Monica Hannestad - Daglig leder for Design Region Bergen

Hvordan er det med oss mennesker i dagen samfunn? Klarer vi å være akkurat her, akkurat nå? Vi er omgitt med mål hvordan vi hele tiden skal oppføre oss og hvordan vi skal levere. Vi lever i en karusell av forventninger. Velger vi dette selv? Og hvem setter våre mål?

Jeg hadde besøk av Toyota her om dagen. Faktisk på min egen bursdag. Dette var lederen i kreative avdelingen til Toyota Japan, og deler av hans internasjonale team. De anså Design Region Bergen som ett av de mest interessante besøkene de skulle foreta på sin rundtur i Europa.

Mannen som initierte besøket hadde bodd i Bergen noen måneder for snart fire år siden. Jeg hadde snakket med ham den gang. Noe jeg hadde glemt. Men han hadde fulgt oss trofast gjennom våre nyhetsbrev og hadde fått jevnlige oppdateringer av hva som skjedde på designfronten i Bergen. Og han, som nå tok en doktorgrad i innovasjon og nyskaping, og som har et engasjement i Toyota gjennom sitt arbeid, hadde solgt inn Bergen som det viktigste stedet Mr. Kaida-san – Mr. innovasjon Toyota i verden – måtte reise til for å virkelig oppleve kjernen av skandinavisk designinspirasjon. Dette ytterpunktet av verden, der fjellene er bratte og voldsomme og fjordene dype og bunnløse.

Og Mr. Kaida-san var virkelig imponert. I vår dialog returnerte han hele tiden til verdien av vårt lynne, som innehar verdier av opp og ned som er så vertikale at han sjelden hadde opplevd maken. Vi elsker og hater ting i vårt liv på en helt annen måte enn det han opplever i andre deler av verden. Han så disse voldsomme bølgetopper og daler som en virkelig force for oss som region.

Men han gjorde seg også en annen betraktning. Vi burde arbeide for å gjøre ting smartere og bedre, slik at vi fikk bedre tid til å ha det gøyere. Gjøre ting smartere og bedre, slik at vi fikk mer tid til å ha det gøyere. Å ha det gøyere. Ja, jeg gjentar gøyere tre ganger her. For gir vi oss selv nok rom til dette i det livet vi lever i dag? Rommer de mål og forventninger vi setter oss nok aspekter av gøy?

For er det ikke innimellom slik at våre mål ofte er ganske ugøye? Og når vi først oppnår dem, er det lite fokus på feiring. Eller det å nyte at målet er nådd, men heller et nytt jag mot et nytt mål? Og er ikke det faktisk litt kjedelig?

Kanskje vi skal forsøke noe nytt. Kanskje vi mer bevisst skal ta med oss denne vertikaliteten som Mr. Kaida-san påpeker, slik at vi både kan tillate oss å virkelig arbeide for å nå det vil vi oppnå. Og når vi har lykkes, virkelig tillate oss å virkelig nyte det vi har oppnådd, og faktisk bare være litt. Det hadde jeg synes var litt gøyere.

Ole Tom Kolstad - ole@byavisen.net

Det blåser opp til storm innerst i Nordåsvannet. Museumsdirektørene Erlend Høyersten i Kunstmuseene og Ingrid Røynesdal ved Troldhaugen retter hardt skyts mot boligutbyggeren Christian Foss, som vil bygge 250 boliger over og ved motorveien sør for Edvard Griegs hjem Troldhaugen.

Der E39 har skåret et dypt og bredt sår i terrenget, har Foss siden 2006 arbeidet med å få tillatelse til å bygge boliger på et lokk over motorveien i Fana. Boligene vil få utsikt mot Nordåsvannet, Nordås, Steinvik-området, Søvikneset, Bønes, Kråkenes og Troldhaugen.

Som alltid i Bergen kommer det sterke innsigelser fra mer eller mindre involverte parter når byggeprosjekter lanseres. Slik skal og må det være for at ulike hensyn blir ivaretatt. Men det bør settes grenser for hvor lange og omfattende diskusjonene skal bli. Og for hvor gjenstridig og tregt offentlig ansatte direktører og saksbehandlere kan arbeide.

Museumsdirektørene retter skytset mot Skjoldnes-prosjektet med argumentasjon om at det vil forringe utsikten fra Edvarg Griegs gamle hjem. De beskriver boligutbyggingen som «et massivt prosjekt som vil synes svært godt fra Troldhaugen», og ønsker derfor å hindre utbyggingen.

Skjoldnes-prosjektet ligger 500-700 meter fra Edvard Griegs gamle hjem. Står du på Troldhaugen og skuer utover vil du se Nordåsvannet i mer enn 180 grader av synsfeltet. Fra komponisthytten er synsfeltet mot sjøen omtrent det halve. Sett fra Troldhaugen utgjør Skjoldnesprosjektet syv grader av synsfeltet. Massivt? Både avstanden fra Troldhaugen og det faktum at Skjoldnes-prosjektet vil synes i en marginal del av synsfeltet gjør innsigelser fra Troldhaugen nærmest irrelevante.

Hvordan skal det bli å bygge i Bergen hvis alle i 700 meters radius skal involveres og lyttes til i like stor grad? Sett fra Bergens eldste bygning, Mariakirken bak Bryggen skulle i så fall hele Bergen sentrum vært uten bebyggelse. Bryggen, Torget, Korskirken, Strandkaien, store deler av Nordnes, hele Sandviken og all bebyggelse nedenfor Fjellveien skulle vært uten bebyggelse om museumsdirektørenes syn hadde vært gjeldende i Bergen siden år 1180. Da hadde det ikke vært mye å konservere i Bergen.

Et søkt eksempel, men det synliggjør urimeligheten i protestene mot Skjoldnes-prosjektet spesielt, og hvor altfor omstendelig boligutvikling generelt er blitt i Bergen. I byområder må det være mulig å få bygge raskere og med færre begrensninger enn det som er vanlig praksis i dag. Naboprotester skal lyttes til, men ikke inn i evigheten. Man eier tross alt kun sin egen tomt, ikke luftrommet og utsikten 360 grader rundt seg.

Bergen trenger flere boliger. Det er konsensus rundt fortetting, spesielt i områder nær Bybanen, slik Skjoldnesprosjektet også er. La utbyggere få gjøre sin del av jobben uten å måtte anlegge tiårsperspektiv på gjennomføringen.

Ansvarlig redaktør
Ole Tom Kolstad

Bjarte Kvinge Tvedt

Det er nå over et halv år siden jeg skrev Byblikket «God bonus». Bonusen kom den, og det har den fortsatt å gjøre siden. Mange kilo lettere og en ny mani på lasset. Trening.

Når jeg er ute og løper har jeg merket meg noe. En bekjent av meg sykler, han sier syklistene vinker til hverandre og er hyggelige medsyklister der de måtte møtes på veien. Løpere, eller joggere er en helt annen rase har jeg merket. Jeg merker det på meg selv også at jeg er blitt en av den typen. Når vi møttes er det sjeldent at det smiles eller vinkes. Derimot øker gjerne tempoet, eller vi retter oss opp i ryggen for å ikke virke for slitne. Her er det du som er sjefen, ikke mosjonisten som kommer mot deg. Det ligger ikke noe mer bak enn at det er gimikker, for egentlig føler man seg like fornøyd med at andre også gjør det du gjør, sikkert på samme måte som med syklistene.

Syklister er bestevenninner, mens vi løpere er kanskje brødre med søskenkjærlighet. Men så tok jeg meg i å vinke nå forleden dag. Nei, jeg fikk ikke noe smil eller vink tilbake. Får jeg det neste gang?

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Tilfeldighetene vil at jeg i dag skal snakke litt om arbeidsrett. Om stillingsvern, og om dette i praksis står så sterkt i norsk rett. Jeg tror ikke det.

Mitt spesialfelt fra studiet er nettopp arbeidsrett. På veien fikk jeg lære om stillingsvern og om arbeidsgivers manglende rett til å si opp sine arbeidstagere. Det ble nærmest glorifisert og gjort til nærmest umulig – å bli sagt opp.
Min erfaring fra 18 år som praktiserende jurist – er det motsatte. For hvem ønsker å forbli ved en arbeidsplass der du ikke er ønsket. Tenk deg at du en dag kommer på jobb. Glad og fornøyd. Men ikke får tilgang til PCen din. Den er avstengt. Tenk deg at du går glad og fornøyd hjem den ene dagen, uønsket den neste. Jeg har møtt klienter som trodde de utførte et godt arbeid, men som i neste sving – var uønskede.
Så setter jeg meg ned og spør. Hva kan du ha gjort galt? Kan det være noe? Men svaret er avvisende. Det er ikke noe. Arbeidsgiver vil bare ikke ha meg mer. Mange av dem jeg har møtt, har rett og slett ikke påfallende gode grunner til å kvitte seg med sin ansatte. Men kvitter seg likevel med denne.

Arbeidsmiljøloven krever saklig grunn for å si noen opp fra stillingen. Det kan grunne seg i arbeidstagers forhold. Det kan grunne seg i virksomhetens forhold. Grunnene er sammensatte ut fra loven. Men de fleste oppsigelser jeg har bistått, omhandler saker der arbeidstager skal ha forgått seg på noe vis. Ikke alltid finner jeg grunnen. I hvert fall blir oppsigelsen pakket inn slik, om arbeidsgiver er ærlig nok. Det er noe med deg. Si det like frem, hva er galt. Mens i andre tilfeller er oppsigelsen pakket inn i noe helt annet, med sløyfe på. Det hjelper så lite, arbeidstager er uønsket. Av den den ene eller annen grunn.

Det er et stillingsvern etter norsk rett. Du har krav på å ha en stilling. Det er basert på en avtale. Den skal du stå i inntil forholdet er avsluttet. Om du blir sagt opp, har du rett til å reise søksmål. For å få satt oppsigelsen til side, og for å få erstatning for tapt inntekt. Det er et sterkt stillingsvern, sånn på papiret. Men det er krevende med prosess, og du blir ikke glad av det. For tenk deg at du ikke er ønsket mer. Av en eller annen grunn. Ekte eller ei. Det er ikke samme glede lenger ved å gå på jobb, man kan ikke lenger kjenne seg verdifull der. Arbeidsplassen er ikke lenger et blivende sted. Du vil kjenne at du har litt verdi. Jeg gir et råd til alle disse. Kom deg videre. Det kan vente deg noe bedre der ute. En bedre jobb og en fremtid. Se på dette som en mulighet. Ditt forhold til siste arbeidsgiver er avsluttet, det hjelper lite å klamre seg til denne. Smilet er ikke lenger det som preger dere.
Som advokat blir jeg derfor jobbende med sluttpakker. Penger som arbeidstageren tar med seg for å gå stille ut døren og lukke den forsiktig bak seg. En plattform å stå på mens man trer inn i arbeidsmarkedet på nytt. For å gå tilbake, det er intet alternativ.

Mine saker har gått nettopp på dette. Å komme seg videre. Skape et fundament for igjen å være ønsket, og å kunne ta i mot gleden det er å gå til et arbeid der du er ønsket.

Har du tenkt på at dette ikke bare er en ordning som inntrer i den fasen man fratrer stillingen – sånn plutselig? Men at det kan være planlagt å fratre i spesielle tilfeller. Som fotballtreneren som fratrer stillingen før kontrakten er ute. Med en sluttpakke. Egentlig er det en kompensasjon for å si fra seg stillingsvernet. Og et uttrykk for at det er bedre å starte på nytt, enn å forbli der du ikke lenger har en fremtid. Carpe diem.

Rundt om i Norges land står mange flotte kirkebygg, noen store, og noen små. Noen bygget i tre, andre i stein og mur. Og i den senere tid, noen i stål, glass og tre – såkalt «moderne arbeidskirker».  To ting har så å si de alle felles: De er bygget til arbeid og tjeneste for Gud, og de har et orgel som hovedinstrument.
Tradisjonell orgelbygging har vært et solid og respektert håndverk opp mot vår tid. Men her – som på andre områder i samfunnet – varierer kvaliteten på arbeid, materiale og konstruksjon. Noe er veldig bra, og faller dyrt. Andre pipeorgler er rimeligere, men krever relativt mye vedlikehold, stemming, luftfuktighet og temperatur for å fungere noenlunde. Altfor mange kirker rundt om i landet sliter med giktiske, astmatiske orgler, som nærmest gisper etter vedlikehold. Som er dyrt, og ofte vanskelig å oppdrive. En stakkars orgelstemmer har hendene mer enn fulle med å rekke over det meste i sitt nærområde. Et lite fåtall av de beste gamle instrumenter kommer inn under Riksantikvarens beskyttende vinger, blir gitt restaurering, og fungerer bra en del år til. Men de andre er nærmest begredelig å høre på, hvor lufttrykk er for svakt, registre ikke virker, og overhengende brannfare gjør at et piano foretrekkes!
Men til menighetsråd som sliter med sitt gamle orgel, og ikke har råd til et nytt, beskjedent 15 stemmers orgel til i hvert fall 4 millioner, vil jeg si: Fortvil ikke! De siste 20-30 års utvikling innenfor området musikkinstrumenter, har frambrakt flere generasjoner med digitale kirkeorgler, som i dag har en ypperlig kvalitet. Gud sa at vi skulle utvikle jorden, men han sa ikke at instrumentutviklingen i praksis skulle stoppe på 1700-tallet! Rundt om i kirker og katedraler i hele verden har de digitale kirkeorgler blitt installert, og så vel organister/kantorer som menighet og tilhørere gleder seg over den vakre musikken.
Hvordan virker dette da?, vil noen spørre. I prinsippet virker det slik: Man gjør opptak av stemmene (klangfargene) i store, godt stemte og berømte orgler som i Westminster Abbey, Notre Dame, Sacre Coeur, St. Pauls og Kølnerdomen. Opptakene gjøres om natten, mens det er stille i gatene utenfor. De store pipeorglenes vakre stemmer blir spilt inn (samplet), og lagret hos orgelbyggerne der de digitale orglene bygges. Når så en menighet ønsker å anskaffe et slikt orgel, kan man velge hvilke stemmer/registre orgelet skal ha. Det digitale orgel blir da utstyrt med en lydbank som gjengir de praktfulle orglene hvor opptakene ble gjort. Den lille bygdekirken, den nye arbeidskirken, eller den store bykirken med det astmatiske pipeverket, kan få seg et stort digitalorgel, gjerne med 40-50 stemmer, med flotte kvalitetshøyttalere som har hver sine oppgaver, med å gjengi fra de lyseste toner til den dypeste orgelbass. Disse tilpasses kirkerommet, og orgelet blir intonert på stedet – etter det rom det skal brukes i.
Hvilke fordeler gir våre nye kirkeorgler? For det første: Ingen normalt utrustede personer hører forskjell på det gode digitalorgel og et like stort pipeorgel. Dernest koster det cirka en tiendedel av prisen. Spillebordet kan plasseres der man ønsker det, for eksempel nede i kirkerommet, og med klangvegg/høyttalerfasade på galleriet, eller annet egnet sted i kirkerommet. Så er det verd å merke seg: Orgelet fungerer og låter like flott – uansett temperatur og luftfuktighet i rommet. Disse instrumenter krever dessuten minimalt med vedlikehold, og er å spille på akkurat som andre orgler.
Mitt råd er: Ha et åpent sinn. Der er krefter som vil motarbeide slike instrumenter. Mest av uvitenhet og fordommer. Men folk må få ha sin mening og smak. Er menigheten glad i musikk, men har ikke all verdens finanser, er dette et godt alternativ.
Som kirkemusiker spiller jeg på begge typer, både pipe- og digitalorgel. Jeg lar meg ikke påvirke av fordommer i orgelspørsmål. Tiden har ikke stått stille, og utviklingen går sin gang. Vi synes det er ok å høre prestens stemme i kirkens digitale høyttaleranlegg. Og vi lytter gjerne til vakker musikk hjemme i stua, via vårt digitale stereo-anlegg. Da er det også på tide å gi det digitale kvalitetsorgel den oppmerksomhet og respekt det fortjener.

Terje Haugom, kirkemusiker i Bjørgvin siden 1972

«Kunnskap er fremtidens næringsgrunnlag», og med Universitetet, Høgskolen, Handelshøyskolen og flere andre utdanningsinstitusjoner skulle man kanskje tro Bergen er klar for morgendagen.
I konkurranse med andre land, spesielt de sterkt voksende økonomiene som Brasil, Kina og India, er det innenfor næringer som krever høy kompetanse at vi har de største konkurransefordelene. I Bergen finnes det nærmere 30.000 studenter, klar for å gå inn i arbeidslivet og bidra med sin kompetanse.

 
Men Bergen og de andre store byene har en lavere andel kompetansearbeidsplasser enn den man finner i det sentrale østlandsområdet. Det er spesielt de med bakgrunn innenfor juss, økonomi og samfunnsvitenskapelige fag som ser til Oslo for å finne attraktivt arbeid. Hordaland ligger, til tross for «Kunnskapsbyen Bergen», kun rundt landsgjennomsnittet når det gjelder kunnskapsintensive næringer. Det mangler ikke på studieplasser, det mangler arbeidsplasser. Hjerneflukt er en høyst relevant trussel.

 
På dette området har det ikke vært mye hjelp å få fra staten. Arbeiderpartiet, med sine tette bånd til fagbevegelsen, er en bremsekloss for utflytting av statlige arbeidsplasser. Å flytte fra Oslo til distriktet er tydeligvis verre enn det motsatte. Selv regionalminister Navarsete innrømmet i en debatt i Studentersamfunnet i høst at regjeringens resultater på området var pinlige. Heller ikke utbygging av den nødvendige infrastrukturen som næringslivet på Vestlandet etterspør er høyt prioritert.

 
Blant Vestlandets politikere må det jobbes sammen for å sette makt bak kravene om utvikling i vest. Spesielt innenfor de rød-grønne partiene må man være tydelige opp mot egen regjering. Bergen og Vestlandet har et godt utgangspunkt med mange miljøer og bedrifter i verdenstoppen innenfor sitt område, kanskje spesielt innen marine og maritime næringer. Dette burde det også være i hele nasjonens interesse å utvikle.

 
Her i vest kan vi også samarbeide enda tettere for å legge grunnlaget for de kreative og intellektuelle miljøene der verdier skapes. Studenter etterspør praksisplasser, noe som også vil være av stor verdi for næringslivet. Forskningsmiljøene kan samarbeide enda tettere med bedriftene, og bidra med sin kompetanse for næringslivet. Politikernes jobb er å være i tettere dialog med omverden og legge forholdene til rette for fremtidig utvikling.
Kunnskapen er her, men for at Bergen skal stå rustet til fremtiden som en kunnskapsby må vi også holde på den.

Daniel Nygård,
leder av Debattkomiteen, Studentersamfunnet i Bergen

Siesta. Cowboystrekk. Powernap. De sier at kjært barn har mange navn. For meg er «barnet» middagslur derimot ikke et kjært et. I hodet mitt er hvileøkten heller et lite, trassig barn med hengegeip, kryssede armer og ben som stamper i bakken. Hver gang jeg møter dette barnet, går det nemlig fryktelig, fryktelig ille.

Joda. Det høres unektelig fristende ut å legge seg nedpå midt på dagen, og man er ofte sliten etter jobb. Jeg derimot, «kan» rett og slett ikke dette med å sove på dagtid. Når jeg tar en middagslur, kommer jeg meg aldri opp før skaden har skjedd. Det som skulle ha vært 30-45 minutter forfriskende hviletid, ender opp med at jeg våkner etter fire-fem timer, uten nærmest å vite hva jeg heter eller hvor jeg er.

Nå tror du kanskje at jeg bare legger meg nedpå og krysser fingrer for at jeg skal våkne innen rimelig tid. Da tar du feil. På mobilen har jeg ti alarmer med fem minutters mellomrom. Alarmen høres ut som en intens og ulende flyalarm, uten at jeg våkner av den grunn. Middagsluren får meg inn i en nær koma-tilstand. Små lurer er bare lureri, og en sjelden lengre middagslur på dagtid, fungerer i alle fall ikke.

På lengre bilturer sovner jeg derimot som et barn, hver eneste gang. Kjæresten har nå gjettekonkurranse med seg selv om hvor på strekningen jeg kommer til å sovne. Av svogeren min har jeg fått kallenavnet «paven», fordi hodet mitt bikker framover og vingler fram og tilbake når jeg sitter i bilsetet. Nei. Jeg skal heller vente med å innføre faste middagslurer til jeg en gang i fremtiden har blitt småbarnsmor, og er konstant underernært på søvn.

Mari Louise Uldbæk Stephan

Forrige uke ble Homodagene arrangert i Bergen. Programmet inneholdt blant annet ungdomskonferanse, seminar, fortellerstund for barn, fjelltur, filmvisning, samt den velkjente paraden.

Det mangfoldige programmet så imidlertid ut til å ha gått politikerne i Øygarden hus forbi. Som eneste organisasjon, fikk de nei til sin søknad om støtte fra kommunen. Kirkens Nødhjelp, Organisasjonen voksne for barn, Norsk forening for slagrammede og Samarbeidsrådet for Sunnhordaland, som utvikler turstitilbudet «Vandring i Hordaland», fikk alle ja. Men da kommunepolitikerne i Øygarden kom til Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, ble svaret nei.
«Me har jo sett i media korleis desse homodagane er. Eg tykkjer dei virkar useriøse og at det er mykje styr,» var kommentaren fra Trine Overå Hansen i KrF til Vestnytt. I likhet med flere andre politikere i kommunen avviste hun at dette hadde noe med partiets syn på homofile å gjøre.

Bjarte Vik fra Tverrpolitisk Valliste hadde ikke så lyst til å svare på spørsmålet, men ringte senere tilbake til avisen for å forklare at de andre organisasjonene fikk støtte fordi de gir hjelp og bistand til andre. Bare Remi Oen fra FrP innrømte at avslaget skyldes motstand mot en interesseorganisasjonen for homofile.

På overflaten kan avslaget fra Øygarden kanskje virke som en liten bagatell: LLH fikk ikke penger fra kystkommunen. Samtidig er avslaget et godt eksempel på holdingene homofile møter i store deler av landet.
I stor grad minner holdningen om uttrykket som har fått fotfeste i innvandringsdebatten, nemlig «Jeg er ikke rasist, men…». Frykten for å fremstå som diskriminerende, gjør at de prøver de å gjemme sine gammeldagse holdninger bak dårlige unnskyldninger. Likefullt er holdningene de samme.

Respekten for at noen har en annen legning enn flertallet, har bedret seg i Norge de siste årene, men det er fortsatt en lang vei å gå. LLH gjør et viktig arbeid for å bryte ned fordommer og styrke kunnskapen om lesbiske og homofile i det norske samfunnet. Seminar og konferanse på Homodagene, er en slik viktig arena. Da er det urovekkende at folkevalgte politikere begrunner økonomiske avslag med at de har inntrykk av at homodagene «virker useriøse».

Mari-Louise Uldbæk Stephan
redaksjonssjef

Thomas Anthun Nielsen - I permisjon fra jobben som redaktør i Megafon. Programleder i NRK Hordaland denne høsten. Standup-komiker.

Forrige uke var jeg og så Jerry Seinfeld i Vestlandshallen. En av verdens beste standup-komikere gjorde show i en forvokst gymsal i Åsane. Langt borte er New Yorks kule og intime scener gjemt som små perler i verdensbyen. Kunstgress var for anledningen byttet ut med tregulv og harde plaststoler. Jeg, og 3000 andre, var veldig glad for det en time og tyve minutter lange møtet med et ungdomsidol.

Selv om Jerry nå er blitt en gift mann med tre barn, så kjenner vi han igjen. Problemene og de gode observasjonene. Han er fortsatt aktuell. Han har ikke tapt ansikt og blitt tvunget til å reise rundt på en kjøpesenterturné for å melke de siste kronene ut av en døende karriere. Vi kan, og bør, stille spørsmålet; Hadde de vært like store den dag i dag hvis de hadde reist rundt på den måten?

Ville Elvis vært Kongen med stor K om han hadde opptrådt på Sartor Senter i en rosa onepiece fordi vekten hindret ham i å opptre i sine klassiske kostymer? Hadde han vært The King of Rock ´n´ roll om han hadde vært en av de artistene som prøver å klemme siste dråpe av sitronen? Tenk om Elvis hadde ristet på hoftene til playback av «You ain’t nothing but a hound dog» på åpningen av en ny Burger King-resturant? Ville vi elsket ham da?

For noen uker siden var «We love the 90’s» i byen og da hadde de børstet støvet av mange, gamle helter fra det ville 90-tallet. I russetiden var Dr. Alban den store helten og opptrådte på et russetreff hvor han måtte gjøre to konserter for at alle skulle få se ham. Det var ikke samme scwungen over ham der han i en mye eldre utgave haltet rundt på scenen.

Jeg så også Snoop Dog i Vestlandshallen. En litt småflau konsert i en halvtom sal. Halvparten av publikum var gifte menn i 30-årene som hadde funnet fram «hip-hop»-klærne sine og prøvde å huske så mange «gangsta-uttrykk» som de bare kunne. Veldig lite minnet om den glamorøse settingen Snoop lever i der vi stod i den forvokste gymsalen på et gressteppe vi ikke kunne søle øl på mens lukten av mannesvette og tigerbalsam satt godt i veggene. Den kvelden måtte vi vente på en venninne av en venninne av meg som måtte føre opp Snoop på listen over menn som «hadde fått innpass». Nå i ettertid lurer jeg på hvor lite glamorøst det må ha vært å få fem minutters doggystyle med en lett aldrende rapper i en garderobe fylt av mannesvette og tåfislukt i en gymsal i Åsane. Snoop Dog kom seg heldigvis opp av grøften igjen.

Forskerne er kommet fram til en konklusjon: Små klasser med maksimalt 10 elever gir best læringsmiljø for elevene. Alle får adekvat hjelp og oppfølging av læreren etter hvert som de har behov for det. Dette skaper bare vinnere, ingen tapere, og det viser seg at disse elevene også klarer seg best, og kommer seg bedre fram senere i livet. Dette har jeg hevdet i de over 30 år jeg jobbet i skoleverket. Jo større klasser, jo mindre tid til oppfølging av hver enkelt elev.
I store klasser med 25 til 30 elever vil det være flere som trenger mye hjelp og oppfølging. Men også de flinkere elevene trenger hjelp og oppfølging, dersom de ikke skal bli bremset i sin utvikling. De kan bli sittende lenge, før læreren endelig har tid til å gi dem et puff videre. For å lykkes med en god tilpasset opplæring, er små klasser med for eksempel 10 elever, en forutsetning. Når læreren har 25 elever, er det ikke rart at mange lærere sliter seg ut i forsøket på å gi dem det de har krav på.
Demokratene i Norge støtter de resultater skoleforskerne er kommet frem til, og vil anmode Stortinget og skolemyndighetene om å øremerke de midler som trengs, og sette kommunene i stand til å bygge om skolenes klasserom til enheter med plass til maksimalt 10 elever, og selvsagt med det utstyr som i dag er et krav, blant annet med hensyn til IT og digitale løsninger. Flere lærere må tilsettes, og lærerutdanning og læreryrket gjøres så attraktiv, ikke minst lønnsmessig, at flere dyktige studenter søker seg dit.
Den samfunnsmessige gevinsten ved å satse på mindre enheter, vil være formidabel! Først da kan vi si at vi har et skoleverk og en framtidig kompetanseheving som det skinner av. Derfor må våre folkevalgte se nødvendigheten av å lytte til forskerne, og gjøre de nødvendige grep og investeringer. Til barnas beste, og Norges framtid!

Terje Haugom, Demokratene

Ikke sjelden hører vi om personer med demens som har kommet opp i vanskelige eller farlige situasjoner fordi de ikke finner veien hjem, eller har gått tynnkledd ut i kulda. For pårørende er det en ekstrabelastning å være redd for at noe skal skje når den som er syk er på egenhånd. I dag finnes GPS-teknologi som kan bidra til økt trygghet og bevegelsesfrihet for personer med demens. Med en liten GPS-sender i veska eller lomma, kan pårørende eller andre passe på, uten å måtte være tilstede personlig. Nasjonalforeningen for folkehelsen ønsker at GPS skal bli lettere tilgjengelig for flere.
Vi må ta i bruk de teknologiske mulighetene som finnes for å skape en enklere hverdag for de som trenger hjelp til å klare seg selv. Teknologien skal ikke være en erstatning for menneskelig omsorg og kontakt, men gi avlastning og hjelp. Det er et politisk ansvar både nasjonalt og lokalt å gjøre teknologiske hjelpemidler som GPS tilgjengelig for alle som har bruk for det, uavhengig av teknologisk kunnskapsnivå og økonomi. Slik det er nå er, vil det være de som har økonomiske ressurser og teknologisk innsikt som får mest nytte av GPS-hjelpemiddelet, ikke nødvendigvis de som trenger det mest. Vi mener det må bli en del av tilbudet fra hjelpemiddelsentralen, slik at tilgang blir lik og rettferdig. Det er også viktig med lovendringer som kan bidra til at de som ikke lengre har det vi kaller samtykkekompetanse kan få nytte av GPS, for økt trygghet og bevegelsesfrihet. Datatilsynet har nå gitt grønt lys for dette, og helseministeren bør derfor sette fortgang i saken.

Lisbet Rugtvedt, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen

Advokat Janneche C. Lindtner Janneche C. Lindtner arbeider mye med familierett. Hun er også bistandsadvokat. Hun hjelper mennesker med å sette opp testamenter, fordele arv, overføre eiendom, bistå i arbeidstvister, og skrive klager til NAV. Abacus advokat as/Familiesenteret Tlf. 55 32 12 52 – Faks 55 31 99 21 Kong Oscarsgate 25 – Postboks 111, Sentrum, 5804 Bergen www.bergenadvokat.no abacusadvokat@yahoo.no

Barnebidraget varierer med den bidragspliktiges inntekt, og størrelsen avhenger av blant annet barnets alder, om barnet har barnetilsyn, hvilken inntekt bidragsmottakerens har, samvær mellom den bidragspliktige og barnet, trygdeytelser knyttet opp til det å være småbarnsforelder som bidragsmottar mottar, om bidragspliktige bor sammen med andre, hvor mange barn bidragspliktige har, og om bidragsbarnet har egen inntekt og da størrelsen på denne, med videre.

Men først må jeg nevne at fordeling av barnebidrag, avhenger litt av hvilken omsorgordning partene har avtalt. Hvis barnets mor og far har avtalt at det skal ha delt omsorg for barnet, skal utgifter utover det den enkelte har til hus, mat og lignende deles likt mellom mor og far.
Har mor og far ikke delt omsorg, det vil si at den ene har omsorgen, og den andre har samvær, er det slik at den som mottar barnebidrag skal dekke alle vanlige utgifter man har ved å ha barn.

I utgangspunktet er det lagt opp til at foreldre avtaler seg imellom hvor stor barnebidraget skal være. NAV har imidlertid laget en egen barnebidragsveileder som kan beregne disse standardsatsene. Denne veilederen kan foreldrene bruke når de på egen hånd skal fastsette beløp som skal betales i en bidragsavtale. Bidragsveilederen vil for øvrig bli lagt til grunn såfremt den som barnet bor sammen med, ber NAV om å beregne bidraget og foreta bidragstrekk fra den som skal betale barnebidraget.
Som det går frem her, høres det i utgangspunktet greit ut å beregne hva det koster å fostre opp et barn, og beregne et slikt bidrag. Men det hender at jeg som advokat får konkrete spørsmål fra både den som skal betale bidrag og også fra den som mottar barnebidrag om hva som egentlig inngår av utgifter til det å fostre opp barnet. Spørsmålet fra den som skal betale er gjerne som følger; «Hva skal egentlig barnebidrag dekke, jeg betaler bidrag for mine barn, men får stadig regninger for ekstra ting. Skal jeg betale dette i tillegg?»

Svaret på dette er at det fastsatte barnebidraget skal dekke det meste av det koster å forsørge et barn. Det betyr at bidraget er beregnet å dekke forbruksutgifter, boutgifter og eventuelt tilsynsutgifter for barnet. Inn under dette går utgifter til alle huslige ting som strøm, mat, klær osv. Men det hender jo at det oppstår uforutsette utgifter knyttet til det å fostre opp et barn, som ikke er tatt med i dette standardregnestykket. Dette er utgifter som vil komme utenom det fastsatte barnebidraget. Eksempler på dette kan være utgifter til tannregulering, konfirmasjon, briller, bunader, sykler, dyre kontingenter, medlemskap i idrettslag eller lignende. Ekstraordinære ting som ikke alle barn trenger (for eksempel briller og tannregulering) skal deles mellom foreldrene. Andre større utgifter, som for eksempel konfirmasjon, skal også deles.

Ruth GrungKomitéleder for miljø og byutviklingBergen kommune

Å oppleve andre land og kulturer gir en mulighet til å se sin egen by med nye «briller». En ting som har forundret meg er hvor mye flinkere land i Sør-Europa er til å prioritere lekeområdene for barn i alle deler av byene der folk ferdes. De siste årene har det også dukket opp trimapparat for alle aldre i tilknytning til lekeområdene, samt tilbud om minigolf og petanque. Selvsagt er det mer uteliv i varmere strøk, men med økende urbanisering opplever vi at flere tar i bruk de offentlige områdene også i Bergen, men det er mest uteservering og lite for barn.

Bergen er kjent for sine plasser og allmenninger, men det er mye stein og lite grønt og installasjoner som inviterer til aktivitet. Det ble gjort et forsøk med skøytebane i plast på Festplassen, men plasten egnet seg ikke til skøyting. Parkområdet rundt Mikkelsen var i sin tid planlagt som en barnepark, men ble aldri realisert. Som byråd prøvde jeg å få etablert en fotballbane for Varegg på Koengen, men ble stoppet av de antikvariske myndighetene i forsvaret. Det er nesten ingen offentlige områder i sentrum som er tilrettelagt for lekende barn, med mindre du oppsøker museer, VilVite, Akvariet, Nordnes Sjøbad og lignende. Det er faktisk bare steinene og vannet rundt Ole Bull som inviterer barn til å utfolde seg. Nye offentlige rom som plassen foran Grieghallen ble endret slik at skatere ikke kunne bruke området.

Flere ønsker i dag å bo i sentrum, også barnefamilier. Det øker stabiliteten i bomiljøer og hindrer folketomme byer. Folk som bare blir boende i kortere tid investerer mindre i å bygge opp et velfungerende lokalmiljø. Sandviken, Nordnes og Møhlenpris har andelen barnefamilier økt og vi registrerer flere elever på barneskolene i sentrum.

Nyere forskning viser at barn har mange fordeler ved å vokse opp i et mangfoldig bymiljø. Å leve med og måtte samarbeide med mennesker som er annerledes enn deg selv, gir viktig lærdom. Men oppvekst i by bryter med det nasjonale bildet av friluftsliv, fri lek og kjærlighet til naturen. Barnas stadig økende institusjonaliserte hverdag, med økende bruk av TV og data, og minkende fritid til fri lek innvirker også på dagens barndom. Det er en god del motstridende forestillinger om den ideelle barndom, men samtidig har jeg erfart at barn har liten plass i byutvikling. I plan- og bygningsloven vises det til at barns interesser skal bli hørt, men det er stort sett de voksnes tanker om barn som legges til grunn. Barn og nærmiljø involveres mindre i Norge enn i mange andre land. I Norge er det stort sett profesjonelle aktører som uttaler seg i utbyggingssaker.

Jeg mener at det er mulig å forene fordelene ved å vokse opp i en mangfoldig by og barns behov for fri lek og mulighet til å utforske omgivelsene på egen hånd. Men det krever en sterkere offentlig styring av byutvikling. De senere årene har vi sett at byenes økonomi og verdiskapingsmønster har endret seg i retning finans, underholdning, turisme og kommunikasjonsindustri. Det er større profitt i bygging av små boenheter enn familieenheter og det er mer lønnsomt å investere i handels- og parkeringsanlegg enn i lekeområder.

Vi har erfart hvordan Monica Mæland har solgt sentrale byområder så som torgutstikkeren, Forum Kino, Laksevåg kommunehus til private aktører. Hun ønsket også å selge Nygårdstangen til private som ville bygge hotell fremfor nytt svømmeanlegget og ny skole. Det samme holdt på å skje med området rundt Kronsminde. Hun var heller ikke interessert i at Varegg skulle få bygge ny Mulebane kombinert med beboerparkering, ny barnehage og gymsal i Sandviken. Dette er resultat av klare verdivalg og hva som skal til for å bygge og utvikle trygge samfunnet med plass til alle. Det er utfordrende å imøtekomme byenes mange ulike innbyggere i en fremtidsrettet byutvikling. Men det er nettopp det som er den politiske oppgaven skal vi lykkes med å skape en mangfoldig by der også barn og barnefamilier bor – en «forskjellighetenes by»- der det er godt å bo for alle.

Ole Tom Kolstad - ole@byavisen.net

Du har sikkert også sett det. Syklister på treningstur i høy fart på veier, fortau og gang- og sykkelveier. De er mange, og antallet er økende på denne tiden av året. Og antallet syklister øker år for år. Det er veldig bra både for helsen og for miljøet.

Det som ikke er så bra er at en del av treningssyklistene ikke tar tilstrekkelig hensyn til andre trafikanter. Det gjelder både når de sykler i bilveiene, og når de sykler på fortau eller kombinerte gang- og sykkelveier.

På noen strekninger i Bergen har ikke syklister annet valg enn å sykle i veibanen. Det må selvsagt bilister ta hensyn til. Syklister på vei regnes som kjøretøy, og bilister må derfor vise hensyn på lik linje med andre kjøretøy. Syklistene skal på sin side vise hensyn til biltrafikken, og skal legge til rette for at de ikke hindrer andre kjørendes fremkommelighet.

Ifølge Trygg Trafikk er flere syklister i bredden bare tillatt dersom det ikke er til unødig hinder for andre trafikanter eller at det kan oppstå fare slik at noen kan bli skadet. Det er det en del grupper med treningssyklister som ikke tar hensyn til på de bergenske veier. Uforståelig for mange, siden de åpenbart hindrer annen trafikk. Uforståelig også fordi det neppe gir mindre treningsutbytte å sykle etter hverandre med forsvarlig avstand.
I Bergen har vi heldigvis en god del strekninger med kombinerte gang- og sykkelveier, der syklister og gående etter reglene har like rettigheter. Det betyr at hverken syklister eller gående har fritt leide til å ferdes som de vil. Det betyr derimot at de må ta hensyn til hverandre. For syklisters vedkommende betyr det at de må avpasse farten ved passering av andre som bruker samme vei.

Høy fart på felles gang- og sykkelvei er rett og slett ikke forenlig med trygg ferdsel.

Det er det dessverre en del treningssyklister som ikke gjør. Når de kommer i stor fart og passerer gående, joggere, barn på sykkel og hundeeiere på tur med sine store eller små firbeinte, utsetter de både seg selv og sine medtrafikanter for unødvendig risiko.

Høy fart på felles gang- og sykkelvei er rett og slett ikke forenlig med trygg ferdsel. Både voksne fotgjengere, barn og hunder endrer retning for raskt til at en syklist i høy fart kan bremse eller svinge unna. Derfor er det eneste fornuftige at syklister tilpasser sin fart ved passering av to- og firbeinte.

Også her er det vanskelig å forstå seg på treningssyklister: Hvis trening er formålet med sykkelturen er det jo bra at du må bremse ned. Det gir endring i rytme og fører til at du må bruke krefter på å komme opp i fart igjen. Det gir en form for intervalleffekt. Og det er bra. Det gir godt treningsutbytte.

Så oppfordringen går til treningssyklister. Bruk sykkelveiene overalt det er mulig, men brems ned ved passering av fotgjengere. Det gir bedre treningsutbytte – ikke dårligere. Og det gir gladere og tryggere medtrafikanter.

Ansvarlig redaktør
Ole Tom Kolstad

Mari Louise Uldbæk Stephan

Jeg har fregner. Mange fregner. På soldager som vi har hatt den siste tiden spretter de ut i hopetall. Det er et like sikkert vårtegn som de rosa blomstene på de japanske kirsebærtrærne ved Lille Lungegårdsvann.
Som regel får jeg ha fregnene mine i fred, men en gang fikk imidlertid mitt blide åsyn veldig mye oppmerksomhet. Det hendte for over ti år siden i en liten landsby i Nord-Ghana. Landsbyboerne hadde ikke besøk av hvite mennesker så veldig ofte, og basert på barnas reaksjon var det neppe særlig mange av de hvite som hadde vært på besøk tidligere som hadde hatt fregner.
De trodde nemlig at jeg hadde fått på meg noe møkk på både armene og i ansiktet. Iherdig forsøkte de å hjelpe meg med å «plukke av» de merkelige prikkene. Følelsen av å ha fem barn som trykte og knep på meg, var ganske merkverdig. Heldigvis ga de opp etter en liten stund. Vantro innså de at prikkene var ment for å være der.
Dessverre er det ikke alle som verken liker eller godtar sitt prikkete ytre. Unge jenter søker råd fra rosabloggere og diverse nettsider som kommer med tips til hvordan fregnene kan fjernes. Pudder, sitron, blåbær og laser er noen av rådene, men heldigvis er det også noen som også råder ungjentene til å akseptere hvordan de ser ut.
Jeg har selvsagt også fått høre den klassiske kommentaren «Har du solt deg gjennom en sil?» i min ungdom, men ikke så ofte at det har plaget meg. Faktisk så trives jeg egentlig godt med fregnene mine. De er der, og de er en del av meg.

Mari-Louise Uldbæk Stephan
redaksjonssjef

For noen dager tilbake kunne man lese på NRK tekst-TV at samespråket burde innføres som fag i grunnskolen i landet. Det er neppe noen overraskelse at forslaget har fått lav oppslutning selv blant samer. Nå går Sametinget ut med oppfordring til de som har det  samiske språk til å svare på undersøkelsen.
Med tegnspråket er min mening, måtte kunne komme mye mer til nytte for hele landet samt den ikke ubetydelige del av befolkningen med helt eller delvis med nedsatt hørsel, enten som medfødt eller skadet på en eller annen måte? Det ville kunne komme alle til gode, først med en grunnleggende innføring i tegnspråket, senere  for «viderekomne» der behovet eller interessen melder seg enten innen familien eller på arbeidsplassen.

John Normann Mandelid

På Hamar sitter for øyeblikket Norges beste trener uten kontrakt.  Etter min mening har nå Brann en enestående sjanse til å sikre seg Ståle Solbakken som trener. Tilby ham en femårskontrakt med en lønn han kan leve med så er det fullt mulig han kommer til Brann og Bergen.
Ikke ett vondt ord om Skarsfjord, men han er ikke i nærheten av den kapasiteten Solbakken innehar. Med Solbakken som trener vil også Brann lettere kunne trekke til seg gode spillere, publikumsinteressen vil øke og Brann tjene mer penger.
Til Brann-ledelsen: Ikke nøl, prøv alt for å få Solbakken til Brann, sjansen kommer sannsynligvis aldri tilbake.

Jan-Ove Fromeide

Sondre Båtstrand, Miljøpartiet De Grønne

I Byavisen forrige uke hadde Sondre Leiren Rasch (Høyre) et innlegg der han forklarte hvorfor hans parti i bystyret var med på å stemme ned De Grønnes forslag om tiltak mot tomgangskjøring. Innlegget er ganske oppklarende, og får fint frem noen vesentlige forskjeller mellom Høyres og De Grønnes tilnærming til miljøpolitikk.

Som gammelt medlem av Blekkulfklubben hadde min konservative navnebror i utgangspunktet sympati for mine forslag, men endte likevel med å stemme imot samtlige av dem, fra skilt ved skoler og barnehager til å be regjeringen om å gi parkeringsvakter muligheten til å ilegge gebyrer.

«Mens Blekkulf oppfordret oss til å «bruke hodet», så ønsker MDG en by av regler, skilt og straff», skriver Rasch, og senere legger han til: «Det handler om grenser for politikk, men også om tillit. Jeg tror de færreste bergensere bevisst ønsker å påføre sine medmennesker unødig forurensning.»

Det er jo en søt naivitet i Høyres tilnærming, men den passer ikke så godt med virkeligheten. Jeg ser stadig tomgangskjøring og annen unødig forurensning. Luftkvaliteten i Bergen skulle tilsi at Høyres tilnærming ikke er så vellykket, og jeg har tidligere kritisert byrådet for at det ikke holder med oppfordringer til folk om å la bilen stå. Vi trenger bedre kollektiv- og sykkeltilbud, sammen med restriksjoner på bilbruk, om vi faktisk skal endre holdninger,

Skilt mot tomgangskjøring ved skoler og barnehager vil ikke være nok i seg selv, men kan være en viktig påminnelse om at unødvendig tomgangskjøring faktisk er en kriminell handling. Får vi i tillegg på plass skikkelig håndheving av lovverket, kan tomgangskjøring vike plass for litt friskere luft.

Der Høyre oppfordrer til «personlig ansvar», vil De Grønne legge om samfunnet slik at det blir enkelt å være miljøvennlig. Vi kan alle ta personlig ansvar, men skal vi løse miljøkrisen, er vi nødt til å handle i flokk. Vi må ta felles ansvar. Et politisk parti skal ikke bare oppfordre til, men legge til rette for, en miljøvennlig livsstil.

Sondre Båtstrand,
Bystyrerepresentant Miljøpartiet De Grønne i Bergen

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Mea culpa, heter det. Jeg er skyldig. Et gammelt rettsinstitutt, som kan følges helt tilbake til Romerriket. Mange hundre år før vikingene herjet, hadde romerne vannklosett og andre avanserte innretninger – og de hadde innrettet rettsinstitutter. Som culpa. Culpa betyr enkelt sagt skyld. Det gir uttrykk for en tanke om at den som er skyldig, er ansvarlig. Dette kobles fortsatt til norsk rett. Ikke er det en gang blitt lovfestet, for så mye betydde rettsordningene i antikken – at de fortsatt gjelder.

Culpa handler om å være erstatningsansvarlig. Den som forårsaker skade, skal dekke det tap som forårsakes. Hvis vel og merke, man har utvist noen skyld. Jeg kan gi et eksempel fra nyere tid. Jeg leste om kvinnen som tok opphold i en campinghytte på Geilo, og ble bitt av veggdyr mens hun var der.

Det er ingen tvil om at driverne av dette overnattingsstedet, kunne ha sørget for å fjerne veggdyr. Det å drive et slikt sted gir i seg selv en oppfordring til å sørge for at det ikke er småkryp på plassen. Det er en naturlig del av de oppgaver man har, ved siden av å drive stedet i seg selv. Stedet besluttet å refundere kvinnens overnattingskostnader, samt dekke hennes utgifter til medisinsk oppfølgning. Dette er culpa, enkelt sagt. Driverne av campingplassen er skyldige i at det befant seg veggdyr der, og det står i sammenheng med kvinnens tap. Derfor får hun dekket sine tap ved oppholdet.

Culpa handler om risiko. Det dreier seg om en oppfordring til å reagere mot risiko. Den som ikke reagerer mot en risiko som han burde og kunne reagert mot – skal erstatte skaden som skapes. Som eksempel at driverne av campingen kunne og burde ha forhindret utøyet i å ta bolig i sengene på campingen.

Culpanormen følger oss på mange vis. Den rammer den som viser skyld. Som igjen er uttrykk for ikke så veloverveide handlinger, der du i ettertid kan klandres for ikke å ha passet bedre på. Fordi du kan klandres, er det rimelig at nettopp du erstatter skaden. Det finnes andre typer ansvar. Et av disse er objektivt ansvar. Som er et ansvar vi har på visse begrensede områder. Objektivt ansvar gjør den ansvarlige ansvarlig – selv om ikke denne har utvist skyld. Det er en mer brutal ansvarsform, fordi vi ikke kan klandres. Like fullt blir vi ansvarlige.

Rettssystemet bestemmer i noen tilfeller at ansvar er objektivt. Men det er mer fra sak til sak, systemet er ikke veldig omgripende. På noen områder er det objektive ansvaret lovfestet. Et godt eksempel er for bilansvaret. Der gjelder som et prinsipp at skader som en motorvogn forårsaker, skal dekkes av bilens forsikringsselskap. Selv der føreren ikke kan klandres for å ha gjort noe galt – men der bilen likevel har laget skade.

Marit Warncke, administrerende direktør i Bergen Næringsråd

Er Norge i ferd med å skusle bort fortrinnet som vår offshorekompetanse gir oss innen offshore vind?

«Vi har ideene, teknologien og entreprenørene. Men trenger ressurser fra det offentlige til å utvikle dette til kommersielt bruk», sier fysikkprofessor Egil Lillestøl.

Under forberedelsene til 7-Fjells-konferansen, landets største konferanse innen fornybar energi, har vi fått mange sterke innspill om Norges manglende satsing på fornybar energi. Inge Hansen, tidligere toppsjef i Statoil og nå rådgiver i Scatec, kaller norsk satsing på offshore-vindkraft for et politisk narrespill. Anne Grete Ellingsen i Vestavind Offshore sier det klart: «Her må offentlige midler inn i en helt annen skala. Det kan ikke bygges vindparker til havs på festtaler». Michael Forland i Sway mener politikere ikke forstår hva som må til: «Vi kan ikke utelukke oss selv fra et voksende verdensmarked og de potensielle inntektene det medfører».

Bergen Næringsråd satte klimadebatten med sine utfordringer og muligheter for ny industri- og teknologiutvikling på kartet allerede i 2005. Vi valgte tidlig å ha to ressursgrupper innen energifeltet, en for olje og gass og en for fornybar energi. Vurderingen var at fagfeltene ikke ville få tilstrekkelig fokus om de skulle slåes sammen.

Norge må få en tydelig strategi på fornybar satsing. Det er ingen løsning å stenge oljekranene. Men det er viktig at vi få en plan som klart signaliserer et sterkere trykk på framtidige løsninger. Norge bør vurdere å opprette et eget selskap som har ansvar for fornybarsatsningen. Et «Statwind» kan gi mer trykk på vindprosjekter enn gjennom Statoil.

Hvordan skal så en investering i fornybar kunne forvares på et forretningsmessig grunnlag innad i oljeselskap og leverandørindustri, samtidig som vi befinner oss midt i en ny petroleumsboom, der vekst og utvikling kun ser ut til å begrenses av ingeniørmangel? Den samme kompetansen som skal ta oss inn i et fornybart samfunn? Industrien selv sier tydelig fra. Dette er ikke mulig uten en helt annen støtte fra det offentlige. Spesielt er det viktig å få en testpark for offshore-vindkraft. Ingen blir best uten å ha et treningsfelt.

Vi vet at norsk offshore- og maritim leverandørindustri er verdensledende. Industrien satser i det internasjonale kappløpet, men foreløpig utenfor Norge. Spørsmålet er om Norge skal være med på løpet? Da må myndighetene så fall snart komme seg ned fra tilskuerbenken. Vi håper å få svaret under 7-Fjellskonferansen i Grieghallen 14. og 15.mai.