pakken tett inntil jul, kan du også vente på deres reaksjon på juleaften før du bruker angreretten.
Handelstanden spår at julehandelen blir stor i år, og mange unngår shoppingstress i butikken ved å handle på nett og postordre.  Vi tror vi vet hva vi får, men det er ikke sikkert et bilde på en nettside eller i en katalog gir deg det riktige inntrykket. Derfor har Stortinget laget angrererettloven blant annet på bakgrunn av innspill fra Forbrukerrådet.

Du kan åpne pakken
Når varen kommer i posten kan du i ro og mak se på gaven du har kjøpt, og vurdere om tante Magda, niese Lise eller bestemor faktisk kommer til å bli glad for den. Vær også oppmerksom på ett viktig unntak: Du kan ikke bruke angreretten hvis du har brutt forseglingen på lyd- og bildeopptak, for eksempel CD-er og DVD-er. Ellers kan du åpne forpakningen og se på gaven, og har likevel rett til å sende den tilbake om den ikke var som forventet. Angreretten gjelder i 14 dager etter at du har mottatt pakken. Vær oppmerksom på at det sannsynligvis gjelder andre angrerettregler hvis du har handlet fra utlandet. Sjekk ut www.forbrukereruopa.no, her kan du lese om merkeordninger og forbrukerretten

Julegaveanger?
Hvis juleangeren tar deg, må du gi selgeren beskjed så fort som mulig om at du ikke vil ha varen, og ønsker å sende den tilbake. Det er ikke et krav at du melder fra skriftlig, men Forbrukerrådet anbefaler at du sender en e-post eller brev, slik at det ikke kan bli krangel om du har gitt beskjed.=A0
Du må selv sørge for å returnere varene du angrer på ved internett-, messe-, og postordrekjøp, og betale for å sende varene tilbake. Det er ikke så vanlig å kjøpe gaver via telefon- eller dørsalg lenger, men gjør du det, er det selger som skal betale returen. Da gir du beskjed om at den skal hentes, og gjøres ikke det innen tre måneder, er varen din.

Angrerettskjema
Det du også kan legge merke til, er om leverandøren har husket å legge ved angrerettskjema. Hvis det ikke følger med leveransen, eller du ikke har fått all nødvendig informasjon, gjelder angreretten i tre måneder ved fjernsalg. Har du ikke fått noen informasjon om angrerett overhodet har du en utvidet angrerett i inntil ett år. Den som får gaven overtar din angrerett som en del av den. Bare husk at tante Magda eller bestemor ikke kan ta varen i vanlig bruk i mellomtiden.=A0 Da har hun ikke noen angrerett lengre.
Forbrukerrådet ønsker deg en god julehandel!
Og lurer du på noe mer så ring oss på 03737 (39 øre minuttet) eller nettsiden vår www.forbrukerportalen.no

Christer Vikebø - Eiendomsmegler i Privatmegleren Vikebø & Jørgensen AS - Ble i 2008 trukket frem som en av Norges beste selgere av rektor Trond Blindheim ved Markedshøyskolen i Oslo i et intervju med Nettavisen.

Amerikanernes lovverk er bygd opp av ”et par sider med grunnlov” vedtatt i 1787, resten bygger på rettspraksis. Dette har gitt grobunn for en rekke umoderne, upraktiske og tilsynelatende komiske lover og regler. I California er det for eksempel forbudt å sette ut en musefelle om man ikke har jaktkort.
USA er derimot ikke det eneste land med underlige lover og regler. Det eksisterer faktisk et land hvor du kan gå på boligvisning, finne den perfekte boligen, delta i budrunde, ha høyeste bud, få aksept av selger på budet, ”planlegge hvor sofaen skal stå”, for deretter å få beskjed om at en vilt fremmed som har ”arvet et nummer” av sin bestemor skal overta boligen i ditt sted. Ordningen kalles forkjøpsrett – og den praktiseres i beste velgående i landet Norge i år 2010.

Opprinnelig var forkjøpsrett trolig et sosialpolitisk stimuli konstruert for å se til at Norge hadde en boligpolitikk som ga alle innbyggere ”rett til et tilfredsstillende sted å bo” (Grunnloven § 110 c). Selv om det kan være noe ulikt syn på hva slags virkemidler man skal benyttes i dette øyemed kreves ingen forståelse av kvantefysikk for å se at forkjøpsrett neppe er en av dem – ikke i 2010.
Hvem som er tjent med ordningen er faktisk svært vanskelig å se ved første øyekast. Ulempene er derimot krystallklare. Markeds- og verdimessig er nemlig forkjøpsrett en svært dårlig idè. Interessenter med forkjøpsrett kan sitte på gjerdet og la budrunden gå sin gang, for så å overta boligen ”ferdig bydd”. Enkelte potensielle budgivere frastår mulig også fra å by, nettopp på grunn av overhengende mulighet for å tape boligen på forkjøpsrett. Du kan selvsagt ”løse dette” ved å lyse ut forkjøpsretten i forkant, slik at fristen for å melde seg er utgått før visning. Ulempen blir derimot at man da på visning må informere om at det er personer som allerede har meldt sin forkjøpsrett. Som sagt, en svært dårlig idè for eiere av bolig i borettslag.
Utfallet du som boligkjøper kan ende opp med har vi vært innom innledningsvis. La meg skyte inn at forkjøpsrett selvsagt er en god venn om den sikrer deg boligen ved å frarøve den opprinnelige kjøperen sitt ”nye hjem”. Ulempen er derimot at du ved å benytte forkjøpsretten så ”rykker bak i køen” og at du derav i neste runde mulig selv må bite i det sure eplet. Fra forbruker- og markedsperspektiv eksisterer altså knapt argumenter for å la forkjøpsretten leve i borettslagenes vedtekter.

Med fare for å tråkke på store tær mener jeg å ha funnet årsaken til at den likevel i aller høyeste grad hodes i livet, svaret på dens eksistens finnes i borettslagsloven. Her fremkommer at borettslag (les; foretningsfører) kan kreve et vederlag opp til fem ganger rettsgebyr for å utlyse forkjøpsrett. Borettslaget kan videre sette som vilkår at forkjøpsretthaver må betale et vederlag på opp til fem ganger rettsgebyret for å gjøre forkjøpsrett gjeldende (fritt oversatt til bokmål). For ordens skyld; fem ganger rettsgebyr er i 2010 kr 4 300. En rask titt på en foretningsførers hjemmeside bekrefter at ”omkostningene p.t. ved å benytte forkjøpsrett er kr. 4.300,-”.
I tillegg må vi ikke glemme de passive medlemmene (altså de som ikke bor i et av lagets boliger) som hvert år samvittighetsfullt betaler medlemsavgift for å beholde sitt ”lave” medlemsnummer.
Nå tror jeg riktignok ikke utlysning på forkjøpsrett er foretningsførerens hovedmotiv. Nei, hovedårsaken til at vi har forkjøpsrett må være ”medlemsfordelen” forkjøpsretten gir – altså rettigheten som medfølger det å betale for å ”være medlem”. Som en foretningsfører så greit sier det; ”Våre medlemmers første og største medlemsfordel er og blir forkjøpsrett”. Noen er altså tjent med forkjøpsrett, mye taler derimot for at det ikke er menneskene den opprinnelig var myntet på.
Om man så ønsker å fjerne forkjøpsretten fra borettslagets vedtekter, er dette mulig? I praksis er forkjøpsrett vedtektsfester. Dette innebærer at man gjennom vedtektsendring vil kunne fjerne forkjøpsretten (noe man gjør ved generalforsamling i borettslaget).

Det å fjerne forkjøpsrett fordrer altså (eller derimot) at noen i ditt borettslag bryr seg så mye at de velger å gjøre noe med den. Ulempen er selvsagt at du stort sett møter den (forkjøpsretten) på vei inn eller ut av borettslaget. Altså før du kan gjøre noe med den, eller når det er så alt for sent å foreta seg noe. Med mindre du bryr deg etter å ha lest dette blir den altså høyst sannsynlig værende i vedtektene i ditt borettslag.
Nettopp derfor blir dessverre mitt beste råd at vi inntil videre skaffer oss et nummer alle som en – så får vi håpe at forkjøpsretten ikke spenner bein under våre fremtidige boligkjøp eller – salg.  Skulle det skje får en mager trøst være at vi i alle tilfeller kan jakte mus uten jaktkort.

Filip Rygg(KrF) Byråd for barnehage og skole

Etter flere år hvor fokuset i barnehagepolitikken nesten utelukkende har handlet om barnehageplasser, er det virkelig på tide at det er kvaliteten som blir offer for samtale og diskusjon. Dessverre har politikerne og media i altfor stor grad vært opptatt av det som lettest kan telles. Tellingene gir enkle, men ofte misvisende svar, mens det er fortellingene som ofte gjengir det brede, og kanskje beste, bildet. Barnehagenes fremste formål er å skape arena med mye leking, mestring, trivsel og hvor barna opplever god omsorg. Det er dette som forteller om kvaliteten på barnehagene.

Responsen jeg får fra foreldre rundt omkring i hele Bergen, forteller meg at det er ingen tvil om at de ansatte gjør en god jobb. Foreldre forteller at barna trives i barnehagene, at de føler seg trygge, at de lærer mye og at de blir sett av de ansatte. Men det er ikke bare tilfeldige tilbakemeldinger jeg får som sier meg at barnehagetilbudet i Bergen holder høy kvalitet. Vi har også gjort store brukerundersøkelser, hvor vi har spurt mange foreldre hva de synes. Tilbakemeldingen er at de ansatte gjør en strålende jobb. Aller mest er foreldrene fornøyd med den omsorgen som blir gitt barna. Totalt sett viser det seg at det kun er 1 prosent som er misfornøyde med tilbudet som blir gitt!

Kvaliteten på barnehagene i Bergen blir også lagt merke til andre plasser i landet. De siste tre årene har både kommunale og private barnehager vunnet Den nasjonale barnehageprisen. I forrige uke ble det offentlig at Klosteret barnehage har vunnet prisen i år. Dette er med på å sette Bergensbarnehagene på kartet, og sprer ryktet om at barns beste har høy prioritet i Bergen.

De aller fleste barna vokser opp i trygge miljøer og i trygge familier. Men dessverre er det også noen barn som opplever omsorgssvikt. Allerede er barnehagen et verktøy for å avdekke overgrep, men jeg tror vi trenger et sterkere fokus på det. Tidligere i år ble saken ”Tid for kvalitet” lagt frem i bystyret. Et av punktene her var å utvikle tiltak for å øke kunnskapen og bedre rutinene rundt omsorgssvikt og seksuelle overgrep mot barn. Det skal vi gjøre fordi barnehagen er en viktig arena, og en stadig viktigere arena hvor mange forhold tidlig kan oppdages.

Bergensbarnehagene holder som sagt høg kvalitet, men vi skal gjøre tilbudet enda bedre. Spesielt har vi som målsetting og fokusere mer på de minste barna i barnehagen og kompetanseheving av assistenter. Først de siste årene har vi oppnådd full barnehagedekning, og det som kanskje fortjener mest oppmerksomhet er at det er en langt større del av de aller minste i barnehagene.

Det er personalets personlige og faglige kompetanse som er barnehagenes viktigste ressurs.= Som allerede nevnt, forteller brukerundersøkelsene at foreldrene er storfornøyde med de ansatte. Vi er nok heldige som har store utdanningsinstitusjoner her i byen, både Høgskolen og NLA, men jeg tror ikke dette forklarer alt. De siste årene har vært preget av målrettet rekruttering, etter- og videreutdanningstilbud for å styrke personalets samlede kompetanse. Det siste året har også flere titalls assistenter tatt fagbrev i barne- og ungdomsarbeiderfaget. Vi gjør som tidligere Brann-spiller og Brann-trener Mons Ivar Mjelde en gang sa – vi bygger stein på stein.

Andreas Gravdal - Ungdomsviter, foredragsholder og spaltist. - Har de siste ti årene jobbet med forebyggende arbeid blant unge. - Driver kommunikasjonsbyrået andreasgravdal.com

Ungdom og grenser er to ord som ofte er på kollisjonskurs. Det er ett eller annet som ofte ikke klaffer. Etter lange krangler og dører som smeller er kanskje et håpløst sukk det siste som blir sagt.

Ikke gi opp helt enda. Alle ungdommer ønsker og liker å bli respektert. Men ikke alle skjønner at det er gjennom å vise hva man står for at det oppnås. Mange våger ikke annet enn å seile med og droppe enge standpunkt i den tro at man da er «inne». Det man egentlig gjør er å la andre ha styringen i livet sitt.

Som voksne bør vi hjelpe unge til å finne ut hva de står for og støtte dem i å vise det. Grenser handler ikke om å bure seg inne, men om å vise verden hvem man er. Om ikke de repsekterer sine egne grenser, hvorfor skal andre gjøre det?

Å teste grenser er viktig. Det handler om å bli kjent med seg selv og hva man er god for. Det som kan være vanskelig er å forstå konsekvensene av å utfordre grensene. Det er det de har foreldre og andre voksne til. Vi er kanskje ikke like kule som dem, men vi har levd litt lenger og har jo testet grenser vi også. Disse erfaringene, på godt og vondt, som vi har gjort oss er verdt å lytte til. SNAKK MED DEM!

Det er mange som ønsker å fortelle dem hva de skal mene, tenke, kle seg i, se ut som osv. Men det er de som til syvende og sist avgjør om det er andre som skal få bestemme eller om det er de som skal være sjefen. Spørsmål knyttet til sex, rus, venner, mobbing m.m. er alltid tilstede. Presset til å gjøre som alle andre kan være stort og noen ganger for stort. Men det er aldri for seint å stå for det man mener og begynne å si nei.

Å våge å si nei kan ofte være vanskelig. Det vet vi. Frykten for hva andre vil si eller mene om oss når vi vender tommelen ned gjør at vi ofte sier ja når vi egentlig mener nei. Problemet da er at vi ikke er ærlige med oss selv eller dem som spør. Å trene seg på å si nei når man faktisk mener nei er svært viktig. Hvordan ellers skal dem rundt oss vite hva vi mener når vi ikke forteller det?

Å ta seg tid til å snakke sammen om hvem man er og hva man står for er kanskje ikke noe man gjør hver dag, men det bør ikke være ugjort. Det er jo ut fra slik en ser seg selv at man tar valg i livet. Det er ikke alltid like lett å vite hvordan man skal angripe noe sånt, derfor har jeg skrevet ned fire spøsmål som kanskje kan hjelpe. Ta noen minutter sammen og skriv gjerne svarene på et ark.

1.hva er det som gjør deg unik?
2.hva liker du? Hva liker du ikke?
3.Hva er du god til? Hva er du ikke god til?
4.Hva står du for? Hva står du ikke for?

Når man har litt mer klarhet i tankene rundt seg selv og hvem man ønsker å være, kan det være enklere å vite hvor grensene går. Min utfordring er å ikke bare teste grenser, men også sette grenser. Om ikke annet enn for sin egen selvrespekts skyld.

Hanne Nabintu Herland - Religionshistoriker, foredragsholder, forfatter og skribent. Aktiv i offentlig debatt med tema religion, etikk, ideologi, integrasjon og islam. - Hun vokste opp på internatskole i Kongo og flyttet til Norge som 19-åring. - Nabintu Herland har kommet med en rekke utspill som har skapt en voldsom debatt i media de siste årene.

I kjølvannet av farsotten som oppsto rundt foredraget jeg holdt for Bistandsnemda i slutten av september, er talen nå sett av over 60 000 nordmenn på internett. (Video under) Legger man til de 34 000 som har sett rapperduoen Punani SS’ YouTube remix, har snart hundre tusen nordmenn sett angrepet på den marxistisk-sosialistiske historieforståelsen som har bidratt til å gjøre Norge til et land som er så fiendtlig innstilt til sine egne tradisjonelle røtter. Hva er årsaken til den betydelige interessen for et enkeltstående foredrag?
En av grunnene er at i dag falmer det sosialistiske verdensbildet i takt med at man ikke har oppnådd de samfunnsmessige resultatene som ble lovet. Materiell velstand har ikke gjort oss til verdens lykkeligste land. Medmenneskelige utfordringer som de høye skilsmisseratene, ensidig vekt på selvrealisering, ensomhetsproblematikk, utfordringer innen psykiatrien, lav respekt for autoriteter, samt den rå seksualiseringen utgjør en reell trussel mot ordenssamfunnet. Sosialistenes ukritiske hyllest til grenseløshet parret med ensidig tro på det vitenskapelig etterprøvbare, har skapt et materialistisk samfunn der empati og solidaritet forvitrer. Mennesket har gjort seg selv til gud.
For religion er mer enn tradisjonelle trosretninger. Religionsfilosof Paul Tillich betegner religion som ethvert menneskes ytterste anliggende. Slik kan materialismen sees som dyrkelsen av de verdier som kan kjøpes for penger og politiske ideologier som marxisme, nazisme og sosialisme betegnes som moderne venstreside-religioner. Professor Otto Krogseth ved UiO har påpekt at når en religion skyves tilside, oppstår snart en ny. Slik ble marxismen født som ateistenes sekulære drøm om å sette mennesket i sentrum for å bevise at den europeiske kulturen ikke trengte troen på en Gud eller tradisjonelle verdier.
Den bestselgende forfatteren Jonah Goldberg påpeker i Liberal Facism at marxismen som politisk ideologi erstattet Gud med staten. Guddommeliggjøringen av staten innebar et betydelig opprør mot kristen etikk som kilde til samfunnsorden.  Marxismen og dens avkom: sosialisme, nazisme, kommunisme og fasisme – ville skape det utopiske klasseløse idealsamfunn som skulle føre til fred på jord. Man skulle bevise at Europa ikke trengte de tradisjonelle kulturverdier som hadde sitt utspring i kristen etikk.
For nazismen var ikke høyreekstrem. Den var venstreekstrem. Populærbegrepet NAZI er forkortelsen for Nasjonal Sosialistisk Arbeiderparti i Tyskland. Etter den andre verdenskrig har sosialistenes propagandaapparat lyktes godt i å innbille Europas borgere at Hitler var høyreekstrem. Man har febrilsk forsøkt å viske ut minnet om at den intolerante nazistiske nasjonalismen tilhørte venstresiden. For høyresidens kapitalisme har fra sin opprinnelse vært knyttet til troen på en sterk individualisme, privat eiendomsrett og konservativ vekt på tradisjonelle verdier slik som hardt arbeid, sparing og reinvestering.
Både sosialismen og liberalismen har sitt utspring i marxismens opprør mot tradisjonelle europeiske verdier. Den franske revolusjon var i seg selv en fascistisk totalitær revolusjon som spilte venstresidens populistiske kort ut til fulle. De samme som under den franske revolusjon avsatte solkongetidens hoff, ble noen tiår senere regnet for å være verre enn det aristokratiet de fjernet. Napoleon måtte nærmest redde”folkestyret” fra deres nådeløse og lynsjende voldsspiral. Tanken om en sterk sekulær, religionsfiendtlig stat der elitene skulle påvirke folket i ”riktig” retning, ble en intolerant sosialistisk kjernetanke som preget mange stater i det tyvende århundre.

Hanne Nabintu Herland’s beryktede foredrag from Ole I. B. on Vimeo.

- Administrerende direktør på VilVite, Bergen Vitensenter AS. - Dahl har allsidig markedsførings- og ledererfaring fra næringslivet, blant annet. som administrerende direktør i Sea Farm, Hansa Bryggeri og Dale of Norway. Dahl har også flere års konsulentvirke bak seg både i Deloitte Consulting og i egen virksomhet. Han er utdannet siviløkonom fra NHH.

«Tøm oppvaskemaskinen, rydd rommet, gjør leksene, gå ut med bosset, klipp gresset – ta ansvar!» – alle kjente meldinger i familielivet. Ikke så rart, vår samfunnsorden bygger på fordeling av oppgaver og ansvar. Mye tas hånd om av fellesskapet, men like fullt er vi helt avhengige av at individet «tar ansvar» i små og stor saker.
Det heter så fint at vi skal ta ansvar for egen helse, for egen læring – vi skal ta ansvar for egen økonomi og egen livssituasjon. Nokså selvfølgelig, men også nokså utfordrende for mange. Det kreves kompetanse og innsikt for å ta ansvar på mange av disse viktige områdene i livet. Viktig for å bygge slik kompetanse er at du får veiledning og at du vises tillit til at du kan gjøre egne vurderinger og ta egne beslutninger.
Noe annet som må til for å lære å ta ansvar er at man får «smake på» følgene av ens egne valg – enten smaken er søt eller bitter. Etter å ha smakt på både positive og negative konsekvenser blir du nøyere i dine vurderinger og prioriteringer. Du gjør bedre valg senere – du tar ansvar på et bedre grunnlag.
Etter disse refleksjonene vil jeg komme inn på to aktuelle områder hvor jeg synes at vi er i ferd med å ta ansvar fra folk på sentrale områder i livet. Er det fordi vi ikke tror folk vet sitt eget beste eller er det andre grunner til at de ikke skal få «smake på» ansvar selv?
Det første jeg tenker på er den foreslåtte detaljstyringen av mamma- og pappaperm. Vi har en fantastisk ordning hvor mor og far får rikelig tid sammen med de små uten at det svir for mye på pungen. Det er et romslig tilbud til familiene med stor betydning for barnas oppvekst. Men kan ikke familiene få lov å bestemme selv hvordan de vil bruke disse godene?
Hvorfor skal reguleringskåte politikere og byråkratiske «forståsegpåere» inn i stuen, ja inn i soverommet til folk med disse «vi vet best for deg» holdningene. I Norge er det i dag en allmenn forståelse for betydningen av samvær mellom barn og begge foreldre. Vi ser stadig flere fedre med barnevogner på kafeene. Og jammen ser vi både mor og far samtidig ute med de små, både på kafeene og i kjøpesentrene – og, fy, også på ferie – til og med i utlandet. Dette gjør de ved å kombinere foreldrepermisjon og annen permisjon eller ferie. Det blir herlige dager og uker sammen med begge foreldre og søsken for de små.
Men dette er ikke edelt nok for permisjonsekspertene. Fullverdig blir det bare hvis far er tilstrekkelig lenge alene med omsorgen for barnet. Forslaget om utvidet pappaperm skal derfor bare komme dem til gode hvor mor og far er hjemme hver for seg med barnet. Det fungerer sikkert kjempebra for noen, mens andre vil foretrekke en annen fordeling av permisjonstiden. Kan vi ikke ha tillit til at dagens unge familier som er mer skolert og har mer likestilling med seg i ryggmargen enn noen generasjoner før klarer å forvalte godene for familien på en for dem fornuftig måte? La dem ta ansvar innenfor rammer som samfunnet gir uten at det skal skrives forskrifter for permisjonsdagene fra dag til dag og time til time.
Et annet område jeg bekymrer meg over er egen helse. Ikke min personlige, men tendensen til at vi fraskriver folk ansvar for egen helse. Stuen og soverommet er ikke nok, ekspertene skal nå også inn på kjøkkenet ditt. Det foreslås nemlig et eget avgiftssystem for usunne og sunne matvarer.
Hvordan kan noen generalisere dette på vegne av hele befolkningen? For meg er en kald Cola kjempesunt noen ganger, men det er utvilsomt usunt å bøtte i seg litervis hver dag. Hva med frokostblandinger, H- melk, brunost – ja hva som helst i for store mengder blir til slutt uheldig.
Som vi har hørt i «hvorfor blir folk feite» debatten, det er sammenheng mellom det du «pjåter i deg» og din egen helsetilstand. Samfunnet kan veilede, men folk må bestemme selv.
Vi må vokte oss for å undergrave det personlige ansvar i sak etter sak. Ikke bare er det viktig i seg selv, men også en forutsetning for at vi fortsatt skal kunne formane: «… ta ansvar!»

Filip Rygg(KrF) Byråd for barnehage og skole

Tenk nytt! Det vår beskjed til kunnskapsminister Kristin Halvorsen. Dessverre ser det ikke ut til at hun ønsker å lytte. Et ekspertutvalg som ble satt ned av kunnskapsdepartementet la nylig frem en rapport med forslag til hvordan matematikkundervisningen i grunnskolen kan bli bedre. Før utvalget hadde fått overrekke rapporten til kunnskapsministeren, konkluderte hun og gikk imot en av deres hovedanbefalinger. Selv om responsen fra kunnskapsministeren var som forventet, er den fortsatt skuffende. Veldig mange elever sliter i dag med lavt utbytte i matematikkfaget, og det er synd om nye forslag til forbedring skal kastes i søppeldunken før de har blitt vurdert ordentlig.
Ekspertutvalget har levert en spennende rapport med mange forslag til hvordan undervisningen i matematikk kan gjøres bedre, og de foreslår også nye måter å organisere undervisningen på. Blant annet foreslår utvalget å dele matteundervisningen inn i to nivåer på ungdomstrinnet. Jeg synes forslaget har mye for seg. Elever er forskjellige, derfor trenger de også tilpasset undervisning. Målet må være å løfte alle elever. I dag er det allerede slik at elever kan velge språk på ungdomsskolen, kan vi kanskje risikere at Kristin Halvorsen også vil ha full likhet her? Skal alle tvinges til å lære det samme språket?

Forslaget til utvalget går i utgangspunktet ut på at elevene skal få velge mellom en basisdel og en utvidet del. Dette bryter naturligvis med dagens tankegang, hvor målet kan se ut til å være å treffe elevene som utgjør et slags midtsjikt innenfor evner i faget. For å løfte læringsutbyttet til flere elever bør vi vurdere å legge til rette for et grunnleggende matematikk for alle med mer definerte krav enn slik det er i dag, slik at elever som ønsker det kan velge en form for utvidet matematikkdel som valgfag. Akkurat hvordan alt skal gjøres er foreløpig uavklart, men vi tar nå første skritt mot en bedre matematikkundervisning og inviterer lederen av matematikkutvalget til Bergen. Vi skal være lydhøre for alle forslag som kan løfte bergenselevene. De fortjener det beste.

Det er ikke skummelt å tenke nytt. Det er det eneste riktige. Sammenlignet med de andre OECD-landene ligger vi under gjennomsnittet for matematikkferdigheter, men vi ligger i toppen når det gjelder ressursbruk. Bergen har allerede realfag som et av tre satsingsområder i skolen. Nå får vi kanskje noen nye verktøy som sammen med allerede igangsatte tiltak vil gjøre oss enda bedre i et fag fremtiden er avhengig av.

Vi må ikke være redde for at noen blir flinke. I Norge synes det som om differensiering er greit så lenge det går nedover. Vi kan gjerne lage spesialgrupper og egne tiltak for de som strever, men det sjeldent akseptabelt å differensiere i forhold til de med ekstra interesser og evner. Alle vil vi bli flinke, da må det ikke være galt at noen også blir det.

Elevene i Bergensskolen går ut av ungdomsskolen med mest karakterer sammenlignet med samtlige storbyer, så det gjøres allerede mye rett og det er ingen tvil om at lærerne gjør en fantastisk jobb. Men det er altså fortsatt slik at mange elever går ut av grunnskolen uten tilfredsstillende basiskunnskaper. Det må vi gjøre noe med, og derfor bør vi ikke vegre oss fra å lytte når nye forslag for å heve læringsbyttet blir lansert.

Henning Warloe - Stortingsrepresentant for Hordaland. - Satt i byrådet i Bergen fra 2003 til september 2009. Warloe har vært byråd for kultur, idrett og næring/bedrift og finansbyråd i Bergen.

For noen uker siden deltok jeg på en studiereise til Canada og USA, sammen med mine kollegaer i Stortingets komité for kirke, utdanning og forskning. Akkurat da vi besøkte verdens beste universitet, Harvard i Boston, kom nyheten om at Universitetet i Bergen var rangert som nr 135 i verden, og best i Norge.  UiB hadde dermed klatret oppover listen og gått forbi Universitetet i Oslo.  Gratulerer!

Det er naturligvis likevel et godt stykke opp til de aller beste.  I løpet av vår studietur besøkte vi fem av de 35 beste universitetene i verden.  Dette er universiteter med lang historie og enorme ressurser. De tiltrekker seg de beste lærerne, forskerne og studentene fra hele verden.  Kanskje er det urealistisk å tro at vi i Norge noen gang kan komme dit.  Men hvorfor ikke? Burde ikke verdens rikeste land også kunne få verdens beste universiteter?

Jeg tror ikke det er så enkelt at penger alene kan hjelpe oss.  Verdens beste forskere og studenter vil nok ikke uten videre satse på et lite land i utkanten av verden, med kulde og mye dårlig vær.  En spennende storby i et mildere klima virker nok mer attraktivt.  Men dersom Norge skal utnytte den heldige situasjonen vi er i, og sikre vekst og verdiskaping også i fremtiden, kommer vi ikke utenom en storstilt satsing på kunnskap.
Og mye bra finnes i Norge allerede.  På noen områder er norske forskere og kunnskapsmiljøer allerede i verdenstoppen.  Og heldigvis finnes mange av dem i Bergen!  På områder som hav- og klimaforskning, undervannsteknologi, geologi og marin forskning ligger Bergen i tet globalt.  Universitetet i Bergen er blant dem som har fått stor anerkjennelse og uttelling i kampen om de meste prestisjefylte midlene til forskning fra EU.  Og regjeringen satser flere titalls millioner på et nytt forskningssenter for klima, nettopp i Bergen.  Jeg synes det er flott å kunne si at ”de beste vi har i Bergen er også blant de beste i verden!”

Regjeringens forslag til statsbudsjett har nettopp kommet.  Etter min mening griper ikke regjeringen de mulighetene vi har til å satse offensivt på kunnskap i Norge.  Derfor er jeg glad for at Høyre har større ambisjoner for Norge enn regjeringen.  I fjor satset vi en ekstra milliard på kunnskap i Høyres alternative budsjett.  I ukene fremover skal jeg arbeide for at vi skal være like ambisiøse i budsjettet for 2011.  Også for kunnskapsbyen Bergen vil det være viktig!

Andreas Gravdal - Ungdomsviter, foredragsholder og spaltist. - Har de siste ti årene jobbet med forebyggende arbeid blant unge. - Driver kommunikasjonsbyrået andreasgravdal.com

Har du lagt merke til at det ikke hjelper å være en forelder, voksen eller lærer? At en «autoritetsfigur» ikke automatisk respekteres av en tenåring? Beklager å måtte si det, men slik er det altså.

Kommunikasjonen med tenåringer kan til tider virke som å henvende seg til noen på en annen planet. Uansett hva man prøver å si, går det ikke inn. Hvorfor? Å bli hørt av en tenåring må faktisk fortjenes. De lytter ikke automatisk fordi vi er voksne. Etter å ha møtt flere tusen tenåringer vet jeg at det er mulig å komme forbi denne «veggen», og få tilliten til å formidle det jeg vil si.

Når du snakker med ungdommene dine kan det være lurt å tenke over disse enkle tingene:
Vær deg selv
Første steg er å være seg selv. Hvis det er noe tenåringer er gode på, så er det å avsløre folk som ikke er ekte. Ihvertfall når det kommer til oss voksne. Ønsker du å bli tatt seriøst, by på deg selv. Ikke prøv å være noe du ikke er. Er du mamma eller pappa, så er du ikke kompis. Er du lærer, så er du lærer. De trenger ikke at du er noe annet enn den du er.

Snakk deres språk
Husker du hvordan det var å være 15 år? Å snakke deres språk dreier seg ikke om å ha et kult vokabular, men å ha evnen til å se ting fra deres ståsted. Snakker du med dem om uviktige ting, så vil du se at de kommer og snakker med deg om viktige ting. For det nytter ikke å bare være opptatt av alt det de gjør feil, det skaper kun distanse. Det går an å være romslig selv om man setter grenser.

Involvering
Foreldre som ikke vet hva tenåringen holder på med er en gjenganger når jeg har vært ute og holdt foredrag for voksne. Noen tips: sett deg ned og se en film sammen med tenåringen. Kjøp bladene de leser og bruk nettet til å finne ut mer. Det er utrolig hva man kan finne ut om man bare tar seg litt tid til å undersøke litt. På den måten har du mulighet til å vise at du ønsker å forstå dem, og en sjanse til å snakke om ting de møter i hverdagen sin.

Tid
Når du ikke er på jobb, hva gjør du da? Er tankene på jobb likevel? Står du med rumpen i været i hagen? Eller er du klistret foran tv’en? Poenget er, tiden du investerer i tenåringen er gull verdt. Ikke klag på at du må kjøre dem til og fra trening eller øving. Bruk den tiden godt. Om du ikke har så mye tid, så sørg for å være tilstede den tiden du har. Det er de små stundene som ofte er magiske!

Sårbarhet
I møte med tenåringer er dine feil gull verdt. Hva? Jepp. Å vise sårbarhet er noe som kommuniserer bedre enn noe annet. Fordi du våger å vise den du er på godt og vondt kan «guarden» senkes, og det er rom for å lette på lokket hos tenåringen også. I stedet for å bare ta opp deres tabber, kan det å fortelle om dine feilsteg være en «wake up call» som hindrer dem fra å gjøre det samme.

Inspirer
Hjelper det ikke å kjefte? Prøv noe annet. Hvordan oppleves det for deg å stort sett høre klaging og småkjefting fra sjefen? Lite inspirerende, ikke sant? Tenåringer er gode på å stenge ute støy. Du kan snakke og snakke uten at de hører et ord. Pass på at det du sier ikke bare oppfattes som støy. Fang deres oppmerksomhet. Gjør noe uventet. Overask. Inspirer.

Alle ønsker vi å gjøre det beste for ungdommene våre. God kommunikasjon er nøkkelen. Gjennom å fokusere og ikke gi opp kan kontakten som kanskje ikke er der idag, igjen oppstå. Det er det målet vi alle jobber mot!

Christer Vikebø - Eiendomsmegler i Privatmegleren Vikebø & Jørgensen AS - Ble i 2008 trukket frem som en av Norges beste selgere av rektor Trond Blindheim ved Markedshøyskolen i Oslo i et intervju med Nettavisen.

Det mangler ikke på gode råd hva angår boligsalg. At valg av årstid for salg påvirker pris er trolig blant de aller vanligste – særlig i siste kvartal hvert år. Du har mulig fått dem selv? ”Selg eneboligen om våren når hagen står i blomst”, eller ”ikke selg rundt jul, da folk er opptatt av annet enn bolig”. Jeg skal innrømme at rådene tilsynelatende har substans, trolig har derav mangt en boligselger fulgt dem – men holder de vann?

Det logiske sted å starte jakten på et svar er i boligmarkedets historikk. Denne forteller at boligprisene de fleste år skyter ekstra fart på nyåret, med andre ord – god gjødsel for misvisende avisforsider i begynnelsen av februar (”I år kommer boligprisene til å stige til himmels”). Videre har de to første kvartal høyere prisstigning enn årets to siste kvartal, hvorpå første kvartal historisk er best.
Det paradoksale med historikken er at fasit tilsynelatende blir at du gjør klokest i å beholde boligen. Svaret er altså at salgstidspunkt er uvesentlig?

Ikke helt. Selv om de lærde strides kan man på bakgrunn av statistikk fra år 2000 til 2008 avdekke noen trender. Basert på prisstigning per år, pris oppnådd i forhold til prisantydning og dager det tar å selge en bolig, kan det konkluderes med at man i mai og juni de fleste år oppnår høyest pris i forhold til prisantydning, selger boligen litt raskere, samt får med seg en relativt stor del av årets prisvekst. Du bør altså selge i mai og juni om du ønsker høyest mulig pris?

Svaret er – trolig ”overraskende” – at du som selger av ordinær bolig trolig ikke øker muligheten for å oppnå ”drømmepris” ved å velge en gitt årstid. Om du selger i mai vil boligprisene trolig være høyere i januar året etter. Gitt prisenes moderate økning over tid vil de overskygge sesongvariasjon.
Min egen erfaring fra noen tusen boligsalg er at salgssum i større grad påvirkes av andre valg en boligselger tar. Skal du pusse opp, male noen vegger, bære ut noen møbler, annonsere i avis, velge en litt ”dårligere” men billig megler, selge boligen selv – jeg kan nevne i fleng. Gode valg vil trolig gi deg bedre betalt enn valg av tidspunkt, i tillegg selges gjerne boligen raskere. Om du oppnår en ”fantastisk” pris er derimot verken opp til deg eller megler.

Fasit: det optimale tidspunkt – enn så ”tullete” det høres ut – er det tidspunkt hvor mer enn en person er på jakt etter en bolig som er prikk lik din, og i tillegg har penger og vilje til å strekke seg langt for å kjøpe den (ingrediens; ren skjær flaks).
Til tross for denne ”dårlige nyheten” kan boligselgere flest slå seg til ro med at de tilhører en gruppe som i liten grad berøres av årstid (og konjunktur). Vi er både boligkjøpere og – selgere i ett og samme marked. Selger du boligen til en ”dårlig pris” grunnet et labert marked, er sannsynligheten samtidig god for at du gjør et tilsvarende ”kupp” når du kjøper ny, og vice versa.
Du må selvsagt forsøke å bruke statistikk til din fordel, men i utgangspunktet beviser den i hovedsak en ting – desto lenger du sitter med en bolig, jo mer blir den sannsynligvis verdt.

Hanne Nabintu Herland - Religionshistoriker, foredragsholder, forfatter og skribent. Aktiv i offentlig debatt med tema religion, etikk, ideologi, integrasjon og islam. - Hun vokste opp på internatskole i Kongo og flyttet til Norge som 19-åring. - Nabintu Herland har kommet med en rekke utspill som har skapt en voldsom debatt i media de siste årene.

11. september er blitt en dag som hvert år minner millioner av mennesker om World Trade Center overgrepene mot sivile i 2001. I år har trusler om Koran-brenning igjen satt islam på dagsordenen. Ledende muslimer går nå ut og advarer mot slike handlinger. Men hvorfor er det stadig politisk støy rundt muslimer, men påfallende fredelig rundt andre ikke-vestlige innflyttergrupper? Eksempelvis hører man aldri religionspolitiske krav fra buddhistiske vietnamesere i Norge, en gruppe som statistisk sett er hardtarbeidende og lite tilstede i kriminalitetssammenheng. Det samme gjelder indiere og kinesere.

Islam er en religion med en klar politisk agenda, sier professor Charles Tripp ved anerkjente School of Oriental and African Studies i London. Fordi islam ikke skiller mellom det sekulære og det religiøse, vil alt som skjer i samfunnet ha religiøs relevans. Tripp påpeker i Foreign Affairs september 2009 at nettopp her er en av årsakene til muslimers politiseringstiltak. I ethvert lokalsamfunn søker man maktpåvirkning.
Professor Ali A. Allawi beskriver i The Crisis of Islamic Civilization at nettopp jakten på politisk makt gjør at det oppstår unødvendige tilspissede konflikter, også når muslimer befinner seg islamfremmede kulturer. Disse kunne vært unngått dersom nyinnflyttede muslimer heller la vekt på et moralsk og fredelig liv i samsvar med respekt for det nye landets lover.

For i Europa bør det være naturlig å fremme kritikk overfor religiøse ideologier på samme måte som overfor marxisme, konservatisme eller nasjonalisme. Religionskritikk har tross alt vært en av Europas sentrale idealer i flere hundre år. Enhver gruppe mennesker som forsøker å endre samfunnet, må tåle realismens skeptiske blikk. Her er kjernen av problemet. I tradisjonell islam er kritikk av Koranen utelukket. Man har ingen håndteringsmodell for religionskritikk.
Mohammed-karrikaturstriden satte et kunstig punktum for denne debatten. Følelsen av å bli truet til stillhet er i dag overhengende. Islam krever en særstilling som innebærer at det på europeisk jord ikke skal være tillatt å kritisere Koranen. I kjølvannet av karrikaturstriden har de underliggende truslene skapt mye frykt blant avisredaktører, kunstnere og forfattere. Mange er dessuten bekymret over de stadige hijab-krav, demonstrasjoner der antisemittiske ledere åpenlyst oppfordrer til vold mot jøder og terror på norsk jord, samt kampanjer for Sharia-lovgivning.

Etter drapet på den islamkritiske filmskaperen Theo van Gogh i 2004, er blant annet den nederlandsk-somaliske ateisten Ayaan Hirsi Ali kronisk truet på livet av europeiske islamister. Det samme gjelder lederen av Frihetspartiet i Nederland, Geert Wilders, som i årevis har levd i skjul på ukjente adresser. Han betaler stadig en høy pris for å kreve sin rett som europeer til å uttale seg kritisk overfor enkelte sider ved islam, en religion som historisk sett har vært fremmed i Europa. Men enten man er enig med Wilders eller ikke: Kan Europa virkelig tåle innsnevringen av retten til å uttrykke religionsskepsis når man tross alt befinner seg midt i sine egne land og i sin egen kultur? Filosofen Bernard Henri-Lévy har i en årrekke kritisert europeiske sosialister for å ta med silkehansker på totalitære bevegelser som den voldelige islamismen. Det er på høy tid å høyne respekten for religionskritikk som en sentral frihet i europeisk tenkning.

Filip Rygg(KrF) Byråd for barnehage og skole

Noen har selv opplevd det, jeg og mange flere har kun sett det på film. Fokuset på disiplin i skolen synes å være noe sterkere hvis vi går noen tiår bak i tid. I møte med fremtiden ønsker vi selvsagt ikke å gå bakover, men det er grunn til å tro at vi har mistet noe på veien, som vi nå bør plukke opp igjen. Norsk skole er utvidet med et skoleår og vi får stadig flere timer. Men det er egentlig ikke mangel på tid som er problemet i norsk skole, det er hvordan vi bruker tiden.

Jeg besøker hver uke en av våre 92 skoler i Bergen. Man blir alltid imponert. Dyktige lærere og ledere løfter Bergenselevene til stadig nye høyder. Dette ser vi på sammenligningene som gjøres av for eksempel storbyene i Norge. Bergen ligger i storbytoppen. Samtidig har vi utfordringer både vi som folkevalgte og de ansatte i skolen, plikter å ta på alvor. Det handler om mobbing, frafall i videregående, manglende basiskunnskaper og for mye uro.

Alle som jobber i skolen vet at det ikke finnes raske løsninger når disse utfordringene skal tas tak i. Det handler om systematisk arbeid over lengre tid, og det handler om mange tiltak som i fellesskap kan bety en forskjell. Som byråd er jeg opptatt av å utvide verktøykassen, slik at vi i større grad evner å snu resultatene. I forhold til mobbing går vi til innkjøp av antimobbeprogrammer, i forhold til frafall samarbeider vi med fylkeskommunen og samtidig igangsetter vi et eget prosjekt ved 5 ungdomsskoler. Når det gjelder basiskunnskaper har vi innført fagoppfølging av alle skoler og vi satser på kompetanseheving.

Den siste utfordringen jeg her vil nevne er uroen, som både stjeler tid og faglig utvikling hos elevene. For noen uker siden startet vi en spennende høringsprosess om et sentralt ordensreglement. I seg selv er ikke dette revolusjonerende, men det er nok et verktøy for å ta tak i noe mange skoler opplever som en utfordring. Bergensskolen vil også med dette få en bred debatt om skolen, noe som både vil være utviklende for skolen og den vil kunne gi et større eierskap til skolen. Vi trenger at hele byen bryr seg om Bergensskolen!

Er det forbud mot bruk av facebook som skal til? Eller handler det om høflighet overfor voksne? Kanskje begge deler? Hva med mobiltelefonbruk? Og hvor strengt bør det være? Kanskje har du tanker om dette, jeg håper i hvert fall på mange innspill. Det handler om ungene våre, om vår felles fremtid.
Vi må ta tilbake tiden.

Pia Kleppe Marken. Regionsdirektør ved Forbrukerrådet i Bergen

I august overtok jeg etter tidligere regionsdirektør Benedicte Bergseng Mælan, og jeg har tatt fatt på oppgaven som ny regionsdirektør for Hordaland, Sogn og fjordane med stor glede.

Med erfaring fra begge sider av salgsprosessen etter mange år i elektronikk- og telebransjen vet jeg hvor viktig det er med retningslinjer og klagehjelp når uenigheter oppstår. Ikke bare for forbrukeren, men også for den profesjonelle selger.

Forbrukerrådet gjør her en veldig viktig jobb for begge parter med ikke bare å lære opp forbrukeren, men også selger, om lovverket.  Ofte er begge parter ukjent med viktige sider av loven.  Ikke bare fører det til at samfunnets ønsker for kjøp og handel ikke blir fulgt, men også unødige konflikter som koster mye penger.

Dessverre er det ofte slik at det er forskjell mellom å ha rett, og å få rett.  Her kan vi også hjelpe deg.  Enten ved at vi selv megler i saken, eller rettleder deg frem til riktig klageinstans eller tvisteløsningsorgan.

Vi har en egen nettside som heter www.forbrukerportalen.no hvor du kan lese om dine rettigheter ved kjøp og salg. Her vil du også finne måter å unngå problemer som å skrive en kontrakt ved bilkjøp.  Eller du kan finne tester om produkter og hva som kan lønne seg å kjøpe. Internettsidene har også en klageveileder som kan hjelpe deg i prosessen med å fylle ut klagebrev.

Får du ikke svar på internettsidene, eller ikke har internett kan du snakke med en rådgiver på forbrukertelefonen 03737.  Den er åpen hver dag fra 0900 – 1500 og koster 39 øre minuttet.  Til gjengjeld får du svært kompetente råd om akkurat din sak.  Der vil du få muntlig hjelp og veiledning i hva salgs regler som gjelder, og hvordan du kan klage.  Du kan også besøke Forbrukerrådet i Bergen som ligger i Valkendorfsgaten 6 i sentrum av Bergen, hvor jeg eller en av mine hyggelige medarbeidere vil hjelpe deg så langt vi kan.

Så ta kontakt med oss om du har et problem, så kan vi hjelpe deg til å løse det.  Vi sees!

Andreas Gravdal - Ungdomsviter, foredragsholder og spaltist. - Har de siste ti årene jobbet med forebyggende arbeid blant unge. - Driver kommunikasjonsbyrået andreasgravdal.com

I tenåringstiden er man veldig lett påvirkelig. Veien er kort fra å skulle redde hele verden for så å gi opp samme prosjektet. For en ung gutt eller jente spiller forbilder en sentral rolle i det å finne seg selv. For min del var rommet tapetsert med bilder av bokseren Mike Tyson. Det var ingen slående likhet for å si det sånn, men han var likevel en jeg så opp til. (litt flaut å skrive dette…)

For en vanlig voksen kan konkurransen mot glinsende kropper på plakater være tøff. En kamp du er dømt til å tape etter min mening. Vi vil aldri bli like kul, stilig eller fresh som dem på stjernehimmelen. Beklager å måtte si det. MEN, vi har noe annet å gi som sjeldent dukker opp i de glatte tv-seriene eller glossy magasinene.
Gode forbilder har i hele min oppvekst vært et viktig element for å ta gode valg. Samtidig har jeg også valgt feil ved å følge etter feile folk. Slik er det nok med de fleste av oss. Å selv være bevisst på den rollen man har som forbilde er viktig. For de tenåringer som er rundt deg er du en helt avgjørende faktor for hva de velger.

Ingen helgen
Ungdom trenger ikke en helgen å se opp til, bare en som våger å være ærlig. Det holder. Thomas Jefferson sa det slik: ærlighet er første kapittel i visdommens bok. Jeg vet at det viktigste jeg har med meg i møte med unge er meg selv, helt ærlig. Uten maske. Ofte er det her det skorter. På ærligheten. Hvordan tror du det er å være tenåring og møte en voksen som «aldri» bommer, mens man selv har med seg en lang liste fra dagens feilsteg i bagasjen? Ikke noe særlig. Å utfordre seg selv til å ikke spille skuespill er ikke enkelt, men for Trine på 13 er dette livsviktig visdom som hun tar med seg.

En hissig medieverden
En ungdom i møte med en hissig medieverden som pusher meninger og holdninger blir fort et lett bytte. Krav om riktig utseende, popularitet og image gjør det vanskelig å stå for egne meninger i møte med venner og bekjente. Presset innad i vennegjengen bygges naturlig opp av strømmen av påvirkning fra mediene, og kan være vanskelig å stå imot aleine. Da er det viktig med gode rollemodeller! Disse  fungerer som ryggdekning i en vanskelig tid. Noe som gjør at man ikke føler seg så aleine.

En undersøkelse MTV gjorde for en tid tilbake kunne fortelle at norske ungdommer roper etter veiledning. Dette i en tid hvor informasjonsstrømmen er enorm. Man har aldri hatt tilgang på mer lett tilgjengelig informasjon noen gang, samtidig er også forvirringen blant unge kanskje større enn noen gang. Når overleveringen av kunnskap skjer uten mellommenneskelig kontakt har vi tatt bort et naturlig viktig element.

Eksempelets makt
Å være rollemodell handler om involvering, og muligens må man til tider gjøre ting som tar oss ut av vår egen komfortsone. Men «an ounce of example is worth more than a ton of advice», altså, eksempelets makt er roper høyere enn gode råd. En glatt stjerne tar seg ikke tid til å trøste, oppmuntre og veilede, den jobben er det kun vi som kan ta. Det kan være lett å overse viktigheten av det enkle engasjementet, siden det ikke får nevneverdig oppmerksomhet. Men behovet hos de unge er faktisk akkurat dette, at noen gidder å gå den ekstra milen med dem.

Trond Albert Skjelbred - Partner i Nor PR og en av landets mest profilerte PR-rådgivere. - Forfatter av boken ”Idar Vollvik om PR / Det kunne ikke skjedd i virkeligheten”, som kom ut i 2009. Han har 15 års erfaring fra PR-bransjen.

Mens jeg en fin maidag satt i et møte fikk jeg en innskytelse. Jeg skrev en sms til journalist Sjur Holsen i Bergens Tidende om hans kommentarartikkel ”Et lite stykke Europa”. Den handlet om de forestående økonomiske hestekurene grunnet situasjonen i Hellas. I tekstmeldingen stod det følgende: ”Jeg vet ikke hvor mye ros du takler, men gårsdagens kommentar var det noe ”Victor Normansk” over – det å forklare noe komplisert på en lettfattelig og interessant måte. Glimrende!” I sitt svar virket det som om min gamle kollega, Sjur, satte stor pris på tilbakemeldingen.

Noen vil kanskje mene at det er lite taktisk å rose journalister for godt arbeid fordi det kan virke som om man prøver å innynde seg for å oppnå fremtidige fordeler. I mitt hode er dette feil tenkt. Jeg er tilhenger av å gi tilbakemelding på både fremragende og slett utført arbeid, uavhengig av hvilke konsekvenser dette får lenger ute i løypen og om vedkommende er journalist eller har annen profesjon. Enten har man integritet eller så har man det ikke. Man har ikke litt integritet. For å lykkes som rådgiver er dette en avgjørende egenskap. Du må tørre å si din oppriktige mening. Det er det våre oppdragsgivere betaler for.

For 20 år siden hadde jeg Torger Reve som foreleser da jeg gikk på Norges Handelshøyskole. Han er på mange måter den amerikanske strategiguruen Michael Porters mann i Norge. Reve ledet det meget omtalte prosjektet ”Et konkurransedyktig Norge”, som handlet om klyngenes betydning for kunnskapsoverføring og verdiskapning. Torger Reve hadde akkurat holdt en glitrende forelesning, som han pleide. Forelesningsteknisk gjorde han imidlertid det meste feil: han satt stille ved overheadfremviseren i to ganger 45 minutter, ingen fakter eller overraskende bevegelser, og uten spesielt spennende foiler. Men han hadde noe på hjertet; et teoretisk innhold som han formidlet med et enestående engasjement og troverdighet, ispedd relevante historier fra næringslivet.

Etter timen gikk jeg frem og gav ham ros for et fantastisk bra foredrag. Til min forbauselse ble Reve mildt sagt overrasket, kledelig sjenert og ikke så rent lite glad. ”Sier du det!?”  Det virket ikke som om han hadde fått denne type tilbakemelding tidligere. Dette til tross for at han hadde undervist i årevis.

Denne erfaringen har jeg tatt med meg videre. Gi mennesker rundt deg ros når de fortjener det. Dette fordi det er få andre som gjør det. Det er et konkurransefortrinn å være god til å gi kritikk og kanskje særlig ros. Atferdspsykologien viser dessuten at det å oppmuntre ønsket atferd (positiv respons) er mer effektivt enn å slå ned på uønsket atferd (negativ respons) dersom man ønsker atferdsendring. Forskning viser også at når man endrer måten å snakke på, om seg selv og om andre, så vil det også bidra til å skape endringer i synet man har på seg selv. Morgan (2007) viser at når man er i positive relasjoner til andre, øker kapasiteten til å legge merke til egne styrker og svakheter. Man stoler mer på at tilbakemeldingen fra andre er oppriktig, og ikke bare velment, og det øker kapasiteten til å lære, ta initiativ og til å ta risiko.

Av og til kan rosen gi uante utslag. Min mor tok lærerutdanning i voksen alder og hadde en dag en spesielt dårlig gjesteforeleser. Han var uklar, uinspirert og tydelig utilpass. Til hennes store forbauselse fikk gjesteforeleseren svært god tilbakemelding fra en av studentene etter den første timen. Etter pausen leverte den samme foreleseren en glitrende forestilling. Krystallklar, inspirert og tydelig i flytsonen.

Herrens veier er uransakelige.

Andreas Gravdal - Ungdomsviter, foredragsholder og spaltist. - Har de siste ti årene jobbet med forebyggende arbeid blant unge. - Driver kommunikasjonsbyrået andreasgravdal.com

Ny høst er lik nytt år! Jeg vet ikke om du tenker på samme måte, men mitt år starter alltid når høsten går i gang. Da har jeg hatt god tid (med litt ferie) til å tenke og legge litt nye planer, og ikke minst fått litt sol på kroppen. Denne sommeren må jeg understreke litt sol. Slike ting skjer aldri mellom jul og nyttår, spesielt ikke det med sol. Etter min mening burde året offisielt starte i august, ikke i januar. Så er det sagt.

For ungdom er «nytt år» synonymt med skolestart, og det igjen er forbundet med en rekke forskjellige følelser. På godt og vondt. Til min store overraskelse kunne mine nieser fortelle meg her om dagen at de gledet seg veldig til å begynne igjen på skolen. Slik skolelyst har de selvfølgelig arvet av sin onkel. Men kanskje har du ungdommer som ikke ser fram til skolestart og nye utfordringer? Kanskje har du ungdommer som klager over at det ikke skjer noe særlig i livet? Du er herved anbefalt på det sterkeste å lese videre!

Ikke for å fornærme deg eller naboen eller noen andre. Men har du en tenåring som syter over livet sitt, da tipper jeg 50, femti, norske kroner på at han eller hun ikke har gjort den o store innsatsen for å endre på ting. (Send meg en e-post om jeg tar feil). Skjønner du hva jeg mener? For det er nettopp det som ofte skjer. Tenåringen klager over at ting ikke er bra nok, gøyt nok, fint nok, kult nok, pent nok, tøft nok… og så stopper det liksom der. Løsninger er sjeldent i fokus. Og om ikke det er noen andre rundt, voksne, foreldre, eller andre som jobber med unge, som tar seg bryet med å være løsningsorientert, blir resultatet intet annet enn… (trommevirvel) MIDDELMÅDIGHET.

Det kan godt være at livet er kjedelig, dårlig, ukult, stygt og alt annet i den gaten, men det behøver ikke være slik. Med mindre tenåringen insisterer på det. Igjen, ikke for å være frekk, men da er han en idiot. De aller fleste, inkludert tenåringer, ønsker at livet skal være godt å leve. At karakterboken skal unngå drukningsdøden. At livet skal være mer enn greit nok. Men det gjør seg ikke selv! Du/han/hun/dere må gjøre det selv. Derfor har jeg laget en tre punkts liste til hvordan denne høsten skal bli noe mer enn middelmådig.

Andreas’ tre tips til hvordan sette seg mål denne høsten:
1.Vær konkret! Ikke bare si at karakterene skal bli bedre. Spesifiser hvilke fag du vil bli bedre i og hvilken karakter du vil ha.
2.To eller tre mål er nok! Ikke vær supermann og gjør alt på en gang. Sett deg to eller tre mål, og NÅ dem. Det er hundre ganger enklere å innfri to-tre mål enn å ha mange små som du glemmer.
3.Skriv målene ned! Heng dem opp et sted du ser dem ofte. Da blir du gang på gang minnet om å stå på, i tillegg til at du holder deg til det du har bestemt deg for.

Poenget er, ungdom trenger å bli utfordret. Ikke bare av skolen og venner, men hjemme også. Å ikke være middelmådig handler ikke om å være arrogant og best i alt, men om å være best i sitt eget liv. Å sette seg ned sammen og finne ut hvilken retning livet skal ta denne høsten vil være livsavgjørende for mange unge. Ja, du leste riktig. LIVSAVGJØRENDE. Godt nytt år!

Hanne Nabintu Herland - Religionshistoriker, foredragsholder, forfatter og skribent. Aktiv i offentlig debatt med tema religion, etikk, ideologi, integrasjon og islam. - Hun vokste opp på internatskole i Kongo og flyttet til Norge som 19-åring. - Nabintu Herland har kommet med en rekke utspill som har skapt en voldsom debatt i media de siste årene.

Klassekampen skrev glitrende 5. juni om den nye høyrebølgen man mener kjennetegnes av bruken av internettforum der intellektuelle kan diskutere i fred uten å rammes av den strenge norske mediesensuren.  Derfor var det påfallende å lese medieprofessor Jostein Gripsruds uttalelser om fenomenet, tidstypisk fylt av moraliserende sosialistisk ordbruk av den typen som gjør at man sitter igjen med tanken: Hvor mange hundre ganger har jeg lest dette før?

Dette har stått overalt i norske aviser i snart førti år. Hvilke universiteter går norske akademikere egentlig på for å lære å bli så forutsigbart maktretorisk ordkjedelige?
Personer som Jon Hustad, Ole-Martin Ihle og Harald Eia stemples som halvstuderte journalister, forskere av «ulike slag» og såkalte intellektuelle fra den bavianaktige snakkeklassen (det vil antagelig si befolkningen som ikke er en del av venstresidens maktelite).  Den underliggende tonen er at disse ymse og grumsete personene er det selvsagt bare rom for i sosiale medier og snart må «vi snille sosialister» få slutt på det også.

Støtte til Israel som det eneste reelle demokratiet i Midtøsten antydes å være grunnet i voldsromantikk(!) Dette sies om staten Israel hvis intellektuelle bidro til å grunnlegge vår moderne europeiske kultur, og som lenge har vært interessert i en fredelig to-statsløsning. Den ukritiske omfavnelsen av Hamas og Hizbollah derimot, organisasjoner som åpent kjemper for etnisk rensing og utslettelse av hele folkeslag, anses for å være rørende islamistiske frihetsbevegelser. La meg minne om at her vokser barn opp med foreldre som forteller dem at det er en hedersgjerning å begå selvmord, særlig hvis du drar med deg et tyvetalls jøder i døden. Gaza er det området i verden som mottar mest norske bistandsmidler pr. innbygger. I 2008 gikk nesten en milliard norske kroner dit. Hva slags aktivitet finansierer disse pengene?

Ifølge professor Gripsrud er Israel-venner påtatt kyniske. Men mener man at venstresidens idylliske omfavnelse av Hamas er fredselskende nødhjelpsarbeid? Hvem snakker om Hamas’ erkefiende Fatah, som Norgeselskende Arafat engang stiftet? Disse ønsker som kjent dialog og menneskerettigheter, også for jøder. Hvorfor nevner ingen at Gazas grenser er like stengt mot muslimske Egypt, som også bekjemper menneskerettighetsmotstanderne i Hamas? Under demonstrasjoner med Hizbollah flagg står så nordmenn som venstrepopulist Erlend Loe og tror han gjør demokratiet en tjeneste.
Den kulturradikale retorikken er for lengst blitt et allestedsnærværende undertrykkelsesredskap som preger det offentlige språket med truende undertoner. Mannen i gata har i mange år visst at det er best å holde kjeft. Likeledes journalister, redaktører, akademikere og politikere. Fordi nordmenn flest er konfliktsky opptatt av å virke snille og å bli likt av alle, passer sosialismens totalitære tendenser godt sammen med lydighetskulturen i det norske folk. Vi har jo vært vant til å bli fortalt hva vi skal mene og har vært styrt enten av dansker eller svensker i mange hundre år.
Med monopol på meningsmarkedet har man definert definisjonsretten av hva det vil si å være frie borgere. Derfor går intellektuelle under jorda og inn i mediekanaler som foreløpig ikke er kontrollert av sosialistiske komiteer. I de fleste land med en utpreget sensurert offentlighet, skjer som kjent det samme.

Christer Vikebø - Eiendomsmegler i Privatmegleren Vikebø & Jørgensen AS - Ble i 2008 trukket frem som en av Norges beste selgere av rektor Trond Blindheim ved Markedshøyskolen i Oslo i et intervju med Nettavisen.

Klima har neppe vært mer dagsaktuelt, sånn sett er det mulig ikke overraskende at boligen din nå skal energimerkes – akkurat som kjøleskapet. Først ut er alle nye bygg, og eiendom som skal selges eller leies ut over 50 kvadratmeter.

Baktanken kan jeg forstå – økt bevissthet rundt energibruk (sløsing) og å få forbruk ned. På papir ser det greit ut, og klare paralleller kan trekkes til hverdaglige ting som bilkjøp; når du kjøper bil er du interessert i å vite hvor mye bensin den bruker på milen – ikke sant? Energimerking av bolig vil altså gjøre deg i stand til å vurdere hvor mye energi huset bruker – eller?
Systemet er svært likt det eksisterende for merking av hvitevarer fra A til G, hvor G er dårligst i klassen – med et viktig unntak. Mens ditt kjøleskap gjerne oppnår karakteren A er dette en karakter vanlige boligeiere kun kan drømme om med tanke på boligens merke. Det hele er en smule forvirrende – snittet på skalaen er ikke plassert midt på. De fremtidsvisjonære energikonstablene har sett i krystallkulen og plassert dagens boliger svært nær G. Av denne grunn er trolig C den beste karakter helt nye boliger vil kunne oppnå – så hvor plasseres vanlige boliger?

Systemet for merking er i følge Norges vassdrags- og energidirektorat så enkelt at du kan gjennomføre merkingen selv – og de har rett, for enkelt er det! I det miste om du ikke bryr deg om at boligen havner nederst på skalaen. Om du som meg ønsker å gjøre et forsøk på å energimerke egen bolig skjer dette over internett. Etter å ha logget deg på står valget mellom enkelt eller avansert skjema. Til tross for god kjennskap til eiendom – 10 års erfaring – gir jeg rakst opp avansert skjema til fordel for enkelt.
Enkel rapport klarer du å fylle ut helt selv – for den er svært enkel. Dessverre fortoner det seg som å måle gulvareal ved å se på bilder av boligens fasade – svært unøyaktig – hvor karakteren i hovedsak baseres på standardverdier for den hustypen du bor i. Nettopp det gjør at jeg lenge før ferdigutfylt skjema misstenker at min bolig ikke kommer heldig ut av merkingen – noe den endelige attesten bekrefter – E. I et forsøk på å avklare om det vil gå bedre om jeg benytter fagmann til merking oppdager jeg at bygninger som ikke følger de nyeste forskrifter bortimot uavhengig havner i kategoriene D til G. Jeg lar det dermed bli med enkelt skjema – men sitter igjen med følgende spørsmål; har energimerking i det hele tatt har noe for seg?

Min konklusjon blir todelt. Klassifiseringen vil i hovedsak være nyttig for helt nye boliger, eller boliger som er vesentlig rehabilitert. Det er slett ikke dumt å satse på energisparende tiltak, og energimerkingen gir et godt insentiv til å investere i slike energiløsninger. Ulempen har tidligere vært at investering du gjør i energibesparende tiltak gjerne har vært skjulte investeringer – det synes jo ikke på boligen at du har brukt penger på å etterisolere. De det måtte gjelde vil av denne grunn verdsette synliggjøring gjennom ordningen, og ja – de får trolig bedre betalt for å ha gjort gode energivalg. Sånn sett er sertifiseringen er en kjempeidé!
For flertallet tror jeg derimot energimerket blir en bokstav uten tungveiende verdi. Realiteten er at flertallet av boliger i dag ligger i den nedre del av skalaen – bryr du deg om boligen du kjøper er E eller F? Personlig lander jeg på at klassifiseringen per i dag ikke vil ha særlig betydning, den gamle villaen i Kalfaret er fortsatt er like attraktiv. Energimerket har mest å si for kjøleskapet – men i 2030, da vil jeg trolig anbefale deg å ruste opp boligen til å bli energieffektiv før du selger, også på Kalfaret.