Rundt om i Norges land står mange flotte kirkebygg, noen store, og noen små. Noen bygget i tre, andre i stein og mur. Og i den senere tid, noen i stål, glass og tre – såkalt «moderne arbeidskirker».  To ting har så å si de alle felles: De er bygget til arbeid og tjeneste for Gud, og de har et orgel som hovedinstrument.
Tradisjonell orgelbygging har vært et solid og respektert håndverk opp mot vår tid. Men her – som på andre områder i samfunnet – varierer kvaliteten på arbeid, materiale og konstruksjon. Noe er veldig bra, og faller dyrt. Andre pipeorgler er rimeligere, men krever relativt mye vedlikehold, stemming, luftfuktighet og temperatur for å fungere noenlunde. Altfor mange kirker rundt om i landet sliter med giktiske, astmatiske orgler, som nærmest gisper etter vedlikehold. Som er dyrt, og ofte vanskelig å oppdrive. En stakkars orgelstemmer har hendene mer enn fulle med å rekke over det meste i sitt nærområde. Et lite fåtall av de beste gamle instrumenter kommer inn under Riksantikvarens beskyttende vinger, blir gitt restaurering, og fungerer bra en del år til. Men de andre er nærmest begredelig å høre på, hvor lufttrykk er for svakt, registre ikke virker, og overhengende brannfare gjør at et piano foretrekkes!
Men til menighetsråd som sliter med sitt gamle orgel, og ikke har råd til et nytt, beskjedent 15 stemmers orgel til i hvert fall 4 millioner, vil jeg si: Fortvil ikke! De siste 20-30 års utvikling innenfor området musikkinstrumenter, har frambrakt flere generasjoner med digitale kirkeorgler, som i dag har en ypperlig kvalitet. Gud sa at vi skulle utvikle jorden, men han sa ikke at instrumentutviklingen i praksis skulle stoppe på 1700-tallet! Rundt om i kirker og katedraler i hele verden har de digitale kirkeorgler blitt installert, og så vel organister/kantorer som menighet og tilhørere gleder seg over den vakre musikken.
Hvordan virker dette da?, vil noen spørre. I prinsippet virker det slik: Man gjør opptak av stemmene (klangfargene) i store, godt stemte og berømte orgler som i Westminster Abbey, Notre Dame, Sacre Coeur, St. Pauls og Kølnerdomen. Opptakene gjøres om natten, mens det er stille i gatene utenfor. De store pipeorglenes vakre stemmer blir spilt inn (samplet), og lagret hos orgelbyggerne der de digitale orglene bygges. Når så en menighet ønsker å anskaffe et slikt orgel, kan man velge hvilke stemmer/registre orgelet skal ha. Det digitale orgel blir da utstyrt med en lydbank som gjengir de praktfulle orglene hvor opptakene ble gjort. Den lille bygdekirken, den nye arbeidskirken, eller den store bykirken med det astmatiske pipeverket, kan få seg et stort digitalorgel, gjerne med 40-50 stemmer, med flotte kvalitetshøyttalere som har hver sine oppgaver, med å gjengi fra de lyseste toner til den dypeste orgelbass. Disse tilpasses kirkerommet, og orgelet blir intonert på stedet – etter det rom det skal brukes i.
Hvilke fordeler gir våre nye kirkeorgler? For det første: Ingen normalt utrustede personer hører forskjell på det gode digitalorgel og et like stort pipeorgel. Dernest koster det cirka en tiendedel av prisen. Spillebordet kan plasseres der man ønsker det, for eksempel nede i kirkerommet, og med klangvegg/høyttalerfasade på galleriet, eller annet egnet sted i kirkerommet. Så er det verd å merke seg: Orgelet fungerer og låter like flott – uansett temperatur og luftfuktighet i rommet. Disse instrumenter krever dessuten minimalt med vedlikehold, og er å spille på akkurat som andre orgler.
Mitt råd er: Ha et åpent sinn. Der er krefter som vil motarbeide slike instrumenter. Mest av uvitenhet og fordommer. Men folk må få ha sin mening og smak. Er menigheten glad i musikk, men har ikke all verdens finanser, er dette et godt alternativ.
Som kirkemusiker spiller jeg på begge typer, både pipe- og digitalorgel. Jeg lar meg ikke påvirke av fordommer i orgelspørsmål. Tiden har ikke stått stille, og utviklingen går sin gang. Vi synes det er ok å høre prestens stemme i kirkens digitale høyttaleranlegg. Og vi lytter gjerne til vakker musikk hjemme i stua, via vårt digitale stereo-anlegg. Da er det også på tide å gi det digitale kvalitetsorgel den oppmerksomhet og respekt det fortjener.

Terje Haugom, kirkemusiker i Bjørgvin siden 1972

«Kunnskap er fremtidens næringsgrunnlag», og med Universitetet, Høgskolen, Handelshøyskolen og flere andre utdanningsinstitusjoner skulle man kanskje tro Bergen er klar for morgendagen.
I konkurranse med andre land, spesielt de sterkt voksende økonomiene som Brasil, Kina og India, er det innenfor næringer som krever høy kompetanse at vi har de største konkurransefordelene. I Bergen finnes det nærmere 30.000 studenter, klar for å gå inn i arbeidslivet og bidra med sin kompetanse.

 
Men Bergen og de andre store byene har en lavere andel kompetansearbeidsplasser enn den man finner i det sentrale østlandsområdet. Det er spesielt de med bakgrunn innenfor juss, økonomi og samfunnsvitenskapelige fag som ser til Oslo for å finne attraktivt arbeid. Hordaland ligger, til tross for «Kunnskapsbyen Bergen», kun rundt landsgjennomsnittet når det gjelder kunnskapsintensive næringer. Det mangler ikke på studieplasser, det mangler arbeidsplasser. Hjerneflukt er en høyst relevant trussel.

 
På dette området har det ikke vært mye hjelp å få fra staten. Arbeiderpartiet, med sine tette bånd til fagbevegelsen, er en bremsekloss for utflytting av statlige arbeidsplasser. Å flytte fra Oslo til distriktet er tydeligvis verre enn det motsatte. Selv regionalminister Navarsete innrømmet i en debatt i Studentersamfunnet i høst at regjeringens resultater på området var pinlige. Heller ikke utbygging av den nødvendige infrastrukturen som næringslivet på Vestlandet etterspør er høyt prioritert.

 
Blant Vestlandets politikere må det jobbes sammen for å sette makt bak kravene om utvikling i vest. Spesielt innenfor de rød-grønne partiene må man være tydelige opp mot egen regjering. Bergen og Vestlandet har et godt utgangspunkt med mange miljøer og bedrifter i verdenstoppen innenfor sitt område, kanskje spesielt innen marine og maritime næringer. Dette burde det også være i hele nasjonens interesse å utvikle.

 
Her i vest kan vi også samarbeide enda tettere for å legge grunnlaget for de kreative og intellektuelle miljøene der verdier skapes. Studenter etterspør praksisplasser, noe som også vil være av stor verdi for næringslivet. Forskningsmiljøene kan samarbeide enda tettere med bedriftene, og bidra med sin kompetanse for næringslivet. Politikernes jobb er å være i tettere dialog med omverden og legge forholdene til rette for fremtidig utvikling.
Kunnskapen er her, men for at Bergen skal stå rustet til fremtiden som en kunnskapsby må vi også holde på den.

Daniel Nygård,
leder av Debattkomiteen, Studentersamfunnet i Bergen

Forskerne er kommet fram til en konklusjon: Små klasser med maksimalt 10 elever gir best læringsmiljø for elevene. Alle får adekvat hjelp og oppfølging av læreren etter hvert som de har behov for det. Dette skaper bare vinnere, ingen tapere, og det viser seg at disse elevene også klarer seg best, og kommer seg bedre fram senere i livet. Dette har jeg hevdet i de over 30 år jeg jobbet i skoleverket. Jo større klasser, jo mindre tid til oppfølging av hver enkelt elev.
I store klasser med 25 til 30 elever vil det være flere som trenger mye hjelp og oppfølging. Men også de flinkere elevene trenger hjelp og oppfølging, dersom de ikke skal bli bremset i sin utvikling. De kan bli sittende lenge, før læreren endelig har tid til å gi dem et puff videre. For å lykkes med en god tilpasset opplæring, er små klasser med for eksempel 10 elever, en forutsetning. Når læreren har 25 elever, er det ikke rart at mange lærere sliter seg ut i forsøket på å gi dem det de har krav på.
Demokratene i Norge støtter de resultater skoleforskerne er kommet frem til, og vil anmode Stortinget og skolemyndighetene om å øremerke de midler som trengs, og sette kommunene i stand til å bygge om skolenes klasserom til enheter med plass til maksimalt 10 elever, og selvsagt med det utstyr som i dag er et krav, blant annet med hensyn til IT og digitale løsninger. Flere lærere må tilsettes, og lærerutdanning og læreryrket gjøres så attraktiv, ikke minst lønnsmessig, at flere dyktige studenter søker seg dit.
Den samfunnsmessige gevinsten ved å satse på mindre enheter, vil være formidabel! Først da kan vi si at vi har et skoleverk og en framtidig kompetanseheving som det skinner av. Derfor må våre folkevalgte se nødvendigheten av å lytte til forskerne, og gjøre de nødvendige grep og investeringer. Til barnas beste, og Norges framtid!

Terje Haugom, Demokratene

Ikke sjelden hører vi om personer med demens som har kommet opp i vanskelige eller farlige situasjoner fordi de ikke finner veien hjem, eller har gått tynnkledd ut i kulda. For pårørende er det en ekstrabelastning å være redd for at noe skal skje når den som er syk er på egenhånd. I dag finnes GPS-teknologi som kan bidra til økt trygghet og bevegelsesfrihet for personer med demens. Med en liten GPS-sender i veska eller lomma, kan pårørende eller andre passe på, uten å måtte være tilstede personlig. Nasjonalforeningen for folkehelsen ønsker at GPS skal bli lettere tilgjengelig for flere.
Vi må ta i bruk de teknologiske mulighetene som finnes for å skape en enklere hverdag for de som trenger hjelp til å klare seg selv. Teknologien skal ikke være en erstatning for menneskelig omsorg og kontakt, men gi avlastning og hjelp. Det er et politisk ansvar både nasjonalt og lokalt å gjøre teknologiske hjelpemidler som GPS tilgjengelig for alle som har bruk for det, uavhengig av teknologisk kunnskapsnivå og økonomi. Slik det er nå er, vil det være de som har økonomiske ressurser og teknologisk innsikt som får mest nytte av GPS-hjelpemiddelet, ikke nødvendigvis de som trenger det mest. Vi mener det må bli en del av tilbudet fra hjelpemiddelsentralen, slik at tilgang blir lik og rettferdig. Det er også viktig med lovendringer som kan bidra til at de som ikke lengre har det vi kaller samtykkekompetanse kan få nytte av GPS, for økt trygghet og bevegelsesfrihet. Datatilsynet har nå gitt grønt lys for dette, og helseministeren bør derfor sette fortgang i saken.

Lisbet Rugtvedt, generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen

For noen dager tilbake kunne man lese på NRK tekst-TV at samespråket burde innføres som fag i grunnskolen i landet. Det er neppe noen overraskelse at forslaget har fått lav oppslutning selv blant samer. Nå går Sametinget ut med oppfordring til de som har det  samiske språk til å svare på undersøkelsen.
Med tegnspråket er min mening, måtte kunne komme mye mer til nytte for hele landet samt den ikke ubetydelige del av befolkningen med helt eller delvis med nedsatt hørsel, enten som medfødt eller skadet på en eller annen måte? Det ville kunne komme alle til gode, først med en grunnleggende innføring i tegnspråket, senere  for «viderekomne» der behovet eller interessen melder seg enten innen familien eller på arbeidsplassen.

John Normann Mandelid

På Hamar sitter for øyeblikket Norges beste trener uten kontrakt.  Etter min mening har nå Brann en enestående sjanse til å sikre seg Ståle Solbakken som trener. Tilby ham en femårskontrakt med en lønn han kan leve med så er det fullt mulig han kommer til Brann og Bergen.
Ikke ett vondt ord om Skarsfjord, men han er ikke i nærheten av den kapasiteten Solbakken innehar. Med Solbakken som trener vil også Brann lettere kunne trekke til seg gode spillere, publikumsinteressen vil øke og Brann tjene mer penger.
Til Brann-ledelsen: Ikke nøl, prøv alt for å få Solbakken til Brann, sjansen kommer sannsynligvis aldri tilbake.

Jan-Ove Fromeide

Sondre Båtstrand, Miljøpartiet De Grønne

I Byavisen forrige uke hadde Sondre Leiren Rasch (Høyre) et innlegg der han forklarte hvorfor hans parti i bystyret var med på å stemme ned De Grønnes forslag om tiltak mot tomgangskjøring. Innlegget er ganske oppklarende, og får fint frem noen vesentlige forskjeller mellom Høyres og De Grønnes tilnærming til miljøpolitikk.

Som gammelt medlem av Blekkulfklubben hadde min konservative navnebror i utgangspunktet sympati for mine forslag, men endte likevel med å stemme imot samtlige av dem, fra skilt ved skoler og barnehager til å be regjeringen om å gi parkeringsvakter muligheten til å ilegge gebyrer.

«Mens Blekkulf oppfordret oss til å «bruke hodet», så ønsker MDG en by av regler, skilt og straff», skriver Rasch, og senere legger han til: «Det handler om grenser for politikk, men også om tillit. Jeg tror de færreste bergensere bevisst ønsker å påføre sine medmennesker unødig forurensning.»

Det er jo en søt naivitet i Høyres tilnærming, men den passer ikke så godt med virkeligheten. Jeg ser stadig tomgangskjøring og annen unødig forurensning. Luftkvaliteten i Bergen skulle tilsi at Høyres tilnærming ikke er så vellykket, og jeg har tidligere kritisert byrådet for at det ikke holder med oppfordringer til folk om å la bilen stå. Vi trenger bedre kollektiv- og sykkeltilbud, sammen med restriksjoner på bilbruk, om vi faktisk skal endre holdninger,

Skilt mot tomgangskjøring ved skoler og barnehager vil ikke være nok i seg selv, men kan være en viktig påminnelse om at unødvendig tomgangskjøring faktisk er en kriminell handling. Får vi i tillegg på plass skikkelig håndheving av lovverket, kan tomgangskjøring vike plass for litt friskere luft.

Der Høyre oppfordrer til «personlig ansvar», vil De Grønne legge om samfunnet slik at det blir enkelt å være miljøvennlig. Vi kan alle ta personlig ansvar, men skal vi løse miljøkrisen, er vi nødt til å handle i flokk. Vi må ta felles ansvar. Et politisk parti skal ikke bare oppfordre til, men legge til rette for, en miljøvennlig livsstil.

Sondre Båtstrand,
Bystyrerepresentant Miljøpartiet De Grønne i Bergen

Artikkelserien i BT om problemene med kvotehandel med CO2 har vært skremmende lesning. Rødt ønsker at avsløringene fører til at markedsløsninger for å redusere klimautslipp stanses. Det er etisk forkastelig at Norge skal kunne kjøpe seg fri fra innenlands kutt og komme i konflikt med fattigfolk, som BT for eksempel har vist om urfolk og småbønder i Panama. Det er politisk uakseptabelt at oljeindustrien skal kunne fortsette fritt og stadig få tildelt nye borefelt, mens tildelingen av kvoteprosjekter virker ute av kontroll.

Statssekretæren i Finans-departementet, Kjetil Lund innrømmer i et leserbrev 30/3 i nevnte avis at kvotesystemet, og særlig CDM-kvotene i u-land «har vesentlige mangler», men han unnlater å ta opp det grunnleggende spørsmålet: Kan markedet ordne opp? Rögnvaldur Hannesson skriver 27/3 at både kvotehandel og innenlands klimapolitikk bør stanse. Jeg er enig i det første, siden kjøp og salg av utslippstillatelser alltid favoriserer de mektige. Men å påstå som Hannesson at Norge slipper ut så lite at vi ikke skal bry oss om egne utslipp, er helt galt. Han tar ikke med at norske utslipp per innbygger er i verdenstoppen og at vi eksporterer CO2-utslipp gjennom olje- og gassvirksomheten.

Rødt vil styrke demokratiet, og da er det naturlig at våre folkevalgte og velgerne styrer klimapolitikken. Energimarkedet, bestående av børs, multinasjonale selskaper og andre rikfolk har vist at det ikke er hjelp å hente der. Vi trenger nødvendige og planmessige beslutninger. Rødt tror flere av disse vil bryte med kapitalismens logikk, men likevel må Norge gradvis avslutte oljeøkonomien. Statoil, Statkraft og andre som gjør stor skade må avslutte egne utbygginger internasjonalt og heller bidra til ren kunnskaps- og teknologioverføring til nasjonale selskaper. Aksjonærenes profittkrav må erstattes av naturens behov og føre var-prinsippet.

Staten må gå foran med et godt eksempel og gi store tilskudd til fornybar energi og energisparing, uansett hvor ulønnsomt det måtte være for markedet.

Thorleif Berthelsen
Styremedlem i Rødt Bergen

Det må ha blitt nok nå fra de valgte politikere både fra kommunestyrer, stortingsrepresentanter, statsråder med flere, uten å navnkjenne noen eller partitilhørigheten. Hvem kom først eller sist i rekken er uinteressant. Poenget er at det har skjedd, og fortsatt skjer. Til å begynne med, tatt etter egen begrensete hukommelse huskes statsråden som måtte gå etter å ha delt (selvforsvarkurs) ut til egne damer fra skattebetalernes trekk gjennom tidene.

Dernest kommer vi til ordførerkandidaten i Stavanger, etter denne kommer selveste ordføreren i et dalføre østpå. Så har vi en utenriksminister som rundhåndet deler ut til sine venner. For ikke å snakke om statsråden som har reist verden og som nå ønsker seg som Norges ambassadør i FN. Da skal det nok bli fart i det norske sosialkontor for resten av verden, tenker jeg. I tillegg har vi avtroppete stortingsrepresentanter med en mildt sagt tvilsom pensjonsutbetaliger. Videre har de fleste fått med seg sognatausa som like rundhåndet delte romslig ut til egen kommune med ektemannen som angivelig varaordfører i heimkommunen vestpå.

Habilitetsspørsmål virker fremmede på disse. I mellomtiden blomstrer politikerforakten som bløminga i Hardanger på denne årstiden vi nærmer oss. Disse er av folket valgt som tillitsfolk med tillit de er gitt av det norske folket for å ivareta de norske kvinner og menn, barn og eldres velferd. Rettssaken mot Behring Breivik er bevilget 100 millioner kroner for «å gi rettssaken en anstendig behandling» Tenk om «anstendigheten» kunne være like fremtredende overfor skolenes forfall, de eldres og alle de andre korridorpasientene i landet. Men nå skal alt bli så mye bedre etter at regjeringen har innrømmet å ha vist for liten interesse for skolelysene. Den vil nå satse mer både på FrPs og Høyres kunnskapsnivå i skolen. Det er godt at slike partier finnes.

John Mandelid

Anna Kathrine Eltvik

12. april gikk byråd for kultur,næring idrett og kirke, Gunnar Bakke (Frp) ut i BA med kunngjøringen om at FrP vil ha lovfestet lokaldemokrati og begrense statens makt. Leser man bare overskriften, ser det vel og bra ut. Problemet er at byparlamentarismen er alt annet enn demokratisk.
Hvis det fremdeles er noen som innbiller seg at byrådet må innrette seg etter hva avstemningen i bystyret viser fra sak til sak, så er det helt feil. Innføringen av byparlamentarismen i Bergen har resultert i at det folkevalgte bystyret må avgi makt oppover til en liten gruppe mennesker på syv personer. Makteliten består av seks byråder og byrådsleder Monica Mæland.

The winner takes it all
Tidligere var det slik i Norge at også opposisjonen var representert i kommunale organer med beslutningsmyndighet, for eksempel i formannsskapet. Opposisjonen hadde full mulighet til innsyn og til å fremme sine argumenter. Det førte i en rekke saker til at det ble tatt bedre beslutninger, basert på et bredere fundament. Slik er det ikke lenger. Mottoet i dagens bystyre er som i en kjent ABBA-sang, «The winner takes it all».
Bystyremedlemmene umyndiggjort
Bystyret har fremdeles den formelle beslutningsmakt. Når det likevel ikke fungerer slik i praksis, så er det fordi byrådet med Mæland i spissen legger klare føringer for hva bystyrerepresentantene skal stemme på fra sak til sak når de skal opp til endelig behandling. Det blir ansett som illojalt om man ikke stemmer som man får beskjed om fra byrådet. Dette er både farlig og forkastelig, for i prosessen blir byråspartienes bystyremedlemmer umyndiggjort. De får ikke lov til å tenke selv.

Tildekking og propaganda
Som om ikke dette er nok, styres hele kommunens administrasjon av de politisk utpekte byrådene. Viktige synspunkter til kommunens fagpersoner når som oftest aldri offentligheten, og informasjonen som blant annet serveres på Bergen kommune sine nettsider, er ensrettet, politisk propaganda. Problemer dekkes til, og kommunens handlinger skjønnmales av en mediastab som er dobbelt så stor som BA sin nyhetsredakjson. Den frie presse og opposisjonen har store problemer med å finne ut hva som egentlig foregår, og det er da også hensikten.

Saboterer faktisk demokrati
Når man ser hvordan tingene fungerer i praksis, blir det derfor en vits at Gunnar Bakke snakker om lovfestet lokaldemokrati. Det som derimot ikke er en vits, er at FrP som sitter i byrådet vil begrense statens makt. I en kommune hvor byrådet har gjort det som gjøres kan for å begrense innsyn i saksbehandling og sabotere faktisk demokrati, er det ikke bare viktig at stat og fylkesmann har mulighet til å kontrollere, men også helt nødvendig. Skal man tale varmt om mest mulig desentralisert folkestyre, får man først sørge for at det desentraliserte folkestyret er demokratisk.

Anna Kathrine Eltvik
Bystyrepolitiker for Rødt

Av alt det grusomme som har skjedd i verden i løpet av det siste året, er det liten tvil om at Ikeas skjending av det vakre gråbrune myrlandskapet ved siden av E39, er blant det verste. Ikke bare har en håndfull beboere mistet sin utsikt over motorveien, gullgruven og andre flotte bygninger. De får også svensk imperialisme gnidd inn i  fleisen hver gang de kommer i skade for å se ut av sine vinduer. For eldre mennesker må denne konstante påminnelsen om tidligere svensk overherredømme være en stor påkjenning. Enkelte argumenterer med at Ikeas invasjon skaper arbeidsplasser. Det har man rett i. Ikea skaper arbeidsplasser for horder av unge svenske kvinner og menn som kommer hit for å utnytte våre høye minstelønninger til de blir «utbrent» og kan ta for seg av våre høye trygdesatser slik at de kan sende penger hjem til sine fattige mødre i Skåne.
Mange motstandere av Ikea-bygget er på generelt grunnlag i mot enhver form for utbygging. Det er ikke uten grunn at Bergen ofte omtales som stor-Bergen. Den har nemlig blitt større. Spørsmålet vi alle burde stille oss blir dermed om Bergen egentlig trenger å bli større nå som den allerede er stor. Byggingen av Ikea bidrar i så måte til en destruktiv utvikling av en by som har blitt så stor at den burde bli mindre.
Dagens utvikling er urovekkende. Hvis vi kan tillate svenskene å voldta vårt kulturlandskap på denne måten, hva blir da det neste? Tyske Lidls gjenerobring av Eidsvåg? Flere ostesorter i butikkhyllene? Jeg savner allerede den gamle rundkjøringen som lå så fint og praktisk til midt i motorveien. Den skapte køer, ja, men vi skal ikke glemme at disse køene gjorde det mulig for travle bilister å glede seg over synet av kulturlandskapet.
Som om ikke all denne ødelegg elsen av Åsane var nok, så har man som en slags prikk over i`en, som salt i enhver shopofobikers sår, og som et uttrykk for svensk arroganse på sitt verste, hengt opp et gigantisk skilt på bygget hvor det står: «Vi gleder oss også!»

Henrik Jæger

Sondre Båtstrand, Miljøpartiet De Grønne

De siste årene har Bergen kunnet smykke seg med tittelen «Fairtradeby», men den store satsingen på rettferdig handel har uteblitt og nå vil byrådet avvikle prosjektet. Argumentasjonen er litt pussig, for selv om byrådet vil avvikle Fairtradebyen, blir det påstått at det ikke vil svekke arbeidet for rettferdig handel. Jeg har liten tro på det argumentet.
Fairtrade er en garanti for at vi betaler en anstendig pris for råvarene, og satsing på rettferdig handel bidrar til å gi arbeidere i fattige land verdige arbeidsvilkår og muligheter for å gi sine barn utdannelse. Å kjøpe Fairtrade-merkede produkter retter ikke opp all urettferdighet, men det er et skritt i riktig retning.
I bystyret virker det som at alle partiene er for Fairtrade-innkjøp, men det er uenighet om hvor mye kommunen skal involvere seg. Status som Fairtrade-by innebærer ikke bare å kjøpe inn en del fairtrade-varer, men også om å drive et aktivt opplysningsarbeid. Der har Bergen kommune sviktet.
Mens Oslo og Trondheim satser, vil Bergen avvikle Fairtrade-byen. «I Bergen har Fairtrade-arbeidet så langt vært krevende, og kommunen har få synlige resultat å vise til», heter det i byrådssaken. Jeg vil legge til at få synlige resultat nok er en direkte konsekvens av mangelfull satsing, og jeg tviler på at det blir bedre om Fairtrade-byen blir skrinlagt. Det pleier å være slik at hardt arbeid gir gode resultater, og for Miljøpartiet De Grønne er det selvsagt at vi må bruke ressurser på rettferdighet. Kommunen må gå foran med et godt eksempel.
26. mars skal Fairtrade-byens endelige skjebne avgjøres i bystyret. Jeg håper fortsatt at byrådspartiene vil snu.

Sondre Båtstrand,
Bystyrerepresentant
Miljøpartiet De Grønne i Bergen

Bergensdikteren, retorikeren og retorikkeksperten Georg Johannessen skal ha i 1982 ha sagt at: «I Norge finnes det bare personer, ikke saker.»  Og det er trolig en minst like god beskrivelse av politikken i dag som i 1982.  Overvekten av den politiske journalistikken handler om enkeltpolitikere og deres troverdighet og væremåte.  Om mange konflikter framstilles som personkonflikter, i stedet for å bli presentert som konflikter mellom interesser og ideologier.
Denne intimiseringen av politikken er en minst 150 år gammel prosess, og er glitrende beskrevet i Anders Johansens bok: «Talerens trorverdighet».  Han viser med mange gode eksempler og refleksjoner hvordan politikeren gikk fra å tale som «en veltrænet gymnast» til å «være seg selv», som det ofte heter i dag. Johansen trekker Wergeland fram som et eksempel på hvordan det tidligere ikke var en sammenheng mellom livsførsel og evne til å framføre en politisk idé med troverdighet. Wergeland festet (og sloss) til klokken fire om natten, stod opp og drakk konjakk til frokost før han holdt sin 17. mai tale om lag klokken åtte.  Talen ble mottatt med begeistring.
Jeg vil ikke oppfordre til mer drikking og slossing blant politikere. Det er vel heller slik at mange politikere, og samfunnet for øvrig,  hadde hatt godt av noe mindre rusbruk. Men i stedet for å dreie oppmerksomhetens mot enkeltpolitikere og deres ekthet og troverdighet, burde mer av den politiske språkbruken dreie seg om hvilke ideer og ideologier det styres etter.  Det ville trolig bidra til at vi i større grad makter å forstå hva som skjer.
Skolen som ungene mine går på, Møhlenpris, må rives innvendig og bygges på nytt på grunn av for dårlig vedlikehold. Landås er allerede revet. Forrige uke la byrådet fram en rapport som viser at forholdene er langt dårligere enn antatt også ved skolene Nattland, Varden skole,  Ulsmåg, Søreide, Garnes,  Damsgård, Alvøen,  Alerkstad og Minde. Og i tillegg er det satt i gang kartlegging av tilstanden ved de øvrige skolene i Bergen. Den foreløpige prislappen på dette manglende vedlikeholdet er 500 millioner kroner.
28. mars skal bystyret ha en høring om hvordan denne lille tsunamien av forfall har fått lov til å ødelegge arbeids- og lekeplassen til elever og lærere i bergensskolen.  Jeg tror ikke årsaken er svikt fra enkeltpolitikere, men at Bergen har blitt styrt etter ideer som har latt skolene ramle sammen, mens kjøpesentrene pusses opp og bygges ut.

Espen Edvardsen, oppvekstpolitisk ansvarlig for SV i Bergen bystyre

For dyr er livet i sirkus generelt en unaturlig tilværelse. For eksempel står elefantene trangt og fastbundet under sine mange reisedøgn. De er også for det meste adskilt fra sine artsfrender og har ingen mulighet til å utføre naturlige og sosiale aktivitetsbehov. Det er en stor belastning for dyrene med mye transport og begrensning av fysisk utfoldelse. Det er gjentatte ganger påvist bruk av fysisk avstraffelse under trening av dyrene, og mange av øvelsene de må utføre er høyst ubehagelige og unaturlige.

Flere land har forbud mot ville dyr i sirkus, og i Storbritannia er dette i ferd med å bli vedtatt. I andre land er det totalforbud mot dyr i sirkus, og det arbeides med tilsvarende forbud i Portugal og Danmark. I høringsutkastet vedrørende forskrift om fremvisning av dyr anbefaler Mattilsynet å avvikle bruk av elefanter i sirkus fra 2015. Forslaget ble videresendt til Landbruks– og matdepartementet i januar 2010, men er dessverre fortsatt ikke vedtatt.
Det er fullt mulig å ha sirkus uten dyr. Et eksempel er Cirque du Soleil, som bruker en blanding av sirkuskunster og gateunderholdning (street arts) og har hatt stor suksess med det. Dyrefrie alternativer i Oslo er BraSirkus, Cirkus Xanti og Pain Solution.

Ja til sirkus uten dyr!

Marthe Aas,
fagkonsulent i Dyrevernalliansen

2011 ble et år fylt av støyende og sprikende informasjon om hva som er sunt å spise. Nå må vi skifte fokus. For ett år siden lanserte Helsedirektoratet nye kostråd. Tiden som fulgte ble dessverre preget av en tilspisset mediedebatt som har forvirret forbrukerne mer enn å opplyse dem.

Halvparten av den voksne befolkningen er nå overvektig, og en av fem har fedme. Dette vil føre til at flere får type 2-diabetes, og flere vil oppleve å få hjerte- eller karsykdom eller kreft alt for tidlig i livet. Dette er sykdommer som enkelt kan forebygges. Årsaker til overvekt er fysisk inaktivitet, men også hva og hvor mye vi spiser. Vi vet at folk flest kjenner kostrådene, og vet mye om hva som er sunt. Hvorfor er det da så stor avstand mellom kunnskap og atferd?

Det er mange årsaker. Det handler om samfunnsstruktur. Det må bli enklere og billigere å velge sunt, med momsfritak på nøkkelhullsprodukter, inkludert frukt og grønt. Men det handler også om utvalg. Matvaremarkedet bestemmer hva vi legger i handlevognen, og industrien og dagligvarekjedene har medansvar. Vi har samtidig for lite forbrukerinformasjon. Forbrukeren må ha makten over hva de putter i munnen, gjennom blant annet riktig merking av mat. Vi bekymrer oss også for at barn og unge ikke får utvikle et naturlig og sunt forhold til mat. De får for lite kunnskap om hvordan lage variert hverdagsmat. Dette er også et politisk ansvar. Og det handler om kommunikasjon. Kostrådene fra myndighetene er til å stole på. Og i motsetning til hva man får inntrykk av i media, er det stor faglig enighet om kostrådene, og svært mange nordmenn følger rådene. Rådene er forskningsbasert, og hjelper både normalvektige og overvektige til bedre helse om de følges. Men mat er personlig, og vi er alle forskjellige. Kommunikasjon om kosthold krever derfor klokskap.

Mange har et samfunnsansvar for at det skal bli enklere å velge sunn mat. Politikere, myndighetene, skoler, barnehager, matvareindustri, dagligvarekjeder, mediene, forbrukere, foreldre og vi i frivillig sektor må jobbe sammen for at det gjøres smart, tiltrekkende og billig å velge sunt. Myndighetene kan begynne gjennom å iverksette tiltak i forhold til pris og tilgjengelighet. Det får oss til å spise sunnere, og det er ikke noe å vente på.

Lisbet Rugtvedt
Generalsekretær, Nasjonalforeningen for folkehelsen

Anne Lise Ryel
Generalsekretær, Kreftforeningen

Alle nordmenn vet at mange her til lands sliter med overvekt. Noen er på vei opp i vekt på grunn av dårlig forbrenning, medisinbruk, eller andre genrelaterte grunner. Men de fleste som har dette problem, er altfor glad i snacks og godteri. Skal helsen for disse «svake sjeler» forbedres, og overvekten reduseres, må myndighetene vurdere blant annet de tiltak jeg skisserer her: Vi har alle sett hvordan tobakksvarer oppbevares i dagligvarebutikker: i lukkede skap og automater, som dermed gjør fristelsen og tilgjengeligheten mindre. På samme måte bør det vurderes å plassere de lett-tilgjengelige mengder av chips og lignende samt snop i løsvekt, sjokolade og andre godteri, i skap med ugjennomsiktige, selvlukkende dører.

Slik det nå er, trenger du ikke stå lenge og overvåke doble reoler med tonnevis med smågodt, før den ene juicy personen etter den andre bare «må ha» med seg 1/2 til 1 kg av godsakene, selv om det bare er tirsdag ettermiddag. Lørdagsgodt er blitt hverdagsgodt. Alle har i utgangspunktet ansvar for eget liv og helse. Ikke alle tar dette på alvor, og bukker under for næringslivets fristelser og kjøpepress. Når eksponeringen av frityrstekte potetprodukter, og sukkerholdige E-stoffbomber er så til de grader vellykket, klarer slett ikke alle å stå i mot. Slanking? Det starter jo alltid neste mandag. Unge, «svake sjeler» er mest utsatt, fordi de i tillegg til trangen til å fore seg med godsaker, er digitale slaver av «sosiale» medier, og sitter nedfor med dippeduttene sine. Går aldri en tur, og går følgelig en tvilsom og lubben alderdom i møte. I mange tilfeller har foreldre sviktet sitt ansvar der.

Demokratene i Norge er et omsorgsparti. Vi vil blant mange fornuftige tiltak ha et skinnende helsevesen, en plettfri eldreomsorg, og vi ønsker å bidra til bedring av folkehelsen på bred front. Overvekt, som ved første øyekast ser ut som en personlig tragedie, er også i høyeste grad et samfunnsproblem. Og samfunnsøkonomisk vil Norge tjene på for eksempel å fjerne moms på frukt og grønt, og øke avgiftene på snacks og sukkerholdige varer noe formidabelt. I tillegg bør forretningene anbefales eller pålegges å gjøre disse fedmefremmende varer mindre synlig og tilgjengelig. Ikke minst av hensyn til de unge.

Terje Haugom, Demokratene i Norge, Hordaland fylkesstyre

Temaet om Bergen er en ekskluderende kommune ble diskutert på Studentersamfunnet av Bergens Næringsråd og Bergens Tidende torsdag 9. februar. Hele debatten var svært tam og til tider uten konkret substans. Skal denne debatten fortsette hvert år uten at en kommer seg et eneste skritt videre ?

Debatten får meg til å tenke på debatten i Fædrelandsvennen om sammenslåing av Aust- og Vest-Agder. Senest lørdag 11. februar på fvn.no kan en lese om debatten om det skal hete Sørlandet eller Agder. Jeg er enig med Sandman som mener at man bør bruke begrep som skaper positive følelser, som resten av Norge også kan identifisere seg med og vet hva er. Det er en håpløs markedsføringsstrategi å velge bort et ord alle kjenner til fordel for et som nesten ingen forbinder noe med. I flere artikler på fvn.no kan en lese om suksessformelen oljerelatert industri har fått på Sørlandet. Kanskje noen har noe å lære av Sørlandet før de tar oljenæringen fra Vestlandet ?

i  debatten på Studentersamfunnet var det riktig nok et par unntak. Monica Mæland kunne vise til hva en har fått til i Bergen, som bygging av Odontologen i Bergen, Høgskolen på Kronstad og Gulating lagmannsrett. Det ble en overfladisk og lite konkret debatt som viser at en ikke har kommet noe videre. Riktig nok hadde Hogne Haugsdal et svært godt poeng og han var positiv og glødde for næringslivet i regionen. Han så for seg at heile regionen må samarbeide. Han sa at vi er avhengige av Bergen som motor, og må legge bort særinteresser og roller, og konsentrere oss om løsninger som gjør at noe blir gjort. Han etterlyste et samarbeidsforum med reell makt til å ta avgjørelser, og der man konsentrerte seg om tre-fire saker. Han mener vi må opptre som en region overfor sentrale styresmakter og fremhevet Den nye Bergensalliansen som et slikt forum.

Debatten viser at det er på tide med handlekraftige kommuner og fora som drar i samme retning før det er for sent. Slå sammen Os med Bergen og slå sammen kommunene i Nordhorland til en kommune. Fylkeskommunen bør også  være histore innen 2020. Vestlandet som en region med bergensområdet som motor for vekst kan bli en realitet.

Terje Dalland, samfunnsdebattant Bergen
(innlegget er forkortet)

Stat og kommune bruker årlig 390 milliarder kroner på kjøp av varer og tjenester. 4,1 prosent av dette, 16 milliarder kroner, er utgifter som brukes på å gjennomføre anbudskonkurranse. Dette er tall fra EU-kommisjonens rapport, «Offentlige anskaffelser i Europa». Vedlikeholdet av norske veier ble konkurranseutsatt. Målet var å spare penger.  Resultatet er en dobling av kostnadene. Flere konkurrenter som underbyr hverandre skulle gjøre veivedlikeholdet billigere. Dette var den borgerlige regjerings ønskedrøm i 2003 da de konkurranseutsatte Statens vegvesen. Ti år senere viser fasiten det motsatte. Kostnadene med fornyelsen av driftskontraktene har doblet seg.

Etter gjennomgang av en rekke kontrakter kan riksrevisjonen dokumentere at kostnadene har økt med 87 prosent fra første gang man lyste ut kontraktene i 2003. Konkurranseeffekten har heller ikke vært tilfredsstillende da halvparten av de undersøkte kontraktene hadde bare en eller to anbydere.
Svakheter i Statens vegvesens oppfølging av entreprenørene er: Begrenset byggherrekapasitet til kontroll av entreprenørene i 2010.  66 prosent av kontraktene har mangelfull kontraktoppfyllelse. Svak eller feilaktig dokumentasjon av dagsverk knyttet til kontroll av entreprenørene. Mangelfull  tilstandsrapportering fra entreprenørene etter avtalt tidsintervall.

Været har i de siste årene vært preget av mye snø, flom og ras. Store deler av samfunnsberedskapen er i dag konkurranseutsatt. Er vi som innbyggere fornøyd med hvordan oppgavene er blitt løst? Har myndighetsorganene oversikt og kontroll over beredskapssituasjonen?

Byrådet i Bergen er opptatt av konkurranseutsetting som virkemiddel for å bedre økonomien i Bergen. EU-kommisjonens rapport  dokumenterer  kostnadene med anbudskonkurranse. Et annet moment er at kommunen også mister viktig egenkompetanse ved privatisering, noe som helt klart svekker beredskapen. Vi vet også at faren for korrupsjon er stor i forbindelse med anbudskonkurranse og at virksomheter som har vunnet anbud  driver med sosial dumping for å senke kostnadene.

For meg viker det som at det er kun ideologi som styrer Byrådet og at erfaringer som er dokumentert blir underordnet ideologien.

Jan Aksel Espedal leder i TAFO avd 056 av Fagforbundet

Vi må tenke nytt i avgiftspolitikken. Hvorfor vi må gjøre det skal jeg prøve å belyse her. Fisker er ikke et bilmerke som er veldig kjent i Norge, det kommer til å endres når Top Gear kommer på skjermen. De har testet den nye Fisker Karma.

Bilen har sitt trevirke fra trær som har falt ned på bakken og et solcellepanel på taket som driver alle bilens dingser. Alt som bilen er laget av skal visstnok være såkalt bærekraftige materialer. Bilen drives av elektriske motorer, men for å øke rekkevidden kan en koble inn en bensinmotor som lader opp el-motoren. Litt utslipp blir det altså, men effekten skal visstnok være et par hakk bedre enn det meste andre som går på veien, hva utslipp angår. Kjører en ikke så mye kan en klare seg fint med bare batterikapasiteten.

Så, til det interessante. Fisker Automotives har en fin oversikt over de forskjellige avgiftsregimene som gjør bilen billigere å kjøpe. I Norge får en riktig nok et solid avslag på registreringsavgiften. Fisker estimerer at en konkurrent ville kostet 740 000 kroner å registrere. Med Karma slipper en unna med bare 350 000. Likevel, å betale 350 000 kroner i registreringsavgift for en bil som koster cirka 550 000 kroner er ganske voldsomt. Det sier kanskje litt om hvor ekstremt det norske avgiftsregimet er på bil.

Hvis en bor i Hellas, og mot formodning skulle ønske (eller få råd til) å kjøpe en Fisker Karma, må en ut med ganske nøyaktig 0 prosent av vanlig registreringsavgift. I USA får en opp til 7500 dollar i skattefradrag for å kjøpe en el-bil. I California får en i tillegg reduksjon i strømprisen hvis du eier en slik bil. Mitt poeng er ikke at vi trenger slike ordninger som bare uthuler skatteregimet. Poenget er at en i Norge må ut med ekstremt mye mer penger enn i andre land, for å kjøpe en bil som til og med Miljøpartiet de Grønne kunne likt!

 

Vi er låst i et gammelt system som er modent for skraphaugen.
Morten Myksvoll, 2. nestformann i Fremskrittspartiets  Ungdom

Jeg håper vi på et eller annet tidspunkt kan starte helt på nytt for bilavgiftenes del. Fjern alle og tenk nytt. Hva om en bare betalte drivstoffavgift? Den kunne til og med vært høyere enn i dag for å kompensere bortfall av alle mulige andre avgifter. Effektene er mange, og gode.

Bilene ville blitt langt billigere enn i dag. En kan dermed bytte bil oftere og flere kan henge med på utviklingen som skjer på trafikksikkerhet. En får nyere og mer miljøvennlige biler. En betaler bare for det en faktisk bruker av drivstoff, og ingenting annet. Da blir det mulig å ha en bil stående som en bruker innimellom når en har behov for det. Sist, men ikke minst, blir det mye enklere å få folk til å velge miljøvennlig om det er målet. Hvis det bare er bensin- eller dieselavgift en betaler, vil en være opptatt av at forbruket skal være lavt.

Den største motforestillingen mot å gjøre dette må være at staten kan tape inntekter. Staten vil nemlig tape inntekter hvis folk virkelig velger biler med lavere utslipp, slik som Fisker Karma. Det bryr ikke jeg meg så mye om. Lavere utslipp enn denne bilen her finnes nok ikke per i dag, men jeg er sikker på at også Fisker Karma blir sett på som en dinosaur i bilparken om noen år. Teknologien fortsetter å imponere. I Norge kommer derimot ikke disse bilene til å overta veiene, for her er vi låst i et gammelt system som er modent for skraphaugen.

Morten Myksvoll
2. nestformann i Fremskrittspartiets Ungdom

Peter Christian Frølich

Søren Kierkegaard mente at livet er et resultat av egne valg. At man mister seg selv hvis man bare mener det flertallet mener. I veletablerte politiske miljøer er det sjelden vare at nye ideer blir presentert til spontan applaus. Realisering av ideene krever omskriving og tilpassing, slik at de underveis ofte mister sin egenart og ender opp som en kopi av etablerte meninger.

Avtroppende leder i Bergens Unge Høyre, Peter Christian Frølich, har vist styrke til å ta egne valg. Hans vilje og mot til å skape noe nytt, i tillegg til en god porsjon ydmykhet, førte til at han tok sin organisasjon til nye høyder. Som leder har han skapt et sterkt engasjement blant sine tropper med sin samlende politikk. Vi er sikre på at Peter Christian har styrke til å realisere sin kongstanke uten å miste seg selv på den politiske arena i årene som kommer.

Vi takker for hans fantastiske innsats, og vi gleder oss til å følge med i hans videre politiske engasjement, både lokalt og i den nasjonale politikken.

Neshe Lie, leder i Fana Høyre