Bipper-gründer, Silje Vallestad mener forskjeller i risikovilje og ordenssans kan være forklaringene til at menn slår seg lettere konkurs enn kvinner.

Konkurser

• Mens tre av ti ledere av enkeltpersonforetak er kvinner, er bare en av ti foretak som går konkurs, ledet av kvinner, viser statistikk fra SSB.
• Andelen av kvinner i tidlig fase av gründerskapet har i Norge falt fra 33 prosent i 2007 til 25 prosent i 2010, ifølge tall fra Global Entrepreneurship Monitor.

– Jeg tror kvinner i større grad tenker gjennom hva etableringen innebærer, før de starter opp. De har gjort en grundigere avveining enn menn som fra naturens side har en større risikovilje. Kvinner som tar steget har derfor forberedt seg godt, og de føler seg rimelig sikre på at dette skal gå, sier Bipper-gründer, Silje Vallestad.
Statistikk fra SSB viser at mens tre av ti ledere av enkeltpersonforetak er kvinner, er bare en av ti foretak som går konkurs, ledet av kvinner.
Vallestad mener at en tilleggsforklaring kan være at kvinner ofte er mer strukturerte på detaljene.
– Vi vil ha orden i sysakene. Prosjektledelse og fremdriftskontroll ledes også bedre av kvinner enn menn, forteller hun og legger til at den siste vurderingen kommer fra menn i nærmiljøet hennes.
– Om det stemmer for alle, vet jeg ikke, men det er hvert fall erfaringen i vår lille verden.

Bransjevalg kan avgjøre
Hun mener også at valg av bransje kan være en viktig forklaring til forskjeller.
– Kvinner og menn velger forskjellige bransjer. Det er også en overvekt av kvinner som satser på mindre foretak. Dette kan være med å forklare forskjeller på et samlet nivå, sier Vallestad, som i fjor ble kåret til årets kvinnelige gründer av Næringsdepartementet og Innovasjon Norge.

Risiko
Mens kvinner er seigere til å slå seg konkurs, er det blitt færre kvinner i forhold til mannlige gründere i tidlig fase enn før. Mens hver tredje gründer var kvinne i 2007, var kun hver fjerde gründer kvinne i 2010, viser tall fra Global Entrepreneurship Monitor.
– Hvorfor tror du andelen av kvinnelige gründere har sunket de siste årene?
– Jeg tror dette også har med at kvinner er mer risikoaverse enn menn. Vi har det sabla godt i Norge. Hvorfor da hive seg ut i stor risiko hvis man ikke må? Vi trenger ikke å lære å spinne. Typisk ser man jo vekst i antall gründere når det er dårligere tider. For lite risiko fordrer ikke til god grunderånd, nei. Man har det for bra.
– Hvordan er det med din holdning til risiko – har du selv tatt sjanser?
– Jeg har definitivt tatt sjanser. Jeg sa opp en godt betalt jobb og har investert mye egenkapital. Den gang var familien også helt i etableringsfasen med småbarn. Så mye sto på spill.
Men hun føler likevel at risikoen har vært håndterbar.
– Jeg kunne ganske raskt fått en alternativ jobb. I tillegg har min mann en sikker jobb. Spørsmålet er om jeg hadde turt å gjøre dette dersom situasjonen hadde vært en annen.
Hun mener den første tiden emosjonelt var den tøffeste.
– Da har man med lite kapital og har ansatte og investorer å tenke på. Man får heller ikke brukt tiden på det man skal, nemlig produktutvikling. Kapitalinnhenting er en heltidsjobb, konstaterer hun.

Spennende tider
Selskapet med rundt 15 ansatte i Norge og utenlands er fortsatt i en oppstartsfase, så omsetningen er ennå moderat. Men Vallestad har store forventninger til de neste månedene. Det personlige alarmsystemet, Bsafe ble lansert på USA-markedet i høst og de neste månedene vil vise om det blir gjennombrudd.
Til sommeren drar hun selv over til USA for å lede virksomheten der.
– USA har et langt større tilbud av risikokapital for den fasen vi er kommet i. Norge er gode på risikokapital til nystartede bedrifter, men altfor svake for bedrifter som er kommet et stykke videre slik som oss og som ikke er innenfor offshore eller maritimt. Derfor må vi ut.

– Det er ikke ok å gå konkurs

- Kvinner tenker mer på kreditorene og går fortere til banken enn menn.

– Vi ser at man klarer å få frem flere kvinnelige gründere og ledere, men ikke så mange som man ønsker. Forklaringen kan være at kvinner er mer risikoaverse enn menn. Det kan bety at man får færre gründere og toppledere, fordi dette er risikoutsatte stillinger. Men man får også færre misligholdte lån, forteller partner i PwC, Jon Haugervåg.
Det er bra for økonomisk vekst at det inntil en viss grad tas risiko, men misligholdte lån og konkurs innebærer at man har gjort en eller flere alvorlige feil, mener Haugervåg.



Stadig flere bergenske bedrifter kurser seg i kinesisk språk og kultur. Business Region Bergen mener behovet for portugisisk også er voksende.

BRIC

Brasil, Russland, India og Kina er verdens raskest voksende økonomier og går under betegnelsen BRIC-landene.

Brasil

Brasil er Norges klart viktigste handelspartner i Sør-Amerika.
Det er en betydelig tilstedeværelse av norske bedrifter i næringer som olje og diverse supplyvirksomhet, skipsfart, aluminium og trykkpapir.
Klippfisk er Norges tradisjonelt største enkeltprodukt, men i de senere år har leveranser av maskiner, deler og skipsutstyr blitt viktigere.

Kina

Kina er Norges største handelspartner i Asia, både på eksport og på importsiden, og Norges tredje viktigste handelspartner etter EU og Nord-Amerika.
Kilder: Utenriksdepartementet, Nærings- oghandelsdepartementet

Hordaland har en rekke virksomheter med sterke bånd til Kina. Men språkutfordringer og kulturforskjeller kan gjøre samarbeidet mellom bergensere og kinesere vanskelig. For andre gang arrangerer Bergen Næringsråd i samarbeid med Business Region Bergen et seks ukers kurs i kinesisk språk og kultur for personer fra næringslivet.

Etikk og nettverk
Administrerende direktør for Firda Seafood, Carl-Erik Arnesen, var med da kurset ble arrangert for første gang i høst.
– Vi har drevet med eksport av laks og ørret til Kina de siste 15 årene, og jeg har derfor reist til Kina flere ganger i året. Før jeg startet på kurset tenkte jeg egentlig at jeg visste mye om landet, men etter å ha deltatt på kurset innså jeg at det var mye jeg ikke hadde forstått, sier Arnesen.
Høflighet, normer og etikk, nettverksbygging, forhandling og kontrakter er temaene som blir undervist i på kurset, samt en innføring i enkle kinesiske fraser. Kurset ledes av Lei Wang Hodneland som har arbeidet i Norge over lengre tid og kjenner begge kulturer godt.
– Det er veldig lett å tråkke i salaten når man samarbeider med et land som er så annerledes enn Norge. Jeg mener at alle som jobber med Kina burde hatt et slikt kurs, sier direktøren.
Ifølge Tone Hartvedt i Business Region Bergen, har kurset så langt vært en suksess.
– Folk har sett at det er viktig å ha både språk- og kulturforståelse, sier hun.

Det er veldig lett å tråkke i salaten når man samarbeider med et land som er så annerledes enn Norge.

Carl-Erik Arnesen

Brasiliansk samarbeid
Men det er ikke bare kunnskap om Kina som er viktig for næringslivet i Bergen, også Brasil blir et stadig viktigere samarbeidsland for bergensregionen.
– Det er i dag mange bedrifter fra bergensregionen som har kontorer i Brasil eller handler med Brasil, blant andre Frank Mohn, DnB NOR, DOF og Aker Solutions. Det er derfor et stort behov for flere som kan portugisisk. Flere bedrifter er også i en fase der de vurderer å etablere bånd med Brasil, sier Hartvedt.
Folkeuniversitetet tilbyr i dag språkkurs i portugisisk, men BRB ønsker også at Universitetet i Bergen skal komme på banen.
– Vi har vært i kontakt med Universitetet i Bergen for å få opprettet slikt studium i portugisisk. Nå ligger det på UiB å ta dette videre, sier hun.

Les også:
Bergensjobb med russiske forbindelser

– Ser du tegn til krise for bedriften, må du handle, er det klare rådet fra Jon Haugervåg i PwC til bedriftenes økonomiansvarlige.

Norge har hittil ridd av stormen som har herjet europeiske økonomier og kan i stor grad takke oljeinntektene og at vi har lært av tidligere kriser. Men skulle det finansielle uværet nå Vestlandskysten, er partner, Jon Haugervåg i PwC i Bergen, klar på hva som må til.
– Du som er finansdirektør eller økonomiansvarlig må konsentrere deg om kredittsiden av balansen til selskapet og  fokusere på kommunikasjonen med alle kapitalleverandørene samt de finansielle prisene og betingelsene. Jobben er å sørge for at lånene og kredittlinjene beholdes til en fornuftig pris.
Haugervåg mener at nedgangstider får banker, leverandører og andre kapitalleverandører til å gjennomgå sine porteføljer.
– Kunder som ikke har tillit kan risikere krav om høyere priser, lavere kredittlinjer og krav om innebetaling av ny egenkapital. Dette kan medføre lavere investeringsevne, tapte aksjonærverdier og i verste fall true selskapet eksistens.
Haugervåg er mindre bekymret for bedrifter med lang fartstid.
– Selv om flere bransjer har vanskelige tider, ser vi få konkurser blant bedriftene på Vestlandet som har lange tradisjoner og godt forhold til sine långivere. Vi har dessverre også sett selskaper som ikke klarer å få nødvendig tillit hos sine långivere til å finansiere sine investeringer og drift, noen av disse har også gått konkurs.

Tillit er penger
– For å klare det, er tillit avgjørende og da må den finansielle rapporteringen som selskapet sender ut til offentlighet, kunder og leverandører, være konsistent og troverdig.
Slik rapportering kan være årsregnskap, budsjetter, prognoser, prospekter, pressemeldinger, investorinformasjon og ordrereservevurderinger og mye annet.
– God, tillitsfull informasjon gir god rating hos bankene og man kan få billigere og flere lån. Meglere kan gi bedre analyser av ditt selskap og derigjennom oppnår man også bedre aksjekurs, hvis man er børsnotert. Ratingselskapene gir bedre rating og leverandørkreditter blir større og billigere.
Haugervåg mener dette er såpass viktig for selskapet at hele toppledelsen bør være opptatt av dette, ikke bare den som har ansvar for finansene.
PwC-partneren understreker også betydningen av god kvalitet på revisortjenestene og at man tar rapporteringspliktene på alvor.
– Ikke minst er det viktig å levere regnskap og rapporter i tide. Det blir ikke bedre av å vente og gå over fristen.

- Unngå tung jobb i banken
Haugervåg mener også at det er viktig å unngå overraskelser for samarbeidspartnerne.
– Ser du at selskapet ditt styrer mot en utfordring, så gi dem informasjon før utfordringen har kulminert. Gå til banken og dine finansielle samarbeidspartnere i tide. Når man er informert, så aksepterer man lettere dårlig informasjon.
Han mener i tillegg at alle i bedriften som kommuniserer med omverden må være samsnakket når de omtaler utfordringen. De må fortelle samme historie, poengterer han.
– Vi har sett eksempler på selskaper som holder igjen dårlige regnskaper, informasjon om tapte kontrakter og overskridelser på prosjekter i håp om at ting skal snu.  Det gjør det dessverre sjelden og disse får en tung jobb i banken.  Også saksbehandlere skal forklare internt i banken hvorfor negative hendelser kommer overraskende og sent. Bedrifter som holder kortene skjult, er følgelig ikke populære.

– Jobb med historien
Det er også avgjørende at det jobbes godt med selve historien.
– Bruk tid på å jobbe med den. Ikke overlat det til revisor å kommunisere den finansielle historien til selskapet.
Oppsummert mener Haugervåg at følgende stikkord gir tillit og dermed best mulige finansielle betingelser på sikt:
Ærlighet, åpenhet, konsistens og forutsigbarhet.

Derfor har vi en krise i Europa

– Vi forbrukte i vest og sparte i øst. Det har vært et lånefinansiert forbruk over lang tid, en undervurdert risiko.

Kommunikasjon og tillit er ikke bare et avgjørende innsatsområde for bedrifter, men også for nasjoner, fortalte Haugervåg i Bergen Næringsråd før jul.
- Krisen i eurosonen har lært oss at det er en grense for hvor mye gjeld et land kan ha. Dette er for så vidt ingen overraskelse og dette er også en parallell til gjeldskrisen vi hadde blant annet i Sør-Amerika på åttitallet med tap for vestlige banker.
Problemene i Europa begynte da mange land i eurosonen og i omkringliggende land måtte trå til for å redde et stort antall banker og finansinstitusjoner fra å gå over ende, direkte og gjennom motkonjunkturtiltak.
– Så fikk vi en statsgjeldkrise, som medførte at statene selv fikk problemer med å betjene lånene sine.
Men ikke i alle verdensdeler har mentaliteten vært den samme.

– Undervurdert risiko
– Vi forbrukte i vest og sparte i øst. Europa har hatt et lånefinansiert forbruk over lang tid. Dette har vært en undervurdert risiko.
Problemet er at banker og institusjoner i vest har vært med å finansiere land, ved å gi store obligasjonslån til disse statene. Når statene på et tidspunkt ikke klarer å håndtere lånene, står disse bankene selv i fare for å gå konkurs.
– Derfor kan man ikke la stater gå konkurs, for da går bankene også konkurs, og vi får en krise i realøkonomien.
– Den gamle sannheten om at sparing i statsobligasjoner er uten risiko, gjelder derfor ikke lenger, forteller Haugervåg.

Martine Hansen-Tangen

Etter jeg flyttet ut hjemmefra og begynte å betale regningene mine selv, har jeg tenkt mye på det å bli voksen. Før fungerte det som en gulrot. Alt skulle bli bedre når jeg ble gammel nok til å ta egne avgjørelser. Jeg skulle spise hva jeg ville til middag, legge meg når jeg ønsket  og kjøpe alt jeg hadde lyst på. Så feil kan man ta.
Det å bli «voksen», har stort sett betydd dårlig økonomi, lite søvn og enkel mat. Det mest skremmende er alle forventnigene. Jeg skal som 22-åring plutselig ta veloverveide avgjørelser, og ikke mist ta ansvar for de valgene jeg gjør. Det får meg til å lengte tilbake til tiden uten bekymringer. Jeg skulle ønske jeg på det tidspunktet satt mer pris på alt som ble gjort for meg. At jeg tillot meg å nyte de enkle barndomsårene, og ikke konstant lengtet etter det å bli eldre. For innerst inne er jeg det samme barnet som jeg var for ti år siden. Forskjellen er bare at nå henger alle voksenlivets problemer over meg som en altfor stor genser.

Mari Louise Uldbæk Stephan

Ubetalte regninger og inkassokrav er ingen hyggelig affære. Men når personer under 25 år lar gjelden fra forbrukslån vokse, er det ekstra illevarslende. I forrige uke var unge voksnes betalingsproblemer temaet for en konferanse i regi av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartemenet.

Nye tall viser at inkassosakene blant unge voksne har økt betydelig over de siste fem årene. I dag er 25 prosent av betalingsanmerkingene i hendene på personer under 25 år. Under konferansen la direktør i Forbrukerrådet, Randi Flesland, frem en undersøkelse som viste at 31 av 33 unge voksne verken forstår innholdet eller konsekvensene av brevene inkassoselskapene sender ut når betaling uteblir.

Dette er uten tvil en negativ utvikling. Men hva skyldes dette? Hvorfor bruker så mange penger de ikke har?

Forbrukerrådet mener myndighetene må ta kontroll og beskytte unge voksne mot uforsvarlig utlånspraksis og kreditt. De foreslår blant annet at man bør innføre et gjeldsregister.

Spørsmålet om gjeldsregister har vært oppe tidligere, men har ikke ført til konkrete endringer. Datatilsynet frarådet nylig innføringen av et slikt register. De påpekte at et slikt register vil hjelpe svært få, men at det vil være en personvernulempe for de fleste som registreres. At det vil være nærmest umulig å innhente og oppbevare en komplett oversikt over denne informasjonen, tyder også på at et slikt gjeldsregister neppe er løsningen for å få bukt med den økende iveren etter forbrukslån blant unge voksne.

Skal man bedre unge voksnes økonomi, må man starte i en helt annen ende, nemlig i oppveksten. For når noen tenker at det sikkert går greit å ta opp et lån med en effektiv rente på 24,6 prosent, er det noe som har gått galt. Spesielt dersom pengene brukes til merkeklær, ferieturer, ny flatskjerm eller andre ting som man strengt tatt ikke behøver.

For det er ikke bare 20-åringers forbruksgjeld som er urovekkende. Manglende opplæring om pengebruk både hjemme og på skolen er mye av problemet. I en undersøkelse blant 510 foreldre med barn i 9. klasse svarte 48 prosent at de sjelden eller aldri forsøker å begrense barnas forbruk. Undersøkelsen viste også at så mange som 82 prosent av foreldrene sjelden eller aldri oppfordret barna til å følge med på eget forbruk.

Heller ikke i skolen er det mye fokus på privatøkonomi, men her finnes det heldigvis unntak. Gjennom et prøveprosjekt på Mangelrud videregående skole i Oslo har elevene lært om uttrykk som kreditor, debitor, hovedkrav og renter. Prosjektet lærte også elevene om konsekvensene av mislighold av gjeld, betalingsanmerkninger og tvangsinndrivelse.  Dette er viktig kunnskap om voksenlivet og bør uten tvil bli pensum ved alle landets skoler.

Forbrukerrådets kritikk mot kredittselskapene er absolutt berettiget. For å hindre at så mange havner i økonomisk uføre bør kreditorene dempe sin hissige markedsføring og bedre sin informasjon om hva produktene faktisk innebærer.

Dersom man bare bekymrer seg for at bankene kaster kredittkort etter de unge, risikerer man å få en generasjon av unge uten økonomisk sans. Kunnskap om økonomistyring bør komme fra både skolen og foreldrene. Gjør man det, kan man kanskje unngå at hundrevis av menn og kvinner havner i luksusfellen.

Hadde det ikke vært for et nattskift på smelteverket i Bremanger i 1995, ville Jan Erik Kjerpeseth neppe vært viseadministrende direktør i Sparebanken Vest i dag.

NÆRINGSLIVSPROFILEN
– Jeg pleier å si at jeg er en enkel mann fra en liten bygd, sier Jan Erik Kjerpseth
Men merittlisten til den enkle mannen fra bygda Svelgen på grensen mellom Sunnfjord og Nordfjord, er lang. Siden 2002 har han vært en del av ledelsen i Sparbanken Vest-konsernet, der han begynte da han var 28 år. Han var markedsdirektør da banken gikk ut av Sparebank1-gruppen, og ledet omprofileringen av egen, selvstendig merkevare. I 2006 ble han oppgradert til viseadministrerende direktør etter Monica Salthella.
Kollega og direktør for kommunikasjon og samfunnsansvar, Siren Sundland beskriver     Kjerpeseth slik: –Jan Erik er en hardtarbeidende, ambisiøs kar fra Svelgen som aldri er redd for å ta i et tak. Han er definitivt den mest utålmodige mannen jeg har møtt. Dette er mannen som ikke bare saler og rir samme dag: han saler, rir og oppgraderer stallen når han først er i gang.

Jeg måtte jobbe for å få autoritet, og ble ikke hjulpet av min unge alder.

– Hva bestemte karrierevalget for deg?
– Det er et godt spørsmål, jeg visste tidlig at jeg ville drive med økonomi og finans. En lærer på gymnaset gjorde sosialøkonomi spennende, og de analytiske fagene har falt lett for meg. Siden var det litt tilfeldig at det ble hovedvekt på markedsføring og merkevarebygging i Oslo på daværende Norges Markedsføringshøyskole. Valget var ikke så bevisst den gang, men jeg tenkte at merkevarebygging var fremtiden.

– Det kom vel godt med senere som markedsdirektør?
– Ja, det var veldig krevende år da vi skulle skape et regionalt omdømme og styrke profilen til Sparebanken Vest som til da hadde inngått i nasjonale Sparebank1-gruppen. Vi måtte finne tilbake til nerven i vestlandsforankringen til banken. Samtdiig tok jeg en master ved NHH, og fikk virkelig anvendt teori i praksis. På samme tid startet vi også vår sponsorvirksomhet fordi vi trengte å erstatte tv-mediet med en annen kommunikasjonsflate.
– Du startet i Sparebanken Sogn og Fjordane allerede i 1995. Hvordan var veien dit?
– Det er en artig historie. Mens jeg gikk på Norges Markedshøyskole jobbet jeg nattskift på smelteverket Elkem i Bremanger hver sommer. En natt så jeg en annonse i Firdaposten hvor Sparebanken Sogn og Fjordane søkte markedssjef. Jeg var 24 år og ikke en gang ferdig med skolen. Likevel søkte jeg. Den høsten dro jeg til London for å studere videre. Banken ringte meg, og på vei hjem en gang den høsten tok jeg nattbuss fra Oslo til Førde for å troppe opp på intervju. De tilbød meg stillingen. Det ble tre år med en utrolig bratt læringskurve. Det hadde vært ansettelsesstopp, og de fleste av dem jeg skulle lede, var mellom ti og tredve år eldre enn meg. Tre av dem hadde søkt stillingen selv. Jeg måtte jobbe for å få autoritet, og ble ikke hjulpet av min unge alder. Årene i Førde lærte meg nok litt om stayerevne.

Det er små nyanser som bestemmer hvor man kommer i livet.

Hvordan var overgangen fra Førde til Bergen?
– Det var litt den samme storyen om igjen. Hardt arbeid for å oppnå innflytelse. Igjen var jeg forholdsvis ung og uerfaren. Men da hadde jeg gjort det en gang før, og var mye tryggere. Jeg har lært å sette pris på nyutdannedes naivitet. Pågangsmot og en posjon naivitet er en god kombinasjon for å få ting til. Mange prosesser er ofte mer krevende enn det ser ut til. Jeg ble en del av ledelsen i 2002, og i løpet av den tiden jeg har vært der har det vært endel krevende utredninger, krevende lederskifter i banken og oppstart av nye foretak. Men det har også vært fantastisk gøy og organisasjonen er preget av fantastisk flinke folk.

– Fortell. Hva er det som er så gøy med bank?
– Bank er en viktig samfunnsinstitusjon, og på mange måter et nav i samfunnet. Det er en spennende næring i stor endring, og som var en av de aller første ute til å ta i bruk internett. Det er en stor utfordring å drive med differensierte merkevarer. Et innskudd er jo et innskudd. Et lån er et lån.
– Blir dette veldig kjedelig, lurer Kjerpeseth.

Jeg har lært å sette pris på nyutdannedes naivitet.

– Neida. Fortsett. Hva blir utfordringene til Sparebanken Vest fremover?
– De regulatoriske endringene etter finanskrisen gir en rekke utfordringer. Det blir det å lykkes med økt lønnsomhet og ha en moderat kostnadsutvikling i et marked hvor det er sterk konkurranse. Videre står vi ovenfor svært spennende endring i kundeadferd og økt kjøp av finansielle tjenester på nett.

– Hva tenker du er din banks force?
– Fordelen er at vi er 190 år, og det ligger mye i det i et marked med tjenester som er svært like. Dessuten gjør det en forskjell å ha et så sterkt geografisk distribusjonsapparat. Det at vi er delvis samfunnseid, og delvis privat, gjør også at vi kan gi igjen deler av overskuddet til regionen. Det er bankens strategi og veldig viktig verdimessig for meg.

– Du er også nestleder i Bergen Næringsråd. Hva tenker du er utfordringene til det bergenske næringsliv?
– For å ikke være en filialby, og for å få kompetente mennesker til å jobbe her, må vi arbeide for å sikre at flest mulig større selskaper har sitt hovedsete i Bergen. Det er viktig å beholde TV2, Bergens Tidende og få realisert mediehuset som det snakkes om, dessuten å oppgradere samferdsel og infrastruktur. Regionalt eierskap kommer til å bli enda mer viktig enn det er i dag. Eierskapsmeldingen til Bergen komune burde skapt enda større engasjement enn den gjorde. Vi trenger å styrke de finansielle og kompetanse-messige musklene, og da trenger vi å beholde bedrifter som Rieber & Søn, GC Rieber, BKK også videre.

– Hva tenker du er grunnen til at du har nådd så langt før fylte førti?
– Det burde egentlig andre svare på. At jeg blir karakterisert som utålmodig, strukturert og pedagogisk kan kanskje være medvirkende årsaker. Samtidig holder jeg fast, og gir aldri slipp på målet. Så jeg er nok seig.

– Er det ikke nettopp det man kaller sunnfjordinger i hjemfylket ditt – «seigmenn»? Men det betyr vel at de er treige?
– Jo, men jeg kommer fra grensen mot Nordfjord, og der er de nok mer direkte og ærlige. Jeg hadde en far som sa «følg jorda», han har lært meg å være ærlig og direkte. Jeg er ikke den som snakker om folk, heller til folk. Den direkte kulturen fra Sogn og Fjordane har jeg nok med meg inn i jobbben.

– Hvordan går det forresten å kombinere topplederjobb med småbarnsliv?
Det er jævlig krevende. Dagene varer ofte i ti timer. Jeg verner helgene, og forsøker å være 100 prosent tilstede når jeg først er hjemme, men det er ikke alltid like lett. Det er en krevende balansegang, og noe av grunnen til at vi er ferdig med å bo i enebolig. Jeg er veldig opptatt av ungene mine, og prøver å reise ganske lite selv om det hører til stillingens karakter. Det har ikke manglet på muligheter til å flytte til Oslo, men jeg setter pris på muligheten for fjell og friluft her.

– Det ryktes også at du er en ivrig kinogjenger som har sett Kung Fu Panda tre ganger?
– Ja, jeg har en sønn på 3, 5 år som er veldig glad i film. Jeg liker også å sykle med barna. Da er målet ofte kino og softis etterpå.

– Til sist. Hva har vært viktige milepæler i karrieren din?
Da jeg kom inn i toppledelsen i 2002. Og da Stein Klakkegg ville satse på meg i 2006. Ellers kunne jeg nok fort funnet på noe annet. Også søknaden på nattskiftet i 1995 ble toneangivende. Det er små nyanser som bestemmer hvor man kommer i livet.

Gruppeleiar for SV, leiar for Komite for Helse og Sosial i bystyret

Bergen Bolig og Byfornyelse, BBB, har på mystisk vis vorte ei mjølkeku for bybudsjett som Høgre, FrP og KrF ikkje får til å gå opp.  Det er eit mysterium at sjølv om kommunal bustadmasse skrik etter oppgradering og vedlikehald, tek byrådet og byrådspartia ut reine utbyte frå  BBB. Dei fire neste åra skal bykassen ta ut 152 millionar frå kommunen sitt eige bustadselskap – og då  er ikkje eingong alle kommunale utleigebustader isolerte! Vedlikehaldsetterslepet er på mest 300 millionar kroner.

Går vi til Oslo, ser vi det same, berre endå meir grelt. Trass i vedlikehaldsetterslep på 1,4 milliardar kroner, har Oslo kommune, ifylgje Vårt Land, henta ut 1,1 milliardar i utbyte frå bustadselskapet Oslo Bygg frå 2004 til 2011. Frå 2012 til 2014 planlegg kommunen å ta ut 646,5 millionar. Til Vårt land nyleg sa adm. dir. i Boligbygg Oslo KF, Jon Carlsen, at dei aukande krava til utbyte skaper problem for vedlikehaldsarbeidet: «Konsekvensen vert at vi får lite eller ingen midlar att til vedlikehald, og etterslepet vil då vekse. Uføresette hendingar, som lekkasjar, må prioriterast, medan planlagt vedlikehald og istandsetting av bustader for ny utleige må vente,» seier han.

For meg ser dette ut til å vera sjølve oppskrifta på forslumming. Vi kan gjerne, tverrpolitisk, snakka fint om at vi ikkje vil ha sosial bustadslum, men det hjelper ikkje det spøtt om pengane vert tekne frå vedlikehald og rehabilitering. For 2012 la Bergen SV innatt i vårt budsjett dei 18 mill som byrådet hadde teke frå BBB til utbyte.  Pengane finst, også i kommunale budsjett, det handlar om kva fordeling og omfordeling ein vil ha – og prioriterer.

Den raud-grøne regjeringa har auka – og utvida – den statlege bustøtta monaleg.  Det hjelper lite om kommunane både set opp husleiga og tappar bustadselskapet i ettertid for utbyte. I praksis verkar dette som rein spekulasjon med midlar som er meinte å koma dei til gode som ikkje sjølve kan skaffa seg eigen bustad. Ein forfallen bustadmasse er det nødvendige resultat. Og meldinga til kommunens leigetakarar er klar: de er ikkje verdige gode bustader, og de er ikkje verdige at bustadene dykkar vert tekne vare på. Når kommunen let bustadene forfalla, vil det dessutan demotivera bebuarane til å ta vare på husvere, hus og utemiljø. Kommunen, framfor alle, må gå føre som ein god huseigar, ein som inspirerer til å ta vare på bumiljøet både inne og ute.  Det gjer korkje Oslo eller Bergens noverande styre. I Oslo er det så gale at  hadde kommunen brukt utbytet til å byggja fleire kommunale bustader, ville dei ha avskaffa bustadmangelen i Oslo på fem år, seier Heikki Holmås, leiaren i komunalkomiteen på Stortinget.

Ved ikkje å prioritera kommunal bustadbygging, er Oslo og Bergen kommunar i realiteten med på å halda oppe dei høge utleigeprisane og pressa utleigemarknaden endå meir. Dei tapande er alle dei som ikkje har økonomi til å koma seg inn på eigar-marknaden. Det er så klassisk Høgrepolitikk at ein kunne grina. Og det er å spekulera i statlege tilskot og avmakt hjå dei bustadlause som er prisgjevne den kommunale bustadpolitikken. Hushaiar, kallar vi slikt.

Stadig flere bedrifter unnlater å betale ut overtidsgodtgjørelse ved å utnytte unntak i arbeidsmiljøloven. Naive nyutdannede risikerer å gå på en solid økonomisk smell, advarer leder for Econa.

«Særlig Uavhengige» Stillinger

• Arbeidstakere med en «særlig uavhengig stilling» kan i dag unntas fra arbeidstidsbestemmelsene. Dette innebærer at de ikke har krav på overtidsgodtgjørelse.
• Vanlig innenfor bransjer med mye prosjektarbeid og variasjon i arbeidsmengde, for eksempel controllere, advokatfullmektige og konsulenter.

På Karrieredagen ved Norges Handelshøyskole (NHH) summer det i lyden av 80 bedrifter som gjør sitt beste for å rekruttere studenter med spennende arbeidsoppgaver, gode lønnsvilkår og kanelboller på bordet. Silje Holm (24) er midt i målgruppen som femteårsstudent ved Norges Handelshøyskole. Hun bruker dagen til å snakke med potensielle arbeidsgivere.
– Forhold knyttet til overtid og lønn er viktig, men det er ikke det jeg tenker mest på. Jeg er først og fremst stresset med å få meg en jobb, sier Holm.
Som mange av sine medstudenter ønsker hun seg til konsulentbransjen. En arbeidshverdag med lange dager og lav effektiv timelønn kan vente henne, dersom hun er uforsiktig, advarer leder for interesseorganisasjonen for økonomer, Econa, Tom Bolstad. De opplever for tiden et rush av henvendelser fra medlemmer som har undertegnet kontrakter der de frasier seg retten til overtidsgodtgjørelse, selv om de under arbeidsmiljøloven har krav på det.
– Studenter som er nye på arbeidsmarkedet reagerer ikke når de blir presentert disse type kontrakter, forteller Bolstad.

Det skal ikke så mange overtidstimer uten betaling uten at man hadde tapt solide beløp som kunne kommet godt med i den enkeltes privatøkonomi.
Tom Bolstad, Econa

Solide tap
Ved å takke ja til en stilling som er definert som «særlig uavhengig» blir en som arbeidstaker unntatt fra overtidsbestemmelsene, og har dermed ikke krav til overtid.  Det kan ha mye å si for lommeboken til unge i etableringsfasen.
– Det skal ikke så mange overtidstimer uten betaling uten at man hadde tapt solide beløp som kunne kommet godt med i den enkeltes privatøkonomi, sier Bolstad.
Bolstad tror at det store flertallet av arbeidsgiverne som benytter seg av unntaket gjør det for at deres ansatte skal ha større fleksibilitet til og selv kunne avgjøre arbeidsmengde i perioder der det er stor pågang og høyt arbeidspress.
– Men det finnes også de som helt bevisst ønsker at ansatte skal undertegne slike typer kontrakter kun for å slippe å måtte betale ut overtid. Bestemmelsen er egentlig ment for ledere og de med ansvar for større prosjekter. Det må være en realitet i dette, sier han.

- Villig til å ofre litt
Harald Hornes Øyen (25) kom fersk fra skolebenken på NHH til jobben som junioranalytiker ved Meglerhuset First Securities for ni måneder siden. I dag er han tilbake ved NHH for å rekruttere studenter til en bransje der lange arbeidsdager og ingen overtidsbetaling er standarden.
– Vi får mange spørsmål om arbeidsmengde, men det er ingen som spør om dette med overtidsbetaling. Jeg har ikke inntrykk av at det er det som er avgjørende for studenter som går ut av NHH når de skal velge fremtidig arbeidsgiver, sier Øyen.
Han synes det er uproblematisk at han selv ikke får utbetalt overtidsgodtgjørelse.
– Har man overtidsbetaling kan det i større grad bli arbeidsgiveren som avgjør arbeidstiden din.  Som nyutdannet er du opptatt av å bli god på det du driver med, og da kan man selv velge å ofre litt i perioder i livet, sier Øyen.

– Vit hva du går til

Leder for Karrieresenteret i Bergen advarer studenter mot å blankt takke ja til drømmejobben uten å ha satt seg tilstrekkelig inn i vilkårene i arbeidskontrakten.

– Man rammes nesten av forelskelsens rus når man får tilbud om sin første jobb og ser ikke helt klart. Når man har fått tilbud om jobb er det viktig å stikke fingeren i jorden og spørre seg selv: er jeg kjent med betingelsene for denne stillingen, spør Rønnaug Tveit leder ved Karrieresenteret i Bergen.

Ved Karrieresenteret er de vant med å veilede studenter som er usikre på hvordan de skal forholde seg til arbeidsgiver gjennom søknadsprosess og intervju til første jobb etter studietiden. Tveit har forståelse for at studenter synes det er ubehagelig å ta opp temaer som lønn og overtidsbetaling med sin fremtidige arbeidsgiver.

– Samtidig må man skal sørge for at man vet hva en går til og hva kontrakten innebærer. Dersom det er forventet at man skal jobbe mye overtid og ikke få overtidsbetaling, skal man være klar over det, sier hun.

Innen andregangsintervjuet er det naturlig at lønnsnivå er et tema, mener Tveit. Likevel oppfordrer hun jobbsøkere med å vente til de har fått tilbud om jobben til å diskutere overtidsvilkår.

– Å gå inn i detaljer rundt overtidslønn, ferier og lignende under søknads- og intervjuprosessen er ikke noe jeg vil anbefale, sier hun.

Silje Stavrum Norevik - silje@byavisen.net

«Oh, I hate how I love Ikea», står det å lese på world wide web.
Ikea med sine 3,7 millioner årlige solgte kjøttboller i kjøpesenterstaden Åsane.
Ikea med sine Billy-bokhyller som flatpakkes og monteres i 45 kvadratmeters leiligheten du kjøper i suburbia mens du leser fransk filosofi og drikker rødvin til moren din ringer og er bekymret for leveren din.
Ikea hvor du ser et par i ruiner over en sofa, hun vil ha en irrgrønn, han sverger til en tv-komfortabel løsning. Og akkurat da gir du dem fire måneder til, før de må kverulere over hvem som skal ta med seg kompromisset, den gulpegrå sofaen, til en toroms i Fyllingsdalen.
Ikea, med dine tapte drømmer over leiligheten du aldri fikk med plass til et høyglanset rødt kjøkken med egen øy. I stedet svetter du over en datamaskin for å designe en billig løsning til et seks kvadratmeters kjøkkenkott.
Ikea som får dine standhaftige foreldre til å krangle over melkeglass. Fordi de er lavere enn de som har vært standard i 20 år, og fordi din fars tilværelse synes å være tuftet på muligheten for å drikke nøyaktig 20 cl melk hver morgen.
Ikea, bli hos meg, og gå fra meg, og frels meg fra meg selv.

Ole Tom Kolstad - ole@byavisen.net

Nordmenn elsker å være best. Nå har vi klart det på nok et område. Vi er verdens sykeste folk.

Flere medier kunne i forrige uke fortelle at 30 prosent av befolkningen mottar trygdeytelser. Det vil si hele 1,5 millioner nordmenn.

Antall barn og unge i Norge er 1,4 millioner. Den yrkesaktive delen av befolkningen består av 2,1 millioner nordmenn. Dermed er det nå 42 prosent av befolkningen som forsørger seg selv og de resterende 58 prosent barn, unge, pensjonister og trygdede.

I 1995 kom omslaget fra underskudd og nedbetaling av statsgjeld til overskudd på det norske statsbudsjettet. I tiden etter har vi i rakettfart inntatt verdenstoppen i offentlig finansiert velferd.

Fra 1996 til 2010 har statens utgifter til sykdom og uførhet økt med 55 prosent. Målt i andel av statens samlede utgifter. Vel ønsker flertallet i befolkningen en god velferdsstat. Og levealderen øker. Men femtifem prosent?

Er vi virkelig tretti, førti eller femti prosent sykere nå enn før? Tenk etter. Er du og din bekjentskapskrets mye sykere enn før? Eller har vi altfor gode velferdsordninger?

Sykelønnsordningen i Norge er svært sjenerøs. Vi får full utbetaling uansett om vi er på jobb eller er syk. Er det utenkelig at noen utnytter dette systemet? Vi vet vel strengt tatt ikke. For det føres ingen kontroll. Det er det ingen ansvarlige som tør å ta tak i. Så det vi har er statlig naivitet og snillisme.

Økonomiprofessor ved Universitetet i Bergen, Kjell Vaage, uttaler til Bergens Tidende at ingen andre land i verden har det slik. Er det da mulig at vi har innført en altfor god ordning?

Med snart en tredel av befolkningen på trygd faller en stadig større del av byrden på de gjenværende yrkesaktive. Den utviklingen fortsetter med forventet økning i levealder. De neste femti år vil andelen alderspensjonister dobles. Sett i forhold til personer i yrkesaktiv alder.

Når andelen alderspensjonister øker, har vi da råd til å fortsette å finansiere en altfor god sykelønnsordning? Hva skjer hvis vi gjør det? Hva gjør det med den norske konkurransekraften? Blir det lettere eller vanskeligere å drive næringsvirksomhet i Norge?

Av viktige økonomiske nøkkeltall har andel arbeidsløse fått ufortjent stor oppmerksomhet. For å utfylle bildet bedre bør politikerne og mediene legge like stor vekt på å få frem sysselsettingsandelen.

Slik det ser ut nå er sysselsettingsandelen nemlig på vei nedover fra dagens allerede lave førtito prosent. Det er urovekkende.

Ansvarlig redaktør
Ole Tom Kolstad

Den bergenske høsten byr på økt energiforbruk, noe som tærer på både økonomien og miljøet. Men det finnes enkle grep man kan ta for å minske strømbruken.

Tiltak for å spare energi

Enkle tiltak:

• Slå av lyset og skru ned temperaturen når du forlater et rom.
• Sørg for at oppvaskmaskinen er full før den brukes.
• Bruk økoprogram på både oppvaskmaskin og vaskemaskin.
• Om sommeren kan man la være å bruke tørketrommel og heller henge opp klærne ute.
• Ta på en genser i stedet for å skru opp temperaturen.

Små investeringer:

• Tetningslister for å unngå trekk i vinduer.
• Kjøp energisparende lyspærer.
• Se etter beste energimerke når man kjøper hvitevarer.
• Skjøteledninger som har bryter som gjør at man enkelt kan slå av strøm på TV og lignende..
• Ovner som automatisk senker temperaturen når rommet ikke er i bruk.
• Rulle ut ekstra isolasjon på kalde rom som loft og kjeller.

Investeringer som del av oppussing:

• Sentralt styringssystem for varmeforbruket.
• Varmepumpe, enten luft/vann eller vann/vann.
• Skumisolasjon i vegger.
• Hvitevarer med beste energimerke.

Kilde: Guro Nereng, energieffektiviseringsrådgiver i Bellona

– Det skal ikke nødvendigvis så mye til for å redusere energibruken for privatpersoner kraftig, mener Guro Nereng i Bellona.
Hun er fagrådgiver for energi-effektivisering i miljøstiftelsen, som samarbeider med Bergen kommune, Siemens og Bergen Næringsråd i prosjektet Bergen SmartCity. Dette har som mål å bidra til at Bergen blir en smartere by når det gjelder energibruk. Nereng kan fortelle at noen relativt enkle tiltak kan føre til at strømregningen minsker med så mye som 30 prosent.
-Jeg deler dette inn i tre forskjellige tiltaksgrupper som omhandler henholdsvis atferdsendring, små investeringer og større investeringer. Dette går fra enkle ting som å skru av lyset når man ikke bruker et rom til mer komplekse handlinger som å isolere veggene.
Nereng får støtte av Sondre Båtstrand, nyvalgt bystyremedlem fra Miljøpartiet De Grønne. Han mener også at det finnes mange enkle grep husholdninger kan ta for å minske energibruken.
– En så liten ting som å la være å helle ut restene når man har kokt opp vann, og dermed få litt ekstra varme gjennom dette, er noe som folk kan tenke litt mer på. Jeg vil også anbefale alle å vurdere å gå over til LED-lyspærer, disse er bedre enn sparepærer og inneholder ikke giftstoffer. I tillegg bør man vurdere veggisolering og varmepumpe. Dette medfører litt større utgifter, men de vil utvilsomt lønne seg i det lange løp, sier Båtstrand.

Smarte Bergen
I januar kom Bergen SmartCity med en energieffektiviseringsrapport for Bergen som tok for seg hvor mye energi som kan frigjøres i Bergen ved bruk av kjente metoder, teknologi og løsninger. Her kunne man lese at Bergen har potensiale til å kutte det stasjonære energiforbruket med hele 29 prosent. Guro Nereng forteller at målet med dette samarbeidet er å vise potensialet for energireduksjon, vise at det er mulig å gjennomføre og motivere folk til å engasjere seg.
– Man kan for eksempel  lage en energiplan tilpasset ditt bygg på nettsiden, hvor man får tips og råd til hva man kan gjøre. En slik tiltaksliste til hver bolig vil vise folk hvor enkelt det er å kutte i energibruken, sier hun.
Sondre Båtstrand kjenner til SmartCity-prosjektet, men mener likevel at kommunen kan gjøre mer.
– Jeg tror at manglende informasjon er mye av grunnen til at så mange lar være å gjennomføre energisparingstiltak som vil lønne seg både økonomisk og miljømessig. Etter min mening burde det vært en enøk-rådgiver i hver kommune i Norge. Det har blitt gjort noen tiltak her i byen, men jeg tror ikke det skader med en bystyrerepresentant som vil mase mye om dette, sier Miljøpartiet De Grønnes stemme i bystyret.

Passiv fremtid
På ett område har Bergen en pionér innen energisparing. Løvåshagen Borettslag ble oppført i Fyllingsdalen i 2009, og dette var Norges første storskala boligprosjekt bygd med lavenergistandard. Her finner man 28 passivhus og 52 lavenergiboliger.
– Ved å bygge hus med mye isolasjon for å ta vare på varmen og andre passive tiltak i bygningskroppen, samt å ha en balansert ventilasjon, blir denne type bygg veldig energisparende, og vi ser at strømregningene stuper i forhold til andre bygg av samme størrelse, sier Kjetil Helland, daglig leder i ByBo AS, som stod bak byggingen av borettslaget.
Helland forteller også at dette blir fremtiden for alle norske bygg. Endelig dato er ikke bestemt, men sannsynligvis skal alle bygninger oppført i Norge etter 2017 bygges etter lavenergistandard.
– Da vil vi følge de forskrifter som foreligger i dag, og sannsynligvis også ta det enda lenger. Det er hvert-fall ikke tvil om at det er passivhus og lavenergihus som er fremtiden, og jeg tror absolutt at folk har noe å se frem til, for jeg er rimelig sikker på at strømmen ikke blir billigere fremover, og det finnes mye som er mer gøyalt å bruke pengene på enn strøm, sier Helland.

Med en høstkolleksjon inspirert av Dynastiet kommer Janne Vangen Solheim til å nå 250 millioner i omsetning i ull denne høsten.

På Espeland i Bergen er de midt i hovedsesongen, og et dypt sukk høres fra konsernsjef og eier  Janne Vangen Solheim på telefonlinje fra Janus-fabrikken. 3, 5 millioner ullsokker og ullundertøy skal ut fra fabrikken for å holde europeerne varme. I år er lilla og grått dominante farger. Ull i kombinasjon med fuskepels gir assosiasjoner til Dynastiet og 80-tallet, mener direktøren.
– Nå ringes det på alle telefoner og det springes i gangene. Dette er vår eksamen, med nytt dataanlegg i fjor samtidig som alle varene skal ut, sier Solheim.
I fjor bikket omsetningen 228 millioner og hun satt igjen med et resultat på nær 30  millioner i konsernet. For 2011 kommer resultatet til å runde 250 millioner og dra med seg bunnlinjen oppover, forteller direktøren.

Vi har satt oss hårete mål, og var gale nok til å dra til Russland med kofferten full av ullundertøy på et tidspunkt hvor vi desperat trengte ordre
Janne Vangen  Solheim

Fandenivoldsk
Janusfabrikken er landets største produsent og eksportør av tekstiler som ullundertøy og annen bekledning. I år dobler Solheim omsetningen i Sverige som er  det markedet som vokser hurtigst. Janus eksporteres dessuten til vintersportsteder og militæret i Frankrike, Kroatia, Russland og Island. Den familiedrevne ullprodusenten har historie tilbake til 1895 da grunnleggeren Anton Stephansen etablerte en fabrikk på Espeland.
– Grunnen til at det har gått så bra er nok en fandenivoldsk innstilling og godt humør. Vi har satt oss hårete mål, og var gale nok til å dra til Russland med kofferten full av ullundertøy på et tidspunkt hvor vi desperat trengte ordre. Jeg vet ikke om jeg er så modig som jeg var da, sier Solheim.
Mye av inntektene kommer fra flammehemmende undertøy til ulike lands militære forsvar. Konsernsjefen håper i fremtiden å lande en F-35-kontrakt som gir mulighet til å selge varer til alle de ni landene som er involverte.
–  Det er ikke å stor forskjell på det å kle opp et barnehagebarn og det å utruste en soldat. Begge skal ha det behagelig og bekvemt gjennom flere lag, sier Solheim.
Å designe klær til spesialstyrker krever årelange prosesser med tett samarbeid mellom tekstilingeniører, Janus sine designere og elitesoldatene selv.
– Man må være kapitalsterk for å stå i de løpene, sier Solheim.

Det er ikke så stor forskjell på det å kle opp et barnehagebarn og det å utruste en soldat
Janne Vangen  Solheim Konsernsjef, Janus

After ski
Hun vil ikke si så mye om hva som skjer fremover, men kan røpe at tre selskaper står på døra for å bli oppkjøpt av ullfabrikken.
– Utfordringen fremover vil være å opprettholde lysten og være flinke til å følge den
teknologiske utviklingen. Vi må være et industrielt handelshus slik at hvis noen tilbyr oss kontrakt med betingelse om at vi kan lage dunjakker også, må vi vri oss rundt og få det til.

Vi må tenke bredt, sier Solheim.
Hun mener Janus sin overlevelsesevne skyldes at man har klart å vri overgangen fra industriell
ullproduksjon til å gjøre tekstilene til en moderne merkevare.
– Designet må være tidsriktig. Yttertøy skal passe både til ski og after-ski, mens en jente i barnehagen både skal holdes varm, samtidig som hun vil være en liten prinsesse, sier fabrikkeieren.

TED står for Technology, Entertain-ment & Design, og er en konferanse som først ble holdt i USA, og som siden har spredt seg over hele verden, blant annet takket være internett. Til TED-konferanser blir personer med ideer verdt å dele invitert til å holde foredrag. Kravet er at de er på mellom 9 og 18 minutter.
– Da er man nødt til å være gjennomtenkt og fengende. Formatet tvinger deg til å fokusere på det aller viktigste, og innholdet må være forståelig for alle. Da følger publikum med, sier Tina Minh-Tu Hua, masterstudent ved NHH og en av arrangørene bak årets konferanse.
Årets tema er «Embracing others» og fokuserer på hvordan lære av nye kulturer og ideer. Poenget bak TED-konferansen er opprinnelig idealistisk, og handler om å samle mennesker for sammen å gjøre fremtiden bedre. Både Jamie Oliver og Bill Gates har levert TED-foredrag. Disse er tilgjengelige på nett.

Fra Nairobi
Blant årets foredragsholdere er lokale Ole Hamre, ildsjelen bak «Fargespill» som samler barn fra 25 nasjoner. Hamre skal snakke om hvordan multietnisitet ikke bør anses som en utfordring, men snarere sees på som en kilde til glede og inspirasjon. Selv har han skapt sceneforestillinger med 70 barn, og disse er sett av 60 000 mennesker.
– Dessuten får vi besøk av Sebastian Lindström som vi flyr inn fra Nairobi. Han skal holde foredraget «What took you so long to become a camel milk entrepeneur?», sier Hua.

Inspirasjon
Selv om ikke alle tilhørerne er aspirerende kamelmelkentrepenører, er tanken at man skal kunne bli inspirert av noe helt annet enn det man driver med til daglig.
– På hjemmesiden til TED internasjonalt finner man også foredrag om hjernen og hvordan snu en negativ livssituasjon til noe positivt, det er noe vi alle kan ha bruk for både i jobbsammenheng og privat, sier NHH-studenten.

I fjor hadde Bergen Live en omsetning på 91 millioner og artister som Iron Maiden og Depeche Mode på plakaten. Uten øltørste bergensere hadde det aldri gått.

– Vi har greid å gjøre dette til et levebrød selv om idealismen vi hadde da vi startet dette, er minst like stor, sier Frank Nes til Byavisen.
Bunnlinjen til Bergen Live viser en stigende kurve, fra beskjedne
42 000 kroner i 2003 til 1,64 millioner i 2010.
Toppårene 2008 og 2009 sikret et resultat på henholdsvis 3,7 og 4, 2 millioner.

Rihanna
I år har store artister fra vidt forskjellige epoker, Rihanna og Bob Dylan stått på scenen på Koengen. Rihanna solgte ut to konserter for tilsammen 44 000 publikummere.
– Bergen utgjør egentlig et for lite marked for de store artistene, men vi har lykkes med det som kalles «gjenkjøp» hvor slike konserter blir mer enn en konsert. De kommer på den sosiale kalenderen til bergenserne, sier Nes.

Selv om vi selger billetter for 80 millioner, stikker artistene av med det meste.
Frank Nes, Bergen Live

Musialsk søppel
«Bergen Live driver butikk. Under-holdningsindustri på høyt nivå. Her skilles det ikke mellom musikalsk søppel som Bjørn Hellfuck og ærverdige gamle rockere som Neil Young. Selvsagt settes kvaliteten i høysetet, men utsolgt hus prioriteres fremfor å  ri musikalske kjepphester», skrev musikkanmelder Einar Engelstad om Nes sine bedrifter.
Bergen Live avviklet 52 konsertproduksjoner i 2010, samt 50 konserter i resten av landet med utenlandske artister. Nesten 123 000 publikummere fikk med seg en eller flere av disse. I 2011 forventer Bergen Live at totalt 140 000 ville ha fått med seg årets konserter.

Ikke uten øl
Til tross for høye driftsinntekter er Nes avhengig av alkoholsalget for å få hjulene til å gå rundt i Bergen Live.
– Serveringen rettferdiggjør at vi har seks ansatte. Det gir selskapet en annen trygghet. Det er små marginer i denne bransjen. Selv om vi selger billetter for 80 millioner, stikker artistene av med det meste, sa Nes til BA i august.
Konsertarrangøren anslår at selskapet selger øl og vin for mellom åtte og ti millioner årlig på Koengen. Bergen Live overtok all servering på de store utendørskonsertene for tre år siden.
– Serveringen rettferdiggjør at vi har seks ansatte. Det gir selskapet en annen trygghet.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Jeg ser nå en åpenbar tendens. En mengde par flytter sammen. Den ene flytter inn til den andre. Blir samboere. Eller gifter seg. Smelter sammen eiendeler og verdier. Det er et sant kaos.

Her skjer det store misforståelser. Hvor står verdiene til den det ble flyttet inn hos. Hvilke rettigheter får den som flytter inn. Blir alt vårt. Eller noe hver sitt, og noe vårt.

Dette pålegger de lykkelige en særlig plikt og litt kjedelig plikt – til å tenke seg om.

På tiden for sammenflytting, er det nok ingen tvil om hvem som eier hva. Kanskje er det og en felles tanke om hva som med tiden skal tilhøre begge.

Tiden går. Årene går. Verdiene smelter sammen.

Her er det rom for gedigne, og unødvendige konflikter. Den dagen partene står ved veis ende, og skal skille lag. Da er ikke enigheten helt den samme. Den ene la til grunn det ene. Den andre trodde det var sånn. Men de ser med ett at begge er på ulike spor.

Dette skjer der folk med en økonomi i ryggen, slår seg sammen. Det må bli bråk av dette. Totalt uten mening, fordi det kunne vært avklart fra starten.

Jeg har hatt par som besøker meg før økonomien sauses sammen. Da lager vi avtaler, som definerer hvor den enkelte står ved brudd. Dette er forutsigbart og det er noe å forholde seg til. Du kan ikke bli overrasket av noe som du skjønte. Det er andre forventninger som brister, som er kilden til det vonde i bruddfasen. Av økonomisk karakter.

Jeg anbefaler alle som skal flytte sammen å snakke om dette. Enten de skal gifte seg eller bo sammen på annen måte. Sett opp en enighet på et ark. Lag et fundament for samlivet. For det tilfelle at du blir en av den gjengen som en dag skal bryte opp.

Som advokat bistår jeg helst folk før problemet er en realitet. Men jeg bistår også de som ikke har laget seg en slik enighet. Fra den enkle brevveksling med motparten, til de mest opprivende møter i retten.

Jeg tør mene at forebyggende arbeid i første fase, gjør at tinghuset forblir et hus du bare går forbi. Svak tilrettelegging i startfasen, gjør at du en dag står i tinghuset i en vondartet konflikt.

For meg er det særlig viktig å få laget premisser for de verdier man bringer inn i samlivet. Hva slags verdier er dette. Hva er kroneverdien. Hvordan skal verdiene bragt inn fordeles ved et brudd. Eller hvordan skal verdier skapt sammen, vurderes i en bruddfase.

Jeg har mange konflikter av denne typen i mitt arbeid. De er betente og ladede med følelser. Det er ikke bare økonomi, men blir også vonde fordi det er barn involvert. Da kunne det være greit om noe av problemene var ryddet av veien – for årevis siden.

Så derfor skal du gjøre det til en god regel å legge til rette for samlivet. Slik du ville lagt til rette for andre viktige valg i livet.

Ett år etter at nye regler for markedsføring av kreditt trådde i kraft, følger mange lånetilbydere fremdeles ikke loven. I en kontrollaksjon tirsdag 7. juni avdekte Forbrukerombudet ulovlig markedsføring av kreditt fra til sammen 36 banker og tilbydere av kreditt. Etter forårets endringer i finansloven, er det nå krav om at all markedsføring av kredittavtaler skal inneholde enkelte faste opplysninger om hva kreditten koster. Blant annet er opplysninger om effektiv rente og totalkostnad på kreditten obligatoriske.

Trond Wathne Tveiten, Venstre

Venstre vil arbeide for å få slutt på narkotikakriminaliteten i Nygårdsparken og at de rusavhengiges situasjon og behandlingsbehov blir tatt på alvor – slik at parken kan tilbakeføres til det rekreasjonsformålet den er tiltenkt. En god ruspolitikk kan bety et bedre liv for mange avhengige og deres pårørende, samt minsket konfliktnivå mellom ulike grupper i samfunnet. I dag er behandlingsapparatet delt opp i ulike nivå, kommunehelsetjeneste og spesialisthelsetjeneste. Venstre mener at mest mulig omsorg skal være der du bor, i kommunen. Dette må også gjelde de som har problemer med rus.
Det bør etablereres kommunale MO-sentre som har ansvar for å samordne poliklinisk behandling, bolig og rehabilitering, samt koordinering av innleggelser i døgnbehandling. Hver bruker skal ha en fast kontaktperson som de beholder i så mange år de har behov for det, og denne personen skal være koordinator for en individuell plan og være veiviser i det kommunale, statlige og private systemet både når det gjelder økonomi, rusbehandling og lignende. Rusavhengige må ha tilbud om bolig tilpasset det som er realistisk for dem å mestre, og de som har behov for det må få tett oppfølging av boligteam. Ingen ungdom under 25 år skal bo på hospits.
Rusfri bolig må stå klar den dagen ruspasienter skrives ut fra gjennomført behandlingsopphold i rusinstitusjon.
Organisering er ingen vidunderkur alene, også nytenkning i innhold må til. Venstre ønsker at det skal være et mangfoldig behandlingsapparat, både polikliniske tilbud og langvarig heldøgnsbehandling, og at det skal opprettes et sprøyterom i Bergen. Et mangfold av behandlingsmuligheter fremmer at flere får behandling som fungerer for dem. Venstre ønsker også at vi skal gå nye veier, og forsøke nye medikamentbaserte behandlingsformer der dette gir gevinst. Bergen egner seg godt som forsøksby for forskningsopplegg med heroinassistert behandling. Bruk av fengsel har liten effekt på rusavhengighet, og vi må derfor avkriminalisere rusavhengiges bruk av tunge narkotiske stoffer, slik de blant annet har gjort med positiv effekt i Portugal.

Trond Wathne Tveiten
8 plass på Ventres liste 2011

Stor tilflytting og mangel på boliger presser leieprisene i taket. – Leieprisene kommer til å stige enda litt til i tiden fremover, sier økonomiprofessor Ola Grytten.

UNNTAKSTILSTAND: - De høye prisene i leiemarkedet er en unntakstilstand. Vi vil ikke alltid ha stor tilflytting og for få boliger, sier økonomiprofessor Ola Grytten.

Mellom 6000 og 10 000 kroner per måned er prisen du må ut med dersom om du ønsker en leilighet til 30 kvadratmeter nær Bergen sentrum. Er du på jakt etter en leilighet på 50 kvadratmeter, ligger prisen mellom 8000 og 12 000 kroner. Det viser tall fra oversikten over leiligheter til leie på Finn.no.
- Prisene skyldes at vi har stor tilflytting og altfor få utleieleiligheter i Bergen for tiden, sier Ola Grytten, økonomiprofessor ved Norges Handelshøyskole.
Ifølge Grytten kommer leieprisene til å stige enda litt i tiden fremover, men han tror at det høye prisnivået vil avta på lengre sikt.

Bygging er i gang
Grytten får støtte fra Kjell Senneset, leder av Prognosesenterets avdeling for makroøkonomi og markedsanalyse.
- Vi har nå en situasjon der både eieprisene og leieprisene er høye. Mangelen på boliger gjør at vi må regne med en prisvekst både i år og neste år. Men når boligene som nå bygges blir ferdigstilt, vil det nok bli en avdemping, sier Senneset.
Ifølge Bergens Tidende er over 2300 boliger nylig ferdig, underveis eller på planstadiet i området fra sentrum til Nesttun. I tillegg skal 727 nye studentboliger i Grønneviksøren være klare høsten 2011 og våren 2012.

- Dyrt og dårlig
For jusstudent Madelen Julie Olufsen kommer leieprisene til å være et sentralt tema hele sommer. Hun jobber nemlig i BergenStudenten, en organisasjon som gir boligråd og visningsassistanse for studenter på det private leiemarkedet i Bergen.
- Hovedinntrykket er at situasjonen ikke har blitt bedre enn i fjor. Det finnes mange dyre boliger med dårlig standard. Mitt inntrykk er også at standarden på rom i kollektiv er dårligere i Bergen enn i Oslo, sier Olufsen.
20. mai åpnet hun Bergen-Studentenes sommerkontor sammen med Katrine Sirnes Hjellum. Dette er sjette året kontoret har åpent, og behovet for boligassistanse har ikke gått ned. Ifjor fikk kontoret 493 henvendelser. 48 personer ga tilbakemelding om at de hadde fått bolig.
- Vi har allerede fått inn en del e-poster og i dag skal vi på den første visningen, sier Hjellum.

Ulovlige kontrakter
Når BergenStudenten går på visning for studenter som ikke har mulighet til å gå på visning selv, ser de blant annet etter beliggenhet, standard, møblement, brannsikkerhet og rømningsveier. I tillegg til visningshjelpen gir de også råd om leietakernes rettigheter.
- Mange kjenner ikke til hvilke rettigheter de har som leietaker. Og erfaringsmessig er det er en del ulovlige kontrakter der ute, sier Olufsen.
Også økonomiprofessor Ola Grytten bekrefter at det finnes useriøse aktører i boligmarkedet.
- Det finnes useriøse aktører, men de aller fleste aktørene er seriøse. De som ofte kommer bort i de useriøse aktørene, er arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa og personer fra den tredje verden. Mange vil ikke ikke leie ut til dem og de ender derfor opp med å måtte betale dyrt for dårlig kvalitet, sier Grytten.

Få utleieboliger presser prisene opp. Bør det innføres makspris på utleie av boliger?

Et av de bedre rådene jeg fikk på videregående kom fra økonomilæreren. Beskjeden fra lektor Michelsen var enkel: «Sett inn 10 kroner på BSU». Lydig som jeg var (den gang) fulgte jeg økonomens råd, og opprettet en konto som skulle sikre meg bankenes goodwill da jeg ti år senere kjøpte min første leilighet. Likevel var egenkapitalen fra BSU ikke nok for å gi tilstrekkelig lån til en sentrumsleilighet.

Over halvparten av alle nordmenn under 34 år har nå en BSU-konto, viser en undersøkelse gjennomført av Norsk finansbarometer. I 2009 ble det årlige sparebeløpet økt fra 15 000 til 20 000 kroner, og det maksimale sparebeløpet ble oppjustert til 150 000 kroner. Nå argumenterer Høyre for at beløpsgrensen bør høynes.

Det finnes flere gode argumenter for at unge bør får lov til å spare mer under den gunstige spareordingen som gjelder aldersgruppen 18-34 år.

For selv om økonomiprofessor ved NHH, Ola Grytten, kaller de høye prisene i leiemarkedet for «en unntakstilstand» i Byavisen, er det gode grunner til å tro at både eiepriser og leiepriser vil stige de to neste årene – slik Kjell Senneset ved Prognosesenteret antyder. Blant argumentene for å høyne BSU-grensen er nettopp den sterke boligprisveksten, og Finanstilsynets anbefaling fra i fjor om at boligkjøperne skal ha ti prosent egenkapital. Anbefalingen har gjort bankene mer restriktive med lån som fullfinansierer boligkjøp, såkalte førstehjemslån.

Derfor blir det viktigere for unge å jazze opp egenkapitalen før de begir seg ut på boligmarkedets hasardiøse sti. BSU er en glitrende spareordning i så måte. Gode rentebetingelser og skattefradrag virker motiverende for sparing selv om selve boligkjøpet kan være noen år unna.

BSU kan også virke disiplinerende fordi pengene må øremerkes boligformål. Som den unge studenten Carl Christian Flindern Stierna (22) uttalte til Dagens Næringsliv nylig: «Dersom maksgrensen var høyere, ville jeg hatt penger på BSU istedenfor på sparekonto. Det hadde tvunget frem sparing til bolig, og jeg ville ikke blitt fristet til å bruke dem på andre ting. På BSU-kontoen er jo beløpet låst».

Vi kjøper ikke regjeringens påstand om at ordningen gavner kun de rikeste. Skal man inn på boligmarkedet, må man uansett bygge økonomiske muskler. BSU gjør det lettere å klare seg på egen hånd – uten sugerør ned i pappas lommebok.

Silje M. Stavrum Norevik,
redaksjonssjef

Ruth GrungKomitéleder for miljø og byutviklingBergen kommune

I et Europa med høy ungdomsledighet og økonomisk krise, klarer Norge seg bra, men arbeidsledighet og utrygghet kan ramme oss også. De unge er fremtiden. Utdanning skal sikre dem en god start på et godt liv.

De videregående skolene og lærlinger er Hordaland Fylkeskommune sin viktigste velferdsoppgave. Arbeiderpartiet går til valg på å gi alle mulighet til å utvikle seg i en skole der de trives, møter motiverte og kompetente lærere som har tid til å se den enkelte.

Vi har store ambisjoner på vegne av skolene, alle elevene og lærlingene. Gode lærere, tydelig skoleledelse, god tilbakemeldingskultur og positive relasjoner mellom elever og lærere er oppskriften på gode skoler. Vi må våge å både utfordre og støtte hverandre, for å bli bedre. Skolene vet hva som virker. Vår oppgave som politikere er å stille tydelige krav, gi gode rammer for utvikling og følge opp resultatene.

I forberedelsen til valgkampen har vi besøkt flere videregående skoler. Vi har møtt sterke og engasjerte skoleledere, lærere, tillitsvalgte og elever. God dialog og kunnskap om hvordan det er å være elev i dagens skole er avgjørende for å skape landets beste videregående skoler.

Å bidra til at flest mulig ungdommer får en plattform for å komme i arbeid eller videre utdanning, er kanskje vår beste samfunnsinvestering.
Ruth Grung (Ap)

Yrkesfagene er viktige for de som vil lære et fag, og viktige for næringslivet på Vestlandet.  Tett dialog med næringsliv, forskning og høyere utdanning er en forutsetning for gode skoler. Vi vil utfordre hver skole til å utvikle sine spesialiteter. Det kan være realfag, språk, yrkesfag, estetiske fag, idrett, internasjonalisering, eller andre områder som styrker kvaliteten i opplæringen. Vi vil sette av et fond som støtter opp om en slik faglig satsing.

I den videregående skolen skal alle få mulighet til å utvikle sine talenter og ha noe å strekke seg etter. Det gjelder de teoristerke, praktikerne, voksne som trenger etterutdanning og ikke minst løfte de som har mistet motivasjon eller som ikke har tilstrekkelig faglig grunnlag til å følge undervisningen.

Det har de siste årene vært økt oppmerksomhet om de som avlutter skolen uten å fullføre eller bestå. Det blir gradvis færre jobber for ufaglærte og risikoen for å falle utenfor jobb- og boligmarkedet er stor for de som ikke fullfører videregående. Arbeiderpartiet vil derfor prioritere god dialog med alle kommunene og følge opp alle elever med svakt grunnlag fra ungdomsskolen, utarbeide tilpassede opplæringspakker og sette inn de beste lærerne slik at flere består. Å bidra til at flest mulig ungdommer får en plattform for å komme i arbeid eller videre utdanning, er kanskje vår beste samfunnsinvestering. I Hordaland er det ifølge SSB 71 % av ungdommene som fullfører opplæring i løpet av 5 år, 7 % som fortsetter utover 5 år, 7 % som har gjennomført men mangler fag og hele 16 % som har sluttet. Dette er en av våre største samfunnsutfordringer og skaper klasseskiller. Derfor er en videregående opplæring der alle får mulighet til å fullføre, Arbeiderpartiets viktigste sak i det kommende fylkestingsvalget.