Monica Hannestad - Daglig leder for Design Region Bergen

Hvordan er det med oss mennesker i dagen samfunn? Klarer vi å være akkurat her, akkurat nå? Vi er omgitt med mål hvordan vi hele tiden skal oppføre oss og hvordan vi skal levere. Vi lever i en karusell av forventninger. Velger vi dette selv? Og hvem setter våre mål?

Jeg hadde besøk av Toyota her om dagen. Faktisk på min egen bursdag. Dette var lederen i kreative avdelingen til Toyota Japan, og deler av hans internasjonale team. De anså Design Region Bergen som ett av de mest interessante besøkene de skulle foreta på sin rundtur i Europa.

Mannen som initierte besøket hadde bodd i Bergen noen måneder for snart fire år siden. Jeg hadde snakket med ham den gang. Noe jeg hadde glemt. Men han hadde fulgt oss trofast gjennom våre nyhetsbrev og hadde fått jevnlige oppdateringer av hva som skjedde på designfronten i Bergen. Og han, som nå tok en doktorgrad i innovasjon og nyskaping, og som har et engasjement i Toyota gjennom sitt arbeid, hadde solgt inn Bergen som det viktigste stedet Mr. Kaida-san – Mr. innovasjon Toyota i verden – måtte reise til for å virkelig oppleve kjernen av skandinavisk designinspirasjon. Dette ytterpunktet av verden, der fjellene er bratte og voldsomme og fjordene dype og bunnløse.

Og Mr. Kaida-san var virkelig imponert. I vår dialog returnerte han hele tiden til verdien av vårt lynne, som innehar verdier av opp og ned som er så vertikale at han sjelden hadde opplevd maken. Vi elsker og hater ting i vårt liv på en helt annen måte enn det han opplever i andre deler av verden. Han så disse voldsomme bølgetopper og daler som en virkelig force for oss som region.

Men han gjorde seg også en annen betraktning. Vi burde arbeide for å gjøre ting smartere og bedre, slik at vi fikk bedre tid til å ha det gøyere. Gjøre ting smartere og bedre, slik at vi fikk mer tid til å ha det gøyere. Å ha det gøyere. Ja, jeg gjentar gøyere tre ganger her. For gir vi oss selv nok rom til dette i det livet vi lever i dag? Rommer de mål og forventninger vi setter oss nok aspekter av gøy?

For er det ikke innimellom slik at våre mål ofte er ganske ugøye? Og når vi først oppnår dem, er det lite fokus på feiring. Eller det å nyte at målet er nådd, men heller et nytt jag mot et nytt mål? Og er ikke det faktisk litt kjedelig?

Kanskje vi skal forsøke noe nytt. Kanskje vi mer bevisst skal ta med oss denne vertikaliteten som Mr. Kaida-san påpeker, slik at vi både kan tillate oss å virkelig arbeide for å nå det vil vi oppnå. Og når vi har lykkes, virkelig tillate oss å virkelig nyte det vi har oppnådd, og faktisk bare være litt. Det hadde jeg synes var litt gøyere.

Thomas Anthun Nielsen - I permisjon fra jobben som redaktør i Megafon. Programleder i NRK Hordaland denne høsten. Standup-komiker.

Forrige uke var jeg og så Jerry Seinfeld i Vestlandshallen. En av verdens beste standup-komikere gjorde show i en forvokst gymsal i Åsane. Langt borte er New Yorks kule og intime scener gjemt som små perler i verdensbyen. Kunstgress var for anledningen byttet ut med tregulv og harde plaststoler. Jeg, og 3000 andre, var veldig glad for det en time og tyve minutter lange møtet med et ungdomsidol.

Selv om Jerry nå er blitt en gift mann med tre barn, så kjenner vi han igjen. Problemene og de gode observasjonene. Han er fortsatt aktuell. Han har ikke tapt ansikt og blitt tvunget til å reise rundt på en kjøpesenterturné for å melke de siste kronene ut av en døende karriere. Vi kan, og bør, stille spørsmålet; Hadde de vært like store den dag i dag hvis de hadde reist rundt på den måten?

Ville Elvis vært Kongen med stor K om han hadde opptrådt på Sartor Senter i en rosa onepiece fordi vekten hindret ham i å opptre i sine klassiske kostymer? Hadde han vært The King of Rock ´n´ roll om han hadde vært en av de artistene som prøver å klemme siste dråpe av sitronen? Tenk om Elvis hadde ristet på hoftene til playback av «You ain’t nothing but a hound dog» på åpningen av en ny Burger King-resturant? Ville vi elsket ham da?

For noen uker siden var «We love the 90’s» i byen og da hadde de børstet støvet av mange, gamle helter fra det ville 90-tallet. I russetiden var Dr. Alban den store helten og opptrådte på et russetreff hvor han måtte gjøre to konserter for at alle skulle få se ham. Det var ikke samme scwungen over ham der han i en mye eldre utgave haltet rundt på scenen.

Jeg så også Snoop Dog i Vestlandshallen. En litt småflau konsert i en halvtom sal. Halvparten av publikum var gifte menn i 30-årene som hadde funnet fram «hip-hop»-klærne sine og prøvde å huske så mange «gangsta-uttrykk» som de bare kunne. Veldig lite minnet om den glamorøse settingen Snoop lever i der vi stod i den forvokste gymsalen på et gressteppe vi ikke kunne søle øl på mens lukten av mannesvette og tigerbalsam satt godt i veggene. Den kvelden måtte vi vente på en venninne av en venninne av meg som måtte føre opp Snoop på listen over menn som «hadde fått innpass». Nå i ettertid lurer jeg på hvor lite glamorøst det må ha vært å få fem minutters doggystyle med en lett aldrende rapper i en garderobe fylt av mannesvette og tåfislukt i en gymsal i Åsane. Snoop Dog kom seg heldigvis opp av grøften igjen.

Ruth GrungKomitéleder for miljø og byutviklingBergen kommune

Å oppleve andre land og kulturer gir en mulighet til å se sin egen by med nye «briller». En ting som har forundret meg er hvor mye flinkere land i Sør-Europa er til å prioritere lekeområdene for barn i alle deler av byene der folk ferdes. De siste årene har det også dukket opp trimapparat for alle aldre i tilknytning til lekeområdene, samt tilbud om minigolf og petanque. Selvsagt er det mer uteliv i varmere strøk, men med økende urbanisering opplever vi at flere tar i bruk de offentlige områdene også i Bergen, men det er mest uteservering og lite for barn.

Bergen er kjent for sine plasser og allmenninger, men det er mye stein og lite grønt og installasjoner som inviterer til aktivitet. Det ble gjort et forsøk med skøytebane i plast på Festplassen, men plasten egnet seg ikke til skøyting. Parkområdet rundt Mikkelsen var i sin tid planlagt som en barnepark, men ble aldri realisert. Som byråd prøvde jeg å få etablert en fotballbane for Varegg på Koengen, men ble stoppet av de antikvariske myndighetene i forsvaret. Det er nesten ingen offentlige områder i sentrum som er tilrettelagt for lekende barn, med mindre du oppsøker museer, VilVite, Akvariet, Nordnes Sjøbad og lignende. Det er faktisk bare steinene og vannet rundt Ole Bull som inviterer barn til å utfolde seg. Nye offentlige rom som plassen foran Grieghallen ble endret slik at skatere ikke kunne bruke området.

Flere ønsker i dag å bo i sentrum, også barnefamilier. Det øker stabiliteten i bomiljøer og hindrer folketomme byer. Folk som bare blir boende i kortere tid investerer mindre i å bygge opp et velfungerende lokalmiljø. Sandviken, Nordnes og Møhlenpris har andelen barnefamilier økt og vi registrerer flere elever på barneskolene i sentrum.

Nyere forskning viser at barn har mange fordeler ved å vokse opp i et mangfoldig bymiljø. Å leve med og måtte samarbeide med mennesker som er annerledes enn deg selv, gir viktig lærdom. Men oppvekst i by bryter med det nasjonale bildet av friluftsliv, fri lek og kjærlighet til naturen. Barnas stadig økende institusjonaliserte hverdag, med økende bruk av TV og data, og minkende fritid til fri lek innvirker også på dagens barndom. Det er en god del motstridende forestillinger om den ideelle barndom, men samtidig har jeg erfart at barn har liten plass i byutvikling. I plan- og bygningsloven vises det til at barns interesser skal bli hørt, men det er stort sett de voksnes tanker om barn som legges til grunn. Barn og nærmiljø involveres mindre i Norge enn i mange andre land. I Norge er det stort sett profesjonelle aktører som uttaler seg i utbyggingssaker.

Jeg mener at det er mulig å forene fordelene ved å vokse opp i en mangfoldig by og barns behov for fri lek og mulighet til å utforske omgivelsene på egen hånd. Men det krever en sterkere offentlig styring av byutvikling. De senere årene har vi sett at byenes økonomi og verdiskapingsmønster har endret seg i retning finans, underholdning, turisme og kommunikasjonsindustri. Det er større profitt i bygging av små boenheter enn familieenheter og det er mer lønnsomt å investere i handels- og parkeringsanlegg enn i lekeområder.

Vi har erfart hvordan Monica Mæland har solgt sentrale byområder så som torgutstikkeren, Forum Kino, Laksevåg kommunehus til private aktører. Hun ønsket også å selge Nygårdstangen til private som ville bygge hotell fremfor nytt svømmeanlegget og ny skole. Det samme holdt på å skje med området rundt Kronsminde. Hun var heller ikke interessert i at Varegg skulle få bygge ny Mulebane kombinert med beboerparkering, ny barnehage og gymsal i Sandviken. Dette er resultat av klare verdivalg og hva som skal til for å bygge og utvikle trygge samfunnet med plass til alle. Det er utfordrende å imøtekomme byenes mange ulike innbyggere i en fremtidsrettet byutvikling. Men det er nettopp det som er den politiske oppgaven skal vi lykkes med å skape en mangfoldig by der også barn og barnefamilier bor – en «forskjellighetenes by»- der det er godt å bo for alle.

Marit Warncke, administrerende direktør i Bergen Næringsråd

Er Norge i ferd med å skusle bort fortrinnet som vår offshorekompetanse gir oss innen offshore vind?

«Vi har ideene, teknologien og entreprenørene. Men trenger ressurser fra det offentlige til å utvikle dette til kommersielt bruk», sier fysikkprofessor Egil Lillestøl.

Under forberedelsene til 7-Fjells-konferansen, landets største konferanse innen fornybar energi, har vi fått mange sterke innspill om Norges manglende satsing på fornybar energi. Inge Hansen, tidligere toppsjef i Statoil og nå rådgiver i Scatec, kaller norsk satsing på offshore-vindkraft for et politisk narrespill. Anne Grete Ellingsen i Vestavind Offshore sier det klart: «Her må offentlige midler inn i en helt annen skala. Det kan ikke bygges vindparker til havs på festtaler». Michael Forland i Sway mener politikere ikke forstår hva som må til: «Vi kan ikke utelukke oss selv fra et voksende verdensmarked og de potensielle inntektene det medfører».

Bergen Næringsråd satte klimadebatten med sine utfordringer og muligheter for ny industri- og teknologiutvikling på kartet allerede i 2005. Vi valgte tidlig å ha to ressursgrupper innen energifeltet, en for olje og gass og en for fornybar energi. Vurderingen var at fagfeltene ikke ville få tilstrekkelig fokus om de skulle slåes sammen.

Norge må få en tydelig strategi på fornybar satsing. Det er ingen løsning å stenge oljekranene. Men det er viktig at vi få en plan som klart signaliserer et sterkere trykk på framtidige løsninger. Norge bør vurdere å opprette et eget selskap som har ansvar for fornybarsatsningen. Et «Statwind» kan gi mer trykk på vindprosjekter enn gjennom Statoil.

Hvordan skal så en investering i fornybar kunne forvares på et forretningsmessig grunnlag innad i oljeselskap og leverandørindustri, samtidig som vi befinner oss midt i en ny petroleumsboom, der vekst og utvikling kun ser ut til å begrenses av ingeniørmangel? Den samme kompetansen som skal ta oss inn i et fornybart samfunn? Industrien selv sier tydelig fra. Dette er ikke mulig uten en helt annen støtte fra det offentlige. Spesielt er det viktig å få en testpark for offshore-vindkraft. Ingen blir best uten å ha et treningsfelt.

Vi vet at norsk offshore- og maritim leverandørindustri er verdensledende. Industrien satser i det internasjonale kappløpet, men foreløpig utenfor Norge. Spørsmålet er om Norge skal være med på løpet? Da må myndighetene så fall snart komme seg ned fra tilskuerbenken. Vi håper å få svaret under 7-Fjellskonferansen i Grieghallen 14. og 15.mai.

Sondre Leiren Rasch (H) - Medlem i komité for finans i Bergen bystyre

Da jeg var liten var jeg, som mange andre på den tiden, et aktivt medlem av Blekkulfklubben. Blekkulf var (og er) en blekksprut som var opptatt av miljø. I klubben hadde vi en sang som het «Bruk hodet!», den hadde et vers som sa «Slå av motoren din gjøk, å forurense er ingen spøk!»

Det var lenge siden jeg hadde hørt om problemet med tomgangskjøring inntil forrige bystyremøte. Da hadde Sondre Båtstrand i Miljøpartiet De Grønne (MDG) et forslag om at det skulle settes opp forbudsskilt mot tomgangskjøring utenfor skoler, barnehager og langs innfartsårer.

Som et gammelt Blekkulfmedlem er det lett å ha sympati med MDGs intensjoner. Man ønsker ikke at mange biler skal stå på tomgang uten grunn rundt i byens barnehager. Spørsmålet er om å dekke byen med forbudsskilt er et riktig svar til noe man skulle forvente at omtenksomme bergensborgere kan tenke seg til helt på egenhånd.

Det er der Blekkulfklubben og MDG skiller lag. Mens Blekkulf oppfordret oss til å «bruke hodet», så ønsker MDG en by av regler, skilt og straff. En by der parkeringsvakter går rundt og gir ut bøter til nedfrosne biler på tomgang eller foreldre som slipper av barn på skolen.

Hadde det bare vært dette ene tilfellet skulle ville jeg la det passere. Selv om vi ofte har like intensjoner så har vi svært forskjellige virkemidler. For meg er det normal høflighet og omtenksomhet og ikke la bilen stå unødig på tomgang i en skolegård. Det er det vi i Høyre kaller personlig ansvar, eller dannelse. Det er ganske enkelt ikke alt som vi politikere skal sette opp skilt for.

Det handler om grenser for politikk, men også om tillit. Jeg tror de færreste bergensere bevisst ønsker å påføre sine medmennesker unødig forurensning. De fleste som lar bilen stå gjør det gjerne med en god grunn. Både MDG og resten av politikerne i denne byen kan kanskje ha godt av å yte oss bergensere enda litt mer tillit av og til. Som en annen av mine barnlige helter en gang sa: man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil.
Unødig tomgangskjøring er et problem. Det skaper lokal forurensning, støy og bidrar til globale klimaendringer. Det er noe vi alle bør ta ansvar for, neste gang vi skal stoppe bilen noen minutter. I stedet for å passe på hverandre med enda flere skilt, bør vi gjøre som Blekkulf: bruke hodet!

Gruppeleiar for SV, leiar for Komite for Helse og Sosial i bystyret

45 milliardar er mykje pengar, sjølv i oljelandet Noreg. I Sverige, som ikkje har oljepengar, er 45 milliardar endå mykje meir, sjølv om Sverige er større enn oss. 45 milliardar er prislappen for at den svenske regjeringa har halvert arbeidsgjevaravgifta for unge arbeidstakarar. Målet var, då tiltaket vart sett i verk for tre år sidan, å redusera den skyhøge arbeidsløysa for unge arbeidstakarar under 26 år. No ligg resultatet føre, og det er null, om ein skal tru svenske forskarar. Ungdomsarbeidsløysa i Sverige var i februar nemleg 25,2 prosent, og det er ein auke på eitt prosentpoeng det siste året. Kor stort utslag på statistikken den store emigrasjonen av unge svenskar til Noreg utgjer, det veit ikkje eg. Men om det er slik at inntil 70.000 svenske unge reiser over kjølen til grannen i vest for å finna arbeid, må det faktisk visa att i harde tal på heimebane.

Reinfeldt-resepten har altså ikkje verka. Til Klassekampen 12. april sa professor Lars Calmfors ved Universitetet i Stockholm at skattelettar er ein dårleg metode for å auka sysselsetjinga. I staden for at fleire unge har fått jobb, har statsminister Reinfeldt sine kutt i arbeidsgjevaravgifta ført til høgare løn for etablerte arbeidstakarar. Professor Anders Forslund, som leier det svenske arbeidsmarknadsinstituttet IFAU, seier om Reinfeldts reform: «Det er omtrent samme antall ungdommer som jobber i dag som før reformen. Det tyder på at de jobbene vi har sett etter at arbeidsgiveravgiften ble halvert, ville blitt skapt uansett.»

Høgreleiar Erna Solberg og partiet hennar foreslo seinast under finanskrisa å redusera arbeidsgjevaravgifta for å sikra fleire nye jobbar. Den raud-grøne regjeringa gjorde ikkje det. I staden satsa dei raud-grøne på infrastruktur og ved det skapa jobbar også i privat sektor. Fasiten per i dag er at Noreg har halvparten av svensk arbeidsløyse samstundes som det er skapt historisk mange arbeidsplassar i privat sektor. Og nei: det er ikkje berre avdi vi har olja at vi har lukkast, det er faktisk vilja politikk og prioritering. I EU er kvar femte ungdom utan arbeid. I land som Spania, Hellas og Latvia er det rundt kvar andre ungdom som ikkje finn jobb. Dette er sjølvsagt dramatisk. Dei sosiale konsekvensane av at halve ungdomsgenerasjonar står utanfor det mest grunnleggjande: å ha løna arbeid, det kan vi knapt førestella oss. Eller: Vi veit kva som fylgde 30-åra. Og i Hellas marsjerer dei aller mørkaste kreftene igjen. Ikkje berre der, forresten.

Noreg er eit land med høvesvis små skilnader og stor tillit blant folk – og låg arbeidsløyse. Det er dette som er kjenneteikna ved den såkalla nordiske modellen. I Sverige synest no denne modellen å vera sett i spel. Den tradisjonelle høgrepolitikken verkar ikkje til å sikra sosial tryggleik, medverknad gjennom arbeid og eit samfunn der alle som kan, får bidra. Den tradisjonelle høgrepolitikken kastar pengar ut vindauga – og i Sverige er fasiten 45 milliardar kroner som ikkje har kome unge arbeidslause til gode. 45 milliardar kroner – og ein av fire unge under 24 år arbeidslause. Det må vel vera ein slags rekord i bortkasta pengar?

Monica Hannestad - Daglig leder for Design Region Bergen

Vi leser om bloggere som flørter med 50-talls-husmorsrollen. Vasker huset med høye hæler og lager cupkakes- vel cupkakes er «yesterdays news» visstnok, det er sjokoladekake som er det siste nye nå. Uansett, jeg kan avsløre for dere alle som lever i en illusjon om at dette bildet er virkelig: Dette er IKKE slik hverdagen er for en kvinne i dag.

Kvinnerollen i dag kan oppleves ganske oppskrytt. For det første påstås det at vi er likestilte. Vel, det er ikke tilfelle. Både lønnsforskjeller, overfallsvoldtekter og maktens sammensetning må vel anses som gode bevis på dette.

Når det kommer til hjemmesituasjonen er det heller ikke likestilling. Det er fremdeles kvinner som gjør størstedelen av husarbeidet, som planlegger for familien, vet hva som skal pakkes når man drar på ferie, som bestemmer hva som skal lages til hverdagsmiddager, smører matpakker eller stryker og vasker sengetøyet.

I tillegg, om vi ønsker oss litt opp i samfunnet, og skal vi prestere i vårt yrkesliv, med gode stillinger, strategiske yrkes- og utdanningsvalg, fordrer dette at vi selv legger ekstra bør til byrden. Det er ikke slik at hjemmeoppgavene forsvinner.

Og hør, ikke ett sted gir jeg mannen skylden for at det er slik som dette. Kanskje vi kvinner er supre til å male oss selv inn i et hjørne med selvpålagte standarder. Med god hjelp av våre medkvinner, og samfunnsskapte normer.
Så hva kan være løsningen? Jeg tror jeg vil ha meg en kone. En kone som smiler når jeg kommer sliten hjem fra en langt arbeidsdag, som har hentet barna og laget deilig middag, og som lar meg slippe å rydde etter maten, fordi hun ankerkjenner hvor viktig min innsats utenfor hjemmet er, slik at hun bare puffer puten min i sofaen, som for øvrig dufter mildt av Milo, og lar meg få en velfortjent strekk, akkompagnert av vage ryddende lyder på kjøkkenet.

Opplagt kan jeg leke med barna, som ikke har snott eller uryddige bleier, men som bare er glade og velfødde. Når barna er lagt, etter jeg har lest bok og sunget for disse små skjønne valpene, er jeg opplagt og glad og har masse overskudd til gode samtaler med min hjemmeværende kone- og det er her bildet skurrer litt, men uansett. Morgenen etter kan jeg ikle meg nyvaskede klær og liste meg ut, mens barn og kone fremdeles er i søvnens favn, for å gå meg en liten tur på Dromedar for en deilig morgenkaffe og avis, før dagen tar til.

Hvor er mannen i dette bildet? Er mannen meg? Den stereotype mannsrollen? Eller er det slik jeg som kvinne ser at min hverdag faktisk ville vært levelig? For i dag må jeg innrømme at det blir litt vel mye. Men er ikke det bildet jeg nettopp skapte like utopisk som cupcake bloggernes oppdiktede verden?

Så jeg spør meg selv- hvordan skal en mann og kvinne i dag klare å skape en hverdag sammen, uten å få seg en kone?

Thomas Anthun Nielsen - I permisjon fra jobben som redaktør i Megafon. Programleder i NRK Hordaland denne høsten. Standup-komiker.

Setningen «Nå ny og bedre!» er en av verdens største løgner, på linje med at påskeharen og julenissen eksisterer. Den dukker med ujevne mellomrom opp på matemballasjen. Mitt første møte med denne løgnen var som liten gutt. Jeg elsker pizza Milano. Og da mener jeg elsket. De andre vennene mine sverget til Grandiosa, men jeg, jeg skulle ha Milano. Jeg tok faktisk med meg min egen pizza i andres bursdagsbesøk for å kvalitetssikre maten jeg spiste.

Men så kom den store, svarte dagen i mitt unge liv. Jeg kom opp en fredag for å kjøpe meg lørdagspizzaen på butikken. Jeg gikk bort til dens faste plass i frysedisken for å snope med meg godsakene. Synet som møtte meg har brent seg inn på netthinnen. For i stedet for min favorittpizzaeske lå den en svart eske med skriften «Nå ny og bedre!» Etter mye overtaling klarte min far å overbevise meg om at den var verdt å prøve. Skuffelsen var enorm. Borte var den gode smaken og den spesielle osten som gjorde pizzaen til en vinner. Smaken av papp var resultatet av «Ny og bedre!» Jeg tvang min far til å kjøre rundt til et utall antall andre butikker for å hamstre de siste pakkene av den «gamle» pizzaen før jeg med sorg i blikket spiste den siste pizzaen og tok farvel med en kjær følgesvenn. Hvorfor forandre noe som er bra?

Jeg har til den dag i dag ikke funnet ett eneste produkt som er blitt bedre etter at menn i dress har «nedsatt en fokusgruppe.
Thomas Anthun Nielsen

Min kjære mor prøvde noen nye og spennende oppskrifter på kjøttkaker. De ble meget raskt nedstemt. Ja, jeg innrømmer at jeg er glad i rutiner når det kommer til matvaner. (Fornøyd nå Anders? Nå har du det skriftlig). Etter noen hissige telefonsamtaler til produsenten av Pizza Milano fikk jeg vite at produsenten hadde «nedsatt en fokusgruppe for å videreutvikle produktet». Kort fortalt betyr dette at menn i svarte dresser med diplom fra en eller annen økonomiskole hadde kommet for å øke fortjenesten ved å gjøre produktet kjipere, og håpe på at vi som forbrukere ikke endrer våre kjøpsvaner og fortsetter å kjøpe produktet, til tross for at produktet blir billigere å produsere og dermed gir mer fortjeneste til produsenten. (Hvis du jobber ved BI og leser dette er det bare å ringe hvis du trenger gjesteforeleser for å fortelle sannheten).  Denne hendelsen lærte meg å mislike to ting; menn i dress og merkelappen «Ny og bedre!». Jeg har til den dag i dag ikke funnet ett eneste produkt som er blitt bedre etter at menn i dress har «nedsatt en fokusgruppe».

Min favorittpizzasaus ble endret for noen år siden. De fikk «flere gode, solmodne tomater» i glasset. I min verden betyr det «flere vasne tomater som er billigere, smaker mindre og gjør at vekten ikke endrer seg til tross for at prisen gjør det». En venn av meg produserer pølser og kjøttprodukter. En dag kom det en mann i dress på besøk for å snakke om hvor mye mer de kunne tjene ved å redusere kjøttmengden og øke soya- og saltinnholdet. Med seg hadde han noen diagrammer fra en fokusgruppe, nedsatt av menn i dress. Mannen i dress så ingen igjen og jeg sverger på at jeg fant svarte dressrester i pølsene med ekstra kjøtt i. For noen uker siden kom jeg til frysedisken for å kjøpe min nåværende favorittpizza, Grandiosa. På pakken lyste ordene «Nå ny og bedre bunn!» Jeg har nå startet jakten på min nye favorittpizza.

Ruth GrungKomitéleder for miljø og byutviklingBergen kommune

En av våre største samfunnsutfordringer er ungdom som faller ut av videregående opplæring uten å få innpass i arbeidslivet. Nesten alle ungdommer starter i videregående opplæring, men etter fem år er det bare rundt 70 prosent som gjennomfører og er kvalifisert for arbeid eller høyere utdanning.

Forskning viser at sannsynligheten for å bli arbeidsledig, uføretrygdet, fengslet eller motta sosialhjelp er større for de som ikke har fullført videregående. Dersom vi klarer å øke andelen som fullfører fra 70 til 80 prosent, kan den samfunnsmessige gevinsten bli 5,4 milliarder kroner for hvert kull.

Andelen unge uføre har økt med 24 prosent de siste fire årene. Hele 36.000 under 30 år går i dag på uføretrygd eller avklaringspenger. Det er ikke en ønskelig utvikling. Det betyr mye for de fleste mennesker å være en del av et arbeidsfelleskap, ha en akseptabel inntekt og kontroll på eget liv. Vi trenger også flest mulig i arbeid for å videreutvikle velferdssamfunnet.

Så hvorfor er det ikke større politisk interesse for å hindre at ungdommer faller utenfor? Det finnes ikke noen revolusjonerende enkelttiltak for å forhindre frafall. Langsiktig og målrettet arbeid på mange fronter samtidig er det som gir resultater.

Som nyvalgte fylkespolitikere har vi invitert oss inn på videregående skoler i hele fylket. Det har vært utrolig inspirerende å møte skoleledelse, lærere, tillitsvalgte og elever. På alle skolene har vi møtt et fantastisk engasjement og fått innsikt i hvor mye bra som allerede gjøres og fått innspill til hva som må til for at enda flere fullfører opplæringen med bestått. Arbeiderpartiet foreslo derfor i budsjettet å etablere et fond på 25 millioner kroner, slik at skolene kunne søke om ekstra prosjektmidler. Aktuelle tiltak kan være mindre klasser i de tyngste teorifagene, sommerkurs for de med stryk, mer praksis i bedrift, og spesialtilbud for de med store læringsutfordringer. Vi fikk dessverre ikke flertall. H, FrP, KrF og Venstre vedtok i stedet å kutte skolebudsjettet med 50 millioner.

Den samme holdningen møtte vi i debatten om fylkeskommunens eierskap i Arbeidsmarkedsbedriftene. H, FrP og Venstre vedtok at vi skulle selge oss ut av den største bedriften A2G, mens Arbeiderpartiet argumenterte for å utvikle en mer aktiv eierskapspolitikk og stille krav til arbeidsmarkedsbedriftene om å rette seg mer inn mot unge som sliter med skolen, eller befinner seg i utkanten av arbeidslivet. Med de utfordringene vi står overfor er det viktig å videreutvikle, og beholde, de virkemidlene vi har for å hindre frafall og få flere i arbeid.

Et av de utdanningsløpene vi må se nærmere på er helse og sosial. I Hordaland begynner det over 500 elever hvert år. De fleste ønsker å være russ og ta sykepleien, men altfor mange stryker eller får for dårlige karakterer til å komme inn på sykepleien. De har altså brukt tre år, uten å bli kvalifisert til verken arbeid eller videre utdanning. Samtidig står vi overfor et enormt rekrutteringsbehov innen helse fremover. Kommunene får ikke tak i nok lærlinger i helsefagarbeiderfaget. Men hvem vil satse på et fag der man ikke får full stilling? Kommunene må rydde opp og få på plass heltidsstillinger, slik at ungdom kan få en lønn å leve av og mulighet for boliglån. Kommunene bør også etablere alternative karriereveier for helsefagarbeidere som ønsker å utdanne seg videre. De beste sykepleiene er ofte de som har praksis fra før.

Slik må vi gå inn i de ulike utdanningsløpene, stille krav til skolene om at flere fullfører med bestått, gi skolene tilstrekkelig handlingsrom, samt å få til et tettere samarbeid med ungdomsskoler, med bedrifter, fagbevegelse og forskning. For hver ungdom vi får inn på rett spor er en personlig seier og en stor samfunnsgevinst for alle.

Marit Warncke Administrerende direktør i Bergen Næringsråd

Få offentlige planer legger like store premisser for samfunnsutviklingen som Nasjonal Transportplan (NTP). Nå har Statens Vegvesen, Kystverket, Avinor og Jernbaneverket lagt frem sine innspill for departementet for perioden 2014-2023, og budskapet er tydelig. Uten en betydelig budsjettøkning er det liten plass til visjoner.

For næringslivet er infrastruktur og fremkommelighet en av de viktigste forutsetningene for lønnsomhet og utvikling. I forkant av valget viste en utredning vi gjorde at næringslivet står i kø for fire milliarder kroner i året. Derfor engasjerer Bergen Næringsråd seg for økt satsing på vei- og kollektivtiltak i regionen.

Dersom etatene ikke får tilført en budsjettøkning på minst 45 prosent er det få nye prosjekt i planforslaget. Nesten alle midlene går til vedlikehold, etterslep og trafikksikring. Viktige tiltak, men mangelen på nye og nødvendige prosjekt er uholdbar. Ved neste korsvei er det enda mer etterslep, og i mellomtiden belastes infrastrukturen ytterligere.

Vi mener at de totale rammene for NTP må økes. Viktige prosjekt som nytt Sotrasamband og Nyborgtunnel realiseres kun om budsjettrammene økes med henholdsvis 20 og 45 prosent. Uten en forbedring av trafikkårene i øst og nord er det lett å være enig med Bergens Tidende, som på lederplass skrev at Bergen er i ferd med å bli den innestengte byen.

Den gledelige veinyheten er at fullføringen av E39 Svegatjørn-Rådal omsider prioriteres. Totalt i planperioden er det satt av nesten 2 milliarder statlige kroner. Det betyr at anleggsstart kommer allerede neste år.

For togentusiaster er det også blandende resultater. Endelig kommer et nytt spor mellom Bergen og Arna, samtidig som det er midler til et avlastningsspor for godstrafikk. Mer uforståelig er avgjørelsen om ikke å prioritere Ringerikstunnelen som reduserer reisetiden Bergen-Oslo med en time.

Til sist er det Bybanen. I forslaget er det ikke satt av konkrete midler til Bybanen utover fullføring av steg 2 til Flesland. Men 13 milliarder kroner er øremerket bypakker, også dette avhengig av at den totale budsjettrammen økes med 45 prosent. Med den store befolkningsveksten som kommer i byene de neste 20 år, må politikerne holde sine lovnader overfor storbyene.

Våre prioriteringer til politikerne er klare. Rammen må økes med 45 prosent for å sikre midler til Bybanen og Sotrasambandet. Nyborgstunellen og Ringerikstunellen må prioriteres, og Vestlandet må stå sammen for å sikre gjennomføring av Hordfast og Rogfast for å få en ferjefri kyststamvei. Vedlikehold må ikke ta livet av visjonene!

En av de store politiske skillelinjene i bergenspolitikken går på noe vi alle skulle ha vært enig om.

Sondre Leiren Rasch (H) - Medlem i komité for finans i Bergen bystyre

Offentlig-privat samarbeid (OPS) er en betegnelse på noe ganske vanlig: at det offentlige kjøper en tjeneste fra private selskaper. Dette er en løsning som over de siste tiårene har blitt brukt stadig mer. Alt fra veier til politistasjoner har blitt bygget av det private og betalt av det offentlige. Erfaringene har vært svært gode.

I debatten i forrige bystyremøte var det dette som var en av de store kampene. Debattant etter debattant fra opposisjonen gikk opp på talerstolen og raljerte mot at Landås skole nå skal bygges med denne metoden.

Jeg er overrasket over at opposisjonen er i mot OPS. For er det en ting jeg har inntrykk av, så er det at opposisjonen, som byrådspartiene, er oppriktig bekymret for skoleforfallet i byen. Et forfall som har kommet etter tiår med manglende vedlikehold av offentlige skoler, på tvers av politiske flertall.

Historien er ikke unik for Bergen. Over hele landet, i kommuner av alle farger er det totale etterslepet på over 250 milliarder kroner. Det er ikke fordi politikerne her i landet er dårlige mennesker, ei heller fordi de ønsker en slik utvikling. Forklaringen ligger i en av politikkens mange svakheter: det er mer fristende å støtte spennende nybygg enn å pusse opp gamle.

Det finnes en enkel løsning på dette problemet. Ved å avtale med en privat utbygger om at bygget skal være i topp stand i hele byggets levetid, så kan en politiker som bygger en skole i dag sikre at ikke fremtidige politikere skal falle for fristelsen. Det er bra å binde seg til masten, når man gjør det for en god sak.

Debatten endte med seier for tilhengerne. Landås skole blir bygget med OPS. Det blir nok også neste skole, og den etter den igjen. Mitt håp er at også venstresiden, som er opptatt av sunne og forskriftsmessige skoler, kan endre sin innfallsvinkel til debatten. For debatten fremover vil snus på hodet, heretter vil det måtte være vektige grunner til stede for at en skole ikke skal bygges med OPS, for å bekjempe vedlikeholdsetterslepet i skolen. Hvem som bygger skolen er viktig, men tross alt ikke det viktigste. La oss heretter snakke om innholdet i den skolen.

Gruppeleiar for SV, leiar for Komite for Helse og Sosial i bystyret

«Send epost til: medlem@nm.no eller: skriv NYNORSK i ein sms og send til 2490. Då vert du medlem i Noregs Mållag for 200 kroner.» Kor mange slike epostar og sms-ar eg har sendt sidan Utdanningsdirektoratet i januar la fram sitt dårleg fordekte åtak på nynorsken ved å foreslå å ta bort sidemålskarakteren, ja, det veit eg ikkje. Det eg derimot veit, er at eg har møtt på eit uventa og eineståande engasjement for nynorsken, frå nynorskbrukarar og bokmålsbrukarar til like. Fyrst og fremst her i Bergen, heimbyen min, men også frå kjende og ukjende frå heile landet. 352 nye medlemer til Noregs Mållag har eg fått verva i ein ellevill vervekampanje som gjorde meg i godt humør att etter svartkjensla eg fekk av at kunnskapsminister Kristin Halvorsen ikkje skaut ned forslaget frå Utdanningsdirektoratet med ein gong, men sende det ut på høyring. Vel, ho sende det ikkje kritikklaust ut på høyring, det skal ho ha. Og ho har understreka gong på gong at nynorsken må styrkjast både som hovudmål og sidemål, slik både SV-programmet og Soria Moria II seier det. Så kunnskapsministeren, som kom skeivt ut frå den språkpolitiske hoppkanten, har teke seg innatt i svevet slik berre ei som verkjeleg vil nynorsken vel, kan gjera det. For det er det nemleg ikkje alle som vil.

Eg har vore nynorskbrukar all min skriftlege dag, og ingen som har høyrt meg snakka, er i tvil om at dialekten min ligg nærare nynorsk enn bokmål. Men ser ein landet under eitt, er det ikkje min dialekt som ligg nærast nynorsk, men Senja-målet. Så seier i alle fall kunnige fagfolk. Og Ivar Aasen, han som samla tilfang frå tallause dialektar til det nynorske skriftspråket, han for land og strand rundt like til Troms. Så dei som seier han ikkje var nordom Trøndelag, dei tek feil – eller veit ikkje at Troms ligg nordom Trøndelag. «Nynorsken er så vakker.» Javisst er nynorsken vakker – også. Det er ikkje for ingenting at lesarane av nynorskhataren Dagbladet kåra «kjærleik» til det vakraste ordet i det norske språket. Og alle som har lese eit dikt av Olav H. Hauge, vil meina at det hadde ikkje nytta med bokmål for ein av våre aller fremste lyrikarar. «Uten Ivar Aasen ville Norge vært fattigere på nasjonal kultur,» sa Einar Gerhardsen. Så må ikkje nynorsken elskast i hel som eit vakkert språk, nynorsken er eit bruksspråk, eit kvardagsspråk – og frå 1885 av ved stortingsvedtak jamstelt med riksmålet/bokmålet. Nynorsken er eit minoritetsspråk, men for ein stor minoritet. Nynorsken gjer oss rikare som språksamfunn. På høgresida i politikken har det diverre gått sport i å hata nynorsken som sidemål, og dei som ikkje kan understreka nok kor viktig kunnskap er så lenge det gjeld realfag, er dei fyrste til å fornekta verdien av kunnskap i nynorsk. Eg seier ikkje at det er lett å læra nynorsk for alle – like lite som bokmål eller språk i det heile fell lett for alle. Men ein vert altså ikkje betre i hovudmål av ikkje å læra sidemål, om nokon trudde det.

«Me er no her, både eg og nynorsken.» Slik pålag har han uttrykt seg, Jon Fosse, vår kanskje største nolevande diktar. Ja, vi er her, nynorsken og nynorskbrukarane – og takk og lov er det mange som vil ha nynorsken. Noregs Mållag kan takka Utdanningsdirektoratet for meir enn 10 prosent medlemsauke (over 1200 medlemer) på vel to veker. «Nynorsk»-hua til Little Steven frå «Lillyhammer» går unna som varme kveitebollar, unge og eldre tillike står opp for nynorsken. Som han gjorde det, Bergens største nasjonale ikon, Edvard Grieg: « Selve sproget er jo musikk. Det er deilig å eie et slikt sprog for oss komponister. Jeg kunne ønske å leve noen slektledd senere blot for å kunne være med og tale det norske sprog, som jeg elsker med instinktets makt. Hvilken verden av ufødt musikk!» Sa altså Edvard Grieg.

Monica Hannestad - Daglig leder for Design Region Bergen

Jeg leser at Leo Burnett drar til Norge og Sverige for å finne de nye hodene – betegnet som uredde, ukonvensjonelle og utradisjonelle. Likevel er jo vi nordmenn kjent for å være rike på tradisjoner?

Jeg sitter på toget på vei til isødet, i nyinnkjøpte nikkers (kan ikke dra til Ustaoset i smal og vindtett «Geilobukse».) Hjemmestrikket gammel genser. Fjellski – ingen joggepinner her. Men avstemt, opprørsk i tidsriktige lilla joggesko og med matchende lilla neglelakk.

Føler jeg meg uredd? Hva skulle det betydd å være uredd i fjellheimen? Speedo over ullundertøyet, som en opportunist i forhold til vær og vind? Dongeribukse kanskje, det er jo populært hos besøkende dansker. For vel utprøvd kanskje? Og apropos dansker, er de mindre tradisjonsrike enn oss? Med sin bayer, schnaps, røde pølse og sildetallerken. Eller verdenskjent innovasjonsvillige og med kapasitet til å bygge sterke merkevarer.

Hvorfor topper ikke danskene Leo Burnetts lister? Eller er det bare noe Leo Burnett sier for å tekkes oss nordmenn? En måte å stryke oss med hårene over den pent kjemmede pelsen. For visst liker vi akkurat det.

Selvgode og tilfredse i verdens rikeste land, eneste nasjon som klarer å spa opp olje uten å sløse pengene vi tjener bort igjen. Frihet og demokrati, ingen statsgjeld, men likevel påstått drepende konservative, der vi leser om totalt fravær av privat satsing på nye, innovative ideer og oppbygning av nye innovasjonsbedrifter. Og at viljen,  ønsket, evnen og lysten til å satse nytt oppleves som totalt fraværende.

For er det ikke ganske så trist at vi, som det privilegerte folket vi er, er så lite glad i å tenke nytt, og dermed havner på jumboplass i Europa når det kommer til innovasjon og nytenking? At staten de siste to-tre år ikke har bevilget én søkbar fri krone til å tenke økt strategisk designkompetanse inn mot næringslivet i de større byene i Norge?

At man ser en storstilt satsing på kreative næringer gjennom nye program i EU, 1,6 milliarder euro årlig (finnes der så mye penger?), og ingen planer i Norge om hvordan man kan matche dette med statlige virkemidler på designfeltet? Ikke én krone, liksom?  Vel er vi utenfor EU, men vi kan jo i det minste forsøke å late som vi henger med.

Nei. La oss heller dra til fjells. For å ete oss late og mette. Med lilla neglelakk.

Thomas Anthun Nielsen - I permisjon fra jobben som redaktør i Megafon. Programleder i NRK Hordaland denne høsten. Standup-komiker.

Det er en del ord og uttrykk som jeg ikke kjenner opphavet til, men som jeg gjerne vil lære mer om. Forrige uke lærte jeg for eksempel hvor uttrykket «partyløve» trolig stammer fra. Linda fra NRK-programmet «Norsk attraksjon» gav meg svaret. Vi skal til Gripsholms slott utenfor Stockholm. Der befinner den originale partyløven seg. En gang på 1700-tallet ble en løve gitt i gave til den svenske kongen, og etter dens død ble det bestemt av nevnte løve skulle stoppes ut og stilles ut på slottet.

Mannen som fikk i oppdrag å stoppe ut løven hadde trolig aldri sett en løve verken før eller etter møtet med den kongelige løven, og gav løven et uttrykk som man får etter både en og to runder på Systembolaget, samt en god runde på Stockholms kneiper og kroer. Uttrykket kan best beskrives som en mann som akkurat har fått i seg en kebab og er nå på jakt etter noen fra det motsatte kjønn, og jeg siterer; «å dele taxien hjem sammen med, for det blir jo billigere for oss begge da.» Kvinner som har stått i en taxi-kø klokken tre om natten har sett dette blikket så altfor ofte. Svenskene har jo fortsatt den stolte tradisjonen og har gitt opphav til uttrykket partysvenske.

Jeg er mer usikker på opphavet til spanskrøret. Jeg har nemlig ikke inntrykk av at spanjolene er så veldig voldelige av seg. Mine turer til Spania har avslørt at de heller tar seg en siesta i tide og utide fremfor noen raske dask med et rør. En liten tur på verdensveven avslører at dette røret blir laget av palmer (som det er mye av i Spania) og bambus. Sistnevnte plante lærte jeg på skolen at den vokste i Asia og Sør- og Mellom-Amerika. Selvsagt kan det hende at Columbus tok med seg noen rør fra sine reiser for å bevise at han hadde funnet nettopp Asia og bambusens hardhet gav spanjolene ny giv i sin iver etter å gi hverandre rapp på fingrene og bakender.

Mens vi er inne på Asia. Jeg er også meget usikker på om vi faktisk finner kinakål i Kina. Det nærmeste jeg har kommet er at jeg har funnet den i kinamaten, men jeg er usikker på om det teller. Jeg vet at det ikke vokser salat på isberg, så mye kan jeg slå fast. Jeg har ennå ikke funnet noen italienere i salaten heller.

Skal du spise boller i Berlin er det bare en bolle som gjelder, og de har et eget brød i Wien. De har til og med sin egen pølse. Det er driftige disse østerrikerne. I Paris foretrekker man loff. Jeg lurer også på hvor mange afghanske mynder en finner i Afghanistan. Jeg antar at både UD og min mor vil sette foten ned og nekter meg å reise ned dit lenge før jeg kommer meg til Flesland.

Helt til slutt vil jeg fortelle dere om en drøm jeg har hatt lenge. Jeg har alltid ønsket å se en fotballkamp på Hawaii. Jeg har nemlig lenge hatt mistanke om at fotballen der er mye morsommere å se på en den bånntriste Tippeligaen vi har her til lands.

Ruth GrungKomitéleder for miljø og byutviklingBergen kommune

Bergen Offentlige Bibliotek er Norges nest største folkebibliotek. Jeg har på nytt blitt en flittig bruker. Det er en meget positiv opplevelse som jeg ønsker å dele med flere. På videregående brukte jeg biblioteket som lesesal, senere har jeg vært der mye på regnfulle ettermiddager da ungene var små. Men nå har jeg oppdaget et bibliotek som gir meg helt nye gleder, spesielt med bruk av nettsidene. Her har jeg lest bokanmeldelser, anbefalinger av bøker og forfattere som jeg ikke har hørt om. Det er uante muligheter for søk på tema, aldersgrupper og aktiviteter. På biblioteket finner du tegneserier, filmer, dokumentar, veiledning til slektsgransking, aviser, bøker på mange språk. Edvard Grieg ga store deler av sin samling til Bergen Offentlige Bibliotek. De har tatt godt vare på arven og bygget ut en av landets beste musikkavdelinger. Jeg har meldt meg ut av alle bokklubber, lagt inn bestilling på bøker og filmer. Nå er det biblioteket som styrer store deler av fritiden etter hvert som jeg får melding om at bøkene er ledige og står klar i egen hylle.

Biblioteket ligger majestetisk til i enden av byen største fellesrom. Det er en av byens flotteste bygninger. Bygget er fredet med mange flotte detaljer. Men det er også et godt bygg å være i. De ansatte er alltid behjelpelig. Fra politikken vet jeg at bibliotek og kulturskolen er to av våre to viktigste kulturinstitusjoner. På biblioteket treffer du alle slags folk. Forskning viser også at ungdom og innvandrere er spesielt flittige brukere. Innvandrere bruker biblioteket på en annen måte, og kommer ofte sammen med andre. Det er også interessant at mange innvandrerkvinner som bruker biblioteket, gir uttrykk for at de er kommet til et samfunn der deres rettigheter er sikret på en helt annen måte enn landet de dro fra. Dette forbinder de med bibliotekene. Det skaper tillit, selv om de gir uttrykk for at de savner den tette menneskelige kontakten i hjemlandet, og at forholdet mennesker imellom i Norge ofte kan virke instrumentelt og kaldt. Bibliotekene er blitt et sted der de søker informasjon om rettigheter og plikter i det nye landet. Ansatte har måtte veilede i søknader om barnehageplass og utfylling av ulike skjema. Slik utvikler bibliotekene seg og dekker nye behov.

En av folkebibliotekenes oppgaver er å drive folkeopplysning og stille bakgrunnsstoff for samfunnsdebatt gratis til rådighet for alle som bor i landet. Det er derfor viktig at vi verner om den opplyste offentligheten i vår tid og om bibliotekene.

Dessverre har vi erfart at H, Frp, Krf-byrådet valgte å fjerne bokbussen. Et tilbud som hovedsakelig var til barnehager og skoler. Samtidig sier man at man satser på norskfaget og barns leseferdigheter! Nå har de tatt det neste budsjettkuttet og redusert åpningstiden på Landås. Slik bygger man gradvis ned noen av de beste sosiale møteplassene, fjerner limen i lokalsamfunn.

Arbeiderpartiet er positiv til etablering av et Litteraturhus i Bergen, men det må ikke skje på bekostning av biblioteket. Mens Høyre og Frp har gitt 1 million i driftstøtte både i Bergen og fylkeskommunen, så har Arbeiderpartiet i fylket, krevd først å få en sak om driften av et Litteraturhus i forhold til bibliotek og behov for nye debattscener i byen. Redusert åpningstid på Landås bekrefter dessverre våre bekymringer.

Jeg oppfordrer alle til å slå ring rundt bibliotekene. Er det lenge siden du har vært der så ta deg en tur innom og innom nettsiden. Jeg kan garantere deg en positiv opplevelse.

Marit Warncke Administrerende direktør i Bergen Næringsråd

Verken offentlig eller privat sektor kan i lengden sitte stille og se på at kvalifisert arbeidskraft skusles bort.

I midten av januar kunne vi lese i en ny forskningsrapport fra Fafo at arbeidssøkere med utenlandskklingende navn hadde 25 prosent mindre sjanse enn Ola og Kari Nordmann til å bli innkalt til jobbintervju. Spesielt alvorlig er det at dette også rammer unge jobbsøkere som er født, oppvokst og utdannet i Norge. Det gamle ordtaket om at navnet skjemmer ingen, ser dessverre ut til å ha allmenn gyldighet. Det å utfordre etablerte rekrutteringsmønstre er en oppgave både offentlig og privat sektor må ta på alvor. Enten det gjelder personer som er født og oppvokst i Norge eller som har flyttet hit i voksen alder.

I fjor hadde jeg gleden av å høre den finske samfunnsøkonomen Kjell Nordström snakke om utviklingstrender. Et av poengene hans var at nasjoner må bruke de menneskelige ressursene de har på best mulig måte. Alle har hørt historier om ingeniøren som kjører taxi, eller tannlegen som har startet pizzarestaurant. Med stor respekt for både taxisjåfører og pizzabakere, men disse menneskene gjør bedre nytte for AS Norge ved å gjøre det de er utdannet til. Som finne med hele verden som arbeidsplass, opplever Nordström at innvandrere blir amerikanere i løpet av ett tiår, mens de i hans eget hjemland bruker flere generasjoner på å bli finner. Så kan vi i lykkelandet Norge stille oss spørsmålet om når Kamran Ahmad, den fiktive personen fra Fafo-rapporten, blir Kamran Nordmann?

I Bergen Næringsråd har vi i flere år jobbet for å synliggjøre den potensielle kompetansen som finnes blant flerkulturelle personer i Norge. Når vi bruker tid og ressurser på dette, er det både som en konsekvens av et samfunnsansvar, men også fordi vi er overbevist om at økt mangfold styrker konkurransekraften for våre medlemsbedrifter.

For å bidra til å koble bedrifter og arbeidssøkere arrangerer vi i 2. februar for tredje gang Internasjonalt karrieretorg. Her møter flerkulturelle arbeidssøkere godt over 30 bedrifter på jakt etter sin nye medarbeider, i tillegg til et eget veilederpanel med profilerte ledere fra akademia, næringsliv og politikk. I fjor ble fire personer ansatt som en direkte konsekvens av møter som fant sted på karrieretorget, og et langt større antall hadde intervju eller samtaler med bedriftene. Til tross for at de hadde et utenlandskklingende navn. Det viser at den beste måten å bryte ned fordommer er gjennom kunnskap og direkte kontakt. Blir du også med å gjøre et mangfoldig Norge mer slagkraftig?

Sondre Leiren Rasch (H) - Medlem i komité for finans i Bergen bystyre

Å være ung bystyrerepresentant for Høyre i Bergen er den morsomste deltidsjobben man kan ha ved siden av studiene.

Etter en intensiv valgkamp for Høyre vant det sittende byrådet et brakvalg. Og jeg og seks andre Unge Høyre-kandidater var så heldig å bli krysset opp av de som stemte på Høyre og rett inn i bystyret. Vi visste ikke hva vi skulle forvente, men vi visste at det kom til å bli spennende.

Det å sitte i bystyret har vært litt som å drikke frokostjuice av en brannslange, og det skal sies at jeg er veldig glad i frokostjuice. Læringskurven har vært bratt, men moro. Hva er forskjellen mellom en interpellasjon og et privat forslag? Hva kan man egentlig foreslå i bystyret? Ingen av disse spørsmålene har jeg funnet svar på enda.

På de første møtene møtte jeg mest positive overraskelser. De første møtene er preget av høflighet og seremoni. Det er derfor ikke rart at jeg ble veldig imponert over hvor mange hyggelige og engasjerte mennesker som var i de andre partiene. Det gledet meg å se så mange ulike perspektiver samlet for et felles mål: å gjøre Bergen til en bedre by å bo i.

Fordelen med å være ung i alt dette er at man gis større plass til å forbli idealistisk og nytenkende.
Sondre Leiren Rasch

Etter hvert blir høflighet byttet ut med en mild konfrontasjon. Kåserende innlegg fra medspaltist Miljeteig, friske og poetiske perspektiver fra Miljøpartiet De Grønne og bakkekontakt fra Fremskrittspartiet. Byluftlisten er salens senator og Senterpartiet dets revisor. Blant halvsovende journalister og en rungende ordfører diskuteres alt fra store idelogiske spørsmål om eiendomsskatt til små formaliteter som momsfritak for Bergen Turlag, som vedtas enstemmig.

Fordelen med å være ung i alt dette er at man gis større plass til å forbli idealistisk og nytenkende. Det er på en måte rolledelingen innad i vår bystyregruppe: Vi legger frem ideene, moderpartiet moderer dem. Vi utfordrer og de rettleder. Vi skriver twittermeldinger og de skriver velskrevne brev. Til syvende og sist forblir vi likevel gode kolleger, med felles mål og formål.

Mitt arbeid i bystyret har imidlertid så vidt begynt. I kommende utgaver skal jeg fortelle litt fra innsiden om aktuelle og interessante debatter som skjer i bystyret, fra et ungt perspektiv.

Gruppeleiar for SV, leiar for Komite for Helse og Sosial i bystyret

Det er på tide å få ein do-politikk. Viss det er for vulgært: Ein toalett-politikk – men det svingar ikkje så mykje av det finare omgrepet. Dessutan, når det kjem til realitetane, trur eg det er best å seia dopolitikk. Kanskje trengst det dopoliti også.

«Kvifor skin kjøpesentra, men ikkje skulane?» Spørsmålet kom for eit lite tiår sidan frå SV-leiar Kristin Halvorsen. Det var ei god samanstilling. Då eg vart leiar av Oppvekstkomiteen i bystyret i 2003, måtte komiteen straks på synfaring til Fridalen skule, bygd i 1939 og nedleggingstruga av Monica Mæland i hennar fyrste byråds kveitebrødsdagar. Fridalen skule var i si tid bygd som bydelens Soria Moria: I 1939 må Fridalen skule ha skine som eit eventyrslott og fortalt både skuleungar og vaksne kor viktig skule og utdanning var for den oppveksande slekt og heile samfunnet.
Bergensskulen 2012 skin ikkje. Det vil seie, det er heldigvis ikkje sant for alle bergensskular. Men det er sant for altfor mange. No må ungane ved Landås skule bussast til andre skular, etter at byrådet og Høgre, KrF og FrP neglisjerte, og gjorde om, bystyrevedtaket frå 2006 om å reisa ein tidsmessig Landås skule. Eg hugsar godt korleis Landås skule såg ut – i 2003/04 og i 2006.

Ein treng ikkje vera (dotter av ein) snikkar for å sjå dei skrikande forsømmelsane og vedlikehaldsbehova. Jo, eg hugsar mursteinane og – pussen som datt ned frå Fridalen skule også. Og eg hugsar nye-bygget på Bjørndalsskogen skule, arkitektprisa, ja vel, men myggel-befengt og med lekkasjar i kø på grunn av arktiektur og byggjemåtar alldeles uhøvelege for vestlandsklima. Skinstø skule på same vis. På Møhlenpris skule gjekk eg etter lukta, eller sneken, og kom fram til do, ja vel, toalettet då. Og doane på Nordnes skule vart ei mediesak for seg. Der tok tøffe ungar, med Emma i elevrådet i spissen, tak – og doane vart ordna. På Christi Krybbe skule nokre år tidlegare vart partileiaren min teken handfast i armen og handa av insisterande jenter ; ho fekk ikkje lov å gå før dei hadde vist henne doane. Det var etter det at Kristin Halvorsen framheva at det trongst ein dopolitikk for norske skular.

Då dei raud-grøne tok over etter høgre-styret i Trondheim i 2003, mangla over halvdelen av skulane inneklima-godkjenning. No er alle skular i Trondheim inneklimagodkjende, somme rett nok mellombels, men like fullt: Inneklimagodkjende. Og eg trur ikkje det skal finnast sopp i Trondheimsskulen. I Bergen vantar framleis over 20 skular inneklimagodkjenning. I Trondheim har det raud-grøne styret i år etter år brukt ein million kroner per dag på opprusting og bygging av skulebygg. Dei verdset vaktmeistrar og vedlikehald på ein heilt annan måte enn byrådet og bystyrefleirtalet i Bergen. Eg har ikkje forhøyrt meg om dokvaliteten og dopolitikken i Trondheim. Eg har i grunnen ikkje sett at det blir spurt om den slags i offentlege statistikkar over dette og hint heller. Do-strategi er ikkje eit omgrep som finst i politisk vokabular. Men kanskje kan norske kommunar målast så enkelt: Vis meg do-standarden din, og vi veit kva kommune du er?

Monica Hannestad - Daglig leder for Design Region Bergen

– Design er mye mer enn form og farge, sier jeg – til stor forargelse for enkelte. For med hvilken rett kan jeg utfordre folks oppfatning av hva design er? Det er jo sjelden med glede at vi blir utfordret i vår oppfatning av hva verden er, og hvordan vi selv mener den ser ut. Noen ganger blir vi likevel nødt til å endre våre referanserammer og se omgivelsene med nye, friske øyne. Men hvor kommer denne redselen fra?

Fra barnsben av er vi opplært til at mattestykker har to streker under svaret, at kjøtt skrives med «kj» og ikke «sj» (slik enkelte ynder å uttale det). Vi lærer hvordan verden henger sammen, og dermed lærer vi å se etter fasiten, et svar, et mønster, slik at verden samlet kan fremstå på en måte vi kan forstå.

Videre i studier, på høyskole og universitet blir det etter hvert rom for å spørre hvordan og hvorfor i stedet for å bare spørre om hva. Men har denne evige søken etter en fasit de første tyve årene av våre liv, med en underliggende redsel for å svare feil, berøvet oss evnen til å virkelig se bredde, dybde og høyde i søken etter nye måter å se verden på? For møter ikke våre oppleste sannheter oss uansett hvor vi vender blikket? Og dermed igjen gir oss noenlunde det samme svar?

Første bud i kommunikasjon mellom mennesker er: Vi er skeptiske til andres påstander. Annet bud er: Vi forsvarer våre egne påstander. Om du er en gjennomsnittlig leser, vil du derfor være skeptisk til mitt første bud fordi du vet dette best selv, hvilket bekrefter bud nummer to.

Om vi enes i bud nummer en og to, for så å se det i lys av min første påstand i denne spalten; «Design er mye mer enn form og farge», kan vi plutselig forstå denne motviljen hos enkelte, om at design som profesjon i dag rommer mye mer enn det tradisjonelle «form og farge-begrepet».

Og hvor vil jeg med dette? Jo, jeg ønsker radikal endring. Jeg ønsker å øke sannsynligheten for å se muligheter – for økt verdiskaping, større brukerfokus, høyere internasjonaliseringsmuligheter og økt innovasjon og fremtidsretting. Både for nærings- og samfunnsliv. De ligger der, rett foran oss, mulighetene, om vi bare våger å løfte blikket og tenke nytt i forhold til design av den felles verden vi lever i.

Thomas Anthun Nielsen - I permisjon fra jobben som redaktør i Megafon. Programleder i NRK Hordaland denne høsten. Standup-komiker.

Vi gikk tom for smør. Smør. Plutselig var ikke margarin godt nok lengre. Ord som hjertesunt og godt for helsen var ikke godt nok for oss lengre. Vi måtte ha smør. Så mye smør ville vi ha at Tine like godt gikk tom for det gule gullet. Lavkarbo-folket ble raskt pekt ut som synderne og panikken bredte om seg i kongeriket. Kreativiteten var stor. Folk kjøpte smør på svartebørsen, andre smuglet den inn fra Sverige. På radio kranglet politikerne om hvem som hadde ansvaret for denne krisen.

Jeg hørte på NRK P2 en morgen. Der dukket det opp en opposisjonspolitiker som ville ha regjeringens hode på et fat. «Regjeringen klarer ikke å brødfø sitt eget folk», sa han før han fortsatte. «For noen år siden var vi tom for ribbe, før der var vi tom for pinnekjøtt. Dette er ikke holdbart», tordnet stemmen i høytalerne mine. Jens Stoltenberg burde åpenbart ta det fulle og hele ansvaret for denne fadesen og gå av. En statsminister som ikke klarer å sørge for smør til folket kan vi ikke ha, skulle vi tro den sinte mannen i radioapparatet.

Denne store krisen gikk også sin seiersgang rundt i verdensmedia. I Asia kunne vi se to bestemødre sloss om den siste smørpakken, mens amerikanske komikere godtet seg respektløst over vår store krise. Selv tok jeg ansvar og laget smør direkte på luften på NRK P1. Da tar cirka ni minutter, så det er ikke så veldig vanskelig. Men det skulle jeg ikke ha gjort, for nå går vi snart tom for fløte.

Et annet problem er at vi snart går under som folk, det kommer nemlig til å bli født få babyer nå i 2012. Og grunnen til det er lavkarbo-hysteriet. På grunn av smørmangelen så beholder bøndene kyrne lengre og dermed blir de for gamle for å slaktes. Dette fører til en mangel på biff. Og biff er jo det vi gutter lager til damene når vi tar dem hjem på middag. Dette vil igjen føre til en økning i kjøp av kylling og svin med dem konsekvens at vi går tom for egg og bacon.

Egg og bacon er en meget viktig ingrediens når en skal invitere en jente hjem etter en hyggelig tur på byen. Så langt har jeg ikke møtt en kvinne som vil ha hvite bønner og toast til frokost. For brødet er jo fullt av karbohydrater og, Gud forby, det skal jo vi holde oss langt unna om vi ønsker å bli slanke. Og når vi er tom for biff, egg og bacon vil det blir vanskelig å få seg en kjæreste, noe som igjen fører til at det blir færre par, og igjen, færre barn kommer til verden.