De siste årene har trenden vært at mengden salt brukt på veiene har gått dramatisk opp, med påfølgende skader på natur og biler, men denne vinteren har Bergen kommune snudd trenden. Miljøpartiet De Grønne har spilt en viktig rolle i dette arbeidet.
Allerede før Miljøpartiet De Grønne var representert i bystyret, brukte vi et innbyggerinitiativ for å få motstand mot veisalting opp i bystyret. 300 bergensere støttet vårt krav om slutt på veisaltingen, og i juni vedtok bystyret å pålegge Samferdselsetaten å arbeide for redusert veisalting. Et drøyt halvår senere melder byrådet at saltingen i årets første måned er redusert med 32 prosent sammenliknet med fjorårets første måned. Singel har blitt førstevalg på mange veier, og Samferdselsetaten har begynt et viktig arbeid med å redusere veisaltingen.
Det er veldig gledelig at saltingen på kommunale veier er redusert med 32 prosent så langt i år, men vi grønne vil fortsette å arbeide for ytterligere reduksjoner. Veisalting gir alvorlige skader på naturen så vel som bilene, og vi har gode alternativer som sand, flis, grus, bedre brøyting og lavere fartsgrenser. De Grønne vil ha slutt på saltingen.
Vi er ikke i mål, men setter pris på at byrådet følger opp vedtaket fra juni.
Sondre Båtstrand, bystyremedlem, Miljøpartiet De Grønne i Bergen

Vi er som foreldre fortvilet over at Møhlenpris skole, til tross for mange rop om varsko, har fått lov til å forfalle fullstendig og bli en helserisiko for  både elever og ansatte. Vi er også bekymret for hva som vil skje med et skolemiljø i positiv utvikling, når skolen senest fra høsten av må ta fatt på et treårig eksil i brakker. Møhlenpris er en sosialt sammensatt skole, noe som i hovedsak er et gode. Men det gjør også skolemiljøet spesielt sårbart for usikkerhet og omfattende forandringer.
Foreldregruppen ønsker å være en konstruktiv medspiller i den krevende perioden framover gjennom å komme med tydelig krav og konkrete forslag. Det er viktig for oss å understreke at selv om vi ønsker at skolen skal bestå fram til sommeren, så er det med forbehold om at dette er helsemessig forsvarlig. Derfor er det viktig med en rekke strakstiltak for å bedre blant annet toalettforholdene og luftkvaliteten. Vårt viktigste krav er at skolen holdes samlet også fra og med høsten, og at Bergen kommune finner plass til et midlertidig bygg i nærområdet og unngår bussing. Her vil vi utfordrer alle kloke hoder i nærområdet til å være kreative – og kommunen til å lytte!
Vi ønsker også, så raskt som mulig, at bystyret skal ta en investeringsbeslutning for en totalrenovering eller et nybygg. Og at prosjekteringsarbeidet starter så raskt som mulig. Vi er også positive til at det inkluderes en barnehage i nye Møhlenpris skole, men dette krever en tryggere trafikal løsning for området omkring skolen.

FAU-Møhlenpris skole, Cathrine Lindtner (leder), Espen Edvardsen (nestleder) og Mildrid Økland (sekretær)

Ole Tom Kolstad - ole@byavisen.net

Nå må det skje noe. Nå har både pressen, Arbeidstilsynet og politikerne kjeklet seg gjennom måneder med avsløringer om forfall i skolene. Det mangler ikke på forklaringer og gode intensjoner. Det som mangler er handling.

Problemet som må løses er todelt. Skoler må pusses kraftig opp, og vanlig driftsmessig vedlikehold må få et solid løft. Oppussing krever økonomisk satsning, mens vedlikehold kan gjøres mye mer effektivt. Oppussing lar jeg ligge her, men la oss se nærmere på vedlikehold.

En takrenne på en skole i Bergen rant over tidlig i høst. Selv med moderat regn rant vannet i strie stømmer i fritt fall ned på vinduskarmen. Det bråkte så mye at elevene på innsiden ikke hørte hva læreren sa – selv i andre enden av klasserommet. Samtidig oppstod det risiko for lekkasje inn i bygget når så mye vann rant over. Slikt kan som kjent gi følgeskader som råte og sopp, skader som er dyre å reparere.

Flere måneder senere regner det fremdeles mye og ofte. Og vannet renner fremdeles over. Elevene hører fremdeles ikke hva læreren sier, og hvem vet hvor mye sopp det er i veggene? Årsaken til problemet er en tett renne. Løsningen er en stige og fem minutters arbeid.

På samme skole har elevene lenge klaget over at de ikke får dusjet etter gymtimene. Fordi det er så lite vann i dusjene at det lille som finner veien til dusjhodet sildrer nedover veggene. Elevene bruker sin kanal – elevrådet – uten at noe skjer. Foreldre får høre om problemet og tar det opp med skolen uten at noe skjer. Saken diskuteres på foreldremøter. Det viser seg at foreldre som selv har gått på samme skole 25-30 år tidligere kjenner igjen historien. En hel generasjon har gått – uten handling. Løsningen er en rørlegger og noen arbeidstimer.

Tilbake til kommunens system for vedlikehold. Det er komplisert. Altfor komplisert. Det er så komplisert at de ansvarlige sliter med å forklare det til rektorene på skolene, som i dag må bruke tid på altfor mange oppgaver.

Hvem som skal fikse dusjen og tømme takrennen bør ikke rektor ha noe som helst med. Hun bør ikke en gang vite at det er et problem. Løsningens nøkkelord er kjernevirksomhet. La skolene drive med sin kjernevirksomhet, som er faglig og sosial opplæring. Hverken mer eller mindre. Og la de som har vedlikehold og oppussing som sin kjernevirksomhet ta seg av det fysiske arbeidsmiljøet for lærere og elever.

Kommunen bør ikke og kan ikke drive byggvedlikehold. Det bør private, profesjonelle aktører ta seg av. Det eneste kommunen bør ta seg av er innkjøp av vedlikeholdtjenester. I denne sammenheng er innkjøp kommunens kjernevirksomhet.

Dagens system er ineffektivt og dårlig. Tiden er overmoden for en overgang til forretningsmessig privat drift med kommunen som profesjonell oppdragsgiver og innkjøper.

Ansvarlig redaktør
Ole Tom Kolstad

Sondre Leiren Rasch (H) - Medlem i komité for finans i Bergen bystyre

Å være ung bystyrerepresentant for Høyre i Bergen er den morsomste deltidsjobben man kan ha ved siden av studiene.

Etter en intensiv valgkamp for Høyre vant det sittende byrådet et brakvalg. Og jeg og seks andre Unge Høyre-kandidater var så heldig å bli krysset opp av de som stemte på Høyre og rett inn i bystyret. Vi visste ikke hva vi skulle forvente, men vi visste at det kom til å bli spennende.

Det å sitte i bystyret har vært litt som å drikke frokostjuice av en brannslange, og det skal sies at jeg er veldig glad i frokostjuice. Læringskurven har vært bratt, men moro. Hva er forskjellen mellom en interpellasjon og et privat forslag? Hva kan man egentlig foreslå i bystyret? Ingen av disse spørsmålene har jeg funnet svar på enda.

På de første møtene møtte jeg mest positive overraskelser. De første møtene er preget av høflighet og seremoni. Det er derfor ikke rart at jeg ble veldig imponert over hvor mange hyggelige og engasjerte mennesker som var i de andre partiene. Det gledet meg å se så mange ulike perspektiver samlet for et felles mål: å gjøre Bergen til en bedre by å bo i.

Fordelen med å være ung i alt dette er at man gis større plass til å forbli idealistisk og nytenkende.
Sondre Leiren Rasch

Etter hvert blir høflighet byttet ut med en mild konfrontasjon. Kåserende innlegg fra medspaltist Miljeteig, friske og poetiske perspektiver fra Miljøpartiet De Grønne og bakkekontakt fra Fremskrittspartiet. Byluftlisten er salens senator og Senterpartiet dets revisor. Blant halvsovende journalister og en rungende ordfører diskuteres alt fra store idelogiske spørsmål om eiendomsskatt til små formaliteter som momsfritak for Bergen Turlag, som vedtas enstemmig.

Fordelen med å være ung i alt dette er at man gis større plass til å forbli idealistisk og nytenkende. Det er på en måte rolledelingen innad i vår bystyregruppe: Vi legger frem ideene, moderpartiet moderer dem. Vi utfordrer og de rettleder. Vi skriver twittermeldinger og de skriver velskrevne brev. Til syvende og sist forblir vi likevel gode kolleger, med felles mål og formål.

Mitt arbeid i bystyret har imidlertid så vidt begynt. I kommende utgaver skal jeg fortelle litt fra innsiden om aktuelle og interessante debatter som skjer i bystyret, fra et ungt perspektiv.

Gjennom prøveprosjektet Sport2u skal bergenserne få muligheten til å prøve alt fra reball til kickboksing, uten forpliktelser.

Sport2u

• Ble lansert 19.januar
• Oppstart rundt 20. februar
• Sport2u: 13 til 19 år
• Sport2u+: 60 år og oppover
• 450 kroner for Sport2u-passet som vil gi fri tilgang til aktiviteter i en 12-ukersperiode
• Kan velge mellom 20 ulike aktiviteter i uken

Under paraplyen FIKS Bergen lanserer idrettsbyråd Gunnar Bakke tilbudet Sport2u og Sport2u+. Det er første gang prosjektet blir prøvd ut i Norge, og har vært omtalt siden idrettsplanen ble fremlagt.

Shoppe rundt
Ifølge idrettsbyrådet er målet med prosjektet å nå nye målgrupper med fysisk aktivitet og idrett. Deltakerne i prosjektet vil kunne velge fritt mellom 20 aktiviteter i uken, som for eksempel innebandy, reball, kickboksing og futsal for ungdom. For eldre blir det tilbud om tennis, friluftsliv og aktivitetsdager.
– Det skal være en lav terskel for at folk kan prøve ut nye ting. De får muligheten til å shoppe rundt med det de ulike idrettslagene og organisasjonene har å tilby, uten å måtte forplikte seg, forteller Bakke.
Frafall og få tilbud
Det er aldersgruppene 13 til 19 år og 60 og oppover som har anledning til å delta i det nye tilbudet.
– Vi ser at når man driver med fysisk aktivitet i ung alder er det større sannsynlighet for at man fortsetter med dette som voksen. Vi ønsker derfor å unngå at ungdom slutter med idrett ved å tilby de aktiviteter de ikke nødvendigvis hadde tilgang på før. De eldre vil vi engasjere slik at idrettsanleggene kan være åpne også på dagtid. I tillegg er det i mindre grad tilbud til denne aldersgruppen per i dag,  sier idrettsdirektør Rune Titlestad.

Store forventninger
Gunnar Bakke har store forventninger til Sport2u og håper det vil få flere til å engasjere seg i fysisk aktivitet.
– Det har tidligere vært prøvd ut i Ålborg i Danmark, hvor rundt 700 stykker deltok. Det å være like gode som Ålborg er en passende ambisjon, og hvis vi klarer å engasjere 700 bergensere vil dette være kjempeflott sett ut fra et helseperspektiv.
– Hva skjer hvis prøveprosjektet fungerer?
– Håpet er å finansiere dette som et fast program, og utvikle avtaler med flere leverandøren av fysisk aktivitet, både private og offentlige. Tanken er utbredelser, og åpne for flere aldersgrupper, forteller Titlestad.
– Det er lagt inn i budsjettet for neste år, og det er stor vilje til at dette skal bli et varig tilbud. Nå håper jeg bergenserne hiver seg rundt og tar del i nye aktiviteter, så får vi måle responsen deretter, avslutter Bakke.

Landet rundt kan vi lese om offentlige bygninger som forfaller.  Midler til vedlikehold blir ikke prioritert. Det er dessverre slik at de fleste politikere uansett parti synes det er mye gjevere å bevilge penger til nybygg, for dermed å kunne sole seg i glansen, enn å tildele de nødvendige midler til falleferdige kommunale bygg.
I Bergen og andre kommuner kan vi lese om elever som rett og slett må bytte skole fordi inneklimaet og skolens befatning er av en slik art at det ikke er forsvarlig å ha undervisning der. Dette er en fallitterklæring av de styrende politikerne. Det hjelper lite å bygge nye bygg når man ikke klarer å vedlikeholde dem man allerede har!
Jeg mener forfallet startet tidlig på 1990-tallet. Jeg var selv aktiv politiker på den tiden og var dessverre med på, ja nærmest ivret for at de fleste kommunale tjenester skulle privatiseres, eller konkurranseutsettes som er et finere ord for det samme. I kommune etter kommune ble det flertall for å privatisere vaktmestertjenesten ved skolene og øvrige kommunale bygg. Man trodde at dette ville bli langt mer effektivt og billigere så man kunne frigjøre besparelsen på andre tjenester. I 2012 kan man med stor styrke hevde at dette ble feil!
Der man før hadde en fast ansatt vaktmester som til daglig så hva som måtte gjøres og som la sin sjel i dette arbeidet, må nu rektor bestille glassmestere, tømrere, elektrikere og så videre for den minste ting. De såkalte besparelsene ble mer enn oppbrukt på byråkrater som måtte sjekke at anbudene var tilfredsstillende i henhold til beskrivelse.  Et annet moment man mistet på veien var vaktmesterens oppdragende virkning på elevene. Det er min påstand at mye hærverk er unngått fordi man hadde en vaktmester som man kjente og måtte stå til rette for hvis man ble tatt.
Vi lærer av våre feil sies det. La oss håpe øvrige politikere også vil det. La oss få slutt på anbudssurret og gjeninnsette vaktmestrene ved skolene. Det er ingen skam å snu.

Jan-Ove Fromreide,
Demokratene i Norge

Gruppeleiar for SV, leiar for Komite for Helse og Sosial i bystyret

Det er på tide å få ein do-politikk. Viss det er for vulgært: Ein toalett-politikk – men det svingar ikkje så mykje av det finare omgrepet. Dessutan, når det kjem til realitetane, trur eg det er best å seia dopolitikk. Kanskje trengst det dopoliti også.

«Kvifor skin kjøpesentra, men ikkje skulane?» Spørsmålet kom for eit lite tiår sidan frå SV-leiar Kristin Halvorsen. Det var ei god samanstilling. Då eg vart leiar av Oppvekstkomiteen i bystyret i 2003, måtte komiteen straks på synfaring til Fridalen skule, bygd i 1939 og nedleggingstruga av Monica Mæland i hennar fyrste byråds kveitebrødsdagar. Fridalen skule var i si tid bygd som bydelens Soria Moria: I 1939 må Fridalen skule ha skine som eit eventyrslott og fortalt både skuleungar og vaksne kor viktig skule og utdanning var for den oppveksande slekt og heile samfunnet.
Bergensskulen 2012 skin ikkje. Det vil seie, det er heldigvis ikkje sant for alle bergensskular. Men det er sant for altfor mange. No må ungane ved Landås skule bussast til andre skular, etter at byrådet og Høgre, KrF og FrP neglisjerte, og gjorde om, bystyrevedtaket frå 2006 om å reisa ein tidsmessig Landås skule. Eg hugsar godt korleis Landås skule såg ut – i 2003/04 og i 2006.

Ein treng ikkje vera (dotter av ein) snikkar for å sjå dei skrikande forsømmelsane og vedlikehaldsbehova. Jo, eg hugsar mursteinane og – pussen som datt ned frå Fridalen skule også. Og eg hugsar nye-bygget på Bjørndalsskogen skule, arkitektprisa, ja vel, men myggel-befengt og med lekkasjar i kø på grunn av arktiektur og byggjemåtar alldeles uhøvelege for vestlandsklima. Skinstø skule på same vis. På Møhlenpris skule gjekk eg etter lukta, eller sneken, og kom fram til do, ja vel, toalettet då. Og doane på Nordnes skule vart ei mediesak for seg. Der tok tøffe ungar, med Emma i elevrådet i spissen, tak – og doane vart ordna. På Christi Krybbe skule nokre år tidlegare vart partileiaren min teken handfast i armen og handa av insisterande jenter ; ho fekk ikkje lov å gå før dei hadde vist henne doane. Det var etter det at Kristin Halvorsen framheva at det trongst ein dopolitikk for norske skular.

Då dei raud-grøne tok over etter høgre-styret i Trondheim i 2003, mangla over halvdelen av skulane inneklima-godkjenning. No er alle skular i Trondheim inneklimagodkjende, somme rett nok mellombels, men like fullt: Inneklimagodkjende. Og eg trur ikkje det skal finnast sopp i Trondheimsskulen. I Bergen vantar framleis over 20 skular inneklimagodkjenning. I Trondheim har det raud-grøne styret i år etter år brukt ein million kroner per dag på opprusting og bygging av skulebygg. Dei verdset vaktmeistrar og vedlikehald på ein heilt annan måte enn byrådet og bystyrefleirtalet i Bergen. Eg har ikkje forhøyrt meg om dokvaliteten og dopolitikken i Trondheim. Eg har i grunnen ikkje sett at det blir spurt om den slags i offentlege statistikkar over dette og hint heller. Do-strategi er ikkje eit omgrep som finst i politisk vokabular. Men kanskje kan norske kommunar målast så enkelt: Vis meg do-standarden din, og vi veit kva kommune du er?

Snorre Godvik hadde egentlig tenkt å droppe ut av skolen etter 10. klasse. Med hjelp av Ny GIV drømmer han nå om å bli ingeniør.

Fakta om Ny Giv

• Ny GIV  – Gjennomføring i videregående opplæring –  er en nasjonal dugnad for å øke gjennomføringen i videregående opplæring.
• I overgangsprosjektet i Ny GIV, får elever i andre halvår av 10. trinn tilbud om intensiv opplæring i skriving, lesing og regning.
• Ny GIV startet som et pilotprosjekt våren 2011 for 88 elever ved 13 skoler i Bergen, åtte grunnskoler og fem videregående skoler.
• Nesten alle ungdommer starter i videregående opplæring etter endt ungdomsskole, men etter fem år er det bare rundt 70 prosent som gjennomfører med full studiekompetanse eller yrkeskompetanse.

Klokken er ti over ett en onsdags ettermiddag. Timen er akkurat ferdig for byggfag-klassen på Laksevåg videregående skole. I gjengen som kommer ut er Snorre Godvik. For halvannet år siden var mer skole det siste han ønsket seg.
– På ungdomsskolen hadde jeg egentlig ikke lyst til å gå videre med skolen. Jeg var sliten av å sitte inne med leksene hele tiden. Jeg ville heller komme meg ut og jobbe, sier han.
Godvik er på langt nær den eneste som har slitt med motivasjonen på skolebenken. Men i likhet med 87 andre elever i bergensskolen, takket han ja til å bli med på Ny GIVs pilotprosjekt på ungdomstrinnet i fjor vår.

Kreativ matte
– For meg var det kjempebra å være med i Ny GIV-klassen på Olsvik skole. Jeg fikk bedre karakterer og skolelysten kom tilbake. Det var en avslappet stemning i klasserommet og jeg følte at eg kunne spørre både læreren og de andre elevene om hjelp. I tillegg likte jeg de kreative måtene å løse oppgaver på, sier han.
Godviks erfaringer deles av mange som har vært med på pilotprosjektet i Bergen.
– Jeg har vært ute og snakket med elevene, og de fortalte meg at det har blitt gøyere å gå på skolen. Gjennom Ny GIV har de følt at de har blitt stilt andre krav til og at de har blitt sett i større grad enn tidligere, sier Anne-Marit Presterud, kommunaldirektør i Bergen kommune.
Ifølge Presterud har det betydning at klassene er mindre enn vanlig, men hun mener at dette ikke er den eneste grunnen.

For meg var det kjempebra å være med i Ny GIV-klassen på Olsvik skole. Jeg fikk bedre karakterer og skolelysten kom tilbake.
Snorre Godvik, elev

– Vi har lagt vekt på at dette er et frivillig opplegg. I tillegg har vi også valgt ut lærere som synes det er spennende å jobbe med denne elevgruppen, forteller hun.
For sent?
I en undersøkelse utført blant foreldrene til Ny GIV-elevene, gav flere uttrykk for at prosjektet burde ha startet allerede første eller andre året på ungdomsskolen, og at siste halvår av 10. trinn derfor er for sent.
– Vi stilte oss også spørrende til dette i starten. Flere lærere og ledere mente at opplegget burde starte tidligere. På en annen side er dette ment som et intensivundervisningstilbud, og det hadde det ikke blitt dersom det varte i tre år, sier Presterud.
Ifølge kommunaldirektøren er det imidlertid nødvendig med andre tiltak tidligere i ungdomsskolen.
– Vi har allerede prosjektet SNU (Skole, næring og utdanning) i 8. trinn og prosjektet «Fleire fullfører» i regi av Fylkeskommunen. Jeg mener at det er behov for alle tre tiltakene. Vi trenger mer praktiske metoder i ungdomsskolen, sier hun.
Våren 2011 var åtte ungdomsskoler i Bergen kommune med i prosjektet. Denne våren skal alle ungdomsskolene i Bergen være med.
– Det er klart at det blir en utfordring for skolene å prioritere ressursene riktig for å få opplegget til å fungere, men vi opplever nå en felles vilje for å få dette til. Lærere og ledelse har fått kursing og jeg mener at vi har gode muligheter til å lykkes, Kjersti Werner, prosjektleder for Ny GIV i Bergen.

Ved nyttår ble flere frivilligsentraler og seniorsentre overført fra helse til kultur i Byrådet. Ved Ytrebygda Frivilligsentral tror de derimot ikke på store endringer.

Når byrådsavdeling for kultur, næring, idrett og kirke nå har tatt over ansvaret for frivilligsentraler og seniorsentre, ligger et tettere samarbeid med de lokale kulturkontorene i kortene. I utgangspunktet tror derimot ikke daglig leder ved Ytrebygda Frivilligsentral at flyttingen vil påvirke dem i spesielt stor grad.
– Med endringen får jeg en ny sjef og en ny styreleder, men i første omgang tror jeg ikke det vil føre til mye nytt, sier Marit Nesttun Reigstad.

– Mer mediedekning
Noen forventninger til omleggingen, har hun likevel. Håpet er at flere skal få greie på frivilligsentralen driver med, og at økonomien bedres.
– Håpet er at det å gå fra et sprengt helsebudsjett til kultur vil være av det gode. Men nå har jeg hørt at det er like sprengt på kultursiden, så jeg vet ikke om dette blir som å gå i fra asken til ilden, sier hun.
En av utfordringene frivilligsentralen i Ytrebygda har hatt, er å bli mer synlig i lokalsamfunnet. Å ligge under kulturavdelingen, tror hun kanskje kan hjelpe på dette problemet.
– I kulturavdelingen er de flinke til å få informasjon ut til mediene, og da positive saker. Når det blir skrevet om helse, er det veldig ofte av negativ karakter, selv om jeg vet om mye positivt som skjer innenfor helsesektoren, sier hun.

Kulturkontoret tar over
Til sammen syv ulike frivilligsentraler og flere senior- og eldresenter blir nå lagt under kulturavdelingen. Tre av frivilligsentralene er kommunale, og vil bli driftet av kommunen.
– De privateide senterene og sentralene kommer til å få tilskudd fra kommunen, forklarer konstituert kommunaldirektør, Bodil Bye Stavang i Bergen kommune.
På nasjonalt nivå er det Kulturdepartementet som har ansvaret for å forvalte statens politikk tilknyttet frivillighetssentralene, noe som er en av grunnene til at denne omleggingen blir gjennomført i kommunen.
– Målet er mer samarbeid, ved at seniorsenterene og frivilligsentralene skal utvikle nye tilbud sammen med de lokale kulturkontorene, sier hun og påpeker at hun er spent på å se hvordan tilbudet kommer til å utvikle seg.

Samler ikke alle
Alt av frivillighetssentraler og seniorsentre blir derimot ikke overført til kulturavdelingen.
– Noen seniorsenter er nært tilknyttet et sykehjem, og disse vil dermed fremdeles ligge under byrådsavdeling for helse og inkludering. Mange av frivillighetssentralene er privateide, og de må dermed selv bestemme over egen drift. Selv om de private ikke blir vårt driftsansvar, ønsker vi likevel å samarbeide med disse, sier kommunaldirektøren.
Reigstad ved Ytrebygda Frivilligsentral reagerer på at ikke alle senterene og sentralene skal samles.
– Etter hvert håper jeg at alle frivilligsentralene kan komme under samme paraply. Det vil gjøre det enklere for oss om å få spredt informasjon om hva vi gjør blant befolkningen, sier hun.

Bergen kommune fornyer homoplanen. – Det er bra at planen tar tak i idretten, men vi er skuffet over at informasjon til elever ikke er høyere prioritert, sier Daniel Mekki i LLH.

Handlingsplanen

• I 2006 henvendte Barne- og likestillingsdepartementet seg til 13 bykommuner med oppfordring om å utarbeide egne handlingsplaner for lesbiske homofile og bifile.
• Bergen kommune fikk sin første plan i 2008.
• Handlingsplan mot diskriminering av homofile, lesbiske, bifile og transpersoner for perioden 2012 til 2015, skal behandles i bystyret i januar 2012.

Anti-homofobi-prosjekter innen idrett og frivillig sektor er blant tiltakene når Bergen kommune nå skal vedta en ny homoplan for perioden 2012 til 2015. Tiltak rettet mot skoler, barnevernet, helsetjenester og integreringsarbeid er også en del av planen.
– Situasjonen for homofile og lesbiske har blitt bedre på mange områder i det siste, men særlig innen religiøse miljøer, i bygdesamfunn og innen idretten, er det krevende å være homofil, sier Daniel Mekki, leder for LLH (Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) i Bergen og Hordaland.
Ifølge Mekki bidrar de stereotype kjønnsrollene til mange fordommer mot homofile.
– Jeg spiller selv basket, og har observert at trenere har sagt til spillerne sine at «dere spiller som en gjeng med homser». Slike måter å snakke på må vi få bukt med, sier Mekki.
Homofile fotballspillere
LLH-lederen tror imidlertid at det er mye lettere for kvinnelige sportsstjerner å komme ut av skapet.
– Vi vet at det finnes homofile elitespillere i fotball, men få snakker om det. At vi i 2011 må oppfordre folk til å være åpne om sin legning er trist, sier han.
Mekki mener at Bergens homoplan er en utrolig viktig plan, men samtidig etterlyser han et mer forpliktende språk.
– Dersom planen er mer konkret, er det mer sannsynlig at det blir noe av tiltakene, sier Mekki.
Han får støtte fra Marte Mjøs Persen (Ap), leder for komité for helse og sosial.
– Jeg er enig i at det er altfor mange generelle vendinger i planen. Det står veldig lite om hvem som skal gjennomføre de ulike tiltakene og hvordan det skal gjøres, sier hun. Persen påpeker samtidig at planen ikke er ferdig før den blir behandlet i bystyret i januar.

Vil besøke skolene
Selv om LLH er positiv til planen, er de skuffet over at deres viktigste forslag ikke kom med.
– Vi ønsker å besøke alle ungdomsskolene i Bergen hvert år for å informere om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. At dette punktet ble fjernet i planen er vi veldig skuffet over, sier han.
– Forklaringen vi har fått er at det er så mange gode formål som vil inn i skolen.  Det syns vi ikke er godt nok. Informasjon om homofili til ungdom er veldig viktig, mener Mekki.
Også Persen ønsker å få et ekstra tiltak med i planen.
– Vi trenger et helsesenter for LHBT-personer der folk kan komme med spørsmål om egen legning og hjelp til å komme ut av skapet. Vi vet at Bergen er en by der mange kommer til fra andre steder i landet fordi de ønsker seg et større miljø, sier Persen, som mener at både psykisk helse og seksuell helse vil være viktige områder på et slikt senter.
Ap fremmet forslaget om helsesenter i komité for helse, men fikk ikke flertall.
– Vi håper likevel på støtte når saken kommer til behandling i bystyret, sier Persen.

Både Barneombudet og leder for Ungdommens bystyre i Bergen mener elever bør få være med og ansette lærere. Men Utdannings-forbundet sier nei.

– Det er viktig at elevene blir hørt, derfor er det også bra å gi elevene en stemme i ansettelseprosessen, sier Lise H. Mjelde, ordfører i ungdommens bystyre.
Vanligvis har elever lite eller ingenting de skulle sagt når nye lærere skal ansettes. Det har flere skoler nå gjort noe med. Ifølge avisen Tidens Krav er Gjemnes skole på Nordmøre den første ungdomsskole i landet der denne ordningen nå blir gjennomført. Elevene blir brukt som rådgivere. De får anledning til å stille spørsmål under jobbintervjuene, men elevene får ikke være med på å fatte endelig vedtak om hvem som skal ansettes.
Mjelde får støtte fra Nikolai Nordlid, vararepresentant for Tanks videregående skole i Ungdommens bystyre.
– Jeg tror at elever spør andre spørsmål og ser ting på en annen måte enn voksne. Hvor flinke kandidatene er til å bruke teknologiske hjelpemiddel er nok et spørsmål som mange elever vil være opptatt av, sier han.
Ifølge Mjelde har denne saken ikke blitt tatt opp Ungdommens bystyre i Bergen, men ordføreren følger med på erfaringene fra andre skoler.
– Det blir spennende å se hvordan ordningen fungerer ved andre skoler, sier hun.

God kommunikasjon
Også barneombud Reidar Hjermann er positiv til å inkludere elevene.
– Elever bør være med i intervjuer av lærere fordi en da får mest mulig informasjon om kandidatene før tilsettingen besluttes. Evnen til å kommunisere godt med elever er utslagsgivende for hvorvidt undervisningen blir vellykket eller ei, sier han.
Ifølge barneombudet kan rektor eller den som bestemmer hvem som skal ansettes, både få se kandidaten i samspill med barn og få råd og innspill fra barna selv før det blir bestemt noe.

– Problematisk
Grete Ingebrigtsen, leder i Utdanningsforbundet i Bergen, ønsker ikke å inkludere elevene i ansettelseprosessen.
– Vi er positive til elevmedvirkning, men med dette strekker man medvirkning veldig langt. Inkluderer man elever i ansettelseprosessen, gir man elevene et ansvar som elevene ikke kan påta seg, sier hun.
Heller ikke John Torsvik, fylkesleder i Utdanningsforbundet i Hordaland, ønsker å ha elever med på jobbintervju.
– Jeg mener at det er problematisk at elevene skal ha en direkte rolle i ansettelsesprossessen. Denne prosessen har mange formelle sider og innebærer blant annet taushetsbelagte opplysninger. Å pålegge elever en slik taushetsplikt er vanskelig, sier han.
Ifølge skolebyråd Harald Victor Hove har blant annet Krokeide skole og Ulsethagen skole prøvd ulike varianter av elevmedvirkning.
– Jeg ser positivt på en involvering av elevperspektivet i ansettelser, men i kommunens personal- og arbeidsreglement er det ikke føringer som legger til rette for dette i dag, sier Hove.
Han påpeker imidlertid at det er naturlig å vurdere om det skal foretas tilpasninger, slik at man lettere kan åpne opp for elevmedvirkning i tilsettingprosesser i skolen.
– Jeg vil derfor følge opp saken internt i kommunen når reglementet skal rulleres, sier Hove.

Det er klart at Bergen blir vertsby i den norske søknaden om å få sykkel-VM i 2016, og jeg gleder meg til å se verdenseliten av syklister suse forbi den bilfrie Bryggen. Jeg tror sykkel-VM kan bli en formidabel folkefest, og kanskje, kanskje lar byrådet seg inspirere til å lage en formidabel sykkelpolitikk.
Kan vi arrangere sykkel-VM i en av Norges verste sykkelbyer? I fjor presenterte Syklistenes Landsforening (SLF) rapporten «Syklist i egen by», der 30 byer var undersøkt og Bergen havnet på 28. plass. – Folk i Bergen har all grunn til å være misfornøyd. Sykkelforholdene står til stryk, sa generalsekretær Rune Gjøs i SLF, og viste til mangel på sammenhengende sykkelveier, vanskelige forhold om vinteren, manglende trygghet i trafikken og mangel på skilting.
Bergen trenger sammenhengende sykkelveinett skilt fra fotgjengere på den ene siden og biler på den andre, vi trenger trygg sykkelparkering under tak, og kommunen som arbeidsgiver må legge til rette for sykling til og fra jobb. Sykkelfelt bør også være brede nok til at syklister kan passere hverandre uten problemer, og feltene må brøytes skikkelig om vinteren.
Nå blir det stadig sagt at Bergen skal legges til rette for syklistene, men ord må følges opp av handling. Økt sykkelbruk gir helsegevinster, og er et godt tiltak mot lokal luftforurensning.
Satsing på sykling er god helse- og miljøpolitikk, og Miljøpartiet De Grønne i Bergen vil tale syklistenes sak i bystyret, og vi skal gjøre vårt for at om sykkel-VM blir arrangert i Bergen, skal mesterskapet finne sted i en skikkelig sykkelby. Tar byrådet utfordringen?

Sondre Båtstrand
Bystyremedlem
Miljøpartiet De Grønne i Bergen

– Høgskolen i Bergen har vært tidlig ute og tenkt nytt om omsorgsteknologi, sier Tore Tennøe, direktør i Teknologirådet. Han mener Bergen kan bli en næringsklynge for den nye teknologien.

I kjelleren ved Høgskolen i Bergen på Nygård åpnes døren til det som ser ut som en vanlig leilighet. Men ved nærmere ettersyn er ikke alt som det pleier.
I sengen ligger det en trykksensor og en fuktighetssensor. På nattbordet står en klokke uten klokkeslett og i et skap ligger en fallsensor, samt utstyr for måling av blodtrykk. Testleiligheten, eller omsorgslaboratoriet, som det også kalles, er et sted for utprøving av ny omsorgsteknologi.
– Vi vil vise at teknologien kan plasseres i husene som folk allerede bor i. Målet er å få folk til å bo lenger hjemme, sier Mari Synnøve Berge. Hun er høgskolelektor ved Institutt for sykepleiefag ved Høgskolen i Bergen (HiB) og har vært med på å utarbeide omsorgslaben.
I tillegg til opplæringsleiligheten har HiB også etablert en videreutdanning i omsorgsteknologi.
– I høst uteksamineres det første kullet i Norge i denne utdanningen. Et slikt studium er viktig for å gi helsepersonell kompetanse innen teknologi og gjøre det enklere for helsepersonell å se hvilke muligheter teknologien kan gi for brukerne, sier Berge.

Sykepleiere og ingeniører
Utviklingen av omsorgsteknologi har foregått som et samarbeid mellom sykepleiere og ingeniører, og ble etablert allerede i 2006.
– Vi har brukt mange år på å forstå hverandres språk, sier Berge.
Knut Øvsthus, professor ved Institutt for elektrofag, er enig.
– Det vi har sett er at ingeniørene ofte mener de har løsningen, men når de kommer til sykepleierne, viser det seg at det ikke er den løsningen som det er behov for, sier Øvsthus.
For øyeblikket har Høgskolen i Bergen inne en søknad til Forskningsrådet hvor de ønsker innføre omsorgsteknologi til 250 enheter i Lindås kommune. Etter planen skal dette prosjektet være treårig.

Varme hender og kald teknologi er en klisjé som tiden har løpt fra.
Tore Tennøe, direktør i Teknologirådet

Teknoredsel
Direktør i Teknologirådet, Tore Tennøe, er veldig positiv til HiB sin satsing på omsorgsteknologi.
– Det finnes også omsorgsleiligheter i Stavanger, Oslo og Bærum, men bare i Bergen er testleiligheten plassert i et høgskolemiljø. HiB har vært tidlig ute og tenkt nytt, sier han.
Ifølge Tennøe har man tidligere vært redd for å koble teknologi til omsorg.
– Varme hender og kald teknologi er en klisjé som tiden har løpt fra. Jeg opplever at folk ikke lenger er så opptatt av å lage en motsetning mellom disse, sier han.
Tennøe mener det foregår store endringer i feltet omsorgsteknologi.
– Det er en veldig klar holdningsendring nå, også politisk, mener direktøren.

Klynge i Bergen
Den offentlige utredningen «Innovasjon i omsorg» har vært ute på høring i høst.
– I løpet av det kommende året skal Helsedirektoratet vurdere hvor kompetansen skal utvikles. At HiB har kommet på banen allerede nå er veldig viktig. Nå er det imidlertid avgjørende at de viser sin kompetanse, sier han.
Tennøe påpeker at hele Bergen har mye å hente på å satse på omsorgsteknologi.
– Jeg mener kommunen bør samarbeide tett med høgskolemiljøet om den nye teknologien. Kanskje kan man få til en klynge tilknyttet omsorgsteknologi i bergensområdet.

I Bergens øverste politiske organ er 13 av de 67 faste representantene under 25 år. De unge kandidatene har blitt satset på av partiene, og har fått tillitt fra velgerne som har stemt dem oppover listene. Det viser en vilje til nytenkning i bypolitikken. Årsaken er at ungdomskandidatene har vist at de er ansvarlige og bryr seg om mer enn lengre skjenketider og kampen mot nynorsk i skolen. Jeg oppfatter at kandidatene har et engasjement for hele det politiske spekteret – fra bedre barnehager til et velfungerende næringsliv.
Når de unge kandidatene snart skal starte sitt arbeid i bystyret og i komiteene bør de også tørre å sette sitt preg på politikken. De har ikke blitt stemt inn av velgerne for å være lydige valper for moderpartiet. Jeg forventer at de presser de etablerte politikerne til å tenke nytt, og at de engasjerer seg i saker som er viktig for generasjonen de tilhører. Det mangler nemlig ikke på ting å ta fatt i.
Bergen skal være en trygg by for alle – også om natten. Det er mye som kan gjøres, og viktigere enn hva man gjør er at man kommer i gang. Våre unge representanter bør gå sammen for å sette fokus på saken, og jobbe for samarbeid med utelivsbransjen og taxinæringen for bedre gatebelysning, og utvidet kollektivtilbud på nattestid.
Rusproblematikken er et område der dagens situasjon ikke er holdbar. Problemet er størst på Nygårdshøyden, der mange av byens studenter holder til. Problemet er todelt. For det første fører vi ikke en human politikk for de som sliter i dag. For det andre gjør dagens situasjon at kriminaliteten blomstrer, og at byen blir både utrygg og utrivelig. Det er tydelig at det må en drastisk endring til, og de unge må tørre å utfordre de etablerte politikerne slik at man tar de radikale grepene som trengs.
Å satse videre på kulturbyen Bergen er noe som gir velferd og mening til byens innbyggere. En enda sterkere satsing på kultur for de unge bør være en prioritet. For studentene er det viktig å bygge opp Det Akademiske Kvarter som både studentenes og hele byens kulturhus, og å legge forholdene til rette for utesteder som satser på musikk og kultur. For de under 18 er ungdomshus og tilbud i bydelene et forsømt område.
Det er mye å ta tak i, og de folkevalgte har en utfordring foran seg. Min oppfordring er å være de unges stemme, og å være synlige på debatter, i avisen og på sosiale medier. Bergens befolkning har vist dem tillitt, nå må de vise seg tillitten verdig.

Daniel Nygård,
Studentersamfunnet i Bergen

Det bygges ut for harde livet i Bergens-regionen for tiden, både innen industri og bolig. Vi har sett nærmere på noen av de mest spennende boligprosjektene for årene som kommer.

Det er hektiske tider for byggherrer i bergensområdet. Ikke bare er Statbygg i gang med å ferdigstille nytt høgskolebygg på Kronstad og UiBs nye odontologibygg på Årstad. Det kreves også et høyt antall nye privatboliger for å romme en by i vekst.
Bergen vokser i høyt tempo og har i 2011 passert 260.000 innbyggere, og stadig nye kommer til. På grunn av de geografiske utfordringene med utbyggingen mellom de syv fjell, har boligutbyggere måtte tenke nytt, både når det gjelder lokalisering, samt nye og spennende bolig og bydelskonsepter.

Nesttunvannet
Selvaag Bolig har med sitt Pluss-konsept allerede etablert seg i de fleste største norske byer, og nå står Bergen for tur. To store komplekser er under oppføring og snart klare for innflytting, Nesttunvannet Terrasse rommer 54 boliger og ligger sentralt på Nesttun med Bybanen rett rundt hjørnet. Allerede er de fleste leilighetene solgt, og første del av innflyttingen er allerede i gang.
Ytterst i Sandviken vil man få et nytt boligområde i det som heter Nyhavn, og 120 boliger skal stå klare i løpet av 2012.
Hos megler Eiendomsmegler Vest er fagansvarlig Pål Huun Monsen meget positiv.
– Det er klart at dette er et ganske unikt konsept, og med blant annet bemannet resepsjon, salonger, trimrom, gjesterom og selskapslokaler, er dette en klar merverdi for kjøperne.
Det er også lagt stort fokus på attraktive uteområder og effektive løsninger, sier Monsen.

Hele Damsgårdssundet skal rustes opp til å bli en attraktiv bydel med nye boliger, og mange arbeidsplasser.
Lena Leikvoll, Proaktiv Prosjektmegling

Ny bydel
Damsgårdssundet har lenge vært blant Bergens minst attraktive områder, noe Bergen kommune, Link Arkitektur, Proaktiv Prosjektmegling og utbygger Profier ønsket å gjøre noe med. Boligprosjektet «Verket» er over fire byggetrinn hvor innflytting starter i november 2011.
Interessen for prosjektet er stor, og ifølge daglig leder Lena Leikvoll i Proaktiv Prosjektmegling er første trinn ferdigsolgt. Det gjenstår en eneste på trinn to, mens det fremdeles finnes noen muligheter i tredje trinnet og siste trinnet som kommer i salg til våren.
– Hele Damsgårdssundet skal rustes opp til å bli en attraktiv bydel med nye boliger, og mange arbeidsplasser. I løpet av nær fremtid skal det bygges ut 1200-1400 nye boliger i området. DnB sitt nye hovedkontor samt en rekke andre store bedrifter vil også etablere seg her. Den nye gang- og sykkelbroen vil knytte bydelen sammen med alle sentrumsfasiliteter, samt gi kort vei til BI, Høgskolen og Universitet, i tillegg til de nye kontorbyggene på Marineholmen, sier Leikvoll.
Prosjektet er gigantisk, og selv om Bergen kommune har bidratt mye i forhold til infrastruktur, er det utbygger selv som står for kostnaden.
– Bergen kommune har ønsket et løft av hele området og det har selvsagt vært nær dialog i forhold til omregulering, samtidig bygging av den nye gangbroen, avslutter Leikvoll.

Bergen kommune får skryt fra graffitimiljøet for sin handlingsplan for graffiti.

– Men kommunen bør snakke med ungdommen om planen. 14-åringer leser ikke kommunale dokumenter, sier graffitikunstner Pål Eivind Bergman.

Bergen kommunes graffitipolitikk

Det har siden 2004 vært politisk vedtatt at Bergen kommune skal ha en egen plan for graffiti og gatekunst som ytringsform.
Bergen kommune praktiserer en sammensatt tilnærming til graffiti, som kombinerer effektiv fjerning av ulovlig graffiti, konstruktiv dialog med graffitimiljøet, og tilrettelegging for graffiti som visuelt uttrykk.
Handlingsplanen for graffiti varer fra 2011-2015.
En lovlig, selvstyrt graffitivegg i hver bydel.
Gjøre minst én eller to gangtunneler tilgjengelige for graffiti.
Opprette en årlig pris for de som har utviklet seg innenfor uttrykkene graffiti og gatekunst.
For mer informasjon om gatekunst i Bergen: http://motveggen.blogspot.com

Nesten et halvt år er gått siden Bergen vedtok en egen handlingsplan for graffiti. Målet med planen er blant annet å øke synligheten til graffiti som estetisk uttrykk, både på profesjonelt nivå og amatørnivå. Dette skal blant annet gjøres ved å etablere en lovlig vegg til disposisjon i hver bydel, og ved å sette i gang prøveprosjekt med graffiti på el-skap.
– Jeg mener at det er veldig sprekt av Bergen kommune å lage en slik handlingsplan, sier Rune J. Svendsen, kunstner og driver av Gallery Forrest  på Paradis. Svendsen har vært en del av graffitimiljøet siden 1990-tallet og er glad for at Bergen har valgt en slik tilnærming til graffitimiljøet.

Ingen grådress med Dolk
Også graffitikunstner Pål Eivind Bergman har vært med i graffitimiljøet i mange år. Han jobber på Galleri Kaos på Nøstet, som blant annet selger spraybokser til graffitiutøvere.Han er i hovedsak positiv til planen, men mener det er avgjørende at Bergen kommune nå følger opp planen på en god måte.
– Veldig få har lest dokumentet og vet hva som faktisk står der. For at folk skal vite hva Bergen kommune faktisk tenker om graffiti, må de informere om planen, særlig til ungdom. 14-åringer leser ikke kommunale dokumenter sånn uten videre. Disse blekkene burde finnes tilgjengelig på ungdomsklubbene i byen, mener Bergman.
Graffitiartisten mener også at noen må komme å fortelle ungdommene om planen, men ikke hvem som helst bør sørge for dette.
– Det hjelper ikke at en grådress kommer til en ungdomsarena og sier «Hey, jeg har et kunstverk av Dolk hjemme, nå skal jeg fortelle dere om graffitiplanen», forklarer Bergman.
At kommunen nå har satt ned en komité bestående av personer fra graffitimiljøet og at dette er folk miljøet selv kjenner som får ting gjort, mener Bergman er positivt.  Svendsen er en av medlemmene i denne komiteen. Sammen med graffitiartister som Bares, Nemesis, Dilom og Dino Dikic, skal han sørge for at planen blir realisert.

Bygger tillit
Ifølge Bergman er mange graffitiartister avventende i forhold til om planen faktisk kommer til å fungere.
– Jeg er veldig spent på hvordan samarbeidet mellom kommunen og graffitikunstnerne kommer til å foregå. Tidligere erfaringer har jo vist at det ikke alltid er slik at gode planer med gode hensikter blir gjennomført slik de var tenkt, sier Bergman.
– Dersom Bergen kommune ikke fullfører dette, så tror jeg det fort kan skape problemer. De er i gang med å bygge opp en tillit og det bør de fortsette med, sier han.
Selv om kunstnerne liker store deler av planen er det likevel en del ting de stusser på.
– En av planene er å bruke el-skap som et sted for kunstnerisk utfoldelse. For å være med på opplegget må man sende inn en skisse av det man ønsker å skape. Jeg tror ikke at folk gidder å sende inn en skisse, og deretter vente på å få svar om det er greit. Jeg tviler på at et slikt opplegg vil fungere, sier Bergman.

– Fascistisk i Oslo
I Oslo er grafitti, i motsetning til i Bergen, ikke en ønsket del av bybildet. I september uttalte Jøran Kallmyr, byråd for miljø og samferdsel i Oslo kommune, til Aftenposten at det var helt uaktuelt å imøtekomme graffitimiljøet.
Svendsen bruker sterke ordelag om Oslos nulltoleranse mot graffiti og tagging.
– Nulltoleranse er fascisme. At noen politikere ønsker et totalforbud mot et visst kunstnerisk uttrykk er etter mitt syn fascisme, sier Svendsen som også advarer mot konsekvensene av Oslos graffitipolitikk.
– Faren er at man gjennom dette forteller en hel generasjon at deres kunstneriske uttrykk er kriminelt. Gjennom en slik politikk skaper man en desillusjonert ungdomsgenerasjon, og det er vel det siste vi ønsker, sier han.
Bergman og Svendsen mener det er stor forskjell på graffitimiljøet i Oslo og i Bergen.
– I Bergen står det rent kunstneriske veldig i fokus. I Oslo er folk tvunget til å være kvantitative og frekkest mulig. Jeg er faktisk stolt av graffitien i Bergen, sier Svendsen.

Bergen kommune og Fylkesmannen i Hordaland krangler om et parkeringshus i Lagunen-området. Nå er det fullstendig stopp for utbygging.

Diskusjonen om et nytt parkeringshus i forbindelse med det kommende Bybanen-stoppet på Lagunen skaper splid. Bergen kommune vil fokusere på et kollektivvennlig alternativ, og mener at det planlagte parkeringshuset vil bedre fremkommelighet. Eierne Thon Eiendom ser på reduksjon av antall parkeringsplasser som et problem for storhandel hvis bygget ikke oppføres, mens Fylkesmannen mener tiltaket er så stort at det kreves en reguleringsplan.
Gyda Strømmen i Etat for plan og geodata i Bergen kommune er klar i forhold til hva planene for området er.
– Vi har en målsetting om at dette på sikt skal bli et annet type område, nemlig et mer urbant og levende byrom med gater og handleliv. Det er ingen hemmelighet at parkering på sikt skal bli under bakken, og at Bybane-stoppet skal bli et knutepunkt. Slik det er nå vil holdeplassen være syv meter over bakken og mangle tilknytning til de eksisterende tilbudene, sier Strømmen.

Vi har ingen interesse av å strupe utviklingen i området, men ettersom til-taket er så stort, kreves det en reguleringsplan.
Berit Karin Rystad, Kommunal- og samfunnsplanavdelingen

Prioriterer storhandel
Thon Eiendom er eiere av Lagunen, og ved kjøpesenteravdelingen er direktør Tron Harald Bjerke oppgitt over situasjonen.
– Dette er en sak som til syvende og sist handler om parkering. Fylkesmannen mener vi skal forholde oss til 16 parkeringsplasser per 1000 kvadratmeter butikk, noe som tilsvarer mindre enn vi har i dag. Lagunenparken er et område med mye storhandel, og da må man bare innse at bilen er kommet for å bli. Vi tilpasser oss Bybanen nå, men denne reguleringsplanen hindrer videre utvikling.
Hos Fylkesmannen i Hordaland deler man ikke oppfatningen fra Thon Eiendom og Bergen kommune. Seksjonsleder Berit Karin Rystad i Kommunal- og samfunnsplanavdelingen fremhever viktigheten av trafikkhensyn.
– Vi er først og fremst opptatt av miljø- og trafikksikkerhet. Dette er et så stort tiltak at vi ser på det som nødvendig med en regulering for å sikre en fremtidig utvikling av hele laguneområdet hvor både hensynet til gang/sykkeltrafikk og biltrafikk er tilstrekkelig ivaretatt, sier Rystad.

Vi tilpasser oss Bybanen nå, men denne reguleringsplanen hindrer videre utvikling.
Tron Harald Bjerke, Thon Eiendom

Avslått dispensasjon
Bergen kommune har benyttet seg av en dispensasjon, men i det lange løp vil en reguleringsplan være til alles beste, mener Fylkesmannen.
– Det gjelder å sikre myke trafikanter. Vi må ta hensyn til den markante økningen i biltrafikken. Det er ikke slik at du kjører mellom de forskjellige butikkene i Lagunen-parken, man finner et sted å parkere og så går man. Vi har ingen interesse av å strupe utviklingen i området, men ettersom tiltaket er så stort, kreves det en reguleringsplan. Det handler om å ivareta helheten, avslutter Rystad.
Fylkesmannen konkluderer med at avslaget på dispensasjon er på bakgrunn av både planformål og plankrav, og at omsøkte tiltak er så stort at det krever reguleringsendring.

Hadde det ikke vært for et nattskift på smelteverket i Bremanger i 1995, ville Jan Erik Kjerpeseth neppe vært viseadministrende direktør i Sparebanken Vest i dag.

NÆRINGSLIVSPROFILEN
– Jeg pleier å si at jeg er en enkel mann fra en liten bygd, sier Jan Erik Kjerpseth
Men merittlisten til den enkle mannen fra bygda Svelgen på grensen mellom Sunnfjord og Nordfjord, er lang. Siden 2002 har han vært en del av ledelsen i Sparbanken Vest-konsernet, der han begynte da han var 28 år. Han var markedsdirektør da banken gikk ut av Sparebank1-gruppen, og ledet omprofileringen av egen, selvstendig merkevare. I 2006 ble han oppgradert til viseadministrerende direktør etter Monica Salthella.
Kollega og direktør for kommunikasjon og samfunnsansvar, Siren Sundland beskriver     Kjerpeseth slik: –Jan Erik er en hardtarbeidende, ambisiøs kar fra Svelgen som aldri er redd for å ta i et tak. Han er definitivt den mest utålmodige mannen jeg har møtt. Dette er mannen som ikke bare saler og rir samme dag: han saler, rir og oppgraderer stallen når han først er i gang.

Jeg måtte jobbe for å få autoritet, og ble ikke hjulpet av min unge alder.

– Hva bestemte karrierevalget for deg?
– Det er et godt spørsmål, jeg visste tidlig at jeg ville drive med økonomi og finans. En lærer på gymnaset gjorde sosialøkonomi spennende, og de analytiske fagene har falt lett for meg. Siden var det litt tilfeldig at det ble hovedvekt på markedsføring og merkevarebygging i Oslo på daværende Norges Markedsføringshøyskole. Valget var ikke så bevisst den gang, men jeg tenkte at merkevarebygging var fremtiden.

– Det kom vel godt med senere som markedsdirektør?
– Ja, det var veldig krevende år da vi skulle skape et regionalt omdømme og styrke profilen til Sparebanken Vest som til da hadde inngått i nasjonale Sparebank1-gruppen. Vi måtte finne tilbake til nerven i vestlandsforankringen til banken. Samtdiig tok jeg en master ved NHH, og fikk virkelig anvendt teori i praksis. På samme tid startet vi også vår sponsorvirksomhet fordi vi trengte å erstatte tv-mediet med en annen kommunikasjonsflate.
– Du startet i Sparebanken Sogn og Fjordane allerede i 1995. Hvordan var veien dit?
– Det er en artig historie. Mens jeg gikk på Norges Markedshøyskole jobbet jeg nattskift på smelteverket Elkem i Bremanger hver sommer. En natt så jeg en annonse i Firdaposten hvor Sparebanken Sogn og Fjordane søkte markedssjef. Jeg var 24 år og ikke en gang ferdig med skolen. Likevel søkte jeg. Den høsten dro jeg til London for å studere videre. Banken ringte meg, og på vei hjem en gang den høsten tok jeg nattbuss fra Oslo til Førde for å troppe opp på intervju. De tilbød meg stillingen. Det ble tre år med en utrolig bratt læringskurve. Det hadde vært ansettelsesstopp, og de fleste av dem jeg skulle lede, var mellom ti og tredve år eldre enn meg. Tre av dem hadde søkt stillingen selv. Jeg måtte jobbe for å få autoritet, og ble ikke hjulpet av min unge alder. Årene i Førde lærte meg nok litt om stayerevne.

Det er små nyanser som bestemmer hvor man kommer i livet.

Hvordan var overgangen fra Førde til Bergen?
– Det var litt den samme storyen om igjen. Hardt arbeid for å oppnå innflytelse. Igjen var jeg forholdsvis ung og uerfaren. Men da hadde jeg gjort det en gang før, og var mye tryggere. Jeg har lært å sette pris på nyutdannedes naivitet. Pågangsmot og en posjon naivitet er en god kombinasjon for å få ting til. Mange prosesser er ofte mer krevende enn det ser ut til. Jeg ble en del av ledelsen i 2002, og i løpet av den tiden jeg har vært der har det vært endel krevende utredninger, krevende lederskifter i banken og oppstart av nye foretak. Men det har også vært fantastisk gøy og organisasjonen er preget av fantastisk flinke folk.

– Fortell. Hva er det som er så gøy med bank?
– Bank er en viktig samfunnsinstitusjon, og på mange måter et nav i samfunnet. Det er en spennende næring i stor endring, og som var en av de aller første ute til å ta i bruk internett. Det er en stor utfordring å drive med differensierte merkevarer. Et innskudd er jo et innskudd. Et lån er et lån.
– Blir dette veldig kjedelig, lurer Kjerpeseth.

Jeg har lært å sette pris på nyutdannedes naivitet.

– Neida. Fortsett. Hva blir utfordringene til Sparebanken Vest fremover?
– De regulatoriske endringene etter finanskrisen gir en rekke utfordringer. Det blir det å lykkes med økt lønnsomhet og ha en moderat kostnadsutvikling i et marked hvor det er sterk konkurranse. Videre står vi ovenfor svært spennende endring i kundeadferd og økt kjøp av finansielle tjenester på nett.

– Hva tenker du er din banks force?
– Fordelen er at vi er 190 år, og det ligger mye i det i et marked med tjenester som er svært like. Dessuten gjør det en forskjell å ha et så sterkt geografisk distribusjonsapparat. Det at vi er delvis samfunnseid, og delvis privat, gjør også at vi kan gi igjen deler av overskuddet til regionen. Det er bankens strategi og veldig viktig verdimessig for meg.

– Du er også nestleder i Bergen Næringsråd. Hva tenker du er utfordringene til det bergenske næringsliv?
– For å ikke være en filialby, og for å få kompetente mennesker til å jobbe her, må vi arbeide for å sikre at flest mulig større selskaper har sitt hovedsete i Bergen. Det er viktig å beholde TV2, Bergens Tidende og få realisert mediehuset som det snakkes om, dessuten å oppgradere samferdsel og infrastruktur. Regionalt eierskap kommer til å bli enda mer viktig enn det er i dag. Eierskapsmeldingen til Bergen komune burde skapt enda større engasjement enn den gjorde. Vi trenger å styrke de finansielle og kompetanse-messige musklene, og da trenger vi å beholde bedrifter som Rieber & Søn, GC Rieber, BKK også videre.

– Hva tenker du er grunnen til at du har nådd så langt før fylte førti?
– Det burde egentlig andre svare på. At jeg blir karakterisert som utålmodig, strukturert og pedagogisk kan kanskje være medvirkende årsaker. Samtidig holder jeg fast, og gir aldri slipp på målet. Så jeg er nok seig.

– Er det ikke nettopp det man kaller sunnfjordinger i hjemfylket ditt – «seigmenn»? Men det betyr vel at de er treige?
– Jo, men jeg kommer fra grensen mot Nordfjord, og der er de nok mer direkte og ærlige. Jeg hadde en far som sa «følg jorda», han har lært meg å være ærlig og direkte. Jeg er ikke den som snakker om folk, heller til folk. Den direkte kulturen fra Sogn og Fjordane har jeg nok med meg inn i jobbben.

– Hvordan går det forresten å kombinere topplederjobb med småbarnsliv?
Det er jævlig krevende. Dagene varer ofte i ti timer. Jeg verner helgene, og forsøker å være 100 prosent tilstede når jeg først er hjemme, men det er ikke alltid like lett. Det er en krevende balansegang, og noe av grunnen til at vi er ferdig med å bo i enebolig. Jeg er veldig opptatt av ungene mine, og prøver å reise ganske lite selv om det hører til stillingens karakter. Det har ikke manglet på muligheter til å flytte til Oslo, men jeg setter pris på muligheten for fjell og friluft her.

– Det ryktes også at du er en ivrig kinogjenger som har sett Kung Fu Panda tre ganger?
– Ja, jeg har en sønn på 3, 5 år som er veldig glad i film. Jeg liker også å sykle med barna. Da er målet ofte kino og softis etterpå.

– Til sist. Hva har vært viktige milepæler i karrieren din?
Da jeg kom inn i toppledelsen i 2002. Og da Stein Klakkegg ville satse på meg i 2006. Ellers kunne jeg nok fort funnet på noe annet. Også søknaden på nattskiftet i 1995 ble toneangivende. Det er små nyanser som bestemmer hvor man kommer i livet.

Jeg leser i Byavisen nummer 40 av SV-leder Miljeteig «griner» over «høyrepolitikken» i forbindelse med Bergen Bolig og Byfornyelse (BBB). Innlegget er typisk for «innvandrere» i bergenspolitikken. Det vil si utpreget historieløshet og fortrenging av egne avgjørelser.
Historisk sett skjedde innledningen til BBB i 1956, da Bergen kommune ved ordfører Tjønneland (Ap) var i akutt pengemangel. Da fant «venstreflertallet» i bystyret en genial løsning.
Kommunens boliger som var oppført i 1925 (ca. 1500 leiligheter) ble «kjøpt» av Boligselskapet i 1956 og belånt i Bergen Bank for 5 millioner kroner (som var masse penger den tiden). Rentene for lånet ble så belastet leieboerne, som fikk mer eller mindre doblet leien i god gammel «venstreånd».
Omkring 1992/93 ble ovennevnte Boligselskap av 1956 innlemmet i noe som ble kalt BBB AS sammen med en rekke andre «kommunale» eiendommer. Her også en stiftelse fra Fana kommune som het «Stiftelsen Boliger for eldre i Fana», med 63 leiligheter. Resultatet ble dobling av leiene i Stiftelsen eiendom, en eiendom som senere ble konfiskert av Bergen kommune uten fem øre i vederlag, og uten å følge lovens regler om tilbud til beboerne. Alt sammen i god gammel «venstreånd».
De eneste som protesterte var «verstingene» i høyrepolitikken ved Liv Røssland, som foreslo at leien skulle regnes ut fra regnskap (som ovennevnte stiftelse hadde i sine vedtekter).  Det ble kompakt nedstemt av «venstresiden», og siden har leiene jevnlig steget, og vedlikeholdet, for ikke å snakke om klientellet som ble plassert blant de gamle, ble verre og verre. Og det som kalles Husleieloven er totalt fraværende, både når det gjelder plikter og rettigheter for leieboere på alle områder.
Ironisk nok er Liv Røssland i posisjon til å ta opp leiespørsmålet igjen, men det er vel «fortrengt» i god gammel politisk ånd.
Jeg foreslår derfor at Miljeteig tørker tårene, og gjør hjemmeleksen sin bedre. Også på bakgrunn av at SV-statsrådens innspill i forbindelse med «gjeldsofre» kan man etterhvert være mere fristet til å kalle SV «Sossens Venner» i stedet for Sosialistisk Venstreparti.

Tor Nydal, Rådal

Stortingets transportkomité har gått inn for en endring i vegtrafikkloven, som pålegger fylkeskommunene og kommunene å sørge for at elever som har krav på skoleskyss får setebelte i bussene som frakter barna til skolen. Men i lovforslaget finnes omfattende unntak. Det skal nemlig ikke gjelde bybussene og gjør at hele Bergen kommune sannsynligvis er omfattet av unntaket. Nyvalgt leder i Bystyrets komité for oppvekst, Pål H. Thorsen, reagerer sterkt på forslaget. – Jeg skal ta saken opp med ansvarlig byråd Harald V. Hove, for å diskutere hva vi kan gjøre for at loven skal gjelde alle, også skolebarna i Bergen, sier Thorsen til Sydvesten.