Georg Rønning har selv blitt nedbrutt av møtet med sosialtjenesten. Nylig besøkte han Bergen for å samle inn flere historier fra folk som føler seg overkjørt av systemet.

Sykdom gjorde at Georg Rønning gikk fra å være sjef til å bli uføretrygdet. Hans møte med NAV gjorde at han ønsket å hjelpe andre i tilsvarende situasjoner.
– Vår erfaring er at de som har laget systemet ikke forstår hvordan de som sliter egentlig har det, sier Rønning.

Gjeldsproblemer
Han har jobbet med å få frem NAV-brukeres utfordringer siden 2004, men trapper i år opp arbeidet med å samle inn historier fra hele landet gjennom kampanjen «Si det til NAV». Kampanjen er en del av organisasjonen Fattignorge.
– Vi reiser rundt for å samle inn både gode og triste historier som vi vil fortelle til NAV. Noen forteller oss historiene sine ansikt til ansikt, mens andre sender inn sine erfaringer på e-post, eller gjennom vår hjemmeside, sier han.
Gjeld, penger til samvær med barna og manglende rettsikkerhet er noen av de vanligste problemene som folk kommer til ham med.

– Mangler verktøy
– Mange av dem jeg møter sier at det er første gang at noen snakker med dem og ikke forbi dem, sier han.
Rønning mener det er tragisk når folk ikke blir møtt med respekt, men han har samtidig forståelse for byråkratene som jobber i NAV.
– De har en vanskelig jobb. Ofte skyldes problemene at NAV-ansatte mangler de riktige verktøyene til å kunne hjelpe folk på en ordentlig måte, mener han.

Mange av dem jeg møter sier at det er første gang at noen snakker med dem og ikke forbi dem.
Georg Rønning

Kutter støtte
Men det er ikke bare brukerne som opplever problemer med NAV, nylig har også Fattignorge fått store utfordringer. Ifølge TV2 har NAV siden 2008 bevilget 3,7 millioner kroner i støtte til Fattignorge. Etter en ekstern kontroll utført av revisjonselskapet KPMG har NAV nå besluttet å kutte all videre støtte.
De peker blant annet på store udokumenterte reiseregninger og mangelfull rapportering av skattbare ytelser.
Rønning mener rapporten fra KPMG inneholder grove feil og kommer derfor til å klage inn saken.
– Vi har nå en advokat på saken og er helt trygge på at dette kommer til å bli gjort om, sier han.

Konferanse
I slutten av mai kommer Rønning til å reise til Trondheim for å samle inn flere NAV-historier. «Fortell det til NAV» kommer så tilbake til Bergen en tur i høst.
– På slutten av året tar vi sikte på å lage en erfaringskonferanse der vi samler inn brukererfaringene i de ulike sakene. Målet er å formidle disse videre, slik at vi kan påvirke beslutningstakere til å gjøre NAV bedre for brukerne, sier Rønning.
I tillegg til å få frem historiene,  jobber organisasjonen blant annet for gratis tannhelsetjeneste for de som har aller minst, samt like sosialsatser over hele landet.

«Kunnskap er fremtidens næringsgrunnlag», og med Universitetet, Høgskolen, Handelshøyskolen og flere andre utdanningsinstitusjoner skulle man kanskje tro Bergen er klar for morgendagen.
I konkurranse med andre land, spesielt de sterkt voksende økonomiene som Brasil, Kina og India, er det innenfor næringer som krever høy kompetanse at vi har de største konkurransefordelene. I Bergen finnes det nærmere 30.000 studenter, klar for å gå inn i arbeidslivet og bidra med sin kompetanse.

 
Men Bergen og de andre store byene har en lavere andel kompetansearbeidsplasser enn den man finner i det sentrale østlandsområdet. Det er spesielt de med bakgrunn innenfor juss, økonomi og samfunnsvitenskapelige fag som ser til Oslo for å finne attraktivt arbeid. Hordaland ligger, til tross for «Kunnskapsbyen Bergen», kun rundt landsgjennomsnittet når det gjelder kunnskapsintensive næringer. Det mangler ikke på studieplasser, det mangler arbeidsplasser. Hjerneflukt er en høyst relevant trussel.

 
På dette området har det ikke vært mye hjelp å få fra staten. Arbeiderpartiet, med sine tette bånd til fagbevegelsen, er en bremsekloss for utflytting av statlige arbeidsplasser. Å flytte fra Oslo til distriktet er tydeligvis verre enn det motsatte. Selv regionalminister Navarsete innrømmet i en debatt i Studentersamfunnet i høst at regjeringens resultater på området var pinlige. Heller ikke utbygging av den nødvendige infrastrukturen som næringslivet på Vestlandet etterspør er høyt prioritert.

 
Blant Vestlandets politikere må det jobbes sammen for å sette makt bak kravene om utvikling i vest. Spesielt innenfor de rød-grønne partiene må man være tydelige opp mot egen regjering. Bergen og Vestlandet har et godt utgangspunkt med mange miljøer og bedrifter i verdenstoppen innenfor sitt område, kanskje spesielt innen marine og maritime næringer. Dette burde det også være i hele nasjonens interesse å utvikle.

 
Her i vest kan vi også samarbeide enda tettere for å legge grunnlaget for de kreative og intellektuelle miljøene der verdier skapes. Studenter etterspør praksisplasser, noe som også vil være av stor verdi for næringslivet. Forskningsmiljøene kan samarbeide enda tettere med bedriftene, og bidra med sin kompetanse for næringslivet. Politikernes jobb er å være i tettere dialog med omverden og legge forholdene til rette for fremtidig utvikling.
Kunnskapen er her, men for at Bergen skal stå rustet til fremtiden som en kunnskapsby må vi også holde på den.

Daniel Nygård,
leder av Debattkomiteen, Studentersamfunnet i Bergen

Blindeforbundet gir seg ikke i kampen om å få lydannonserte holdeplasser på bussen. Får de ikke fortgang vil de klage Skyss inn for diskrimineringsombudet.

Når synshemmede Christian Jensen tar Bybanen er det lett å vite når han skal gå av. Han kan nemlig lytte til Heidi Lambachs stemme som sier om banen er kommet til Florida eller Danmarks plass. På bussene er det mye vanskeligere. Der er det nemlig ingen som annonserer neste holdeplass.
– Det er ganske mange synshemmede som ikke reiser med bussene i Bergen fordi de er bekymret for at de ikke kommer seg av på rett sted, sier Jensen i Norges Blindeforbund i Hordaland.

-Har teknologien
I en årrekke har forbundet jobbet for at Skyss skal innføre lydannonsering av alle holdeplasser i bussene sine.
– Dette er uholdbart. Vi har hatt flere samtaler med Skyss, uten at noe skjer. Nå etter at de nye bussene kom i høst, vet vi i tillegg at teknologien er på plass for å sette dette i gang, sier han.
Jensen har selv opplevd å ikke få kommet seg av på riktig stopp.
– Det er selvsagt en mulighet å spørre bussjåføren, men ofte er de opptatt med så mange andre oppgaver. Jeg har opplevd bussjåfører som glemmer å si fra. Det skaper mange vanskelige situasjoner, sier han.

Vi har hatt flere samtaler med Skyss, uten at noe skjer.
Christian Jensen, Norges Blindeforbund Hordaland

Møte med fylket
Blindeforbundet har nå kontaktet fylkesordføreren og bedt om et møte for å få fortgang i saken.
– Dersom et slikt møte ikke gir resultater, kommer vi til å klage Skyss inn for diskriminerings- og likestillingsombudet, sier han.
Kommunikasjonsrådgiver i Skyss, Camilla Lundberg Berntzen, beklager at lydannonseringen ikke er på plass.
– Vi har stor forståelse for at det etterlyses. Vi har vært i dialog med Blindeforbundet over tid og planen er at vi snart skal starte en arbeidsgruppe som skal ta stilling til en del problemstillinger rundt lydannonsering.
– Når kommer denne gruppen til å starte opp?
– Målet er at den skal starte opp i løpet av 2012.
– Hva skal denne arbeidsgruppen ta stilling til?
– Det skal blant annet vurderes om vi skal bruke syntetisk eller naturlig stemme. Der det er tett mellom holdeplassene, skal vi også vurdere om alle holdeplasser skal annonseres.

Alle stopp
Jensen mener det er håpløst at Skyss vurderer en ordning der bare noen av holdeplassene blir annonsert.
– Dersom ikke alle stoppesteder blir annonsert, så forsvinner hele poenget, sier han.
Ifølge forskriftene skal alle busser ha universell utforming. Jensen er selv godt fornøyd med systemet på Bybanen og på bussene i Oslo.
– Jeg har reiste en del i Oslo og prøvd dette ut. Der er det mye lettere å komme seg rundt for oss som ikke kan lese den vanlige skiltingen. Nå er det på høy tid at vår gruppe blir prioritert, også av Skyss, sier han.

Elev ved Bergen Handelsgymnasium, Stian Ersvær, har allerede tatt sølv i filosofi-NM. Nå går turen til Oslo sammen med medelev Julie Næss for å delta i den internasjonale filosofi-OL 16.–20. mai. Utgangspunktet for OL-et er en essay-konkurranse, og skal være et møtested for filosofiinteresserte skoleelever på videregående trinn. OL-et har blitt holdt siden 1993.

Ideen om Galleriet TRE har blitt realisert på bare to måneder. Nå skal det tidligere hvelvet fra bybrannene gi inspirasjon til unge kunstnere.

– Her er pæretreet, sier Stine Fantoft Berg idet hun svinger inn til venstre i Øvre Korskirkesmau, like ved Halvardskirkeplassen.
Hun har mange gode minner fra da hun lekte i treet som barn, men siden forrige uke har barndomsminnet fått en ny betydning.

Fra hvelv til galleri
– I slutten av mars kom ideen om å lage et galleri og et samlingssted. Familien min eier huset her ved pæretreet og vi kom frem til at lokalet i kjelleren egner seg veldig bra. Under bybrannene ble denne steinkjelleren benyttet som hvelv for verdifulle gjenstander, forteller Fantoft Berg.
Bergenseren startet i fjor nettmagasinet FIN sammen med Maren Stette Mosaker, men har nå også fått med seg fotograf Linn Heidi Stokkedal fra Wabi Sabi Models for å lage Galleriet TRE.
– Vi har hele tiden tenkt at det skulle være mer enn et magasin. Planen er nå å vise frem kunstnere fra Bergen og andre steder, blant annet de som vi har oppdaget gjennom å skrive saker til FIN, sier Mosaker.

Fra England og Tyskland
Initiativtakerne har stor respekt for de som driver galleriene som allerede finnes i Bergen, men tror samtidig at TRE kommer til å fylle et tomrom.
– Vi har lyst til å gjøre dette fordi vi er engasjert. Og siden vi ikke har bred erfaring innen kunstfeltet, tror jeg vi ser ting på en litt annen måte, sier Mosaker.
– Jeg tror vi har et litt videre begrep om hva som kan være bra å stille ut, legger Berg til.
Ifølge Stokkedal har galleriet fått mange forespørsler allerede.
– Jeg er blant annet i kontakt med en tekstilgruppe, en illustratør og en fra England som vil stille ut en collage. I tillegg har jeg kontakt med Pogo Books i Tyskland som jeg har gitt ut bok sammen med. De ønsker også å komme hit, sier Stokkedal.

Melankolske foto
Den som har fått æren av å holde den første utstillingen i den hvitkalkede kjelleren er Niklas A. Schjetlein, fotostudent ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen.
– Vi ble imponert av fotografiene hans. Derfor ville vi at han skulle stille ut hos oss, forteller Mosaker.
Schjetlein beskriver bildene sine som melankolske. Ofte skapes de på vandring.
– Jeg går mye på tur, både i byen og ute i naturen. Jeg har ingen klar plan for hva jeg skal fotografere, men så stopper jeg opp der jeg finner noe som vekker min interesse, sier han.

Nostalgi og fanzine
Bildene er hovedsaklig tatt i Bergen og i Oslo, men ifølge fotografen er det ofte ikke så lett å få øye på akkurat hvor det er.
– Selv om det ikke er mennesker på bildene, gir de en følelse av at noe akkurat har skjedd eller skal skje, sier han.
– Jeg prøver også å fange nostalgien i ting og steder, legger han til.
I tillegg til utstillinger ønsker kvinnene bak Galleriet TRE blant annet å lage workshop med pin-hole-kamera, fanzine-kvelder og andre aktiviteter som kan få publikum mer aktivt inn i deres nye prosjekt.
– Vi håper TRE kan bli et sted der folk kan møtes og bli inspirert av hverandre, sier Fantoft Berg.
I starten kommer galleriet ikke til å ha faste åpningstider.
– Vi kommer i hovedsak til å ha åpent i helgene, men andre åpningstider vil bli annonsert gjennom Facebook-siden vår, sier Stokkedal.

Sissel Blystad savner flere utsmykkingsmuligheter for kunstnere i Bergen. Selv vises ett av hennes store verk nesten daglig på TV.

VISP – produsentenhet for visuell kunst

• VISP har vært i drift siden juni 2010 og er et kompetansesenter og nettverksorganisasjon for profesjonelle innen det visuelle kunstfeltet i Hordaland; fra billedkunstnere til gallerister, fra kunsthåndverkere til kritikere.
• Visp tilbyr sine medlemmer veiledning, nettverk, kursing og kompetanse.
• Medlemskap er åpent for alle som jobber profesjonelt med kunst i Hordaland.
• VISP er støttet av Norsk kulturråd, Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune.

Sissel Blystad har alltid jobbet med sterke, klare farger. Hun har blant annet laget den store, fargerike utsmykkingen i Vandrehallen i Stortinget. Da Blystad vant konkurransen i 2002, reiste hun frem og tilbake fra Stockholm, hvor det ble vevet, i to og et halvt år.
– Jeg er fornøyd med resultatet den dag i dag, når jeg ser teppene på Dagsrevyen, med mer eller mindre tullete politikere foran.

– Hvordan jobber du?
– Jeg har jobbet med billedvev i mange år, men det gjør jeg ikke lenger. Nå bruker jeg rester av garnet til å lime på gamle pledd. Jeg fotograferer gjerne detaljer av teppene, leker i Photoshop, og printer store print. Noen ganger synes tråden, andre ganger er den helt borte. «Tekstil light» kaller jeg prosjektet mitt.

– Hva inspirerer deg?
– Jeg blir inspirert av natur, landskap, hverdagslivet, ting jeg ser på TV eller andres kunst på nett. Noen ganger får jeg plutselige fargeopplevelser når jeg ser ut av vinduet eller vandrer av gårde på asfalten.

– Hvorfor ble du boende her?
– Jeg begynte på Kunst- og Håndverksskolen i Oslo. Så fikk barn og hadde behov for en «miljøforandring». Da tok jeg med meg barnet og dro til Bergen, og fortsatte på skolen her.
Deretter kom kjærleiken, og jeg ble boende, men kjærleiken dro til akademiet i Oslo. Og dermed ble det enslig mor igjen. Men da var livet mitt her, så jeg ble.

– Hva er det beste med Bergen?
– Det beste med Bergen er at den er passe stor, du når det meste, bare du kommer deg bort av og til – til noe større. Det beste med miljøet her er kanskje at det er ganske tett. Jeg har nesten i alle år hatt atelier i atelierfelleskaper, deltatt og jobbet i kunstnerorganisasjoner og gallerier. Jeg har vært på Verftet i cirka 25 år.

Sissel Blystad

• Kommer fra Oslo, men har bodd i Bergen siden 1968.
• Utdannelse: Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1964 – 65, Bergens Kunsthåndverksskole 1968 – 70

– Hva savner du i det bergenske kunstmiljøet?
– Mediadekningen av kunst er ikke god nok. Det er et must for at «folk flest» skal vite at det faktisk finnes et yrende kunstliv her. I tillegg savner jeg også flere offentlige og private utsmykkingsmuligheter for kunstnere i området. Det lages mye bra her.

– Hva jobber du med for øyeblikket?
– De siste ukene har jeg brukt på å klargjøre noen eldre tepper som sist uke ble levert til Osterøy videregående skole, og skal henge i biblioteket deres. Nå vil jeg fortsette arbeidet med store print, fortrinnsvis store sirkler.

– Hva er dine planer fremover?
– Jeg har ingen planer, bare håp om et godt liv og god helse. Men det dukker alltid opp noe. Jeg jobber nesten hele tiden, men jeg jobber sakte. Det føles faktisk godt å ikke ha langsiktige planer.

Tidligere var skating ulovlig i Norge. I dag bruker byens skatere uteområdet til Gulating lagmannsrett som uoffisiell skatepark.

Utenfor inngangspartiet til Gulating lagmannsrett står eldre herrer med stresskoffert i hånden. Trillende og hoppende på skateboard ved samme uteområde, utfolder gutter ikledd solbriller, lette t-skjorter og sneakers seg.
– Det er bra å skate her på grunn av marmoren, trappene og boksene som er laget til å sitte på. Fordi det er et stort og åpent område, får vi også muligheten til å gjøre flere triks etter hverandre, forklarer skater Robin Hilland (26).

Får nye venner
På solfylte ettermiddager er han gjerne en av de mange skaterne som benytter seg av lagmannsrettens uteområde i sentrum. På en god dag kan det være rundt tyve i alderen 8-30 år som ruller rundt på brett her.
– Som skater treffer man mange nye på slike steder. Et godt eksempel på dette var da jeg og en kompis var på klassetur til England. Da oppsøkte vi en nedlagt togbane som ble brukt av skatere. De andre skaterne så brettene våre og ønsket oss velkommen med en gang, sier han.
– Vi blir av og til tilsnakket av sikkerhetsvaktene her, men beskjeden vi får er avhengig av vakten vi møter på. Noen er greie og ber oss bare om å vente inntil arbeidsdagen er over. Andre viser oss bort, sier 26-åringen.

Skatere driver ikke med hærverk.
Robin Hilland, skater

Forbudt-skilt
Hadde skaterne prøvd seg på det samme i Bergen sentrum i perioden 1978-1989, ville de derimot ikke bare blitt bortvist, men risikert bot og konfiskering av brett. Bakgrunnen for forbudet var statistikker som viste til et høyt antall egenskader ved bruk av skateboard. Gulating lagmannsrett frykter også skader, men på forbipasserende og området.
– Skatingen er uheldig fordi den påfører området slitasje og øker behovet for eventuelle reperasjoner. Mest bekymret er vi derimot for skating i arbeidstiden, da det kan føre til personskader av vitner eller fornærmede, eller andre parter i saker, sier Arne Støle, administrerende sjef for Gulating lagmannsrett.
Ifølge han ble det i forrige uke satt opp skilt ved hovedinngangen som forbyr skating ved den øverste trappen.
– Når arbeidsdagen er over har vi ikke vakthold til å hindre at området blir brukt til skating. Det nederste området, eies også av kommunen, slik at vi ikke kan bestemme hvilke tiltak som skal gjøres der. Inntil videre har vi ikke planlagt noen flere tiltak, sier han

Også trend i Oslo

Terje Grønmo Arkitekter i Oslo har tegnet bygget som offisielt ble åpnet 2. november i fjor. Grønmo selv er ikke overrasket over at skatere har lagt sin elsk på arkitekturen.
– Jeg har hørt at området blir brukt til skating, men det var absolutt ikke tenkt slik fra vår side, ler han når Byavisen ringer.
– At det har blitt slik er jeg derimot ikke så overrasket over. Vi har også tegnet Oslo rådhus og Oslo tinghus, der det samme har skjedd, forklarer han, uten at han vil ta stilling til om det er bra eller dårlig at de oppholder seg der.
– Det er et større spørsmål somhandler om hvor ungdommen skal være, men problemet er at bruken gir skader på steinen, sier arkitekten.

– Rydder opp
Robin Hilland ser poengene til lagmannsretten, men mener de ikke prøver å lage unødvendige skader på området.
– Skatere driver ikke med hærverk. Er det småstein eller søppel på området, rydder vi alltid før vi begynner å skate. Vi blir selv straffet om det er noe som ligger i veien, siden vi flyr av brettet om det støter borti noe, sier han.
På dårlige dager skater han og kompisgjengen gjerne i Fysak-hallen på Slettebakken, men når solen titter frem, går de utendørs.

Vil bruke skøytebane

– Er det nok skateområder i Bergen, siden dere oppholder dere her?
– Noen liker parker, andre skater bare utendørs. Andre igjen bruker parker for å øve på å skate ute. Noen vil nok uansett skate utendørs, selv om det er tilgjengelige parker. Men en stor skatepark hadde vært helt konge, sier Hilland.
– Tidligere fikk vi blant annet bruke området til Slåtthaugen skøytebane om sommeren. Når isen er fjernet, er det ypperlig betong som går an å skate på. Da ble det derimot klaget på støy fra naboer og søppel. Hadde det blitt satt opp bossbøtter og vi hadde fått en gitt tid til å bruke området, kunne dette derimot løst seg, sier han.
Ingen ved byrådskontor for idrett i Bergen kommune var tilgjengelig for kommentar da Byavisen ringte fredag.

23. mai til 6. juni fylles Bergen med musikk, kunst, dans og teater. Byavisen har spurt ekspertene om deres beste Festspill-anbefalinger.

Agnete G. Haaland
Teatersjef ved Den Nasjonale Scene

1. Etnoporno
På lille scene har vi premiere på et sprekt og modig stykke som heter «Etnoporno», som handler om identitet og hvem vi er. Jeg ville prioritert dette fordi det stiller viktige spørsmål om hvem vi er og hvordan vi oppfatter hverandre.

2. En midtsommernattsdrøm
Jeg vil også definitivt anbefale «En Midstsommernattsdrøm» på Småscenen. Det er en leken og nyskapende versjon av Shakespeares kjærlighetsforviklinger i skogen. Det leker både med teatrets virkemidler og med Shakespeares tekst.

3. Peer Gynt
Rogalands Teaters Peer Gynt-oppsetning er mitt tredje tips. Det viser en Peer Gynt du ikke har sett maken til. Vi trenger å fornye våre klassikere og gjøre dem samtidige.

Erlend G. Høyersten
Direktør Kunstmuseene i Bergen

1.  Festspillutstillingen: Marianne Heier
Jeg vil selvfølgelig anbefale alle å se festspillutstillingen knyttet til Kunsthallen med Marianne Heier. Hun er en spennende kunstner. Utstillingen er dessuten en institusjon i institusjonen, og det er alltid prestisje og forventning knyttet til hvordan det endelige resultatet blir. I år blir det ekstra interessant fordi utstillingen skal finne sted utenfor selve Kunsthallens utstillingslokaler.

2. Xerxes
Händel er storslått, og det er også historien som ligger i kjernen for denne operaen. Når festspilldirektør Per Boye Hansen sier at den norske operaregissøren, Stefan Herheim, med sin analytiske evne, kreative fantasi og dype musikalitet har skapt banebrytende forestillinger som når et bredt publikum, så tror jeg ham så gjerne.

3. Carte Blance «Fiction»
Jeg så Carte Blances oppsetning «Corps de walk» i fjor under Festspillene, og det var en svært stor opplevelse. Det var suggererende, forførende og visuelt imponerende. Det er ingen grunn til å ha lavere forventninger til årets produksjon. Samtidsdans på dette høye kunstneriske nivået er mye mer tilgjengelig og fascinerende enn mange tror.

Bernt Bauge
Administrerende direktør i Bergen Filharmoniske Orkester

1. Faust fordømmelse
Avslutningskonserten «Faust fordømmelse» blir en formidabel konklusjon på årets festspill. Det er et fabelaktig verk med store ressurser involvert.

2. Jubileumskonsert med BFO
Jeg vil absolutt anbefale jublieumskonserten. Det blir en kveld i Edvard Griegs univers, der blant annet Christian Ihle Hadland skal spille på vårt flunkende nye flygel.

3. Xerxes
Jeg vil også anbefale «Xerxes» fra Komische Oper Berlin, regissert av norske Stefan Herheim. Det er Händels mest fargerike og dramatiske verk og viser mennesker i de mest ekstreme situasjoner.

Kristin Helle-Valle
Daglig leder for Litteraturhuset i Bergen

1. Etnoporno
Jeg er nysgjerrig på alt som har med kvinners stilling i samfunnet å gjøre. Fordi norske, hvite kvinner stort sett lever privilegert sammenlignet med resten av verden, søker jeg stadig å bli minnet på hvor viktig kampen for likestilling er. En god monolog kan være drama godt som noe.

2. Carte Blanche «Fiction»
Jeg er så stolt over at vi har Norges mest spennende dansekompani i Bergen. De er noe for seg selv. Alain Lucien Øyen har jeg fulgt fra han begynte i CB. At han nå er tilbake igjen og lager sin egen forestilling for CB, må jeg bare ha med meg.

3. Xerxes
Jeg har hatt flotte operaopplevelser med Stefan Herheim, både i Bergen og Oslo. Forestillingen Xerxes kjenner jeg ikke, men fordi Herheim er en uredd, vital og kommuniserende skaper av til dels gammeldagse og sære forelegg, gleder jeg meg til å bli overrasket og begeistret.

Greta Evjen
Fagsjef for kunstformidling og leder for Barnas kulturhus

1. Fatzer
Jeg vil anbefale «Fatzer» av Bertolt Brecht, produsert av Transiteatret i Bergen med flere. Tore Vagn Lid er en spennende regissør og kunstnerisk leder. Han var en av mine informanter da jeg tok hovedfag i drama og teater. Stykket handler om et spennende tema: Hvordan jakten på individuell nytelse truer samhandling og solidaritet.

2. En midtsommernattsdrøm
Jeg blir aldri lei av Shakespeare. Jeg har sett stykket mange ganger før, og ser frem til flere mellommenneskelige forviklinger og ulykkelige forelskelser.

3. Happy Days in the Art World
Dette er samtidsteater av kunstnerduoen Elmgreen & Dragset. Stykket tar for seg et interessant tema om å stå i kreativ stampe og å ha karrierepanikk. Jeg liker godt Samuel Beckett som forestillingen refererer til («Lykkelige dager» og «Mens vi venter på Godot»).

Fyllingsdøl og medisinstudent Eivind Voll Storaas (23) er valgt til leder for over 1300 norske studenter i Polen. Det betyr travle tider.

ANSA

• Kort for Association of Norwegian Students Abroad.
• Er et nettverk for utenlandsstudenter og har som mål å ivareta deres faglige, økonomiske, sosiale og kulturelle interesser.
• Arrangerer også sosiale sammenkomster.
• Har et eget infosenter som er nasjonalt og offentlig støttet.
• Representerer ingen land eller universiteter, og gir nøytal veiledning om studiemuligheter i utlandet.
• En partipolitisk nøytral interesseorganisasjon.
• Grunnlagt i 1956. Har hovedkontor i Oslo og et nettverk på over 8 400 medlemmer og 500 tillitsvalgte, fordelt på over 1200 studiesteder i mer enn 60 land.

Med en studiehverdag som er fylt opp med medisin og kirurgiundervisning ved Medical University of Lublin i Polen, har 23-åringen fra Fyllingsdalen nok å henge fingrene i. Siden han flyttet til Polen for fire år siden, har han også engasjert seg i ulike verv i studentorganisasjonen ANSA.
– Jeg blir motivert til å engasjere meg fordi ANSA er et veldig profesjonelt organ, og jeg lærer mye om hvordan organisasjoner er bygget opp. Det er også svært motiverende med alle de gode tilbakemeldingene vi får i ANSA Polen fra de 1384 nordmennene som studerer her, sier han.

Seminar med John Olav
I fjor var han nestleder i organisasjonen i Polen. Etter et landsmøte i mars, har han nå blitt valgt som leder.
– Jeg tror dette blir veldig bra. Oppgaven min blir først og fremst å være en støttespiller for de åtte lokallagsstyrene. I tillegg skal vi i landsstyret arrangere det årlige medisinske fagseminaret, som samler rundt 500 norske studenter fra mange land, sier Storaas.
I fjor hadde seminaret gjester som Esben Esther Pirelli Benestad, Karita Bekkemellem, legepresident Hege Gjessing og forfatter Gunhild Corwin med på seminaret. Rosinen i pølsen var blant andre John Olav Nilsen som holdt konsert.
– Å koordinere ulike prosjekter og aktiviteter er også en del av ledervervet. I år sender vi for eksempel, for første gang, 24 av våre studenter til hospitering på sykehus i Øst-Afrika. Vi skal også fokusere på studentforskning, slik at mange studenter får være med på forskning på et svært høyt nivå.

Som utenlandsstudent er man i en ganske sårbar situasjon, siden man verken kan språket eller kjenner til kulturen.
Eivind Voll Storaas, leder ANSA Polen

En time dagen
Medisinstudenten regner med å ha ledervervet i ett år. Han har trolig et hektisk år i vente, uten at han ser ut til å la seg skremme av den grunn.
– Rundt studiestart går det med en del tid når nye studenter trenger hjelp for å komme på plass. Fagseminaret tar også en del tid. Eksamenstiden prøver vi å skjerme litt, men det går fort en time hver dag i lange perioder, sier han.
– Men så lenge man får jobbe med noe man brenner for, så gir det som regel mer enn det tar, sier Storaas.

– Vokser på utfordringen
At han valgte Polen som studieland, har han aldri angret på.
– Som utenlandsstudent er man i en ganske sårbar situasjon, siden man verken kan språket eller kjenner til kulturen. Selv føler jeg at jeg har vokst på utfordringen. Vi som er studenter her blir en veldig sammensveiset gjeng. Spesielt når man er her så lenge, sier den kommende legen.
Hva som skjer etter studiene er han usikker på, utover at han skal avtjene verneplikt som lege i militæret.
– Drømmejobben er nok noe innenfor medisin, som gjør det mulig å jobbe i sørlige strøk. For eksempel på et medisinsk prosjekt. Det skjer også mye spennende i USA. De fleste medstudentene mine vil hjemover, men med et overskudd av leger de neste seks-syv årene, kommer noen til å jobbe andre steder i Europa enn Norge først.

Sondre Båtstrand, Miljøpartiet De Grønne

I Byavisen forrige uke hadde Sondre Leiren Rasch (Høyre) et innlegg der han forklarte hvorfor hans parti i bystyret var med på å stemme ned De Grønnes forslag om tiltak mot tomgangskjøring. Innlegget er ganske oppklarende, og får fint frem noen vesentlige forskjeller mellom Høyres og De Grønnes tilnærming til miljøpolitikk.

Som gammelt medlem av Blekkulfklubben hadde min konservative navnebror i utgangspunktet sympati for mine forslag, men endte likevel med å stemme imot samtlige av dem, fra skilt ved skoler og barnehager til å be regjeringen om å gi parkeringsvakter muligheten til å ilegge gebyrer.

«Mens Blekkulf oppfordret oss til å «bruke hodet», så ønsker MDG en by av regler, skilt og straff», skriver Rasch, og senere legger han til: «Det handler om grenser for politikk, men også om tillit. Jeg tror de færreste bergensere bevisst ønsker å påføre sine medmennesker unødig forurensning.»

Det er jo en søt naivitet i Høyres tilnærming, men den passer ikke så godt med virkeligheten. Jeg ser stadig tomgangskjøring og annen unødig forurensning. Luftkvaliteten i Bergen skulle tilsi at Høyres tilnærming ikke er så vellykket, og jeg har tidligere kritisert byrådet for at det ikke holder med oppfordringer til folk om å la bilen stå. Vi trenger bedre kollektiv- og sykkeltilbud, sammen med restriksjoner på bilbruk, om vi faktisk skal endre holdninger,

Skilt mot tomgangskjøring ved skoler og barnehager vil ikke være nok i seg selv, men kan være en viktig påminnelse om at unødvendig tomgangskjøring faktisk er en kriminell handling. Får vi i tillegg på plass skikkelig håndheving av lovverket, kan tomgangskjøring vike plass for litt friskere luft.

Der Høyre oppfordrer til «personlig ansvar», vil De Grønne legge om samfunnet slik at det blir enkelt å være miljøvennlig. Vi kan alle ta personlig ansvar, men skal vi løse miljøkrisen, er vi nødt til å handle i flokk. Vi må ta felles ansvar. Et politisk parti skal ikke bare oppfordre til, men legge til rette for, en miljøvennlig livsstil.

Sondre Båtstrand,
Bystyrerepresentant Miljøpartiet De Grønne i Bergen

Mari Louise Uldbæk Stephan

Når vårsolen varmer, kommer folk ut i byen. Pensjonister sitter på benkene på Torgalmenningen, ungdommer henger ved den Blå steinen. Men også tiggerne er mer synlige i gatebildet. De sitter sammenkrøket på bakken, i håp om at noen vil gi dem noen mynter.

Mange liker det ikke, og for få uker siden tok også Høyres Harald Victor Hove til orde for at det bør opprettes tiggerfrie soner eller kanskje totalforbud. Politiadvokat Rudolf Christoffersen har også ivret for totalforbud.

Det finnes mange grunner til at det er en dårlig løsning. For det første handler det om hva vi er forpliktet til. Norge (og ja, det inkluderer også Bergen), må faktisk ta konsekvensene av at vi er en del av Schengen-samarbeidet. Romfolk og andre tiggere fra Europa er EU-borgere med lovlig innreise i Norge. Søker de turistvisum, har de all rett til å komme hit.

Mange av de som ønsker et forbund argumenterer med at tiggerne er ofre for menneskehandel. Det er selvsagt tilfelle for en del av dem. Men hva vil man egentlig oppnå dersom de sendes ut av landet? Fint lite. De er ute av syne og ute av sinn, men ofrenes liv vil neppe bli bedre. Det er bakmennene som må tas, ikke de som lever et liv i fattigdom og usikkerhet.

3. mars ble organisasjonen «Folk er folk» opprettet i Oslo. Gruppen har undersøkt forholdene og mener at de aller fleste romfolk i Norge er vanlige arbeidsfolk som opplever stor fattigdom og nød i hjemlandet. De snakker med tiggerne, hører deres historier. De gir dem telt og skriver om tiggernes enkeltskjebner på nettsidene sine.

Målet er å spre informasjon og skape en holdningsendring i samfunnet. En slik gruppe burde kanskje bli etablert i Bergen også. Det ville i alle fall ha hjulpet oss med å se at det handler om enkeltmennesker med ulike historier og ikke en anonym masse av «utenlandske tiggere».

Tigging er ikke behagelig, men det er like fullt et fenomen som kommer til å eksistere i en global verden i uoverskuelig fremtid. Vi bør lære oss å leve med det uvante, og akseptere at romfolk tigger og samler flasker. Romfolk utsettes allerede for systematisk diskriminering og rasisme i store deler av Europa. Norge bør holde seg for god til å følge «kast dem ut og lukk øynene»-strategien.

Mari-Louise Uldbæk Stephan
redaksjonssjef

Som hodejeger er Kirsten Østgård både jeger og detektiv: Året rundt driver hun en diskret jakt etter de rette topplederne.

Hodejegerens jobbtips:

• Vær aktiv! Bruk nettverket ditt, også dine sosiale nettverk på web. 15 prosent sier de har fått tilbud om jobb via sosiale medier (Manpowers Work Life-undersøkelse 2011).
• Vær forberedt på å presentere hva du er god til, dine sterke og svake faglige og personlige egenskaper.
• Vær selektiv! Beskriv hvorfor du er den rette for denne jobben. Gjør grundig research.
• Vær målbevisst! Bestem deg for bransjen/firma du ønsker å jobbe i og hvilken rolle er motivert for.
• Vær ærlig med deg selv. Finn ut om du har den kompetansen som trengs.

Kontoret til Østgård er i den tolvte og øverste etasjen i Nonnesetergaten 4. Når hun og to andre medarbeidere leter etter toppledere og fagspesialister, jaktes det imidlertid både høyt og lavt etter talenter.
Den offisielle tittelen hennes er senior bedriftsrådgiver ved Experis Executive i Manpower Group, men når hun jakter på en leder eller fagspesialist for kunden, er hun hodejeger. Flere av jobbene blir aldri annonsert på papir eller nett.

– Hvordan går du frem for å finne disse kloke hodene?
– Sammen med kunden finner jeg ut hvilke kvalifikasjoner den de søker skal ha, hvilken type arbeidsplass det er, og om de ønsker å annonsere stillingen, at vi skal oppsøke kandidater for dem, eller en kombinasjon.

– Hvordan reagerer folk når du tar kontakt med dem?
– Det er ingen som sier nei takk til en prat med meg, smiler hun. Det er i alle fall ingen som blir skremt. Mange blir nok smigret av at noen har lagt merke til dem og vurderer dem som interessant. Men det hender at noen sier at «Vet du hva, jeg blir faktisk nedringt, men jeg er veldig fornøyd med nåværende jobb.» Og det er jo en ærlig sak.

– Hvordan tar du kontakt?
– Som regel tar vi en prat over telefon, men av og til inviterer jeg til en prat på kontoret. De vet jo hva jeg jobber med, men det er ikke alltid jeg nevner hvilket selskap det gjelder når jeg tar kontakt. Jeg finner raskt ut om vedkommende er interessert i et jobbytte. Og er de ikke den rette til den jobben jeg har for øyet der og da, så tar jeg gjerne kontakt ved en senere anledning.

– Hvilke type stillinger rekrutterer du folk til?
– Mange av stillingene er innenfor finans, industri, olje- og gassbransjen. Der har vi mange store kunder. Kandidatene vi skaffer får jobber i hele landet, men hovedsaklig i Hordaland og Sogn og Fjordane.
– Som hodejeger har du en jobb der mye er taushetsbelagt. Hva kan du egentlig fortelle venner og kjente?
– Jeg må være veldig ryddig på det området, og jeg er vel heller ikke så opptatt av å fortelle om hva jeg gjør på jobben. Men om det er snakk om en jobb som har blitt annonsert, og dermed offentlig, kan jeg for eksempel fortelle at jeg jobber med å ansette noen for Telenor eller DNB.

– Hvordan bruker du sosiale medier i jobben din?
– LinkedIn (et forretningsorientert sosialt nettverk, journ.anm) bruker jeg mye. Der søker jeg etter enkeltpersoner, men også etter konkrete utdanninger og jobberfaringer. Vi søker også på navnet til kandidatene på Google.

Det er ingen som sier nei takk til en prat med meg.
Kirsten Østgård

– Hva ser du etter da?
– For eksempel om vedkommende har uttalt seg uheldig i media. I de tilfellene må vi ta det opp med arbeidsgiver. Men det er altså veldig sjelden slikt skjer, og enda sjeldnere at det får konsekvenser som at vedkommende ikke får jobben.

– Hvordan er disse topplederne og fagspesialistene på jobbintervju, sammenlignet med «oss andre»?
– Det er noen ledere som aldri har vært på jobbintervju tidligere, men som heller har fått jobber gjennom noen de kjenner. De er jo like spent i forkant av et jobbintervju som de som leter etter sin første jobb. Når det gjelder papirer som vitnemål, referanser og lignende er nok de yngre flinkere enn de eldre.

– Hvilken bakgrunn har du selv?
– Jeg har ti års erfaring med rekruttering og headhunting av ledere og fagspesialister i Manpower. Før dette jobbet jeg i flere stillinger i DNB, der jeg jobben gikk ut på rådgivning, markedsføring og produktutvikling.

– Hvordan fikk du denne jobben?
– Det var helt tilfeldig. Jeg kom til et punkt i livet der jeg var veldig engasjert i jobben jeg hadde i DNB. Samtidig var det mye flytting av arbeidskraft. To ganger ble hele avdelingen jeg jobbet i flyttet til Oslo. Da kom tanken om at jeg ville gjøre noe annet. Da tok jeg kontakt med Manpower.

– Og du ble headhuntet til jobben som hodejeger?
– Ja, jeg ble headhuntet, ler hun.

På et kontor i Neumannsgate holder to unge gründere kontroll på hva som rører seg i mobilverdenen. Slik skapte de sine egne arbeidsplasser.

På kontoret til Mobili i Neumansgate i Bergen florerer det med telefoner, skjermer  og bokser med dataklingende navn.
I 2009 pakket selskapet A-mobil sakene i Bergen og flyttet bedriften over fjellet til hovedstaden. To tidligere ansatte valgte å ikke bli med på flyttelasset. Det resulterte etter hvert i Mobili.no, som ble startet med tre bekjente.
Mobili.no er et nettsted som publiserer tester av alt som er av mobiler og nettbrett, i tillegg skriver de guider til forskjellige duppedingser slik at du og jeg slipper å sette oss inn i sakene på egenhånd.
I dag er de tre igjen av de opprinnelige fem. De to siste solgte aksjene sine til Teknisk Ukeblad (TU) som nå eier i overkant av halvparten av selskapet, med opsjon på kjøp av flere aksjer.

Forsiktig start
– I begynnelsen tjente vi bare nok til å drifte selskapet, vi kunne ikke ta ut lønn, sier redaktør Marius Valle.
Selv kjørte han taxi i helgene for å få det til å gå rundt, ukedagene brukte han på det nye selskapet.
Fra den spede begynnelsen i 2009 har de utviklet selskapet til en fulltidsarbeidsplass for to personer, den tredje medeieren jobber mer sporadisk med utforming av nettstedet.
– Det er ingen som har blitt rike på dette ennå.

Det er mange som har spurt hvorfor vi ikke flytter til Oslo.
Marius Valle, Mobili

Lever av annonser
I november 2009 hadde de skarve 5 700 besøk på nettsiden sin, i mars i år hadde de 215 000.
– Lesermassen er viktig, vi lever av annonser og antall klikk på siden er viktig.
Etter at TU kjøpte seg opp i selskapet har de tatt over markedsføring og annonsesalg, så nå jobber de to fulltidsansatte mest med det redaksjonelle.
– Vi er i praksis blitt en del av TU. De sitter også i styret vårt.
Selvråderetten har de likevel ikke solgt. De velger selv hva de skriver og hva de ønsker å teste. I tillegg til å publisere stoff på sin egen nettside leverer de til blant andre Aftenposten.no og Klikk.no som i sin tur leverer til blant annet Dagbladet. I tillegg selger de noe stoff til trykte medier. Det er med andre ord ganske mange som leser det karene i Mobili mener om det nyeste på mobilmarkedet.
– Får dere mange tilbakemeldinger fra publikum på det dere skriver?
– Jeg vil ikke si at det kommer mange innvendinger på testene våre fra verken lesere eller forhandlere. Dette skjer, men slett ikke ofte. Jeg mener vi har saklige og gode begrunnelser, som gjør at det blir lite støy rundt avgjørelsene våre.
– Om vi en gang i blant er lite nøyaktige, og gjør feil, så får vi så klart høre det. Da er det som oftest fortjent.
Hvordan får dere testet alt det nyeste på markedet?
– Vi får tilsendt det vi tester av produsentene. Skulle vi kjøpt alt selv ville vi gått konkurs allerede ved oppstart. Vi sender det tilbake etter en stund.
At de valgte å starte i Bergen gjør at de står litt på utsiden av teknomiljøet som stort sett har sitt virke i Oslo.
– Det er mange som har spurt hvorfor vi ikke flytter til Oslo. Forklaringen på det er ganske enkel, vi vil ikke bo i Oslo.
– Jeg får av og til telefon fra PR-byråer som spør om vi vil teste noe, når jeg sier ja vil de sende varen over med bud, det bør være et godt betalt bud.

Ambisjoner videre
Selv om grunderne Mobili har oppnådd mye iløpet av de siste tre årene har de ikke tenkt å hvile på laurbærene.
– Vi har selvsagt ambisjoner om å vokse videre, men hovedfokus er å være best på det vi gjør, sier Valle.
Det er et marked med mye konkurranse, og bedriften de kom fra, A-mobil, er fortsatt den største aktøren.
Med den farten utviklingen går i mobilbransjen blir de i alle fall ikke arbeidsledige med det første, sier han.

Etter utallige stillinger og reisedager over hele verden, er konsernsjef i Bergen Group Terje Arnesen (50) fortsatt sulten på å lære mer.

Terje Arnesen

• Født: 1961 i Kvinnherad
• Gift, to barn
• Bosted: Skjold i Bergen
• Utdannet ingeniør og MBA fra BI i Oslo og ESCP-EAP i Paris
• Siden 2011 konsernsjef for Bergen Group.

NÆRINGSLIVSPROFILEN
– Det var entusiasmen for bil og hvordan bilmotorer fungerte som gjorde at Arnesen valgte ingeniørfaget. Det var ikke et arbeidsmarked for det i Norge.
– Jeg begynte med skipsmotorer, som er nærmeste slektning til bilmotoren.
Siden har det gått i femårssykluser for motoringeniøren. Fra teknikk til salg, så til mangfoldige lederstillinger. Siden juni 2011 har han vært konsernsjef i Bergen Group, med 1700 ansatte.
– Hva er din største drivkraft og motivasjon i en travel hverdag?
– For meg er det viktig å lære noe hele tiden. I tillegg er jeg opptatt av å bygge industri i Norge, å skape arbeidsplasser og gi folk muligheten til å utvikle seg. I Bergen Group har lokal verdiskapning har stått sentralt i utviklingen hele tiden.

26 fag på 18 måneder
Bergen Group leverer produkter og tjenester til offshore og maritim industri, og er et relativt ungt konsern. Flere av de 30 bedriftene som utgjør Bergen Group har over hundre års erfaring, men konsernet ble først børsnotert i 2008.
– Jeg har fått være med på å utvikle og styrke et ungt konsern og bygge kompetanse. Vi er veldig opptatt av fremtiden og hvordan beholde konkurransefortrinnet. Jeg har lært utrolig mye, også det med å være i et børsnotert konsern og arbeide inn mot nasjonale og internasjonale investorer.
Læringsprosessen tok ikke slutt, selv etter syv år med reiser hver uke, over hele verden som konsernsjef i Rolls Royce Marine Services. Det var fortsatt plass til mer kunnskap.
– Jeg hadde behov for å lære noe nytt, å videreutvikle meg, så jeg begynte på en MBA ved BI i Oslo og ESCP-EAP i Paris. 26 fag på 18 måneder. Det var utrolig spennende å komme på skolebenken igjen og jobbe sammen med yngre mennesker. Samtidig var det en veldig lærerik og krevende periode. Jeg gjør det ikke om igjen.

Det var utrolig spennende å komme på skolebenken igjen og jobbe sammen med yngre mennesker.
Terje Arnesen, Bergen Group
– Viktig å lytte
For 50-åringen fra Uskedalen er det å jobbe med mennesker noe av det viktigste.
– Det finnes mange forskjellige lederstiler, men for meg er alle i organisasjonen like viktige. Jeg har en åpen stil, og prøver å lytte til medarbeidere. Jeg setter pris på ærlighet. Nå har jeg vært i mange jobber og omstillingsprosesser, og jeg har lært at det sitter utrolig mye kunnskap i bedriften som er verdt å lytte til. Det er så lett å komme inn som ny og si hvordan ting skal være før man har et godt nok grunnlag.
– Hvordan har finanskrisen påvirket Bergen Group?
– Under finanskrisen stoppet mange prosjekter, og oljebransjen satt bremsen på. Nå når det begynner å øke med nye prosjekter og det også er gjort nye funn, betyr det at mange prosjekter starter samtidig og det gir en flaskehals. Nå har vi mangel på ingeniører, men det kommer en ny fase i 2013 med økt fabrikasjonsaktivitet, spår Arnesen.
– Mener du at finanskrisen er over?
– Det tør jeg ikke si enda. Dette er veldig avhengig av det som skjer rundt oss. Det er fortsatt usikkerhet i Europa, og det er usikkerhet i Iran. Markedet vårt er veldig oljeprisdrevet. Vi skal ikke avlyse krisen. Det er tøffe tider i Sør-Europa og vi er avhengig av et fungerende finansmarked og stabil oljepris.
– Markedet er veldig følsomt, og det skal veldig lite til før ting endrer seg i disse dager. Vi er avhengig av kapital, og prisen på kapital er viktig. Jeg er mye mer positiv nå enn i fjor høst. Det går i riktig retning, men i Norge går det veldig bra med offshore-bransjen mens resten av industrien sliter mer. Det er jo litt derfor vi dreier oss inn mot offshore, hvor vi fikk gode resultater i 2011.

Nye cruiseferger
Men det er ikke kun offshore som er svaret på en vellykket bedrift med hovedsete i Bergen.
– Vi har omstrukturert konsernet, samarbeider mer og tilbyr i større grad også tjenester som total-leverandør. Bergen Group er flink til å justere kostnadene etter markedsutviklingen, og har kort beslutningslinje, som gjør oss fleksible og kan snu oss veldig raskt. Vi ser også en økning i skipsbygning fremover, og har tre store skip vi skal levere i år.
Etter å ha hatt et mer globalt fokus, har Bergen Group valgt å vende nesen hjemover og satse offshore.
– Vi har for eksempel valgt å ikke satse på skipsbygging eller skipsreprasjoner i Brasil, men fokuserer på norsk kontinentalsokkel.
Et av Bergen Groups større pågående prosjekter er Fjordline sine to nye cruiseferger som skal settes inn i trafikken til Danmark.
– Vi har spesialisert oss på avanserte og høyteknologiske fartøy, som er dyre skip til omtrent 800 millioner kroner. Slike fartøy krever god kvalitet og levering til riktig tid. Begge deler er like viktige; ting må fungere og skipet må ha lang varighet. Konkurransen her er ikke så sterk fra Kina. Men Asia har kommet sterkt de siste årene, og er flinkere på å bygge serier og fraktskip. Her er vi ikke så konkurransedyktige.
Til tross for at Arnesen er sjef for et selskap med offshore som hovedfokus, er ikke miljø likegyldig.
– Vi ser på miljøvennlige skipsløsninger med gass som drivstoff og et balansert CO2-utslipp. Fergen til Stord, for eksempel, er gassdrevet og det er noe som jeg jobbet med på slutten av 80-tallet. Vi ser på muligheten for at de nye cruisefergene til Danmark blir gassdrevet, avslører han.
– Jeg tror at all kysttrafikk i Norge kommer til å gå på gass i fremtiden, spår Arnesen.

Som jentenerd er man i mindretall, både blant jenter og nerder. Nå er det guttene som tigger om å få delta på møtene til Girl Geek Dinners i Bergen.

• En uformell og gratis organisasjon som samler jenter med nerdete interesser for data og teknologi.
• Ble først stiftet i London i 2005. Eksisterer nå i 23 land.
• Bergensgruppen ble dannet i 2009, og var den første i Norge.
• En foredragsholder vil ved hvert møte ha en presentasjon av et relevant tema.
• Menn får bare delta som gjester av jenter som også er på møtet. Det er for å sikre et flertall av jenter.
  Nedre aldersgrense er 18 år.Kilde: GGD/Wikipedia

Cecilie Wian (29) har helt siden hun var liten interessert seg for teknologi og «innmaten» i datamaskiner. At hun som jentenerd skiller seg ut i forsamlingen, ble hun fort klar over.
– Er man blant jenter, er man i mindretall fordi man har andre interesser enn gjennomsnittet. Og deltar man på en av datagruppene i Bergen, er man i mindretall fordi det nesten bare er gutter der, sier lederen for Girl Geek Dinners (GGD) i Bergen.
Hun låner Byavisens notisblokk for å feste tankene sine til papiret. Pennen streker opp en sirkel for jenter, og en sirkel for gutter. Sirkelen for jentenerder utgjør bare en liten brøkdel av dem begge.
– Når jente-geeker samles i GGD, kan vi bare hoppe over samtalene som fokuserer på at vi er jenter, og heller fokusere på fag og interesser, forklarer hun.

Nerding med middag
Bergengruppens konsept er hentet fra utlandet. Den første gruppen ble startet i London i 2005 for å samle datainteresserte jenter. GGD i Bergen var først ut i Norge, fire år etter britene. I dag er det også en gruppe i Oslo, og en nyoppstartet en i Kristiansand.
– Det var Linn Søvig som tok intiativ til gruppen i Bergen. Bakgrunnen var at hun hadde møtt så mange spennende damer som kunne mye interessant. Da kom ideen om å samle dem for å spise middag, forklarer Wian.
I begynnelsen var gruppen bare et sosialt møtested over en middag. Etter hvert har de innført faglige foredrag og kurs.
– I Bergen er det mange grupper for datainteresserte, men det er nesten ingen jenter i noen av dem. Da Søvig startet denne gruppen, dukket de plutselig opp, sier GGD-lederen.

Er man gutt og ønsker å være med, må man bli invitert av en dame.
Cecilie Wian, leder Girl Geek Dinners Bergen

Får jobb-nettverk
Eksempel på møter jentene har har fått innføring i, er kunst i dataspill, kurs i lodding (å lage kretskort til datamaskin), geocaching (utendørsaktivitet ved bruk av GPS-koordinater) og kvinnelige karakterer i science fiction. Selv med lite eller ingen forhåndskunnskap om temaene på forhånd, får man utbytte av møtene.
– Loddekurset vi hadde på Vilvite-senteret nå i april hadde jeg nok ikke gått på, hadde det ikke vært for at GGD arrangerte, sier Caroline Gannefors.
Hun er frilans grafisk designer, og er en del av ledergruppen. Blant hovedinteressene hennes er fotografi og webdesign. Hun mener GGD også fungerer som et nettverk.
– Siden mange av de som er med i gruppen også jobber innenfor data- eller nettbransjen, kan man få tips om ledige stillinger, sier Gannefors.
Blant de som møter på kursene er det programmerere, folk med interesse for sosiale medier, designere og markedskonsulenter. Og interessant nok også en kvinne som er profesjonell klassisk musiker.
– Utenlandske damer som har flyttet til Bergen på grunn av kjærlighet, men ikke har et nettverk, har også kommet på møtene våre, sier Gannefors.

Guttegruppe i protest
For at terskelen for at damene skal dukke opp på møtene skal være lavest mulig, er alt av deltakelse gratis. Etter hvert har også guttene meldt interesse når GGD har møte om noe som engasjerer dem.
– Er man gutt og ønsker å være med, må man bli invitert av en dame, forteller Wian.
– Så da gjelder det bare for guttene å gå inn for å få en jente til å invitere han, ler hun.
Enkelte gutter har fortalt GGD at de i protest ønsker lage en egen guttegruppe for datainteresserte.
– Slå deg løs, svarte jeg da. Slike grupper finnes det jo allerede mange av.

Klarer ikke knekke jente-koden

Ved Høgskolen i Bergen er det rundt ti prosent kvinnelige datastudenter av til sammen 200. Tross jentedager og informasjonsmøter, uteblir resultatene.

– Antallet jenter på datastudiene våre har vært stabilt lavt i løpet av de seks årene jeg har jobbet her, sier studiekoordinator for datastudiene ved HiB, Lars-Petter Helland.
Han har ikke nøyaktige tall for hånden når Byavisen ringer, men anslår at det er ti prosent jenter av de til sammen 200 datastudentene ved Høgskolen.
– Vi har informasjonsopplegg på videregående og ungdomsskolene, men vi føler kanskje vi burde gått inn enda tidligere og ha langsiktige planer. Det virker som om det skjer noe med interessene til jenter og gutter når de kommer på videregående. Da er det gjerne allerede for sent, mener Helland.
– Mer kunne nok blitt gjort, men vi har ikke mer ressurser å ta av. Da må det være en del av et samarbeid, sier han.
NAV anslår i en bedriftsundersøkelse for desember 2011 at Norge mangler 16.000 ingeniører og IKT-ansatte. Tallet er doblet på ett år. Hvorfor ikke flere jenter velger datafagene, er for Helleland en gåte.
– De som går her er veldig flinke, og vi har flere jenter som nå tar mastergrad. Jeg tror også mange mannsdominerte arbeidsplasser ønsker å ansette flere jenter. Likevel ser vi at fokuset vårt på jente-rekruttering ikke har gitt resultat. Hvorfor vi ikke får det til, vet vi rett og slett ikke.

Ole Tom Kolstad - ole@byavisen.net

For et par uker siden skjedde det igjen. For andre gang på et par måneder ble frustrasjonen luftet offentlig over at det ikke er mulig å fly til hovedstaden på kveldstid. Både næringsliv og politikere er tydeligvis frustrerte over at siste fly til Oslo går for tidlig på kvelden.

Under vignetten «Byens førstedamer protesterer» kunne BA fortelle at både administrerende direktør i Bergen Næringsråd Marit Warncke og Bergens ordfører Trude Drevland ønsker seg flyavganger senere på kvelden i retning Oslo. Ikke for egen del, men for Bergens del. Og la det være sagt. Det er ikke bergenserne de ønsker ut av byen i de sene kveldstimer, men tilreisende østlendinger.

Det har nemlig vist seg at kunder, konferanse- og møtedeltakere takker nei til å reise til Bergen fordi de ikke får utnyttet dagen og kvelden godt nok uten å ty til dyre overnattinger. Det er synd for alle som ønsker å få flest mulig kunder, forretningsforbindelser og beslutningstakere til Bergen i ulike sammenhenger.

Det er riktig som Marit Warncke sier at det er svært negativt for Bergen at de siste flyene til Oslo går for tidlig på kveldene. Men det er langt derfra til at det er pinlig for flyselskapene, slik ordfører Drevland presterte å uttale i sin kommentar til Bergens tredje største avis.

Flyselskapene på sin side uttaler at de gjerne vil fly senere på kvelden – også fra Bergen. Men de vil – og kan – selvsagt bare gjøre det når det er økonomisk forsvarlig. Det har de helt rett i. For det skulle forundre meg stort om høyreordføreren i fullt alvor mener at privateide Norwegian, for ikke å snakke om delvis statlig eide SAS – skulle sponse den gode sak når det egentlig ikke er kundegrunnlag til sene kveldsflyvninger.

Da er det mye mer visdom – og humor – i tidligere bergensordfører Harry Hansens berømte oppfordring til bergenserne den gang Trondheim var på vei til å passere Bergen i antall innbyggere. Drevland kunne med fordel ha vridd litt på uttrykket og oppfordret sine medborgere til «sett dokker sammen og gjør nokke».
For det er vi som bor her i byen som sitter med nøkkelen til å få flere fly fra byen før midnatt. Hvis vi sammen gjør byen, virksomhetene, opplevelsene og aktivitetene på våre fuktighetsgrader attraktive nok, vil vi få mange nok tilreisende til at flyselskapene kan fylle senere avganger. Det er med andre ord markedet som må bestemme. Skal vi ha flere flyavganger fra Bergen må vi skape behov for det selv. Det burde en høyreordfører være den første til å innse.

Ansvarlig redaktør
Ole Tom Kolstad

Noen har pinlige spørsmål. Andre vil spare tid. Bergenslege Sonali R. Hansen er en av de som sitter i andre enden av chattevinduet på lege.no

lege.no

• Nettjeneste som ble startet 1. mars i år.
• Linn Dyveke og Njål Wilberg på Mjømna i Gulen er gründerne bak ideen.
• Hver konsultasjon er på 20 minutter.
• Tjenesten skriver ikke ut resepter eller sykemeldinger, men er en informasjonstjeneste som tilbyr svar og veiledning på anonyme helsespørsmål.
• Etter endt chatte-økt får du pdf-versjon av samtalen tilsendt.
• Lignende tjenester eksisterer blant annet i Danmark, Storbritannia og USA.

På dagtid i ukedagene kan Dr. Sonali Rathour Hansen prate med pasientene sine ansikt til ansikt ved hudavdelingen på Haukeland universitetssjukehus. Da er settingen en helt annen når hun, cirka en gang i uken, jobber på ettermiddagen eller kvelden for nettjenesten lege.no. Kjønn og alder er de eneste personopplysningene hun får.
– At chattetjenesten er anonym, gjør at terskelen for pinlige spørsmål gjerne er lavere, sier bergenslegen.
Gjennomsnittsalderen blant de som velger å chatte med Dr. Hansen og de andre legene på nettet er 34 år.
– Mange bruker nok også siden fordi de oppfatter deler av helsesystemet som litt utilgjengelig. Det er lange ventetider, selv om de bare har enkle spørsmål. Her får de et raskt svar fra en lege, sier Hansen, som ukependler mellom jobb i Bergen og bosted i Stavanger.

Idé fra ukebladene
Da hun ble spurt om å jobbe for nettjenesten, som har eksistert siden mars, tente hun veldig på idéen. Selv om nettstedet ikke kan skrive ut resepter eller sykemeldinger, mener hun tjenesten har en gevinst for mange.
– Man kan få hjelp mens man sitter hjemme i stuen, man trenger ikke ta fri fra jobb eller skaffe barnevakt. Samtidig gir det legen delvis mulighet til å bestemme arbeidstid og hvor de skal jobbe fra, sier hun.
Hansen peker imidlertid på at grunnideen bak lege.no ikke er nytt.
– Å få svar på spørsmål man sender inn anonymt har i mangfoldige år vært et konsept i ukeblader, før det utviklet seg til nettsider. Lege.no viderefører dette. Det nye er at man får et svar umiddelbart, og man kan stille oppfølgingsspørsmål begge veier. Det gjør svaret mer presist, mener Dr. Hansen.
– Det er veldig moro å være med på banebrytende arbeid og videreføre spørsmål-svar-konseptet fra ukebladene.

– Erstatter ikke legetime
Hver konsultasjon er på rundt 20 minutter, og man kan også laste opp bilder som gjør det enklere for legen å gi råd.
– Vi stiller ingen sikre diagnoser over nett. De får god informasjon om de ulike alternativene og opplysninger om hvordan de kan gå videre for å avdekke årsaken til problemet deres. En del oppfordres til å ta kontakt med en lege for undersøkelse, sier hun.
– Som vanlig lege kan man se, snakke med og ta på pasienten. En nettjeneste vil aldri kunne erstatte et besøk hos fastlegen, men det er en nyttig tjeneste som kan supplere informasjonen man får fra legen og de tjenester som allerede eksisterer, sier hun.

– Retter opp i egendiagnoser

Mange stiller egne diagnoser basert på nettsøk. Daglig leder i lege.no tror tjenesten kan være en positiv motvekt.

– Nylig leste jeg en artikkel om at hele en av fire kvinner feil-diagnostiserer seg selv, basert på det de finner av informasjon på nettet. Dette er noen av tingene som viser at det er behov for en enkel og effektiv måte å komme i kontakt med leger på, sier Solveig Daae Kristiansen, daglig leder i lege.no
– Folk har ofte dårlig tid, og vil gjerne ikke gå til legen om det ikke er nødvendig. Da prøver de gjerne å finne alternativer for å finne svar, sier hun.
Etter den første uken i drift i mars måtte tjenesten ansette flere leger. De er nå inne i en ny ansettelsesprosess, og vil de vil være åtte stykker når denne er ferdig.
– I gjennomsnitt har vi rundt 50 besøk i uken, så du kan si at rundt ti personer bruker tjenesten vår hver dag, sier Kristiansen.
Blant legene som hittil jobber for lege.no, pendler en mellom  Stavanger og Bergen, mens resten bor i Oslo, Sverige og Hammerfest.

Torsdag 12. april inviterer Bergen filharmoniske orkester for 74. gang unge solister fra studie-steder i Norge, Sverige og Danmark til å spille med Norges eldste orkester. Ifølge juryen blir nivået stadig høyere blant de som prøvespiller for å delta på De Unges Konsert i Grieghallen. Solistene velges ut etter prøvespill i Göteborg, København, Oslo og Bergen.

Tom Kosmo inspireres av surrealisme, skyer og utstoppede dyr. Til høsten blir det utstilling i både Voss og Sandefjord.

Tom Kosmo

• Kommer fra: Fauske i Nordland
• Bor: Bergen
• Utdannelse: BA fra KHIB, samt Nordland kunst- og Filmskole
• Jobber med: Figurativ, surrealistisk grafikk og maleri.

– Hvorfor ble du boende her?
– Jeg ble boende i Bergen fordi jeg liker byen bedre enn Oslo som jeg bodde i før. Jeg har ingen videre tro på å jobbe med kunst i distriktene.
– Hva er det beste med miljøet og byen?
– Det beste med byen er naturnærheten, den joviale stemningen og utelivet. Kunstmiljøet er sammensveiset, uten veldig definerte grenser og preget av en kommersiell uskyld som jeg liker godt.
– Hva savner du i det bergenske kunstmiljøet?
– Jeg savner et ungt figurativt miljø tilsvarende det som finnes i Oslo og som etter hvert har blitt et internasjonalt fenomen. Jeg savner flere kunstnere som tør å definere seg ut av samtidskunstens dogmer og overvinne den tomheten og distansen til publikum som har preget kunstscenen i tiår.
– Hva inspirerer deg i ditt arbeid?
– Jeg er blant annet inspirert av rennesansen, barokken, surrealisme, symbolisme, pop-surrealisme og eldre illustrasjonskunst. Kunstnere som Sverre Malling, Christer Karlstad, Michael Borremans, samt bloggen til James Gurney er også viktig inspirasjon for meg. Fortiden, eksistensielle problemer, utstoppede dyr, ikke-utstoppede dyr, barken på gamle trær, skyer og kunstmaterialer inspirerer meg også.

VISP – produsentenhet for visuell kunst

• VISP har vært i drift siden juni 2010 og er et kompetansesenter og nettverksorganisasjon for profesjonelle innen det visuelle kunstfeltet i Hordaland; fra billedkunstnere til gallerister, fra kunsthåndverkere til kritikere.
• Visp tilbyr sine medlemmer veiledning, nettverk, kursing og kompetanse.
• Medlemskap er åpent for alle som jobber profesjonelt med kunst i Hordaland.
• VISP er støttet av Norsk kulturråd, Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune.

– Hvordan vil du beskrive verkene dine?
– Jeg kan delvis plassere verkene mine i en fløy av surrealismen som kaltes det oneiriske maleri, som betyr drømmemaleri. Dette var en reaksjonær strømning innen modernismen som forente akademisk teknikk med moderne psykologi og dens ideer om det underbeviste. Den amerikanske lowbrow-bevegelsen har også betydd mye for meg de siste årene. Arbeidene mine står i konstant dialog med forskjellige historiske epoker innen kunst og illustrasjon.
– Du jobber både med maleri og grafisk arbeid. Kan du si noe om forskjellen der?
– De grafiske arbeidene forholder seg mest til illustrasjonshistorie, mens maleriene forholder seg sterkest til klassisk kunst. Grunntaktikken er å bruke klassiske teknikker og estetikk, og så sammenstille dette med populærkulturelle referanser, personlige fetisjer og humor. Min praksis er i det hele tatt en anakronistisk affære, som sirkler rundt vår oppfatning av fortidens kunst, av samtiden og tid forøvrig. Jeg er opptatt av at tilskueren skal ha bestemte oppfatninger om hva han ser på. Da har jeg oppnådd kontakt og kan manipulere denne oppfatningen, i motsetning til verk som forsøker å definere seg ut av kunstbegrepet og ender i fremmedgjøring.
– Hva jobber du med for øyeblikket?
– For tiden blir det mest maleri. Jeg har fått over meg den entusiasmen man får når man føler at man etter års arbeid virkelig begynner å forstå noe av mediet.
– Hvilke planer og ambisjoner har du for tiden fremover?
– Jeg jobber halsbrekkende frem mot to separatutstillinger samtidig i august, i Voss- og Sandefjord kunstforening. Jeg håper det ikke skal gå ut over integriteten i hver utstilling. Jeg håper også at flere skal legge merke til min anakronistiske praksis utenfor Bergen, gjerne i utlandet.

Trygs røde og hvite livbøyer har reddet over tusen liv, men langfingrede studenter skaper hodebry for selskapet.

På kaier og naust, ved innsjøer, elver, vann og svømmehaller henger de gjenkjennelige livbøyene. Det er nå 60 år siden Baard Isdahl, reklamesjef i daværende Vesta Hygea, fikk ideen, da han skimtet Salhus husmorlags livbøye fra båten.
– Jubileet markeres med en storslått turné fra Oslo til Kirkenes, forteller Roald Stigum Olsen i Tryg.
Forrige uke var turneen var innom Bergen, med både havnesjefen og kommunen tilstede.

Livbøye på hybelen
Selv om mange bøyer blir passet godt på av sine faddere, er stjeling av livbøyer et stort problem.
– Respekten for livbøyene avtar jo lengere sørover i landet vi kommer, men også jo nærmere skjenkestedene livbøyene står. Erfaringsmessig er det natt til lørdag og natt til søndag at mange bøyer forsvinner. Blant de som stjeler vet vi blant annet at det er en del studenter som skryter av at de har en livbøye hengende hjemme på hybelen. De bør være klar over at dette er en kriminell handling, sier han.
Stigum Olsen håper turneen som de nå er igang med, kan være med på å vekke bevisstheten om hvor viktig det er at livbøyene får være i fred til det virkelig er behov for dem.
– Det er klart at det svekker beredskapen dersom bøyer forsvinner. Vi kan ikke annet enn å håpe at folk gjøre sitt beste og hjelper oss med å passe på livbøyeparken, sier han.
Stigum Olsen oppfordrer også faddere som ikke har mulighet til å ta ansvar for sin livbøye, om å melde fra at andre har overtatt fadderskapet.

Flest i Sogn og Fjordane
Ifølge Trygs egen oversikt, er det Sogn og Fjordane som har flest livbøyer i forhold til antall innbyggere. Her er det 20,5 livbøyer per tusen innbyggere. Hordaland og Nordland følger på andre- og tredjeplass med henholdsvis 14,26 og 14,23 livbøyer per tusen innbyggere. Det tilsvarer én bøye for hver 70. hordalending. Gjennomsnittet ligger på 6,9 for hele landet.
Også i våre naboland er det nå livbøyer.
– I Finland finnes det 400 livbøyer. I Danmark er naturen litt annerledes, så der er det ikke så mange. I Sverige er det en konkurrent som leverer ut livbøyer, men de fikk ideen opprinnelig fra oss, forteller Stigum Olsen.