Ole Tom Kolstad – ole@byavisen.net

Så er dagen plutselig kommet. Siste utgave av Byavisen er den du holder i hendene nå. Byavisen legges ned etter å ha kommet ut gratis hver uke til de fleste husstander i Bergen, Askøy og Fjell i en mannsalder.

Beslutningen kom i forrige uke etter at selskapet i flere år har slitt med å skape lønnsomhet. De siste årene har avisen jobbet hardt for å forbedre det journalistiske produktet, bedre omdømmet i leser- og annonsemarkedet og bedre lønnsomheten. Tross iherdig innsats har det ikke lykkes oss å skape lønnsomhet i et krevende marked.

Forløperen til den Byavisen du kjenner i dag ble etablert allerede i 1984 under navnet Annonseavisen, som siden har byttet navn til Bergen Byavis og Byavisen. De siste årene har avisen satset mer på det redaksjonelle innholdet, og skrevet en rekke saker som har vakt debatt og blitt sitert i andre medier, både Bergens Tidende, NRK og TV2 for å nevne noen.

I de tidlige år var Annonseavisen en svært annonsetung og redaksjonelt lett avis som underholdt mange med et vell av saker og anekdoter, spesielt fra sentrum i byen. Senere har utviklingen gått i retning av lengre aktualitetssaker, mye kulturstoff, faste skribenter på kommentarplass og et variert utvalg av forbruker- og featuresaker. De siste årene har vi også på lederplass vært en stemme i den offentlige debatt gjennom lederspalten på side to, med ytringer som har provosert, fått støtte og forhåpentlig også fått noen til å trekke på smilebåndet ved et par anledninger.

Byavisen har skrevet stoff for alle bergensere ved å levere saker for både unge, familier og den mer voksne del av befolkningen. Og ikke minst har vi gitt en lang rekke små og store annonsører en god og annerledes kanal til byens befolkning. Mellom 50 og 70 tusen bergensere har lest Byavisen ukentlig de siste årene.

Takk til alle våre lesere, som har lest, ledd og blitt engasjert, gitt oss hyggelige tilbakemeldinger og mer kritiske innspill til sakene og avisene våre.

Takk til alle kommentatorer, skribenter, politikere, samfunnsdebattanter og lesere som har bidratt med sine skriftlige kommentarer, innlegg og ytringer av forskjellig slag.

Takk til alle våre annonsører for at dere har gjort det mulig for oss å lage avis og skape en markedsplass for byens mange bedrifter.

Takk også til alle nåværende og tidligere ansatte, journalister, grafikere, selgere og frilansere for fantastisk innsats og utrettelig arbeid med de cirka 1300 avisene vi har laget på nesten 30 år.

Mediebildet er i sterk endring, der de største, markedsledende avisene og de mindre, lokale bydelsavisene vinner frem. Det skjer også i Bergen gjennom styrking av eksisterende og etablering av nye bydelsaviser. Det blir en fortsatt spennende utvikling, med enda mer fokuserte, mer relevante og bedre aviser.

Ansvarlig redaktør
Ole Tom Kolstad

«Hva skal du til høsten?» var det mange som spurte oss etter vi var ferdige med videregående våren 2012. Med engasjement og glede i stemmen svarte vi at vi skulle flytte til Madagaskar, og bo og jobbe der i 6 måneder. «Å, så spennende. Hvor ligger det? I Sør-Amerika?»
Madagaskar er i dag ett av verdens aller fattigste land. En arbeidende gasser tjener i gjennomsnitt cirka 130 kroner (100.000 Ariary) i måneden. Med disse pengene skal han brødfø en hel familie, ofte på seks eller flere medlemmer. Gatene kryr av tiggere, uteliggere og gateselgere som prøver å tjene inn nok penger så de får mat den dagen og. Folket her er blant de fattigste i verden, men likevel er det mange som ikke en gang kan plassere landet på kartet. Det er for galt.
Man kan spørre seg selv hvorfor det har blitt sånn. Norsk Misjons Selskap (NMS) har drevet misjon og bistand her i over 150 år. Nordmenn har bodd i dette landet i lang tid, formidlet om det i Norge og jobbet for å bedre folks levekår på solskinnsøya i Indiahavet. Og etter å ha bodd her i nå fire måneder, er det klart at øyen består av mer enn hvite strender og regnskog, som i hovedsak er det filmen med samme navn fokuserer på. Selv om det finnes det også, i enorme mengder.
Folk trenger å vite at dette landet finnes. De trenger å vite at det finnes andre fattige land i Afrika, utenom de fem-seks andre landene som får mediedekning. Det politiske systemet her er kaos, ingen bryr seg. Over halvparten av befolkningen er under 15 år. Tyder ikke det på manglende kunnskaper om sex og prevensjon?
Madagaskar er nødt til å bli satt på kartet. Folk må lære å finne ut av hva landet har å by på. Landet er ett naturparadis, og ett land helt utenom det vanlige. Det er verdt ett besøk. Resten av verden må bare innse det først.

Irmelin N. Sagstad og
Helene Mongstad

Advokat Janneche C. Lindtner Janneche C. Lindtner arbeider mye med familierett. Hun er også bistandsadvokat. Hun hjelper mennesker med å sette opp testamenter, fordele arv, overføre eiendom, bistå i arbeidstvister, og skrive klager til NAV. Abacus advokat as/Familiesenteret Tlf. 55 32 12 52 – Faks 55 31 99 21 Kong Oscarsgate 25 – Postboks 111, Sentrum, 5804 Bergen www.bergenadvokat.no abacusadvokat@yahoo.no

Undertegnede så programmet «Vårt lille land» på TV2 med en reportasje om en barnevernssak i Troms. En alenefar hadde i 1993 kidnappet sin datter fra barnevernets omsorg. Journalisten Gerhard Helskog dekket da saken ved å treffe dem. Den da fire år gamle jenten, Grace Heide, hadde nå blitt voksen, og fortalte i programmet sin historie. Etter å ha flyktet fra barnevernet fikk faren saken gjenopptatt og vant frem med at datteren fikk bo og vokse opp hos ham.

Enhver vil stille seg spørsmål ved hvordan det er mulig at barnevernet fikk overta omsorgen, når retten senere synes å ha kommet til at faren kunne yte god nok omsorg. Jeg vil skrive noen ord om lovens vilkår for at barnevernet kan begjære omsorgsovertakelse. Det er disse vilkårene Fylkesnemnda vurderer om er oppfylt når barnevernet begjærer omsorgsovertakelse fra foreldre til det offentlige.
Hjemmelen i barnevernloven om omsorgsovertakelse bygger på fire alternative grunnlag for omsorgssvikt. Med hjemmel menes at det rettslige grunnlaget kan føres tilbake til lov, forskrift, rettspraksis eller andre rettskilder. Grunnlagene skiller mellom tilfeller hvor omsorgssvikt har skjedd, og tilfeller hvor det i fremtiden er fare for omsorgssvikt.

For det første er hjemmelen at det foreligger alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller ved den personlige kontakt og trygghet for barnet. Dette vurderes i forhold til alder og utvikling, og hvordan barnet har det akkurat nå. Svikten må være alvorlig før omsorgen kan tas fra foreldrene.

For det annet er det hjemmel for å overta omsorgen for barn med spesielle behov. Dette er hvis syke, funksjonshemmede, eller spesielt hjelpetrengende barn har foreldre som ikke sørger for at de får dekket sine behov for behandling eller opplæring.

Det neste grunnlaget er at for barn som blir fysisk eller psykisk mishandlet eller utsatt for alvorlige overgrep i hjemmet kan det begjæres omsorgsovertakelse. Bestemmelsen rammer mishandling, trakassering, seksuelle overgrep og mindre overgrep.

Det fjerde alternativet er at det er hjemmel for omsorgsovertakelse hvis det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Myndighetene kan altså begjære omsorgsovertakelse før omsorgssviktsituasjonen har oppstått tilstrekkelig, hvis de antar at det er sannsynlig at barnet fremtidig kan bli skadd. Det kreves klare holdepunkter for at slik svikt vil inntre. Bestemmelsen kan få anvendelse i saker for eksempel hvor barnet har foreldre med rusproblemer, psykisk utviklingshemming eller psykiske lidelser, som medfører at de ikke klarer å følge opp barnet.

Uansett stiller loven tilleggsvilkår om at vedtak om omsorgsovertakelse bare kan treffes når det er nødvendig og er til det beste for barnet. Vedtak om omsorgsovertakelse kan ikke treffes hvis det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet via hjelpetiltak.

Undertegnede kjenner ikke til innholdet i TV2-saken, men antar at det fjerde alternativet var et grunnlag for denne. Spørsmålet er om barnevernet utredet saken tilstrekkelig før vedtak ble fattet i Fylkesnemnda. I slike saker er det uansett viktig at det offentlige utreder dem skikkelig, og bruker ressurser på sakkyndige vurderinger før vedtak treffes.

Bjarte Kvinge Tvedt

Forleden dag var mine kolleger og jeg en tur for å innta en bedre lunsj. Stedet vi spiste lunsjen på var ganske så amerikanisert og på menyen hadde de sandwicher og donuts. Det at jeg hadde lovet å spise en donut var ikke det verste. Nedturen kom litt senere da jeg valgte sandwich etter det klingende navnet Elvis. Uten å tenke over det bestilte jeg en Elvis, en proteinshake med bringebærsmak og en gulfarget donut. Jeg burde tenkt mer over valget av Elvis. For historisk sett har Elvis kanskje vært kjent for å ha dødd av overdose, men noen mener at det kanskje var føden hans som var den verste. Til frokost spiste Elvis gjerne et kilo bacon, omeletter og poteteter, hamburgere, kjeks, cheese burgere, fløtegratinerte poteter og annet kjøtt. Som appetittvekker hadde han gjerne en sandwich med peanøttsmør og banan. Den appetittvekkeren fikk jeg som lunsjmat og den var mer enn god nok til å mette meg. Hvis det hadde vært promille for sukkerinntak ville jeg garantert ikke vært kjørbar etter den lunsjen. Våken som en unge med det villeste humør. Heldigvis var dette et sidesprang av de sjeldne så jeg trenger nok ikke skrive testamentet mitt helt ennå. Elvis derimot, han døde nok ikke bare av narkotika.

Gruppeleiar for SV, leiar for Komite for Helse og Sosial i bystyret

No har byrådet tala: 49 prosent av Bergen kino skal seljast til svenske, kommersielle SF kino, førebels eigd av mediekonsernet Bonnier, den største aktøren innan kinodrift i Noreg. Eitt av Bergens mest vellukka kulturtiltak, som mellom anna har fått fram Bergen Internasjonale Filmfestival, har fått sin salsverdi. 88 millionar kroner betaler SF Kino for dei 49 prosenta.

No er ikkje byråd Mæland uvane med å selja kino. I 2006 selde byrådet Forum kino til Stor-Bergen Invest AS og Kermit Eiendom AS for 7 millionar kroner. Året etter selde kjøparane Forum kino vidare til TV Visjon Norge og avisa Norge I DAG – for 33 millionar kroner. Mange har stilt spørsmål ved salet, og ikkje minst salssummen, og i alle fall må det kunna slåast fast at gode kremmarar var byrådet ikkje. Du snakkar om å selja bergensarane sine verdiar på billegsal! Det skulle ha vore eit byråd av annan farge som hadde disponert slik, så hadde nok bylgjene gått høgt – og lenge!

No er det altså sjølvaste kinoen sin tur. Saman med dotterselskapa Capa, Unique og Location er Bergen kino verdsett til 180 millionar. Det er slik i Høgre-land: alt kan verdsetjast for å seljast. Det vil seie – og rett skal vera rett – Høgre har ikkje foreslått å selja kunstsamlingane som Bergen kommune har i si eige og varetekt, det er det kulturbyråden sitt parti som har vilja.

Kino er folkekultur. Bergen kino er god kvalitet. Ingen kulturinstitusjon når så mange i alle aldrar som kinoen. Og sjølv om kinoens svanesong har vore spådd årleg dei siste tiåra, ikkje berre lever, men ekspanderer og opprustar Bergen kino. Det er kvalitetsfaglege vurderingar som styrer repertoaret ved Bergen kino. Og det er kvalitetsprofilen som har skapt BIFF. No skal rett nok SF Kino AS ha lova å vidareføra BIFF. Men barnefilmfestivalen i Sandnes forsvann over natta då Sandnes kino vart delprivatisert. Og kven eig i Sandnes kino? SF Kino – vart du overraska? Det held ikkje med lovnader og aksjonæravtalar når pengane skal styra og ikkje kvaliteten, det er historia full av døme på.

Dessutan er det slik innan kommersen at selskap kjøper og vert kjøpte. Det gjeld for kino som for BKK. Og styreleiar for Bergen kino, Carl Fredrik Joyce, står i fare for å leva svært spontant og i augneblinken når han i fylgje BT trur SF blir ein god medeigar. For Dagens Næringsliv kan nemleg fortelja at SF Kino vert vurdert seld av eigaren Bonnier. I så fall sel byrådet/Høgre, FrP og KrF Bergen kino til ein eigar som om kort tid kan ha vorte ei mindre brikke i eit endå større internasjonalt firma.

Bergen kino kan seljast berre ein gong. Slik som Forum – som vart selt på skammeleg billegsal. Heile filmmiljøet i Bergen åtvarar mot sal – og mot at kommersen skal ta over. Mellom dei er Øyvind Sandberg og Gunnar Vikenes, for å nemna to fyrtårn. Og dei som i fattigmanns trøyst skulle ynskja seg at salssummen skulle koma kulturlivet til gode, dei må berre konstatera at det har byrådsleiaren ikkje tenkt.

Men selja, det skal dei. Heilt sikkert, skjønar vi. SF Kino vil kanskje kjøpa meir, dei, skjønar vi. Så då handlar det om handel. Og handel handlar om forteneste. Ikkje kvalitet. Med Forumsalet handla det ikkje om forteneste eingong, ikkje for kommunen. Og det skremmer. Det skremmer veldig når det no gjeld sal av sjølve Bergen kino.

Bystyret behandla 23. januar «Statusrapport – plan for psykisk helsearbeid i Bergen kommune 2011 – 2015».  Rapporten har gode tiltak på mange område.
Senterpartiet er opptekne av dei eldre sin situasjon, er forundra over at denne ikkje blir teke opp i rapporten i det heile.
Eit førebyggjande arbeid er viktig for at einsemd og mistrivsel ikkje skal utvikle seg til sjukdom.  Byrådet presenterer ingen tiltak for eldre, verken førebyggjande eller oppfølgjande.
Fastlegane har ei viktig rolle i oppfølginga av psykisk sjuke. Byrådet må sørge for at personar, spesielt eldre, som sjølv ikkje oppsøker helsevesenet i større grad blir fanga opp. Ordninga med trygghetsjukepleiarar er viktig, men at fleire fastlegar tek heimebesøk vil etter Senterpartiet si meining ha svært mykje å seie.
Det vil kunne fange opp personar som ikkje nyttar seg av sosiale tilbod utanfor heimen, og kanskje treng legetilsynet mest.
Heimesjukepleien i Bergen har mange pasientar med psykisk sjukdom, og dei tilsette har svært god kompetanse på området. Men heimesjukepleien har også mange ufaglærte i arbeid, og Senterpartiet vil difor be byrådet setje i verk tiltak for å auke kompetansen om psykisk sjukdom hos desse.
Bergen kommune har store utfordringar i det psykiske helsearbeider, men dei eldre må ikkje gløymast!

Ove Sverre Bjørdal, Senterpartiet  
gruppeleiar i bystyret

Når Thorsen sier at barnehagen ikke er en oppbevaringsplass er det selvsagt helt riktig. Det er derfor vi har nest høyest pedagogtetthet av byene i Norge. Vi har også en høyere pedagogtetthet nå enn i 2009, men det er motsatt i for eksempel Trondheim. Kvaliteten i Bergen er veldig bra, det viser alle tallene vi har.
Vi har en høyst forsvarlig drift i barnehagene i Bergen. Selv om vi tar inn noen få ekstra barn i noen få barnehager er det slik at etat for helsetjenester kontrollerer alle barnehager, og har fortsatt begge hender på rattet. Vi foretar oss overhodet ingenting uten at helsefaglig personell har gitt grønt lys.
Vi har bygget over 5000 barnehageplasser siden vi overtok roret, og skal bygge opp mot 2000 de neste årene for å sikre full reell behovsdekning innen 2015. Vi kan aldri garantere noen ting, men alt tyder på at vi kommer i mål til tiden vi har planlagt. Jeg mistenker at Thorsen ikke har lest planen for barnehageutbygging når han sier at det er lite som tyder på at vi klarer det.

Samtidig er det viktig å huske på at saken om bussbarnehager er kommet fra byrådet, men det er jo hyggelig at også opposisjonen syntes det er en god idé.

Jeg har inntrykk av at tonen mellom posisjon og opposisjon i oppvekstkomitéen har vært god, og det er veldig bra, og det må vi fortsette med. Samtidig er det viktig å huske på at saken om bussbarnehager er kommet fra byrådet, men det er jo hyggelig at også opposisjonen syntes det er en god idé.
Det må bero på en misforståelse når Thorsen hevder at det i Bergen finnes 42 millioner kroner på avveie som skulle vært brukt til lærertetthet, en misforståelse som ble oppklart i bystyremøtet i desember 2012. Disse millionene Thorsen hevder er på avveie er midler som disponeres av den enkelte rektor til for eksempel lærebøker.
Økt lærertetthet var ikke riktig å love, det har vi påpekt mange ganger nå. Arbeiderpartiet sentralt har jo også gått bort fra denne politikken, de erkjenner at gevinsten er liten i forhold til kostnaden. Da er det viktigere med kompetente lærere. Vi har de beste skoleresultatene av byene i Norge, og det har vi hatt 8 av de 9 siste årene. Det sier vel sitt.
Overgangen mellom barnehage og skole fungerer bra i dag, og vil bli enda bedre som følge av kvalitetsoppfølgingsplanen for barnehage som også Arbeiderpartiet roste og var med på å vedta. Gjennom tidlig innsats-prosjektet øker vi også ressursene rundt de små elevene betraktelig, så jeg forstår ikke helt hvorfor han sier dette.

Ragnhild Stolt-Nielsen, Høyre
fungerende byråd for barnehage og skole

Ole Tom Kolstad – ole@byavisen.net

LO-leder Roar Flåthen uttalte nylig at «Det blir ikke kjøpt en Norwegian-billett hvis Kjos skal fylle opp flyene sine med utenlandske ansatte». Dermed oppfordrer og bidrar han til å sette norske arbeidsplasser i Norwegian på spill. Det er vel ikke smart politikk for en fagforeningsleder å snakke ned norske selskaper, og norske arbeidsplasser?

Bakgrunnen for uttalelsen er Norwegians flykjøp og planlagte satsing på langdistanseruter til Asia og USA. Flyene er bestilt, billettsalget er startet og Norwegian har bedt om å få bruke rimeligere asiatisk arbeidskraft i flyene på lik linje med konkurrerende selskaper. Både SAS og andre konkurrenter har anledning til det fordi selskapene deres ikke driver med Norge som base.

Det gjør derimot Norwegian, og det ønsker de fortsatt å gjøre. Men da må regjeringen tilpasse en forskrift for at selskapet skal kunne vokse internasjonalt med Norge som hjemland. Det liker hverken SAS eller de norske fagforeningene.
Ansvarlig statsråd i denne saken er arbeidsminister Anniken Huitfeldt. Hun har fått Norwegians søknad om justering av utlendingsforskriften inn på sitt bord. Hun har gjennomført en høringsrunde, der både SAS, LO og andre fagforeninger har snakket og Huitfeldt har lyttet. Nå har Huitfeldt også snakket selv. Og svaret hennes er altså nei. Huitfeldt har satt seg på Flåthen og rodd seg frem til at hun ikke kan – eller tør – å finne en løsning som sikrer konkurransemessig like vilkår i flybransjen.

Det hadde vært bedre om regjeringen hadde valgt en mer næringspolitisk konstruktiv tilnærming. Man kunne for eksempel tatt utgangspunkt i erfaringene fra opprettelsen av Norsk Internasjonalt Skipsregister. Formålet med den opprettelsen var å sikre norsk registrering av skip, like konkurransevilkår og å opprettholde sysselsetting av norske sjøfolk.

Parallellen til flymarkedet er påfallende. Det burde være mulig å jobbe med en løsning som ligner på skipsregisteret også for flybransjen. Da kunne SAS og Norwegian ha fått like rammebetingelser også på internasjonale ruter. Det arbeidsminister Huitfeldt nå har gjort er å sørge for at delvis statseide SAS igjen blir favorisert.

I 1998 startet Color Air direkte konkurranse med SAS og Braathens på hovedrutene i Norge og en daglig flygning til London. Color Air fikk et kort liv. Et drøyt år etter første flygning pakket selskapet sammen, knekket av konkurrentenes bonusprogrammer som fungerte som en særdeles effektiv etableringssperre i det norske flymarkedet. Da Norwegian tok sats for litt over ti år siden hadde myndighetene innsett at bonusprogrammene hindret konkurransen, og fjernet ordningen på innenriksruter.

Det hadde vært fint om regjeringen kunne tatt lærdom av fadesen som felte Color Air. Det er ikke nødvendig å gjøre nye feil før man tør å tenke nytt. I flymarkedet er konkurransen internasjonal. Det må norske selskaper forholde seg til, og det burde også regjeringen innse ved å sørge for like rammebetingelser. Også for selskaper som vil vokse internasjonalt med Norge som base.

Ansvarlig redaktør
Ole Tom Kolstad

Samferdselsdepartementet setter hele bergensregionen i fare når de ikke klarer å få ferdigbehandlet den nye bompengeavtalen. Dette er svært alvorlig og går ut over flere viktige avtaler.
For det første aner vi i skrivende stund plutselig ingenting om vi fortsatt får penger til å bygge ut bybanen. Det er avgjørende at dette skjer uten stans, men vi kan ikke bruke penger som ikke finnes. På den sosiale meldingstjenesten Twitter går debatten, og den ganske sentrale aktøren @Bybanefan skriver «Vi mister en million om dagen på at bompengesøknaden for Bergen ikke blir vedtatt og satt i verk.»
For det andre hviler mange andre prosjekter og tiltak på denne bompengeavtalen. Sykkelstrategien, som er utbygging av en rekke nye sykkelveier og fasiliteter til mange millioner kroner, blir også nå utsatt. Det samme gjelder fremkommelighetstiltak for bussene, som egne kryssløsninger, innføre kollektivgater og mye bedre terminaler og systemer. Dette koster relativt lite i forhold til den store samfunnsøkonomiske gevinsten det gir å få flere bilister over på bussen.
Fra februar blir det en økt kollektivbillettpris, særlig om man venter med å betale til man kommer ombord. Dette «ombord»-påslaget var tenkt å skje samtidig med de økede bompengetakster, men når sistnevnte ikke kommer på plass, får kollektivtrafikken nå plutselig en konkurranseulempe. Alt dette er allerede innbakt i kollektivbudsjettet for 2013, og går blant annet til flere bussavganger som Venstre lovte i valgkampen.
For det tredje: Belønningsmidlene som utgjør betydelige millioner, kan henge i en tynn tråd, siden vi samferdselspolitikere i fylket, ikke får penger til å gjennomføre avtalte tiltak som må til. Å få flere passasjerer over på kollektivtrafikken og redusere biltrafikken er avgjørende, men alle de avtalene og prosjektene jeg har nevnt, må komme på plass.
Vi ber knapt om penger, noe som den rødgrønne regjeringen har snytt Bergensprogrammet for i flere år allerede. Derfor kan vi ikke forstå hva som skulle være så tidkrevende med å gi Bergen og Hordaland lov til å betale samferdselsprosjektene våre selv.

Alf Helge Greaker, Venstre
nestleder samferdselsutvalget, Hordaland fylkesting

Før jul kunne vi lese i BT og Byavisen om en ung kvinne, Cathrine Langfjell Torsvik, som ble utsatt for omsorgssvikt i hjemmet uten at barnevernet fikk beskjed. Hvordan er det mulig at så mange voksne ikke grep inn? Er det troverdig når de gjemmer seg bak det at de ikke visste hvor gale det var?
Jeg har selv vært et fortvilet barn som prøvde å si i fra til noen voksne om at jeg ikke hadde det bra. I ettertid har jeg vært svært bitter på spesielt enkelte av disse voksne for at de ikke gjorde noe. Når jeg har konfrontert dem og spurt om hvorfor, har de svart at det å gripe inn bare ville resultert i at de mistet kontakten med meg. Den kontakten dreide seg hovedsaklig om gaveutveksling ved jul og bursdag, men det er en annen sak. Det var dessuten ett voksent menneske som spurte meg om hvordan jeg hadde det, og hun fikk meg til å love å kontakte barnevernet. Når det var gjort, stakk hun fra situasjonen og lot meg stå alene igjen mot sinte voksne. Jeg vet sannelig ikke hva som er mest feigt. Det holder i hvert fall ikke bare å avlevere en anonym bekymringsmelding, og så tro at man vil få sin lønn i himmelen. Dette er komplekse problemstillinger uten enkle svar. Jeg kan faktisk godt forstå de voksnes avmakt.
Ved ett tilfelle har jeg selv meldt fra til barnevernet om det jeg mente var omsorgssvikt i en venninnes hjem. Jeg ville ikke være like feig som alle de voksne jeg kjente fra min egen barndom. Resultatet ble imidlertid bare nettopp det at jeg mistet kontakten både med venninnen og barnet. Hadde jeg kunnet gjøre det om igjen, skulle jeg ønske at jeg hadde vært moden nok til å håndtere saken uten å henvende meg til barnevernet. Da hadde jeg muligens hatt kontakt med dette barnet ennå.
Det står ikke automatisk noen flott barndom og venter på trammen bare barnevernet blir koblet inn. Betalte omsorgspersoner kan aldri bli det samme som ekte foreldre. Noen tenåringer er som kjent blitt revet slik i fillebiter av barnevernets omsorgsovertakelse at de fant mer trygghet blant fremmede og skitne sprøyter i Nygårdsparken. De som er blitt frarøvet sine foreldre og plassert i barnevernsinstitusjoner er ofte nøyaktig like bitre over barnevernets inngripen, som vi som ventet på en barnevernhimmel som aldri kom.
Cathrine Langfjell Torsvik har klart seg, all ære til henne selv for det! På sikt vil hennes smertefulle erfaringer kunne være et gode for henne. I en fremtidig jobb vil hun for eksempel ha bedre forutsetninger enn de fleste til å forstå og hjelpe andre mennesker som har det vondt.

Gunhild Hofstad, skribent

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 – Tlf. 55 70 63 64 – Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E – 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Jeg arbeider en del med fast eiendom. I by og grend er det mangt man skal rydde opp i.

I det bildet inngår å ha vei til egen eiendom som bør sees som en åpenbar rett knyttet til fast eiendom, men som langt fra alltid er på plass. Dette ser jeg er et fenomen på landsbygden, der veirett er basert på tro og antagelser. Men ikke på faste reguleringer.

En fritidseiendom har ikke i seg selv et krav på vei. Det er noe man må skape, i praksis avtale med grunneiere man må krysse «på sin vei». Slike veier er ikke alltid nedtegnet. Jeg vil si at de ofte ikke er nedtegnet. Men over år har folk gått der i den tro at det finnes en vei. Inntil en dag noen protesterer på bruken av veien. Det er da lett å stå sjakk matt, fordi man mangler en avtalt rett til vei.
Det er der hevd kommer inn i bildet. Dette bygger på at en bruker av vei over tid har benyttet en vei. Vanlig hevdstid er 20 år, men det krever at veien viser seg i form av en såkalt «fast tilstelning», noe som tydeliggjør i terrenget at det finnes en vei. Et fundament, gjerder, planering – noe som helst. Dersom det er en slik ordning, så er hevdstiden 20 år. Hvis det ikke er en slik ordning, er hevdstiden 50 år. Men så heter det at for nødvendig vei, er hevdstiden 20 år uansett. Så en nødvendig vei skal aldri trenge mer enn 20 år med hevdstid. Det er der man står.

Så skal det skje en bruk av veien. Den skal skje i god tro, ut fra en tanke om at bruker har en adgang til å bruke veien. Bruken du kan hevde, skal henge sammen med bruken du har stått for. Til fritid er det til fritidsformål, til bolig er det til boligformål. En veirett kan være til gange eller til ferdsel med bil, det er forskjellig.

Til sist kan du ikke hevde, hvis bruken er tålt bruk fra grunneiers side. Med det menes at dersom grunneier har ment at bruken ikke er din rett, men noe som er tålt at du brukte – kan ikke brukeren hevde. Men det må kunne bevises at grunneier anså det slik. Det holder ikke med en påstand at vi tenkte nok slik. Skulle alt dette ligge til rette, så kan brukeren hevde, som betyr at det skapes en veirett. En slik veirett skal ikke tinglyses, og kan heller ikke tinglyses. Den oppstår når hevdstiden er ute.

Så finnes en vei ut av dette, selv der man ikke har avtalt det. Men det beste er fortsatt å avtale veirett, fremfor å satse på hevd på sikt. Det er ikke nok å stole på et håndtrykk og gamle tiders bekjentskap. Her trengs det nedtegnede rettigheter, og det trengs en klar markering ved at retten tinglyses på den eiendom som avgir veiretten. Da er du trygg og da slipper du påregne konflikter i ettertid.

Jeg grep meg i å gå bort til en liten jente i slutten av tenårene som gikk rundt i en topp laget av fiskegarn med full innsikt til blondeundertøyet og et matchene skjørt som kun gikk to centimeter forbi trusekanten og sa: «Du vet at det er syv kalde på kvikksølvet i dag og du står i fare for å bli syk eller får urinveisinfeksjon?»

Det var også like før jeg dro den klassiske: «Vet din far at du går kledd slik?». Jeg innså da at jeg begynner å høres ut som en surmaget bestefar, som sikkert mener det i aller beste mening, men som ikke blir oppfattet på annen måte enn en kar som klager på alt og alle.

Nå som jeg har innsett min skjebne har jeg blitt med i en organisasjon som har jobbet for å forsure menneskeheten i århundrer. Jeg har blitt med i en bevegelse hvor sure, bitre mennesker i generasjoner har samlet seg for å lage regler og vedtekter for å gjøre livet vanskeligere for medmenneskene.

Jeg har blitt formann i borettslaget.

Når er det jeg som skal være med på å avgjøre hvor mange timer det er lov å banke tepper på terrassen i løpet av helgen. Men det stopper ikke der. Mitt engasjement er grenseløst og en dag kommer jeg til å ta over verden. Det kommer til å skje. Bare merk dere det. Jeg tar over verden og da er det bare å innse at ting kommer til å endre seg. På de aller fleste områdene vil ting gå som før. Vi vil fortsatt ha en form for demokrati, lovene vil bare bli litt strengere. Derfor tenkte jeg å klargjøre en del ting, slik at dere kan rekke å forberede dere på den nye hverdagen.

1. Kombinasjonen av joggebukse, t-skjorte og skoplagget UGGs, pluss en stor dunjakke fordi det er kaldt ute, vil bli forbudt i det offentlige rom. Joggebukser funker fint til jogging eller som behagelig plagg i sofaen. Ute blant mennesker ser det bare harry ut.

2. Løpetights for menn, brukt utenfor treningssammenheng. Jeg har frem til den dag i dag ALDRI møtt noen mennesker som mener det er pent å se en mann gå rundt i løpetights på butikken hvor svært lite er overlatt til fantasien. Det er sikkert praktisk når en er ute og løper, men det er svært lite delikat på dagligvarebutikken. Det er en grunn til at tights for menn forsvant ut av motebildet på Robin Hoods tid.

3. Det vil bli laget gule streker på Bybanestoppet hvor folk som skal inn og ut av banen må følge. Folk som går inn på bybanen før alle har gått ut eller krysser den gule linjen vil bli innkalt til et lite møte med myndighetene.

Og for å si det slik, befolkningen på Svalbard vil øke og Store Norske kullkompani kommer ikke til å mangle billig arbeidskraft.

Mari Louise Uldbæk Stephan

Å vente på bussen kan være en tålmodighetsprøve når gradestokken viser 10 blå og de to varme genserne og den tykke jakken ikke gjør den nytten du hadde håpet på. I slike stunder er det lett å tenke tilbake på da jeg var liten og skulle gå hjem fra skolen.

Den gangen var det ikke venting som var problemet, men den lange, seige oppoverbakken som skulle forseres for å nå hjem til middag hos mor. Idet vi subbet oppover bakken fant vi stadig på nye forslag til tekniske innretninger som burde installeres enten på, under eller over bakken. Mitt forslag var å lage et underjordisk rulletrappsystem der man hadde mulighet til å hoppe av underveis for å besøke spennende butikker eller koselige huler. Andre hadde forslag om taubaner som var koblet til lyktestolpene og som kunne gi et godt utsyn over bygden på vei hjem.

Når jeg står der i kulden og venter på bussen som allerede er 15 minutter forsinket, hender det at jeg begynner å fabulere om de fantasifulle transportmidlene fra barndommen. Tenk om vi hadde hatt et rullebånd med innlagt varmetunnel over Bønes. Da ville reisen til jobb straks blitt hakket morsommere.

Arbeiderpartiet i Bergen vil vedlikeholde skolebyggene bedre, ruste opp og bygge nye skoler. En styrket vaktmestertjeneste, et eget vedlikeholdsfond for skolebyggene og økt vedlikeholdstakt er de rette virkemidlene for å rydde opp i skoleforfallet.
I Byavisen 8.januar forsøker Venstres bystyrerepresentant Idun Bortne å fremstille dette som om vi ikke prioriterer vedlikehold av skolebyggene.
Media har sammen med Arbeiderpartiet og Venstre gjennom flere år dokumentert hvordan det står til med skolebyggene i Bergen. Omfanget av skoleforfallet er stort og har rettmessig fått mye plass i den offentlige debatten. Gode skolebygg er en forutsetning for det viktigste i skolen; elevenes læring, helse, trivsel.
Arbeiderpartiet viser en helt annen retning enn Høyre for å få bukt med skoleforfallet. Venstres Bortne fordyper seg i antall kroner per kvadratmeter som brukes på drift og vedlikehold av skolebygg og retter sin kritikk deretter, men glemmer følgende: Arbeiderpartiet vil ha en styrket vaktmestertjeneste, et eget vedlikeholdsfond for skolebyggene (disposisjonsfond), samtidig som vi øker vedlikeholdstakten med 10 millioner mer i året enn hva byrådet har bestemt i budsjett for 2013.
Arbeiderpartiet og Venstre har de siste tre bystyreperiodene samarbeidet godt og tatt initiativ til tverrpolitisk samling i bystyret både med skolebruksplanen 2006 og skolebruksplanen 2010. Sammen har partiene fremmet mistillitsforslag mot byrådsleder Monica Mæland (Høyre) som ansvarlig for skoleforfallet.
Samlet, så møter Arbeiderpartiet de faglige råd som er gitt for at Bergen kommune skal kunne innhente vedlikeholdsetterslepet. Vi møter de forventninger elever, foreldre og lærere har til at byens politikere skal rydde opp i skoleforfallet. Det samme gjør Venstre, det er vi rause nok til å meddele. Dessverre evner ikke dagens Høyre-byråd å være på samme linje som opposisjonen.

Pål Hafstad Thorsen (Ap)
Leder av komite for oppvekst

Advokat Janneche C. Lindtner Janneche C. Lindtner arbeider mye med familierett. Hun er også bistandsadvokat. Hun hjelper mennesker med å sette opp testamenter, fordele arv, overføre eiendom, bistå i arbeidstvister, og skrive klager til NAV. Abacus advokat as/Familiesenteret Tlf. 55 32 12 52 – Faks 55 31 99 21 Kong Oscarsgate 25 – Postboks 111, Sentrum, 5804 Bergen www.bergenadvokat.no abacusadvokat@yahoo.no

Som advokat har jeg flere barnevernsaker. Det hender at mine klienter i disse sakene stiller spørsmål ved hva slags hjelp de kan få fra barneverntjenesten. De lurer på om det er mulig å få økonomisk hjelp, hjemmehjelp, rydde- og vaskehjelp, eller andre avlastningstiltak. Familier kan ha problemer av ulik art. Det kan være problemer som gjelder helse, økonomi, rus, vold eller annet.

I vårt lovverk har vi ulike ordninger som fanger opp behov for hjelp. Når det gjelder økonomi har vi blant annet ulike ytelser under NAV-systemet. Jeg går her ikke inn på disse.

For å få hjelp av barneverntjenesten er det et krav at barnefamilien har barn som har særlig behov for hjelp. For å avklare dette må det foretas en konkret skjønnsmessig vurdering. Særlige behov forstås som behov som strekker seg lengre enn de behov barn vanligvis har.
Når barn har slikt behov, fungerer barnevernet både som rådgiver og har plikter overfor barnefamilier. Barnevernet skal gi råd og veiledning om hvordan foreldre best mulig kan ivareta den daglige omsorgen for sine barn uten hjelpetiltak, det vil si uten involvering fra barnevernet. Hvis det er behov for hjelpetiltak, plikter barnevernet å yte dette til barnefamilier. Hjelpetiltak kan settes inn overfor barnet og familien.

Barneverntjenesteloven inneholder ingen uttømmende oppregning av hjelpetiltak, men nevner noen eksempler. Hensikten med tiltakene er at de skal fungere forebyggende. Eksempler er støttekontakt, plass i barnehage, avlastningstiltak i hjemmet, tiltak som stimulerer barnet til fritidsaktiviteter, tiltak som hjelper til at barnet får tilbud om utdannelse eller arbeid, tiltak som gir barnet anledning til å bo utenfor hjemmet, sette hjemmet under tilsyn ved tilsynsfører for barnet, økonomisk støtte i form av penger, naturalia eller tjenester, formidling av plass i fosterhjem, mødrehjem, institusjon etc. Det kan også være aktuelt med andre typer tiltak som for eksempel besøks- og avlastningshjem, hjemkonsulent, PMT (Parent Management Training), MST (Multisystemisk behandling ved alvorlige atferdsproblemer) eller lignende. Hovedregelen er at hjelpetiltak etter barneverntjenesteloven er frivillige og krever samtykke fra barnets foreldre. Men Fylkesnemnda har anledning til å pålegge flere hjelpetiltak. Jeg går her ikke inn på alle.

Et eksempel er plass i barnehage eller andre dagtilbud. Vilkåret for slikt pålegg er at det foreligger forhold i hjemmet eller andre grunner som gir barnet særlig behov for hjelpetiltaket. Vilkåret ellers er at barnet vil profitere på en slik plassering, eller at det vil gi foreldrene nødvendig avlastning slik at barnet indirekte profiterer på det. Det kan også pålegges å ha tilsynsfører i hjemmet. Oppgaven er å holde kontakt med hjemmet og kontrollere utviklingen på vegne av barnevernet. Tilsynsføreren skal ha en hjelpende og rådgivende funksjon overfor foreldrene. Pålegg om tilsyn i hjemmet ansees som et inngripende tiltak. Derfor stilles det et tilleggsvilkår om at det må foreligge en omsorgssviktsituasjon.

Jeg opplever at en del foreldre uttrykker at mottatte tiltak ikke alltid har vært godt nok tilpasset deres situasjon. Det er viktig å påpeke at barnevernet må utrede sakene tilstrekkelig, og avklare de ulike konkrete behovene for å få ytt best mulig korrekt hjelp.

Ruth GrungKomitéleder for miljø og byutvikling i Bergen kommune

Sjømat har en helt sentral rolle for å få tilgang til nok mat i verden. Havet er den minst utforskede delen av jordkloden. Forskning og kunnskap er nøkkelen til havets skattekiste. Havets ressurser kan åpne for nye muligheter innenfor mat, helse, medisin, energi, miljø og en rekke industrielle produkter.

Fisken var sentral da Bergen ble etablert som internasjonal handelsby. Nå har vi mulighet til å posisjonere oss som marint kraftsenter i verdensklassen. De største havbruksselskapene har valgt å etablere sine hovedkontor i Bergen. Austevoll og Bømlo er fortsatt livskraftige fiskerikommuner med moderne fiskeriflåte. Sjømat er den sterkest voksende eksportnæringen og vår viktigste kystnæring. Investorer har vist interesse for investering i energi, helse, farmasi og algeproduksjon med tilknytning til havressurser.
Vi har en internasjonal marin forskningsklynge som nå ønsker å samlokalisere seg på Marineholmen. Fiskeridirektoratet og Havforskningsinstituttet har gjennom mange år bygget opp en unik kompetanse på forvaltning av havressurser. I tillegg til Universitetet og Havforskningsinstituttet finnes det et hav av ulike små og store forskningsmiljøer.

Hva skal til for at Bergen i større grad klarer å ta ut dette potensialet og posisjonerer oss som marin hovedstad? Næringen må bli mer synlig og tydelig adressere sine forventninger til forskningsmiljøene og utdanningsinstitusjonene på alle nivå.

Forskningsmiljøene må bli enige om hva de vil prioritere. Det krever gode prosesser både innad og på tvers av forskningsmiljø. Strategisk samarbeid mellom forskning, utdanning og næringsliv samt nasjonale og internasjonale nettverk. Etablering av en mer dynamisk klynge må formaliseres og tilføres nødvendige ressurser.

Universitetet og Havforskningsinstituttet er driverne i utvikling av den marine forskningsparken. Universitetet er allerede etablert på Marineholmen. Havforskningsinstituttet sitt leieforhold på Nordnes løper ut i 2017. Det er derfor avgjørende at fiskeriministeren snarest gir klarsignal til samlokalisering på Marineholmen. Nye felles lokaliteter vil skape kunnskapsheving og økt merverdi av forskningsinnsatsen.

Få flere ungdommer til å satse på marin sektor. Forskningsklyngen må involvere utdanning og ikke minst de videregående skolene. Fusa og Austevoll er gode på havbruk og fisk og har tett samarbeid med næringen. Tilsvarende samarbeid bør utvikles med Universitetet i Bergen. Arbeiderpartiet foreslo derfor at den nye videregående skolen som bygges på Nygårdstangen skal spesialiserer seg på marine fag og dermed løfte frem et område vi virkelig har konkurransefortrinn. Høyre, Venstre og Frp ville kun støtte et generelt samarbeid med høyere utdanning. Vi håper at den maritime forskningsklyngen benytter sjansen.

Til slutt er det viktig at vi snakker opp vårt maritime miljø og at vi tverrpolitisk heier det frem!

I Bergen kjemper folk for Ratheka og Nathan. De er to av hundrevis av barn som står på returlisten. Til tross for at begge har gått flere år på norsk skole, lært seg norsk og har stor tilknytning til Norge, skal de bli sendt tilbake. Ratheka og Nathan er ansiktene på alle de barna som ikke kan tale sin egen sak – de som blir offer for den hjerteløse asylpolitikken.
Nathan skal visst sendes tilbake. Til et land som ikke er hans hjemland. Og det regjeringen ikke forstår er at det er ikke noe tilbake. Norsk asylpolitikk burde ikke handle mest om hvordan man kan hindre at såkalte lykkejegere utnytter systemet, eller hvordan man kan unngå at andre flyktninger kommer til Norge. Norsk asylpolitikk burde handle om hvordan man kan hjelpe mennesker som er redde og langt fra opprinnelseslandet. Den burde handle om hvordan man kan gjøre den vanskelige livssituasjonen best mulig for de aller mest sårbare, nemlig barna.
På grunn av barnekonvensjonen har vi ansvar for å verne barn som trenger det. Det er stor grunn til å tro at mange av barna som står på returlisten kommer til å oppleve ulike former for overgrep. Hver dag er det 449 barn som faller i søvn med en tanke i hodet om at de kanskje aldri lenger vil føle seg trygge. Skal vi ha en asylpolitikk der individet ikke har et ansikt?
Politikk handler ofte om noe som er større enn seg selv. I asylpolitikken er vi nødt til å gå inn i de små sakene, individene, for å se hele bildet. Jeg anklager regjeringen for å ikke bry seg om at Ahmed ble torturert i Syria etter tvangsretur fra Norge, at han ble kledd naken, hengt opp i tre dager og slått med balltre. Jeg anklager regjeringen for ikke engang å prøve å forstå hva «frykt» betyr – den frykten som har holdt han unna det helvetet av krig og uroligheter som foregår i hans hjemland.
Så kjære dere, la oss være den generasjonen som forandrer på det som framstår som en hjerteløs og iskald asylpolitikk! Politikken som blir utført i dag reflekteres ikke i noen av mine grunnverdier som sosialdemokrat.
La oss ikke drive med en politikk som kun representerer det rikeste av folk i det rikeste av land i de fredligste av tider. Da er det vi som på et vis blir det mest stakkarslige folk.

Ronja Breisnes, AUF Hordaland

Hvem var gartneren Julie Mohr og husmoren Elisabeth Espanek? Ifølge arkivene er dette to av de første bergenskvinnene som var medlemmer av kommunestyret i Bergen. Kommunevalget i 1901 var det første hvor kvinner kunne stemme og bli folkevalgte. Lokalpolitikerne Mohr og Espanek som representerte henholdsvis Upolitisk liste og Avholds, var altså pionerer i både nasjonal og lokal sammenheng.

I år er det 100 år siden kvinner fikk allmenn stemmerett i Norge. Viktige institusjoner i Bergen som Universitetet i Bergen og Den Nationale Scene setter stemmerettsjubileet på sin agenda i 2013. Vår største utdanningsinstiusjon markerer jubileet med blant annet ulike debatter og bokutgivelsen «Norsk likestillingshistorie 1814-1913» som forsker Hilde Danielsen er prosjektleder for, samt Ida Blom-konferansen i juni.

Dette er viktig, ikke minst fordi universitetet er en offentlig arbeidsplass med store kjønnsutfordringer. I UiBs egen handlingsplan for likestilling for perioden 2011-2015 opplyses det om paradokset ved at kvinner er i flertall blant studentene på nesten alle fagfelt, men utgjør bare i overkant av 22 prosent av professorene. Økt rekruttering av kvinnelige professorer handler ikke bare om tiltak som øremerkede midler og kvalifiseringsstipend. Like viktig er de usynlige maktkampene.

Forskerne Geraldine Healy ved University of London og Catherine Seierstad fra Brunel University intervjuet i fjor 240 kvinnelige skandinaviske akademikere. Mer enn 80 prosent mente det ikke var likestilling ved deres universitetet. – Kvinnene i studien opplever også at de ikke er inkludert i mannlige nettverk, uttalte Seierstad til forskning.no.

Funnene viser at det fortsatt er viktig med likestillingskamp på norske arbeidsplasser. Nylig kom forslaget fra Finanstilsynet om høyere pensjonspremier for kvinner fordi vi statistisk sett lever lenger enn menn. Ettersom det er arbeidsgiver som betaler inn til tjenestepensjonsordingene vil dette gjør dyrere for dem å ansette kvinner enn menn. Et urettferdig og dårlig forslag.

Mens Den Nationale Scene og Universitetet i Bergen har tallrike arrangement i løpet av jubileumsåret, mangler Bergen kommune et offisielt program. Det er synd hvis Bergen kommune lener seg på andre institusjoner og ikke ser et eget ansvar for å feire stemmeretten, og løfte frem foregangskvinner som Julie Mohr og Elisabeth Espanek. De kjempet en kamp som ikke er over i dag.

Silje Stavrum Norevik
redaksjonssjef

Mari Louise Uldbæk Stephan

I forrige uke kunne VG melde om at flere dagligvarebutikker er helt utsolgt for kylling. Norske kylling-produsenter merker tydelig at nyttårsforsettene skal realiseres. Ifølge VG ber Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund nå om å få utvide konsesjoner slik at de kan produsere enda mer fjørkre.

Men nordmenns kyllingforbruk har allerede nått rekordhøyder. Mens hver nordmann i gjennomsnitt spiste fem kilo fjørkre i 1989, hadde dette steget til hele 18 kilo i 2009. I 2011 ble i underkant av 60 millioner kyllinger slaktet her til lands. Mange bekymrer seg for om vi får nok kylling i butikkhyllene, men den virkelige kyllingkrisen handler ikke om kyllingmangel, men om en industri som flere har godt av å ha et mer bevisst forhold til.

Det første problemet med kyllingindustrien, er kravet om en kjapp og massiv masseproduksjon. På grunn av de store mengdene kjøtt som skal produseres har vekstperioden blitt satt i turbofart. Det fører til at bena til kyllingene ikke klarer å følge med i veksten av kroppens muskelfylde, og fuglene får knokkelsvakheter. Resultatet er lammelser, benbrudd og smerter.

Det andre problemet er de mange avvikene som skjer i denne gjennomindustrialiserte næringen. I 2011 ble det utført et nasjonalt tilsynsprosjekt for tilstanden i norsk kyllingnæring. Der ble det funnet regelbrudd hos 132 av de 152 produsentene som ble undersøkt. For høy dyretetthet, for dårlig klima, mangler ved tilgang på fôr og vann, samt manglende rutiner for uttak og håndtering av syke og skadde dyr, var noen av avvikene som ble påpekt.

Det tredje problemet er hva som skjer dersom kyllingproduksjonen trappes ytterligere opp. En opptrapping vil mest sannsynlig presse næringen til å produsere enda mer på bekostning av fuglene. Er dette virkelig en utvikling vi ønsker?

Å ha nyttårsforsetter om å spise sunnere, kan gjøres på så mange andre måter enn å spise kylling. Forholdene i dagens industriell kyllingproduksjon er kritikkverdige, og gir en dårlig bismak. Forhåpentligvis vil konsekvensene av nordmenns økende kjøttforbruk bli gjenstand for mer debatt i tiden fremover.

Mari-Louise Uldbæk Stephan
journalist

Silje Stavrum Norevik – silje@byavisen.net

Jeg lanserer herved en teori: Antall ganger man planlegger å reprodusere seg, stemmer på en prikk med samlet antall barn i søskenflokken man kommer fra. Med ett unntak: Dersom man er er enebarn.

Selv er jeg enebarn og kunne aldri tenke meg å la mitt barn lide samme skjebne. Selv om å være enebarn muligvis kan gi materielle fordeler da man utgjør foreldrenes eneste utgiftspost i kategorien barn, tenker jeg at det også er en del bakdeler med å være i mindretall.

Dessuten har man jo ikke en storebror som kan ta affære hvis skoletilværelsen er traurig og plukkhanene flere. Ingen som vokter over deg og som trygt kan leie deg hjem når skoleklokka ringe for siste gang. Ei heller får man gratis sosialisering i form av å bryne seg på større søsken gjennom slåsskamper og systematisk hakking (man kommer vel sterkere ut av sånt?).

Min bedre halvdel kommer fra en søskenflokk på tre, og har dermed det som sitt magiske reproduksjonstall. Men for meg som har hatt ro og fred og alle mine eiendeler for meg selv, er tre rett og slett for mye, en uhåndterbar masse.

Å få to barn er likevel et risikoprosjekt. De fleste nobelprisvinnere er nemlig enebarn.