Kildesortering av plast, matavfall og restavfall har foregått i store deler av Oslo siden 2009. Nylig fikk 18.000 nye husstander i Oslo tilbud om å kildesortere og neste år er hele hovedstaden med.

I Bergen står det ikke så bra til. I 2009 sa politikerne i Bergen nei til tømmeordningen som i de andre BIR-kommunene har ført til mindre restavfall og mer kildesortering. Heller ikke en ordning for matavfall eksisterer i Bergen.

At vi i dag bare sorterer ut 34 prosent av avfallet vi kaster er veldig beklagelig. Ifølge beregninger kan 70-80 prosent av avfallet vårt sorteres ut som plast, matavfall, glass, metall eller papir/papp. I Oslo har de et mål om at 50 prosent av avfallet skal sorteres innen 2014. Det bør også være et mål for Bergen.

På sorteringsfronten har dårlige ordninger mye av skylden for at gjennvinningsprosenten ikke er større. Men det er ikke bare mangel på sortering som skaper søppelbergene. Også nordmenns hang til å kaste mat som ser kjedelig ut eller akkurat er gått ut på dato skaper problemer. For ifølge nye undersøkelser kastes en fjerdedel av maten uten at emballasjen engang er åpnet.

Manglende engasjement for hva søppelberget fører til er kanskje noe av grunnen til at heftig matkasting og slapp sortering er så utbredt i Norge. Men faktum er at dette har store miljøkonsekvenser. Østfoldforskning har beregnet at utslippene av klimagasser fra produksjon av maten som kastes hvert år, tilsvarer utslipp fra 160 000 personbiler. I tillegg kunne det hver enkelt av oss kaster i løpet av året fylt hele ernæringsbehovet til et underernært menneske i ett år.

Mange tror at det er dagligvarekjedene som er de store synderne i vår nye «matkastingstrend», men faktisk kaster norske husholdninger fem ganger så mye mat som matbutikkene. Og det er derfor vi bør starte med oss selv og vårt eget kjøkken.

Det at vi i dag kaster dobbelt så mye mat som for 10 år siden, bør få varsellampen til å lyse for de fleste. I mange andre deler av livet tar nordmenn veloverveide valg og har gode vaner. Våre matkastingsuvaner ser imidlertid ut til å være styrt av intet mindre enn latskap.

Tenk over neste gang du er på vei til å kaste et rømmebeger fordi det har gått ut på dato. Åpne begeret og ta en liten test. Kanskje smaker det helt normalt?

Mari-Louise Uldbæk Stephan
redaksjonssjef

Tovelise Røkke-Olsen tar utgangspunkt i og lar seg inspirere av industriproduserte hverdagsgjenstander når hun utvikler sine arbeider. Hun er særlig kjent for sine arbeider med ulike bøtteformer. Utgangspunktet for denne formen er da også en helt ordinær plastbøtte. Utstillingen Beautybag er en fortsettelse av hennes arbeid med bøtteformen, bøtte med hank, en form og et format som gjennom forandringer og gjentakelser gir henne rom for interessante formmessige og estetiske problemstillinger. Hun liker utfordringen og spenningen i det å benytte et tema og en form som hun allerede har utforsket mye. Ved første øyekast kan objektene minne om søppel og kompost. Dette førsteinntrykket får sin kontrast i tittelen på utstillingen som henviser til kosmetikkindustri og skjønnhetshysteri. Kontrasten skaper et spenn som gir god grobunn for publikums egne tanker rundt objektene. Utstillingen hadde åpning 29. april og står frem til 30. mai i Galleri Format.

Talsperson for Miljøpartiet De Grønne i Bergen

Forsker Annegrete Bruvoll i Statistisk Sentralbyrå har de siste dagene fått mye oppmerksomhet rundt sitt utspill mot kildesortering av plast, men det er ingen grunn til å slutte å sortere plasten.

Bruvoll har gjennom årenes løp presentert en rekke utspill mot kildesortering, enten det er av papir, våtorganisk avfall eller som nå; plast. Argumentasjonen dreier seg hovedsakelig om at det i et kortsiktig økonomisk perspektiv er billigere å brenne avfallet enn å gjenvinne det, og Bruvoll kritiserer store investeringer i systemer for gjenbruk og gjenvinning. Jeg vil peke på at forbrenningsanlegg heller ikke er gratis: I Bergen er forbrenningsanlegget nylig utvidet til en kostnad på rundt 800 millioner kroner.
SSB-forsker Bruvoll setter plastsortering opp mot pauser i oljeutvinningen, og har beregnet at  den norske materialgjenvinningen av plastavfall i 2006 tilsvarer 3,5 timers oljeuttak. Det sier vel egentlig mest om hvor stor oljeutvinning Norge står for,  og Bruvoll har helt rett i at potensialet for kutt i klimautslippene er størst innen oljeutvinningen, men det er ikke noe argument mot kildesortering, bare et meget sterkt argument for å redusere oljeutvinningen. Blir Bruvolls oppfordring om å droppe plastsortering fulgt, øker derimot behovet for å ta opp olje.

Avfallsproblemene er en konsekvens av vårt samfunns vanvittige overforbruk. Det fornuftige er  å lage og eie færre produkter, og at de varene som produseres må være holdbare og mest mulig satt sammen av deler som kan brukes om igjen, resirkuleres eller gjenvinnes. Produsentene må pålegges ansvaret for at deres produkter kan repareres og gjenbrukes eller gjenvinnes. Det må innføres ordninger som sikrer at produkter framstilt av gjenvunne råvarer blir tatt i bruk. Her har det offentlige et spesielt ansvar med tanke på eget forbruk.
Engangsbestikk, beholdere, tallerkener og liknende fra spisesteder må pålegges avgift eller pant, og Miljøpartiet  De Grønne har tatt til ordet for forbud mot engangsemballasje som er miljøskadelig eller ikke naturlig nedbrytbar.

Miljøpartiet De Grønne avviser forbrenningsanlegg som løsning på avfallsproblemene. Det kan være vel og bra å forbrenne overflødig trevirke eller andre typer biobrensel, men det å brenne usortert restavfall innebærer både at materialressursene i avfallet ikke gjenvinnes, og at miljøfarlige stoffer går opp i røyk, mens det ligger store mengder slagg igjen. I et miljøperspektiv vil det åpenbart være riktig å sortere ut miljøgifter for særskilt behandling, å plukke ut metaller og andre materialer som kan gjenvinnes og å bruke de verdifulle ressursene i det våtorganiske avfallet.
Det er heller ikke  til å legge skjul på at kostbare investeringer i forbrenningsanlegg har en tendens til å legge føringer på avfallspolitikken i negativ retning, med mer forbrenning og mindre kildesortering.
Vi har høy materiell  levestandard i Norge, men forbruket er ikke bærekraftig. Skulle alle jordboere hatt et gjennomsnittlig norsk forbruk, hadde vi trengt ressursene fra 3,5 jordkloder. Vi legger dermed beslag på uforholdsmessig stor andel av de totale ressursene. Det er ikke særlig solidarisk, verken med tanke på mennesker i andre deler av verden eller fremtidige generasjoner.

Annegrete Bruvoll har rett i at dagens system for gjenvinning av plast ikke er perfekt, men løsningen ligger i å forbedre systemet samtidig som vi reduserer avfallsmengdene.  Kildesortering rettferdiggjør ikke overforbruk, så hovedfokus må være å redusere forbruket, blant annet ved strengere krav til kvalitet og garantiordninger, samt begrensninger på emballasje. Samtidig må vi øke gjenbruk og gjenvinning av ressursene vi tar ut for å redusere presset på gjenværende naturressurser. Plastsortering er et skritt i riktig retning.