Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Det er verdier der ute. Du eier. Vi eier. Mer eller indre. Over tid bygges opp verdier. Folk slår seg sammen og spleiser verdier. Ikke alltid med hell.

Noen lever alene. Noen som ektepar. Noen som samboere. Samt partnere. Verdiene føyes sammen, ikke alltid like bevisst. Det er grunn til å ordne seg.

Den enslige kan se bort fra det som kommer. For den eier sine eiendeler alene. Ingen tvil om opphavet. Det er de som slår seg sammen, som jeg har i tankene.

Det finnes tusener av samboere der ute. Som flytter sammen. Inn til hverandre. Med egne barn, dine barn, mine barn – og våre barn. I en skjønn saus. Men jeg mener de færreste av dem ordner seg. Jeg ser for få av dem ved kontoret. Her må finnes mørketall og mengder som ikke ordner seg.
Samboerne trenger samlivsavtaler. For å enes om verdier. Om hvem som eier hva, og ikke minst eiendommen de bebor. Der de deler på utgifter, men gjerne ikke er enige om hvem som eier hva. Før et brudd gjør den diskusjonen både nødvendig – og slitsom.

Samboerne kan lage avtaler. De trenger et ark, en penn – og noen felles tanker. Til dette trenger man ikke advokat, nei. Men godt skjønn og et felles mål – om å bli enige om eierforholdet i det de smelter sammen.

Ektefellene er sterkere vernet. Gjennom ekteskapsloven er det gitt regler om eierforhold, og deling. Sånn at det ikke blir så helt hinsides – om et brudd skulle gjøre deling nødvendig. Man trenger ikke like løsningene, men lovene har løsninger. Basert på en fellesskapstanke i det vi kaller felleseie. Ved at ektefellene kan avtale særeie. Og ved at en ektefelle kan ta med seg verdier den har bragt inn i ekteskapet, eller ved gave eller arv. Ikke så verst rettferdig, og ganske oversiktlig.

Ektefellene kan også gjøre avtaler, i form av det vi kaller ektepakter. De kan man også lage selv, men skal gjøres på særskilt formular som bør tinglyses.

Så både ektefeller og samboere skal tenke gjennom sin situasjon. Hva skjer ved et brudd. Forstår vi reglene, finner vi en løsning som passer med det vi forventer oss. Er reglene så og si tilpasset terrenget vi tror vi er i?

Det er nemlig slik at folk flest kan leve med mye. Hvis de kjenner utfallet – på forhånd. Dersom du kjenner utfallet for delingen etter et brudd, vil du heller ikke bli overrasket. Det er den uventede vendingen partene skal verne seg mot. Ved å vurdere sin økonomiske situasjon i gode dager, og benytte seg av ordningen i onde dager.
Vel, som advokat er dette arbeid for meg. Konflikter vil komme fra brudd og deling. Det gir meg ting å løse opp i. Ofte slik at jeg må forklare regler og åpne øynene til de nylig oppbrutte. Til dem som har levet i en tro om sine rettigheter, men som avdekker en annen.

Det heter føre var – enn etter snar. Slike ord gjelder ikke minst ved tilrettelegging av økonomisk samkvem mellom parter i samliv, enten det er samboere eller ektefeller.

Jeg tror dere er mange der ute som skal tenke litt på dette. Og gjøre noe med det. Vi kjøper oss forsikringer for mange av livets forhold. En avtale er også en sikring. Vi tilrettelegger for en fremtid ved pensjon og støtteordninger. Økonomiske avtaler er også en slik trygghet – for fremtiden.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Jeg arbeider en del med kjøp av eiendom. Dessuten ramler jeg bort i et kjøp av båt og bil i ny og ne. Alt er kjøp, reglene finnes i ulik lovgivning. Mange av grunnprinsippene er de samme, uansett formen for kjøp. Mye av det vi ser av prinsipper i kjøpsforhold, finner vi også igjen i regler om håndverkertjenester. Hvert område sin lov, men bygget på mye de samme prinsipper.

Et felt folk er godt kjente med – er reklamasjonsretten. Mye vokst frem gjennom de siste tredve år, i takt med forbrukerens styrkede vern i norsk lov. Du skal ha rett til å reklamere, på eiendom eller vare. Dessuten på håndverkertjenester.

Tanken er at en mangelfull leveranse skal gi deg som bestiller visse rettigheter. Har du bestilt, skal du stille krav. Disse kravene skal du ha i behold – i en årrekke.

Vi er fra gammelt av kjente med en to års reklamasjonsrett. Den går mye igjen i lovgivningen. Men er utvidet innen eiendomshandel og forbrukerkjøp ellers, til fem år. Glimrende regler, som gir kjøperen rettigheter i en «liten mannsalder».

Men det er en hempe. En som er lett å glemme. Det er plikten til å reklamere hurtig – etter at du har avdekket det du vil reklamere på.

For det er slik at en reklamasjon ikke kan bli liggende. Om du har avdekket en mangel ved en eiendom, kan du ikke vente til fem års reklamasjonsrett er i ferd med å gå ut på dato. Om du har kjøpt deg en brukt bil, kan du ikke lene deg tilbake – og avvente din reklamasjon. Selv om du har reklamasjonsrett.

For en maks tidsramme for reklamasjonen, betyr ikke at du kan bruke rammen.

Tanken er aktivitet. Den som avdekker mangel ved det som er anskaffet, har en oppfordring til å reklamere. Da hjelper det lite om du har fem års reklamasjonsrett, du må på banen lenge før det.

Lovgivningen bygger som hovedregel på en tanke om «rimelig tid». Kjøper skal ha tid til å områ seg etter at mangelen er avdekket, og så ta skritt for å melde dette til selger. Rimelig tid er ikke lenge. Om jeg i min virksomhet kjøper meg en ny datamaskin, skal jeg ikke vente mange dagene med å reklamere – etter at jeg avdekker en mangel ved den. I næring krever vi rask reaksjon, den tid det tar å konstatere mangelen, sette seg ned – og melde den til selger.

Om jeg avdekker en feil ved min PC rett før ferien, skal jeg ikke la den stå urørt mens jeg farer avgårde til sydens varme. Selv om jeg har år på å reklamere, starter stoppeklokken sitt løp i det jeg avdekket feilen. Ytre sett kan du si at jeg har for eksempel to års reklamasjonsrett i næring, men straks feilen er avdekket – har jeg noen dager.

Dette er strengt i næring. Der tenker jeg dager, kanskje en uke – maks to.

Ved kjøp av fast eiendom er denne rammen utvidet noe. Loven kaller det «rimelig tid» for kjøper, domstolene er skeptiske når du bruker tre måneder på å røyke ut feilen og melde den til selger.

Forbrukerkjøpsloven har en spesialvri. Den sier at kjøper skal ha minst to måneder til å områ seg fra feilen er avdekket, men etter det løper klokken like ubønnhørlig. Har du latt varen ligge i to måneder, skal du på banen lynende raskt. Du har strukket strikken, og den tid du nå bruker – er vital. Forbrukerne får to måneder, men etter det kan «rimelig» tidsbruk være forsvinnende kort.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Det er store rom for tanker i avisene for tiden. Det norske rettssystemet er utfordret. Terroristen er funnet utilregnelig.

En politiker sier han helst skulle sett at gjerningsmannen ble funnet tilregnelig. En annen sier at mannens politiske standpunkter er redusert til en sykdom. Folk er fortørnet over at en mann som har gjort så mye galt – kan slippe unna.

En reaksjon bygger på en respons mot det kriminelle sinnelag. Tanken er at handlingen i seg selv ikke besvares, men selve de refleksjoner som gjerningsmannen hadde i seg da handlingen ble begått.

Derfor vil et overlagt drap straffes strengest. Det er planlagt. Et forsettlig drap i midten. Det er med vilje, men ikke planlagt. Et uaktsomt drap straffes mildest, det er ved uhell at drapet inntrer. Men alle tre er drap, likevel med ulik reaksjon. Fordi vi ikke rammer drapet i seg selv, men sinnelaget.

Slik er det også åpning for at sykdom må tas i betraktning. Sykdom er ikke mitt spesialfelt, det overlater jeg til de fagkyndige. Men grunntanken i rettssystemet, er nok at med et sykt sinn er man ikke i stand til å ha det kriminelle sinnelag som strafferetten forutsetter.

Visst er handlingen totalt uriktig, men sykdom innvirker på sinnets evne til å overveie – og til å bevisst gjøre et valg av sine handlinger. Sykdommen blir etter mitt syn noe som gjør at det kriminelle tilsnittet svekkes.

Handlingen i seg selv er grufull. Men den som handler, gjør det ut fra en sykelig basert tilstand.

Vårt rettssystem er heldigvis så verdig, at det trekker inn en slik vurdering. Folk må vurderes ulikt. Vilje betraktes strengere enn uhell. Frisk betraktes strengere enn syk.

Men egentlig er det ikke meningen å la den syke slippe unna. Han må kun betraktes på en annen måte. Sykdommen er det som ligger bak, derfor må sykdommen behandles. Det sinn som ikke har kunnet reflektere influert av sykdom, skal ikke kastes i fengsel. Fordi det bør være sånn.

Jeg er direkte sjokkert av de rørete utsagn som er kommet fra politisk hold i denne fasen. Fra den rødeste til den blåeste. Ingen har skjønt hva dette egentlig dreier seg – syk eller frisk. Vi må ha andre briller på.

Så blir dette kokt ut i en slags suppe der gjerningsmannen har lurt de fagkyndige til å tro han er syk. Eller at fagrapporten skal settes til side av en kommisjon eller en domstol. Alt ut fra en grunntanke at en så uhyrlig handling i seg selv, ikke kan være syk.

Jeg for min del ligger lavt i terrenget. Jeg kan litt av hvert. Men ikke psykiske begreper og diagnoser. Rettssystemet er der for å regulere samfunnets svar, ikke for å tilfredsstille politikere som har mistet sitt fotfeste i en vestlig orden.

Jeg stoler på systemet. Vi bør være stolte av et system som dette.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Jeg er ikke en av dem. Bistandsadvokatene til 22. juli. Men byens store avis hadde et større oppslag her om dagen, der man nedtonet betydningen av bistandsadvokatene. Som om ofrene for denne tragedien har blitt utstyrt med en gjeng PR kåte advokater. Pengegriske folk ute etter egenreklame, uten innsikt verken i terrorbekjempelse eller presse-etikk.

Det siste er spennende. For nettopp som kommentar i avisen, synes det som om nettopp pressen skal ha denne oppgaven. Alene. Den å kritisere det være seg terrorberedskap eller etikk.

Advokatene skal ta seg av jussen, ikke blande seg i politikken. Og hvis de blander seg, snakker avisen om «tikkende taksameter» og om at de «profilerer seg selv og fakturerer høye summer».
Avisen tar til orde for at hele greia burde vært profesjonalisert, så slapp man vel at folk i sort kappe uttalte seg om alt fra terror til det andre, og kom med kommentarer. Underforstått, dette skal pressen og media drive med.

Akkja, det er 173 bistandsadvokater etter tragedien. De skal alle gjøre en jobb. Ikke med et sugerør ned i statskassen, men som talerør for ofrene og pårørende. Med ansvar for å fakturere korrekt, og under oppsyn av rettens kostnadskritiske blikk.

Men dette reduseres til et «taksameter» til 1000 kroner timen. Selvsagt ikke det samme som å fylle opp en avis til 25 kroner per stk. Det er vel ikke det samme.

Så harselerer man litt med at denne type sak ikke er laget for ordningen med bistandsadvokat. For dette er i bunn og grunn advokater til en tusenlapp for timen, og med «tilskuerplass på første benk» til saken.

Som om advokaten hadde en slags egeninteresse i dette.

Jeg for min del håper at bistandsadvokatene gjør det de er satt til å gjøre. At de er talerør for dem som ikke snakker høyt nok. At de kan representere sine klienter i prosessen, slik lovgiver har ment er nødvendig for at ofre skal bli hørt.

Alle bistandsadvokater jobber sånn sett til en tusenlapp hver time. De gjør det trolig med det for øye å fremme klientens syn i saken. Og saken – den er nettopp her – influert i noen grad av politikk. Det er ikke til å unngå, og skal ikke diskvalifisere bistandsadvokaten fra å tale. Eller være et argument for at saken er for stor for ordningen.

Det underlige med denne kritikken, er at den kommer fra media. Som harselerer med at det er flere bistandsadvokater enn representanter på Stortinget. Uten å nevne at det nok er flere avisansatte med mye viten om terror og politikk her til lands, langt mer enn det er folk på tinget. Jeg lytter til dem og.

Det underlige er at noen skal være forhindret fra å komme med uttalelser. På vegne av de krenkede. Er det fordi det er en lønnet jobb? Er det fordi man er mange? Mens det på samme tid er greit å omtale tragedien på reklamefinansiert TV og i betalte aviser.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Det er et kjent begrep, for oss som jobber med juss. Det sier noe om hva man kan vente seg av en vare. Som kan være en bil. En TV. Eller en eiendom.

Alle kjøpsrettslige regler bygger på en slik standard, nemlig den tanke at du ved å kjøpe noe – skal få vanlig god vare. Alle kjøpslover bygger på denne tanken, kjøpslov, forbrukerkjøpslov og avhendingslov.

Ved å kjøpe noe, skal du vente vanlig og god kvalitet.

Det er nedfelt i alle regler, en slik forventning. En tanke om at varen skal være slik det rimelig å forvente.
Jeg kjøper en ny bil. Og kan forvente en ny bil, velfungerende og med kvaliteter som ny. Den skal virke på alle vis. Jeg kjøper en brukt bil, den kan jeg ikke vente er som ny. Men likevel kan jeg vente det den skal inneholde, preget av merke, alder, kjørelengde og kvalitet.

Kjøpsloven § 17 sier at varen skal være i samsvar med avtalen. Forbrukerkjøpslovens § 15 sier det samme. Hele greia bygger på et ulovfestet prinsipp, nedfelt i gammel såkalt obligasjonsrett.

Men det kan være ulikheter. Om jeg kjøper en billig klokke til 99 kroner kan jeg vente noe annet enn et vidunder til 20.000 kroner.

Men begge skal vise tiden. De skal vise rett tid, og jeg må kunne vente at de viser tiden flere år fremover. Men den ene kan være enkel og tåle mindre, kan den andre dyppes på åpent hav og tåle harde tak. Slik noen mobiltelefoner er spinkle og bør ligge glinsende i en veske, skal andre tåle en trøkk og kunne brukes av en entreprenør på en byggeplass.

Slik skal du stille krav til varer du kjøper. Og ut fra dette skal du vurdere om varen er mangelfull. Dette er grunntanken bak kjøprsrettens regler. Vanlig god vare, det er standarden.

For i neste omgang kan du avdekke mangler ved varen. Jeg har hatt en sak om en varmepumpe som ikke tålte kulde. En badedrakt som ikke tålte kombinasjonen av sol og vann. En regnkåpe som lekket vann i sømmene. Hva synes du er ventelig for slike produkter?

Vanlig god vare er en tøyelig standard. Men det må vel kunne stilles noen basale krav. Som at en varmepumpe må fungere i kaldt, nordisk vær? Eller skal man leve med at en ovn rett og slett ikke virker når det er for kaldt?
Dersom vi kan sette opp berettigede forventninger, er det også enklere å avdekke hva som er mangelfullt.

Mangler ved varer kan gi deg krav. Både på å heve kjøpet, kreve prisavslag, få mangelen rettet – eller få en ny vare.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Det er ved den nye tvisteloven innført en grovinndeling av søksmål. Denne oppdelingen begrunnes med at det skal være forholdsmessighet mellom omfanget av tvisten, og ressursene man legger ned i saken.
Denne inndelingen gjøres etter en pengesum, grensen er kr 125.000.

Vi tenker oss at du har blitt aktør i en konflikt. Kanskje har du kjøpt deg en bruktbil. Det er mangler ved bilen, og du vil rette et krav mot selger. Kravet er under kr 125.000.  Da er du omfattet av det vi kaller småkravs-prosessen.  Jeg har den oppfatning at rettssystemet helst ikke vil se disse konfliktene. Du skal presses eller ledes til helst ikke å dra slikt småplukk for retten.
Dette kan gjøres på flere måter.  En vei er å pålegge deg å måtte gå i forliksrådet med saken. For krav over kr 125.000, er det mulig å hoppe over forliksrådet, hvis begge parter har advokat. For småkravene gjelder at de skal føres for forliksrådet, samme om begge parter har hver sine skarpe advokater.

Tanken er nok at små krav, de egner seg best i lavere deler av systemet. Du skal bli nødt til å gå veien om forliksrådet, for å si det enkelt.
En annen vei er å gjøre det uforholdsmessig dyrt å reise saker om småkrav. En side av dette er at man setter grenser for hva du kan kreve dekket av egne omkostninger, om du skulle vinne saken.  Sivilprosessen bygger på den tanke at vinneren skal få dekket sine omkostninger i saken. Vinneren skal vinne saken, men og få dekket sine utlegg til advokat. Da er det ikke mye som hindrer at man reiser saken.

I småkravsprosessen er det satt en grense for hva du kan kreve tilbake. Denne grensen er satt til 20 prosent av sakens tvistetema.
Jeg kan gi deg et eksempel.
Saken dreier seg om en bruktbil. Ditt krav mot selger er kr 100.000. Du kan vinne saken, eller du kan tape saken. Hvis du vinner, kan du uansett bare kreve dekket 20 prosent av kr 100.000, dvs kr 20.000. Hvis du taper må du dekke motpartens kostnader, men ikke mer enn de samme kr 20.000.

Vi tenker oss at du vinner en slik sak.
Som advokat har jeg ført saker med lav tvisteverdi. Men det betyr likevel at arbeid må gjøres. Det er ikke utenkelig at advokatkostnader blir kr 50.000 eller mer. Hvis du da bare får refundert kr 20.000, er det et tap på kr 30.000 av din lomme. Men du vinner saken.  Dette betyr at kravet må ha litt størrelse, før det lønner seg å reise saken. For du vil få utlegg av egen lomme, selv om du vinner. Det vil altså koste – selv å vinne.

Domstolen har også forenklet og forkortet saksbehandlingen og hovedforhandlingen i småkravssakene. Dette for å spare partene for utgifter. Mindre saker, mindre utgifter. Det er et slags forholdsmessighetsprinsipp som er nedfelt i tvisteloven.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Jeg ser nå en åpenbar tendens. En mengde par flytter sammen. Den ene flytter inn til den andre. Blir samboere. Eller gifter seg. Smelter sammen eiendeler og verdier. Det er et sant kaos.

Her skjer det store misforståelser. Hvor står verdiene til den det ble flyttet inn hos. Hvilke rettigheter får den som flytter inn. Blir alt vårt. Eller noe hver sitt, og noe vårt.

Dette pålegger de lykkelige en særlig plikt og litt kjedelig plikt – til å tenke seg om.

På tiden for sammenflytting, er det nok ingen tvil om hvem som eier hva. Kanskje er det og en felles tanke om hva som med tiden skal tilhøre begge.

Tiden går. Årene går. Verdiene smelter sammen.

Her er det rom for gedigne, og unødvendige konflikter. Den dagen partene står ved veis ende, og skal skille lag. Da er ikke enigheten helt den samme. Den ene la til grunn det ene. Den andre trodde det var sånn. Men de ser med ett at begge er på ulike spor.

Dette skjer der folk med en økonomi i ryggen, slår seg sammen. Det må bli bråk av dette. Totalt uten mening, fordi det kunne vært avklart fra starten.

Jeg har hatt par som besøker meg før økonomien sauses sammen. Da lager vi avtaler, som definerer hvor den enkelte står ved brudd. Dette er forutsigbart og det er noe å forholde seg til. Du kan ikke bli overrasket av noe som du skjønte. Det er andre forventninger som brister, som er kilden til det vonde i bruddfasen. Av økonomisk karakter.

Jeg anbefaler alle som skal flytte sammen å snakke om dette. Enten de skal gifte seg eller bo sammen på annen måte. Sett opp en enighet på et ark. Lag et fundament for samlivet. For det tilfelle at du blir en av den gjengen som en dag skal bryte opp.

Som advokat bistår jeg helst folk før problemet er en realitet. Men jeg bistår også de som ikke har laget seg en slik enighet. Fra den enkle brevveksling med motparten, til de mest opprivende møter i retten.

Jeg tør mene at forebyggende arbeid i første fase, gjør at tinghuset forblir et hus du bare går forbi. Svak tilrettelegging i startfasen, gjør at du en dag står i tinghuset i en vondartet konflikt.

For meg er det særlig viktig å få laget premisser for de verdier man bringer inn i samlivet. Hva slags verdier er dette. Hva er kroneverdien. Hvordan skal verdiene bragt inn fordeles ved et brudd. Eller hvordan skal verdier skapt sammen, vurderes i en bruddfase.

Jeg har mange konflikter av denne typen i mitt arbeid. De er betente og ladede med følelser. Det er ikke bare økonomi, men blir også vonde fordi det er barn involvert. Da kunne det være greit om noe av problemene var ryddet av veien – for årevis siden.

Så derfor skal du gjøre det til en god regel å legge til rette for samlivet. Slik du ville lagt til rette for andre viktige valg i livet.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

La ham brenne. Spar pengene til rettssaken, han er jo skyldig. Hvordan er det mulig i det hele å være forsvarer for en slik skikkelse?

Mange spørsmål av rettslig karakter har meldt seg i kjølvannet av 22. juli.

Det er i øyeblikk som dette at man settes på prøve. De mest uhyrlige handlinger skal behandles med anstendighet i rettsapparatet. En person som har trådt over alle grenser, skal med ett behandles sivilisert. Det er motstridende – i noen grad.

Rettssystemet er for meg en garantist. For et velfungerende samfunn. Regulert av folket gjennom lovgiveren. Satt i kraft ved de utøvende makter, og dømt ved domstolen. Dette er sinnrikt og gjennomtenkt.

For meg er rettssystemet det som mye holder samfunnet i en slags orden. Ved bortfall av rammene, bryter systemet sammen.

Det er i en slik kontekst man skal se behandlingen av gjerningsmannen. Vi skal beholde ro og sindighet, samt la systemet ta hånd om mann og handling. Derved bruke de muligheter som systemet gir, og ved de makter som skal bruke disse.

Vi har for eksempel ikke dødsstraff. Det er uttrykk for en tanke om at ingen skal ta liv, heller ikke myndighetene. Selv det å ta liv, kan ikke besvares ved å ta et liv. Men man har fengsel eller langvarig forvaring. Det er ikke et spørsmål om å slippe unna, men å rammes av samfunnets vedtatte reaksjonsmønster.

Vår orden bygger på at påtalemyndigheten skal bevise. Forsvarer skal forsvare. Domstolen skal dømme. I det bildet skal man ikke spare seg pengene til en rettssak. Fordi saken i seg selv sikrer at rett myndighet treffer rett avgjørelse, etter å ha hørt innspill fra begge sider.

Det sikrer nettopp en riktig avgjørelse. Man ser selvsagt at gjerningsmannen blir dømt, det er ikke tvilsomt. Men like fullt skal det skje etter en belysning av saken. På den måten sikres at alle forhold er fremkommet, og det er uttrykk for et solid rettssamfunn – som spanderer tiden og pengene det koster.

Kan man forsvare en slik mann? Noen forsvarere ville sagt nei. Andre hadde sagt ja. En forsvarer skal ikke identifiseres med sin klient. Han er samtidig også en brikke i det gjennomtenkte systemet som vår rettsorden er. Det er en del av tryggheten for riktige avgjørelser, etter grundig belysning og nøye avveielse for en domstol.

Så forsvarer er en del av et system. Det systemet som kan kalles en annen side av demokratiet. Der folket bestemmer ved sine lovgivere. Der makt tillegges ulike organer. Der til sist noen må få oppgaven ved å føre lovbryterens ord.

Rettsstaten kjennetegnes nettopp av slike mekanismer som vi nå ser tre i aksjon. Den kjennetegnes ikke av verken hevn eller forenklet rettergang. Heller ikke ved at man står uten forsvarer eller på annen måte svekker rettssikkerheten.

Jeg ser dette er en utfordring – i tider som dette.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Prosentregning er noe for seg. Noen ganger belyser det sjanser. Hvem har ikke hørt om fifty fifty.

Men dette fenomenet har også sneket seg inn i jussens verden.

I forbindelse med rettssaker møter jeg dette tema.

Egentlig er rettssaker noe veldig omskiftelig. Hvordan står saken du skal føre? Er dokumentene fullstendig på plass? Underbygger de den sak du skal føre? Er parten skikkelig giret på å gi en god forklaring for retten? Er vitnene slik at de kommer til å gi en forklaring som sitter som et skudd for retten?

Er dommeren i det hele mottagelig for våre standpunkter og påstander? Har vi i det hele total kontroll på jussen? Kan i det hele noe gå galt i en sak som skal føres for retten?

Vi kaller det gjerne prosessrisiko. På lik linje med at det er en fare for å skade seg i trafikken, er det en fare forbundet med å gå i prosess. Systemet er ikke alltid helt på linje med oss selv, ukjente forhold kan spille inn og til og med – spille oss et puss.

Det er her prosentregningen gjør sitt inntog. Dette fordi klienter som skal for retten trenger visshet. Hvor sterk er min sak, eller hvor svak er den. Hvor står man. Det er da det er godt å ha evnen til å spå, eller rett og slett å være litt trollmann.
Klienten vil ha en prosentvis antagelse. Hvor stor sjanse er det for at jeg vinner?

Hva kan man svare. Enhver sak kan vinnes, sånn i prinsippet. Selv en sak med én prosent sjanse til å vinne – kan vinne.

En sak med nittini prosent sjanse, har én prosent sjanse til å tape.

Vi kan umulig forholde oss til prosenter i min bransje. Vi kan vurdere risiko, gi analyser. Men per definisjon er ikke dette matematikk. Det er vel så langt unna matematikk som du kan komme. God sjanse. Ingen sjanse. Sterk sak. Begrepene er på vei mot antydninger. Jeg kan leve med det.

Men prosentjuss? Det rimer ikke med min forståelse av systemet.

La meg være den første til å gi deg en prognose på hvor sterk saken din er. La meg gi deg forskjellige argumenter i rekke. Både for og i mot. Men jeg sliter med å finne en kalkulator som i andre enden gir meg en prosent for vinnersjanser.

Juss er et deilig fag. Men ikke spesielt egnet for prosenter.

Nå legger vi vel ut på sommerferie, noen og enhver. Vi får glede oss over de solstråler vi får, etter en juni som har blitt skylt bort. God ferie!

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Det er en åpenbar tendens i det jeg ser av saker. Eiendom er både kostbart og meget viktig for oss. Men langt fra alltid er det grundig avklart hvilke rettigheter som følger med eiendommene.

Mye av min hverdag går nå med til å løse opp i gamle rettighetsforhold. Med gamle mener jeg i hovedsak første halvdel av 1900-tallet, men også noen innslag av problemer etter dette.

Jeg ser også en klar tendens til at noe eldre forhold, er mindre grundig avklart – enn mer moderne forhold.

La meg snu det på hodet.

Ideelt sett skal en eiendom bestå av en ytre avgrenset parsell, der du klart ser grensene og vet hva som er ditt. Og naboen sitt. Men til tider er ikke dette nok, for enkelte forhold må avklares med andre.

Vi kan ikke som eiere av fast eiendom, klare oss helt uten andre. I noen tilfeller må en eiendom basere seg på ressurser fra en annen.

Dette kan være ferdselsrett, rett til vann og mye mer. Rettighetene kan være mer elle mindre viktige, men de er vel alle mer eller mindre med på å sikre dekket noen behov man har.

Slike rettigheter er ikke vanskelige å etablere. Om jeg vil etablere en båtfesterett på en eiendom, så lager jeg en avtale – og tinglyser den. Det er den enkle, men likevel vanskelige veien frem.

Men slik er verden altså ikke skrudd sammen. For det er ikke alltid at man har tenkt på tinglysing. Noen har muligens snakket sammen om en viss bruk, men ikke fått det tinglyst. Noen har kanskje knapt snakket, men bruker likevel.

Man ender opp med å låne rettigheter av hverandre, uten egentlig å ha sørget for å nedfelle det i velformulerte avtaler – som tinglyses. Hyggelig en stund, verre når eiendommer skifter eiere – og uroen oppstår.

Dette er det store problemet. Fordi en rett til vann er vesentlig. Med bil trenger du komme frem til hytten eller boligen din. Hva gjør du om motparten nekter, og du ser at du ikke har en klar avtale eller tinglyst grunnlag?

Vi advokater har fortsatt forslag til løsninger, fordi jussen må ha det. Den må løse vansker, der selv parter ikke har gjort en god nok hjemmelekse.
Det er for meg en fin jobb. Løse opp i gamle rettighetsforhold, gå på «gjengrodde stier» – og se etter svar. Diskutere med motpart, finne grunnlag for en enighet for ettertiden.

Men dette er krevende for de det gjelder, partene.

Ofte ligger det år med gnisninger forut. Dårlig stemning og ubehag. Dette ligger i bunn når endelig saken prøves løst. Det er menneskelig slitsomt, og kan gå ut over nattesøvn og velvære.

Kanskje moralen er bedre føre var enn etter snar. Skal man regulere forholdet mellom eiendommer, så sørg for grundige avtaler som tinglyses. Veldig forenklet, men rett budskap.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Det slår jo ikke feil.

Hver gang og hver sommer må jeg ta opp dette. Kjøp av bil. Det er i sakens natur, sommeren står for døren – og noen gleder seg til ny bil til ferien.

Reglene og vernet ved ulike bilkjøp – er ulike.

Vi kan først ta opp kjøp av bil fra private. Der gjelder kjøpsloven. Den gjelder kjøp av bil mellom private.

Bil selges typisk da som den er og i den stand den befinner seg. Selger fraskriver seg ansvar for bilens kvaliteter. Du er mye overlatt til deg selv, bilen, merket og prisen. Ut fra dette kan du bygge dine forventninger. Det skal noe til for at bilen er mangelfull, hvis den er av slett kvalitet og selges billig. Det skal ikke mye til, hvis den er av godt merke og koster en god slump med penger.

Mangelsvurderingen er skjønnsmessig, og tema er hva du kan vente deg av en bil. Av en gitt kvalitet, beskrevet som den ble ved salget og influert av prisen.

Dette er diskutabelt. Du har krav på prisavslag, retting eller heving om bilen er mangelfull. Men det skal noe til at den kan anses mangelfull. Det er en konkret vurdering fra sak til sak.

Ansvaret for selger strekker seg opp til to år her.

Ved kjøp av bil fra forhandler stiller det seg annerledes. Her kan man også forvente mindre av en godt brukt bil av middelmådig kvalitet, og til lav pris. Noe helt annet er det med en helt ny bil.

For kjøp fra forhandler gjelder uansett forbrukerkjøpsloven, og ansvaret varer i fem år. Enten bilen er brukt eller ny. Du kan kreve prisavslag, retting eller heving – om bilen er mangelfull.

Om jeg kjøper en bil, er mine forventninger skapt. Pris virker inn. Beskrivelse likeså. Merket er innvirkende. Beskrivelse av kvalitet har betydning. Det er en helhetsvurdering hva jeg kan vente. Ny bil skal være prikkfri, eldre bil kan ikke dette ventes av.

Kjøp av bil er noe risiko. For biler er ikke helt driftssikre og totalt ufeilbarlige. Biler er utsatt for slitasje, og preges av dette. Selger som vil fir seg fra ansvar, oppgir alle feil og senker prisen. Da er du som kjøper ganske utsatt. For du kan ikke vente mer enn det forholdene tilsier.

Ny bil er enklest, alt skal forventes. Brukt bil er meget sammensatt, her er det skiftende hva du kan vente deg.

Jeg kjøpte en gang en Lada 1976 modell for kr. 3.500. Av den kunne jeg vente lite, om du forstår hva jeg mener. En Mercedes til kr. 500.000 er det noe helt annet med. Du tar sikkert poenget.

Ha en vidunderlig ferie!

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Rettssystemet er i stor grad formet for å løse konflikter. Alle slags saker føres frem, og retten har til oppgave å løse dem.
Den analytiske vil gjerne si at en dom ikke løser konflikter, men den lager et resultat. En dom er i seg selv en utgang, men konflikten kan uansett ligge under og ulme.
Men sett deg nå inn i dommerens situasjon. Du går i retten, får deg forelagt to versjoner av et saksforhold. Dommeren må velge seg en løsning, komme til sitt resultat. Mye basert på det som fremkommer i rettsmøtet, kommer resultatet til syne. Du er gjerne en av partene. Hvorfor skal dommeren nettopp tro på deg. Hva er bedre ved din fremstilling, enn den som motparten gir. Du kan mene din juss er rett, og du kan mene at ditt faktum er riktig – men hvordan skal du overbevise en dommer.
Først og fremst er det ingen selvsagt greie at du er mer troverdig enn den annen side. Ingen automatikk i at dommeren skal være like overbevist om ditt ståsted, som det du er. Du må akseptere at i retten der må du overbevise, helst ved å kunne legge frem overveldende beviser som passer elegant inn i skarpskodd juss.

Rettsmøter er i stor grad bevisføring. Enkelte dommere sier at det er nitti prosent fakta, og ti prosent juss. Finner du fakta – slik det hendte – finner du lett riktig juss. Det er en overdrivelse kan hende, men jeg skjønner hva man mener.
Det brukes i denne sammenheng gjerne begrep som bevisbyrde. Noen har liksom jobben med å bevise – mer enn den andre. Jeg skal antyde noen enkle ståsted.
I straffesakene heter det at noe skal bevises – altså en skyld – utover rimelig tvil. Dette betyr tilnærmet ett hundre prosent sikker bevisførsel, så sikker at det ikke er noe tvil tilbake. Denne oppgaven og byrden er pålagt påtalemyndigheten.
I sivile saker er det saksøkeren som saksøker. Denne får bevisbyrden. For å dokumentere at det man mener skal dømmes, er rett. En slik bevisbyrde bygger på en tanke om at det man hevder er overveiende sannsynlig. Det er ikke så mye som hundre prosent som kreves. Men dommeren skal være bra overbevist om saksøkerens resultat, før det dømmes i favør av denne.
Bevisbyrde er med på å «bikke» litt på situasjonen, hvem skal overbevise dommeren aller mest. Hvem har lengst vei å gå.
Men fortsatt er det nok slik at bevisene avgjør. Begge sider skal bringe til torgs gode beviser, som skal overbevise dommeren om hva saken går ut på.
Den som makter dette best, vinner frem med sin beskrivelse av fakta.  Da er ikke veien lang til å vinne saken – rettslig.
Bevisførsel er ikke et lotteri. Det er heller ikke ren vitenskap. Det er skjønn, utøvet av faglærte og dyktige dommere. Som er i stand til å vurdere historier, og dra ut av disse en essens.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Du bestiller til tider varer. Det kan være på nettet, eller du bestiller i butikk. Eller du ringer noen som skal levere varen på døren.
Tema for dagen er om du kan avbestille slike varer.
Avbestilling betyr å bestille, men gå fra kjøpet før varen er levert. Det skiller seg derfor fra angrerett, som du kan bruke etter varen er levert. Den skiller seg også fra mangelsreglene i kjøp, som går på mangler ved varen – avdekket etter levering.

Avbestilling er derfor noe helt for seg selv.
Et greit utgangspunkt er at du ikke kan avbestille noe som helst. Er det bestilt, har du bundet deg ved avtale til å kjøpe.
Sånn er det f eks med flybilletter eller enkelte hotellopphold. Ved bestillingen er avtalen inngått, og du er bundet. Du kan tegne deg en avbestillingsforsikring. Det er strengt tatt ikke en rett til å avbestille, men en økonomisk sikring mot det ansvar du kommer i – ved å avbestille.
Men for deg vil jo selvsagt en avbestillingsforsikring, oppleves som en rett til å avbestille.
Et godt utgangspunkt er derfor at du ikke kan avbestille varer og tjenester.
Men noen har forsikringsordninger, og du får dermed retten til å hoppe av.

Noen firma gir deg jo uansett retten til å hoppe av. Enkelte har åpent kjøp, selv etter at du har mottatt varen – skulle bare mangle at de da ikke lot deg hoppe av, før varen var levert.
Rettslig sett er utgangspunktet at en avtale binder. Har du bestilt, er du bundet. Det er retten til å gå fra avtalen, som skal grunngis. Forsikring er en variant. Smidige ordninger i butikkene, er en annen.

Retten til å gå fra bestillingen, er da forbundet med en rett til å slipppe å betale erstatning. Fordi den som har solgt deg en vare, taper jo på ditt frafall. Det kan være la oss si fortjenesten på varen. Så en grei forhandler som lar deg slippe, lar deg jo også slippe uten å måtte betale noen kompensasjon.
Det er som utgangspunkt ingen rett til å bryte avtaler, men noen åpner altså for det.
Kan man likevel tvinge selgeren til å tåle en avbestilling, selv der selgeren egentlig ikke vil slippe taket i deg?
Etter forbrukerkjøpslovens § 41, kan man det. Der heter det at forbrukere har rett til å avbestille en vare før den er levert. Sånn at kjøper kan tvinge på selger en avbestilling.

Men i disse tilfellene har selgeren krav på erstatning for sine tap – ved avbestillingen.
Så enkelt oppsummert. Avbestilling har noe for seg der du har forsikring, eller der butikkene har en ordning for avbestilling. Avbestilling blir dyrt utenfor nettopp disse tilfellene.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Det er så ulike slags rettsmøter, i så ulike slags former. Jeg har prøvet de fleste av dem. For en advokat er rettsmøter vårt eget teater, der vi får ta ut skuespilleren i oss, vise verden saken og våre refleksjoner.

Norsk rett er muligvis ikke preget av de helt store utskeielsene, sånn som i amerikansk rett. Der man i teatralsk stil vandrer rundt i rettssalen. Ikke er vi heller så formelle som den britiske tradisjonen, med parykk på.
Vi er en slags mellomting, ganske formell – men noe ledig.

Rettsmøter skjer fra laveste nivå. I den sammenheng nevner jeg forliksrådet. Der er tonen ganske uformell. Møtene skjer i konferanserom eller forsamlingslokaler, i by eller på landet. Vi er tildelt våre roller, og ordet er ikke helt fritt.
Vi er kledde i alminnelig pene og sivile antrekk. Får ordet i en bestemt rekkefølge, og har våre innlegg. Men tonen er fri, og det er rom for en lett stil og en uformell vri.

Som er noe forskjellig til tingrettsmøtene. Der bærer vi sort kappe, kjører møtene etter en streng og lovregulert regi. Tildeles ordet i en bestemt rekkefølge, og deler møtet inn etter en bestemt mal.
Slike rettsmøter starter med innledningsforedrag, så er det partsforklaringer og deretter vitneavhør. Til sist er det prosedyrer. Langt mer strukturert og tidkrevende, enn den uformelle settingen til forliksrådet.
Dessuten er det vel slik at i forliksrådet diskuterer vi for å finne løsninger, i retten er vi kommet primært for å vinne saken. Det er to helt ulike vinklinger, kan du si.
Lagmannsretten er trinnet over tingretten. I hovedtrekk gjennomføres rettsmøtene etter mal som for tingretten. Men mange advokater føler vel at tonen er noe mer formell, og mulig litt mindre ledig enn i tingretten.
Det er vel også uttrykk for at konflikten er rimelig fastlåst har man nådd så langt, slik at det ikke legges opp til mye rom for ledig prat og snikksnakk.

Dette er en noe kategorisk og stram inndeling av mine inntrykk fra disse rettsmøtene. Men det er altså et inntrykk fra flere års praksis.
Jeg liker alle formene. Det er en ledig og fin tone i forliksrådet, det innstiller man seg på. I tingretten er stemningen strammere, men også noe fri. I lagmannsretten er det strammet mye til, og vi er effektive opp mot det saken handler om.
Høyesterett har jeg ikke selv prosedert for, slik at det skal jeg ikke uttale meg mye om. Men ryktet forteller at det nok der er grannet mer høytidelig og målrettet – enn lagmannsretten.

Uansett, dette er vårt teater. Det er en prøving av vår evne til å resonnere og tenke rundt jus. Det å gjøre muntlig rettslige tema, og å overbevise en domstol om et resultat. Mange advokater vil nok si at dette er med på å gjøre yrket direkte spennende.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Jeg skrev sist gang om skjevdeling, og fortalte der at man kunne ta med seg de gjenstandene man bragte inn i ekteskapet. Skarpe blikk har arrestert meg, og påpekt at det er pengeverdien man kan ta ut ved skjevdeling – ikke gjenstandene i seg selv.

Dette året har jeg lært via skarpe studenters opplæring, at man ikke skal ta feil.

Jeg gir meg ende over, og lover at jeg aldri senere skal si noe feil av rettslig karakter. Nå har jeg ryddet opp etter meg, og presisert at verdiene i kroner og øre – tar du med.

Nå skal jeg fortsette litt i samme gate som sist, særlig om samlivsavtaler. Men denne gang uten «feil».
Jeg tillater meg mest å skrive til samboerne blant dere, de som ikke har giftet seg. Til dere vil jeg melde at lovgiveren har tenkt lite på dere – så langt. Det er ikke mye regler som tar vare på dere, samboere. Dere må rydde i eget bo, dere må lage samlivsavtale!

Så sterk kan oppfordringen være. For folk bor sammen. De slår seg sammen. De rører sammen penger. Og håper på det beste. En dag skjer det verste, bruddet kommer.

Da er det en klassisk situasjon at en av partene eier hus og verdier, en annen har kjøpt tannkrem og toalettpapir. Hvordan skal den som ikke har ytet økonomisk bistand i selve huset, bli eier i huset? Her er ingen enkel overgang fra det å betale på mat og utstyr i hjemmet, til å bli eier i en eiendom.
For dette er jo selve problemet. Folk slår seg sammen, de lever i økonomisk sammenvispede tilværelser. Men de sørger ikke for å sette spor eller skape dokumentasjon. Så kommer bruddet.

Hva da om huset er kjøpt og betalt av den ene. Hvordan skal den andre bli eier? Det er bare ikke nok å ha supplert litt her og der med utstyr til hjemmet, hvordan få en eiendomsrett i huset? Dette kommer ikke av seg selv.

Hvem eier hus? Hvem eier bil? Slikt lar seg spore, men er det en rettferdighet i det? Hvis dere ikke vil ha tvil om det, lag avtale på forhånd.

Det er greit å regulere store verdier i avtalen. Men selvsagt kan man også regulere mindre gjenstander, inventar og den slags.

Det er mulig å lage så detaljerte avtaler, at det kan fordeles verdier uten så mye som et dobbelt hjerteslag.

Du trenger jo ikke advokat for å lage en slik avtale. Det kan gjøres privat. Husk signaturer og dato, samt å regulere så grundig som dere ønsker.

Skulle du ønske advokatbistand, finner du slike som meg – tilgjengelig.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Dette er tittelen fra en film. Men den handler like gjerne om rettslige forhold. For hvordan blir det med verdiene som to mennesker slår sammen i et samliv. Hvem eier hva.

En måte å dele det opp på, er ved først å se på to parter som gifter seg. Dernest to som innleder et samboerskap.

To mennesker som gifter seg, kan gjerne bringe inn i forholdet ulike verdier. Det kan være eiendom, innbo, kontanter og biler. De går typisk inn i et felleseie når ekteskapet innledes.

Men like fullt er regelen etter ekteskapslovens § 59, at det man bringer inn i ekteskapet, det skal man også ta med seg ut. Bragte du inn visse gjenstander, kan du ved brudd ta med deg det samme.
Verdier som ikke er bragt inn i selve giftermålet, inngår i felleseiet. Ved et brudd skal det som ikke man hadde med seg inn, slås sammen i en pott – og deles. Veldig forenklet beskrevet.

I tillegg til det man hadde med seg inn, kan også arv og gaver til den enkelte ektefelle – holdes utenfor delingen ved et brudd.

I prinsippet er det noe annerledes ved samboerskap. Der lages det ikke noe felleseie når man slår seg sammen. Man beholder derfor fullt ut tanken om at det man selv skaper eller hadde med seg av verdier, skal den enkelte ved et brudd ta med seg. Man har ikke den samme basisen i en felles pott, som skal likedeles.

Sånn sett kan et ugift samliv sies å gi noe mindre økonomisk fellesskap – enn ved giftermål.
Men dette blir ikke bare enkelt.

Fordi folk slår seg sammen, der de også har store verdier som kan øke i verdi. Fast eiendom helt konkret, som jeg får mange henvendelser om.

To mennesker slår seg sammen i ekteskap eller samboerskap. Den ene bringer inn i forholdet en eiendom. Denne eiendommen er en verdi i seg selv, som den ene kan ta med seg ut av et ekteskap.

Men hva med mulig verdiøkning i eiendommen under samlivet, hvem tilkommer dette? Dessuten er et tema hvis den som ikke eier eiendommen, har bekostet utbedringer, oppgraderinger og oppussing på eiendommen – skal det gis kompensasjon ved et mulig brudd.

Her er det mye uklarheter. Synes du det er uklart, synes jeg det er uklart. Og da er det sikkert også uklart for domstolens dommere.

Jeg tenker at det lett blir en skjønnsmessig vurdering om den ene har investert i den andres eiendom, og således bidratt til verdiøkning eller i det minste har lagt verdier igjen i eiendommen.

En god løsning er her å være føre var. Partnerne kan selv lage en avtale, der de regulerer hvordan dette er. Skal de ha en eierandel i eiendommen begge to, og hvor stor skal den være? Skal den ene få refundert utlegg denne har hatt til eiendommen – mot kvittering?

Tema er meget aktuelt, og volder mye bry for folk flest – og advokater som blir spurt.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Jeg ser jo over tid – at jeg til tider skriver om tema som ikke er rent juridiske. Men som er i grenseland mellom juss og samfunn. Og at noen av disse tema treffer godt tiden vi er i.

Som at jeg for noen uker siden skrev om veldig stillfarne turister fra østblokken, som kom reisende i sine varebiler, og snek seg ut på landeveiene på natten. For da skulle de på tyvetokt. Nå leste jeg i avisen at politiet i alle nordiske land, ber om at yttergrensene for Schengen revurderes, da 80 % av organisert kriminalitet i Norden – utføres av personer fra de baltiske statene.

Så her kan jeg i det minste påvise at jeg står ved nordisk politi sin side, og at vi har sett problemet. Med tiden er det mulig myndighetene ser det også.
Jeg skal imidlertid gå til en av mine andre kjepphester, garantiordninger i kjøp. Det er så kjekt å få post. Spesielt når meningen er at du skal bli lykkelig, skikkelig overgitt fordi noen skal være grei med deg.

Jeg har fått blad fra Volkswagen importøren. Her står det så flott: «Vi er den ledende aktøren i norsk bilbransje og ønsker å vise vei ved å gi norske bilkjøpere et mer forutsigbart bilhold gjennom vår nye Norgesgaranti».

Rett nok skal ikke garantien gjelde hvis du har kjørt mer enn 100.000 km i perioden, men det påpekes iherdig i bladet at «det er det de aller færreste som gjør».

Kjære alle leserne mine. Den som har vist vei er ikke noen bilimportør, men det norske Storting. Som i 2002 innførte en 5 års reklamasjonsrett for biler, på lik linje med mangt annet. Det er ingen som har gjort så mye for et forutsigbart bilhold, som de på Løvebakken.

Denne 5 års reklamasjonsretten betyr at du kan reklamere på mangler ved bilen, kreve de utbedret, få prisavslag eller i beste fall heve kjøpet. Det er dette som virkelig gir deg rettigheter, ikke disse som «skal vise vei».

Og forresten, norsk forbrukerkjøpslov har ingen grense ved 100.000 km. Da er det faktisk mulig å reklamere i opp til 5 år, for en bil som er gått 101.000 eller til og med 201.000 km.

Du aner ikke hvor provosert jeg blir over friske bedrifter som prøver å slå poeng på rettigheter som lovgiveren har gitt oss. Og som presterer nok en gang å lage en ramme for ordningen, som stiller deg svakere enn etter lovregler du har hatt i ni år allerede.

Da blir det nærmest fornøyelig å tenke på alle de som de siste årene har blitt avvist ved klage på sine biler, med svaret at her er det nok tre års garanti. Mens du i realiteten – ja nettopp – har hatt FEM års reklamasjonsrett siden det herrens år 2002.

Jeg takker for at noen viser vei.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Jeg er advokat. Det er en av mange roller som jurister kan fylle. Vi fyller mange slags roller. Selv har jeg også erfaring fra domstolen og politiet. Det er verdifullt å ha beveget seg rundt.

Men hva driver vi egentlig med, vi som jobber innen jussens verden. Det er egentlig ganske enkelt å svare på, men tar en mannsalder å beherske. Jeg er vel sånn ca halvveis i den mannens alder.

Vi løser rettslige spørsmål. Ut fra en tanke om at jussen skal løse spørsmål, og at det har en verdi i seg selv å løse dem.

En rørlegger har sin tang. Legen har kanskje sitt stetoskop. Snekkeren sin hammer. Men vi – i min bransje – jobber ut fra rettskilder. Det er vårt verktøy.
Juristene skal løse spørsmål, men kan ikke gripe ut i løse luften etter svarene. De finnes vel som gjør det, men sånne har ikke lang og god fartstid i faget.

Vi søker i kilder, for å finne svar. Men jussen har ingen klar linje på akkurat hvor svaret ligger. Vi har nok en ide om plasser du kan lete, men ikke for hvor sentrale hver kilde er.

La meg gi et eksempel med lovene. Det er klart vi bruker lovene som en kilde. Men lover er vage, og kanskje uklare. De kan tolkes, og ordene er ikke alltid skarpe. Det er veiledning, men ikke alltid helt avklarende.
Ikke alle tema er løst i lovene. Noe bygger på sedvaner. Slike sedvaner er regler som blir til over tid, men havner aldri i en lov. De er ulovfestet.
Noen spørsmål finner vi svar på hos domstolene. En god dom er verdt å lese, kanskje løser den et spørsmål.

Andre igjen finner svarene i bøker av professorer med ansiktet i folder og fremfører sine faglige monologer.

Vi finner våre svar forskjellige plasser. En dom, en lov, en bok. Ikke alltid gir kildene det samme svaret, ikke alltid er det klart hva som svares. Vi er gitt å søke, resonnere, veie og vekte. For vi kan ikke si at vi ikke fant svaret.

Juristene jobber med å finne slike svar. Advokaten likeså, men jeg jobber jo også med å løse problemene ut fra en menneskelig vri. Mine løsninger skal ikke ende opp i en bok, de skal bli til virkelighet for mennesker. Ikke alltid er reglene den beste basis for å finne den beste løsningen.

Jeg gjør mange konferanser i uken. Men jeg sitter ikke klar med lovboken i en slags angrepsstilling mot alt og alle. Jeg spør og lytter. Tenker løsninger og veier ut av den rettslige floken folk har foran seg. Det er godt å ha noe å banke i bordet med, men best er det å løse opp i forholdene – fremfor å lage støy for støyens del.

Noen ganger kommer jeg lengst med sunn fornuft og en god dialog. Da kommer selv jussen til kort.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Expert har overrasket meg, i en sak jeg nettopp fikk høre om.
Det gjaldt en kaffetrakter, noe så enkelt som en maskin som lager kaffe. En slik vi alle har stående på kjøkkenet. Den som putrer av gårde, og fører varmt vann over Friele kaffen, og serverer den nydeligste kaffe.
Men ikke i all evighet.
For det er et spørsmål om reklamasjonstid for en slik trakter. Hvor lenge er en slik maskin ment å vare.

La meg forklare.
Forbrukerkjøpsloven regulerer forbrukernes kjøp av forbruksgjenstander. Derunder kjøp av en kaffemaskin. I loven er det gjort en todeling av reklamasjonstid, delt opp i en to års grense og en fem års grense.

Lovens system er at en ting har to års reklamasjonsrett, mens det for gjenstander som er ment å vare vesentlig lenger enn to år – gjelder en fem års reklamasjonsrett.

Ta deg en titt rundt i huset. Se på dine husholdningsapparater. Støvsugeren. Jeg vokste opp med en Nilfisk i huset. Den nektet å dø. Hadde den ikke veiet tredve kilo, hadde den sikkert vært i bruk fortsatt. Den varte veldig lenge.

Du har en vaskemaskin. Den varer lenge. Ofte så lenge at du har lyst på en ny. Den gamle maskinen gir ikke opp, men du har lyst til å skifte den ut med siste skrik. Komfyrer varer også lenge. Oppvaskemaskiner likeså.

Husholdningsapparatene våre er av en slik art at vi forventer lang levetid. Det er produkter som skal tåle bruk på et kjøkken og i huset ellers. De skal brukes og leves med.

En kaffetrakter er et sånt apparat, etter mitt syn.

Det er her Expert Åsane har fått det for seg at en kaffetrakter, den skal vare i maksimum to år. Slik at min bekjente, som skulle reklamere på en feil ved trakteren – fikk beskjed om at det var for sent. Hun kom etter to år for å klage sin nød, og da var det for sent.

Som om en kaffetrakter altså ikke skal vare mer enn to år.

Jeg kan lage en kalkyle. Vi tenker oss en vaskemaskin til kr. 5.000,00. Så legger du på en tørketrommel til kr. 5.000,00. Videre en komfyr til 5.000,00. Pluss på en støvsuger til kr. 2.000,00, og et kjøleskap til kr. 5.000,00. Oppvaskemaskinen setter jeg til kr. 4.000,00. Dette koster underett kr. 26.000,00. Hvis vi tenker oss to års varighet for slike produkter, vil du bruke ca kr. 130.000,00 på en ti års periode for å holde deg med slike produkter.

Virker det rimelig at slike apparater skal koste deg så mye å ha? Neppe. Det er like hull i hodet å tenke seg at en kaffetrakter skal ha to års levetid. Dette er et produkt laget for å lage kaffe, og det lenger enn en ussel to års periode.

Men for all del. Dette er relativt rimelige produkter. Du går ikke til sak for en slik reklamasjon. Du velger deg en annen butikk når du skal kjøpe deg en ny, slik at du kan servere nytraktet kaffe inn i fremtiden.

Advokat Vegard Austgulen, Advokathus1 - Tlf. 55 70 63 64 - Faks 55 56 02 01 Sandviksboder 1E - 5035 Bergen. e-post: vegard.austgulen@gmail.com

Det er vår på vei. Varme i luften. Den sniker seg på. Fuglene titter frem. Solen likeså.

Det samme gjør de hvite varevognene. De bilene vi ikke helt skjønner hva gjør her. Hvorfor står den akkurat der. Hvem sitter inni der. Den har jeg ikke sett før.

De dukker opp i hyttefelt. Ved båthavner. Varebilene. Eller personbilene du aldri har sett før. Hvite er noen av dem. Sikkert også i andre farver, kan de finnes.
Det er Schengen avtalens litt skjulte side. De østeuropeiske bandene.
De som stjeler påhengsmotorer, som de stabler opp i bagasjerommet. De som letter hyttene for store verdier, der de tar med seg alt. Gjerne puter og dyner også. Man må jo ha noe å ligge på bak i rommet.
Ensomme firma får uanmeldt besøk. Gullsmeden i det lille tettstedet. Ruter knuses, varer stjeles. Og gjerningsmennene forsvinner i natten.

Etter Schengen avtalen er det fritt frem for en rekke fremmede til fritt å bevege seg inn over våre grenser. Ikke alle kommer her for å male, for å si det sånn.
Politiet sliter. Det er gjerningsmenn som rykker inn, bryter seg ned gjennom taket i supermarkedet, tar med seg hele safen, og forsvinner i natten. Til en helt annen landsdel. I sine vanskelig identifiserbare biler.

De jobber profft, disse karene. De spaner og tegner ned informasjon. Forlegger seg i campinghytter og andre plasser. Drar ut på fisketur eller sightseeing, når nordmenn sover. Da sniker de seg stille langs med veiene folk med litt uheldige hensikter.

Jeg har fulgt en del saker der dette er tema. Og mønsteret er det samme. Det er varebilen. Den dårlige dekkhistorien. Og det underlige fenomen at 40 båtmotorer forsvinner i samme område, eller der et helt hyttefelt får uanmodet besøk. Mens eierne ikke er der.

De er ikke norsk registrerte, disse bilene. Politiet klarer ikke alltid ta dem. For det trengs et meget oppmerksomt publikum, som ser det underlige i den bilen som sto så lenge nettopp der i går. Den bilen som virket så uskyldig. Som et slags nattdyr kommer den forsiktig langs med veiene på natten.
Det jeg legger merke til er at publikum er det beste middel mot disse vanskene. Følg med, legg merke til det uvanlige. Noter deg bilnumre, om du ser noe uvanlig. Det som er uvanlig, er ofte nettopp det – uvanlig. Se etter nasjonalitetskjennetegn. Og numre, selvsagt.

Jeg leste en notis i avisen. Om en kommune som hadde så stor oppklaringsprosent av tyverier et år.  Det var fordi de hadde i hovedsak hatt tyveri av båtmotorer det året. Så ble en liga tatt, og med det ble jo omtrent alt av vinningskriminalitet – oppklart – det ene året.
Men jeg leser også om gjenstander som aldri kommer til rette. Om kjettinger som klippes. Båter som ligger og driver uten motorer.  Om hytter som er ramponert og skitnet til – av uvedkommende.
Dette er et problem blitt. Schengen avtalen åpner grensene for mange slags besøkende. Ikke alle har med seg en ide om at en låst dør er en låst dør, eller at en kjetting ikke skal brytes. Eller at hytter mest er for hyttefolk.