Martine Hansen-Tangen

«Hvor er du fra?» er et spørsmål jeg omtrent får daglig etter jeg flyttet til Bergen. «Oslo!» svarer jeg stolt. Resultatet er som regel en sjokkert bergenser med et blikk som om jeg nettopp bannet høyt i kirken. I Bergen er det like vanlig med patriotisme som med regnværsdager.
På mange måter misunner jeg stoltheten, og til dels forstår jeg den også. Bergen er virkelig en flott by, og det er en grunn til at jeg har valgt å bosette meg her. Men jeg må være så freidig å si at det av og til føles ut som patriotismen går hånd i hånd med et mindreverdighetskompleks. At Bergen fortsatt burde ha status som hovedstad, er noe jeg har hørt flere ganger. Og det er noe jeg ikke forstår meg på.
Som opprinnelig osloborger i Bergen, skulle jeg ønske patriotismen og fordommene mot østlendinger kunne legges på hylla en gang i blant. Bergen har i seg selv nok sjarm til å konvertere hvem som helst til å bli bergenser på heltid. Hadde ikke jeg møtt slik motstand på grunn av en manglende skarring, hadde jeg kanskje innsett det tidligere.

Tre interiørstudenter i Bergen står bak ideen om en stol som tilpasser seg kroppen din på et blunk. Det sikret dem førsteplass i designkonkurranse.

Det er møbelgiganten HÅG som arrangerte konkurransen «Morgendagens kontor». Konkurransen har blitt lansert i både Norge, Sverige og Danmark. I Norge kunne alle studenter fra kunst- og arkitekthøyskoler melde seg på. Oppgaven var å spå ti til 15 år inn i fremtidens arbeidsplass, hvor den enkeltes velvære skulle være i fokus. I tillegg skulle alle materialer være miljøvennlig og bæredyktig.

Fremtidens kontor
Hanna Viola Wallerby, Ine Beatrice Høie Samsonsen og Roy Husevåg fra Norges Kreative Fagskole i Bergen er de norske vinnerne av konkurransen, og forteller at de gjorde nøye research i forkant av prosjektet.
– Det tradisjonelle kontoret eksisterer ikke lenger. Man er konstant på farten, og sitter ikke stille innenfor fire vegger på samme måte som før, sier Husevåg.
Studentene har tenkt på hver enkelts komfort og muligheten til å jobbe sittende overalt i verden. Dette er ideene bak kontorstolen med de tekniske finessene.
– Stolen skal gjennom en app gjenkjenne dine individuelle innstillinger, og etterpå skal neste bruker kunne gjøre akkurat det samme, forteller Husevåg.
– Tanken er at stolen skal kunne plasseres alle steder, fra flyplasser til ute i naturen, legger Høie Samsonsen til.

Det tradisjonelle kontoret eksisterer ikke lenger.
Roy Husevåg, interiørstudent ved Norges Kreative Fagskole

– Blir ikke dette dyrt?
– Det vil bli billigere i fremtiden. Det er akkurat som mobilen. Den var kjempedyr i starten, men nå kan du få en mobil for nesten ingenting, sier Wallerby.

Utenfor boksen
Interiørstudentene forteller at de i forkant hadde en internkonkurranse i klassen, hvor prosjektene ble vurdert. 2ndChance, som de kaller seg, havnet da blant de tre dårligste.
– Hvordan har seieren deres blitt mottatt av medstudenter?
– Jeg syntes ikke responsen har vært overveldende. Vi tenker annerledes enn de andre, og nå kan vi si at vi hadde rett, forteller Wallerby.
2ndChance er enige om at de tenker utenfor boksen, og tror dette også kan være en av grunnene til suksessen.
– Vi har klokketro på det vi gjør, forteller Høie Samsonsen.
– Vi må selge idéene til hverandre, og har lært oss å kaste bort en god idé om den ikke passer til konseptet, legger Husevåg til.
Som vinnere får de i likhet med vinnerne fra Sverige og Danmark, dratt til Møbelmessen i Stockholm, en HÅG kontorstol verdt 5000 kroner og 10 000 kroner i kontant. Alle får også praksisplass hos Scenario Interiørarkitekter i Oslo. I tillegg skal de intervjues og fremme prosjektet sitt ved HÅGs messe på Fotografiska Museet.
Hva håper dere skjer videre?
– Vi håper at HÅG vil jobbe videre med konseptet vårt. Der er essensielt at komforten fra dagens kontorstoler er tilgjengelig for alle, uansett hvor du befinner deg i verden, forteller Husevåg.
De tre andreårsstudentene skal alle fortsette å studere etter NKF.
– Vi har ikke endret planene. Dette har gitt mersmak og har hjulpet på motivasjonen, sier Wallerby.

Nå må vi få mer trykk i saken om å heve ubåten ved Fedje. Allerede foran valget i 2009 lovet daværende fiskeriminister Helga Pedersen at ubåten med 69 tonn kvikksølv skulle heves. Året etter snudde regjeringen og ba om ny utredning av alternativene. Demokratene ser på dette som et gigantisk løftebrudd der det eneste motivet var å slippe billigere unna.
For å holde prosessen i gang ba man tre faginstanser vurdere Kystverkets tidligere konklusjon om at vraket bør dekkes til. Ikke uventet samsvaret deres konklusjon med kystverkets. Jeg kaller det et narrespill der konklusjonen var forhåndsbestemt.
Også professor Anders Goksøyr deler denne oppfatningen. Han uttaler følgende til BT «Hvis kvikksølvet fra ubåten slipper ut i sjøen vil det få katastrofale følger». Han reagerer også på at rapporten avfeier større katastrofer og ulykker ved simpelthen å poengtere at slike hendelser er usannsynlig.
For Fedje-folket spesielt og hele kyst Norge generelt, kan vi ikke leve i uvissheten om at vi snart kan stå overfor en miljøkatastrofe av gigantiske dimensjoner. Regjeringens vanlige sommel og utsettelser er det som gjør at ikke noe skjer. Skammelig overfor det norske folk og resten av verden. Katastrofen lurer i dypet. Kystbefolkningen må huske dette foran neste kommunevalg. Det eneste Oslo-makten forstår er stemmeflukt. Jeg har hevdet det før, men det må gjentas: Hadde U-864 lagt i Oslofjorden, hadde vraket blitt hevet for lenge siden. Ubåten må heves nå!

Jan-Ove Fromreide,
Demokratene i Norge

Med en snart fullført master i historie, planlegger Arne Namtvedt (63) å skrive en bok. Han er én av nær 900 studenter over 40 år som studerte ved UiB i fjor.

Eldre studenter

• I 2001 var det 530 studenter i aldersgruppen 41-60 på Universitetet i Bergen. I fjor hadde tilsvarende tall økt til 859.
• I løpet av ti år er tallet for studenter i aldersgruppen 61-75 år uendret. Både i 2001 og i fjor var det 33 studenter.
• Det er et tydelig flertall av eldre studenter ved Det humanistiske fakultet. På andreplass kommer Det psykologiske fakultet.
• På HF-fakultetet peker fremmedspråk, historie og norsk som andrespråk seg ut som de mest populære fagene blant de eldre.
  Kilde: Database for statistikk om høgre utdanning (DBH)

Da Arne Namtvedt gikk av med pensjon, valgte han å studere historie, og til neste jul er han ferdig med en master i USA-studier ved Universitetet i Bergen (UiB). Å ikke gjøre noe, var ikke et alternativ.
– Regjeringen sier at landet er avhengig av at folk står i jobb lengst mulig og at man omskolerer seg. Og dersom man ikke har et ønske om å komme i gyngestolen, så er studielivet et alternativ, sier Namtvedt.
– På studiet mitt ser jeg jo en og annen på min alder. Jeg tror ikke de er her bare for tidtrøyte. Mitt inntrykk er at de har en mål og mening med studiene, sier han.

– Spennende bokprosjekt
Namtvedt har hatt et langt og variert yrkesaktivt liv. Han er utdannet ved politiskolen i Oslo,  jobbet i militæret og FN, og har vært stasjonert i Libanon. Med over 20 år innenfor politiet i Bergen, har han også fått beredskap som sitt ekspertiseområde. Selv om yrkeslivet er tilbakelagt, har han planer for et eget prosjekt: En kommende bok.
– Jeg har fått retten til å håndtere et interessant arkiv, og skal lage en bok ut i fra dette. Studiene ble en del av bokprosjektet, da jeg tenker at man må ha et visst ferdighetsnivå for å gjennomføre oppgaven, forklarer Namtvedt.
Da han ikke har fått avtale med et forlag, eller har ordnet finansieringen til prosjektet, ønsker han å holde hemmelig hvilken bok han jobber med.
– Det er et spennende prosjekt, som jeg tror kan ha interesse både her hjemme og ute. Det er ingenting som heter at man ikke får det til. Det er utgangspunktet mitt, sier Namtvedt med et smil.

Flere eldre studenter
I 2001 var det 530 studenter i aldersgruppen 41-60 år på Universitetet i Bergen. I fjor hadde tilsvarende tall økt til 859. Arne Namtvedt studerer ved Det humanistiske fakultet, som er det fakultetet med desidert flest studenter over 40 år. Og det er historie- og språkfag som har flest studenter med en høyere snittalder.
Et annet populært fag er norsk som andrespråk, som er ment for blant andre lærere som skal undervise norsk for fremmedspråklige.

Ros fra jevnaldrede
Flere som er over den vanlige gjennomsnittsalderen for studielivet, påpeker utfordringen ved å gå fra yrkesliv til studieliv. Namtvedt synest derimot det har gått knirkefritt. I alle fall nesten.
– Det flotte er at man blir likt mottatt på universitetet, uansett alder. Men i starten var det en og annen student som stilte meg spørsmål, fordi de trodde jeg var en av lærerne, sier bergenseren.
– Hva sier kone, familie og venner om at du har gått tilbake til studielivet?
– Mange gir meg tommelen opp og synest det er bra. Studier er vel kanskje ikke så vanlig for de på min alder, sier 63-åringen.
Hva han skulle gjort om han ikke studerte, er han derimot ikke sikker på.

– Tatt livet med ro? Nei, jeg vet ikke. Men så lenge man har helsen til det, bør det tilrettelegges for at man kan holde frem med å jobbe.

Det er nå lagt frem rapport fra Høyhastighetsutredningen om hvor lyntogene skal gå. Klimapartiene Ap, SV, Sp, H, KrF og V er i høyhastighetsrus.
Høyhastighetseventyret får nå mindre fart – det er åpenbart når det nå snakkes mye om 250 km/t og ikke lenger så mye om 330 km/t. Og fortsatt må vi vente på regnstykkene som viser hva dette skal koste å bygge og hva det skal koste å drive; altså hva billetten skal koste for den enkelte passasjer. Det blir dyre billetter – kanskje 10 000 kroner eller mer tur/retur Bergen – Oslo eller Oslo – Trondheim, dersom ikke staten skal betale for hver enkelt reise.
NSBs nye togsett Flirt som nå fases inn i togdriften til en samlet pris på 4 mrd. kr. kan kjøre 220 km/t. De nye togene skal vare i 50 år. I innspillet til NTP 2010-2019 pekte Jernbaneverket på at de trengte mellom 80 og 100 mrd. kr. for å ruste opp til hastighet på dagens jernbane til ca. 200 kilometer i timen.
Prislappen for å bygge – og drive slike tog – kommer senere.  Det eneste sikre er at et høyhastighetsnett som omtalt og fremvist i dag vil koste mye.
Anslagsvis 500 mrd – avhengig av hvor mange spor man foreslår å bygge. Det tilsvarer fem ganger gjeldene NTP 2010-2019!
Spørsmålet er om norsk økonomi vil «tåle» dette. Det er jo innvendingene fra alle klimapartiene. FrPs forslag om økt satsing på vei og bane blir jo møtt med påstander om uansvarlighet, økte renter og ødelagt økonomi.
Om et slikt beløp eller deler av et slikt beløp skal dekkes inn gjennom dagens budsjettsystem og rammer – hvor mange sykehjemsplasser skal da brukes for å bygge lyntog?
FrP vil investere i moderne veier og modernisering av dagens jernbane som betyr sikker drift i fart inntil 200 kilometer i timen. For dagens nedslitte jernbane vil dette være en revolusjon. For dagens bilister vil moderne og sikre veier bety raskere og sikrere biltransport over hele landet.

Det er et realistisk mål – kan gjennomføres og finansieres uten bompenger og i løpet av 25 år. En slik omfattende opprustning av veinettet og jernbanenettet vil også gi store miljøeffekter.
Det politisk korrekte prosjektet Høyhastighetsjernbane er derimot et hån mot de som daglig sliter med dårlige norske veier og en gammeldags og utslitt jernbane. De kan registrere at med regjeringens politikk vil det gå mellom 50 og 70 år før dagens veier og jernbane vil være modernisert. Nå kan de også registrere at regjeringspartiene Ap, SV og Sp med tilsutning fra H, KrF og V åpner for å bygge lyntog uten å bry seg stort om hva det faktisk koster.

Arne Sortevik
(FrP), stortingsrepresentant

Marit Warncke Administrerende direktør i Bergen Næringsråd

Det sies at en begravelse i Bergen er festligere enn et bryllup i Oslo. Med cupfinalen friskt i minne, kan vi vel enes om at selve kampen ble en parantes, for «gu kor gøy vi hadde» med å lage rammen rundt den. Selv min søster som aldri har sett en Brann-kamp i hele sitt liv, men bor rett i marsjruten for opptoget på vei mot Ullevål, rapporterte for første gang på Facebook: «Tårene begynte å renne da jeg plutselig så, og ikke minst hørte en ellevill horde av gale bergensere komme marsjerende mot meg. De fylte gatene fra husvegg til husvegg. Ledet an av en jublende ordfører i røde støvler, tett fulgt av staute buekorpsslagere, som trommet så det gjallet i husveggene, akkompagnert av tusener av syngende hoiende rævadiltere!»

La oss rive med, skape begeistring jubel og folkefest! Dette har vi vist hver 17. mai, da «gullet kom hem», Tall Ships Race og Hansadagene. Og nettopp dette ble antagelig tungen på vektskålen da Bergen vant den nasjonale kampen om å stå som Norges søkerby til sykkel-VM 2016. Bergen Næringsråd har deltatt i arbeidsgruppen som har jobbet frem VM-søknaden og kan bare gratulere Norges Cykleforbund med et godt og riktig valg.

Og nå må vi slutte rekkene folkens, for hva snakker vi om her? Jo, verdens tredje største idrettsarrangement med til sammen 500 timer direktesending på TV og radiokanaler, formidlet til 400 millioner tilskuere verden over. Vi kan forvente flere hundre tusen tilskuere til Bergen. I mer enn en uke vil byen doble sitt innbyggertall! Dette må jo være en våt drøm for enhver stolt bergenser:

Å se Thor Hushovd rykke fra feltet på vei tilbake gjennom spektakulære scenarier på Sotra, eller Edvald Boasson Hagen komme over Bryggen og suse først over målstreken på Festplassen, og best av alt: Samtidig vite at resten av verden ser det samme?

Markedsføringsverdien for Norge, Vestlandet og bergensregionen vil være enorm. I tillegg kommer store direkte inntekter de dagene mesterskapet pågår. Ferske tall fra København, som sist var vertskap for Sykkel-VM, viste direkte inntekter til byen på 220 millioner kroner.

Å få Sykkel-VM til Bergen gir også en glimrende mulighet til å gjøre Bergen til en skikkelig sykkelby. Flere syklister betyr færre biler, noe som er bra for luftkvaliteten og folkehelsen vår.  Byrådet har satt av 72 millioner kroner for 2012 og dersom vi går seirende ut av den internasjonale konkurransen om mesterskapet forventer vi en videre satsing slik at vi kan lage tidenes beste sykkel-VM i sykkelbyen Bergen.

Det er knapp tid for å videreutvikle og selge inn konseptet vårt så vi kan gå seirende ut som vinnerby i den internasjonale konkurransen. Både London og Paris kan se ut til å bli noen av våre konkurrenter.  Nå oppfordrer vi bymann og stril, næringsliv og offentlighet om å stille opp sammen  for å få dette til!

– Som satiriker sparket Theodor Kittelsen både høyt og lavt, forteller Frode Sandvik, kurator ved Bergen Kunstmuseum, om kunstnerens satiriske og mindre kjente tegninger.

Theodor Kittelsen (1857-1914)

• Født og oppvokst i Kragerø
• Studerte ved kunstakademiet i München fra 1876
• Utstillingen «Har dyrene sjel? Satirekunstneren Th. Kittelsen» vises på Bergen Kunstmuseum fra 25.11 til 19.2 2012

I tillegg til de berømte illustrasjonene av norske folkeeventyr og troll har Kittelsen også laget stemningsfulle illustrasjoner av landskapet i Lofoten, Svartedauden og karikaturer. På kunstmuseumet belyses også Kitttelsens slagkraftige komiske side.

Første visning på 60 år
– Vi tenker at utstillingen skal appellere både til barn og voksne - og har formidlingsopplegg både for skoler og barnehager. Flere av tegningene som vises frem har ikke vært utstilt siden 1950-tallet. Da ble de utstilt i Oslo, forteller kurator Frode Sandvik. Ifølge kuratoren donerte Rasmus Meyers sin omfattende samling av Kittelsen-tegninger til museet  i Bergen i 1916. I tillegg har museet fått låne fra kunstmuseer i Stockholm, Gøteborg, Oslo og Blaafarveværket på Modum.

Homers heltesagn
På en av veggene henger en illustrert føljetong. Kittelsen var utdannet i München, og pleide også i kjent tysk stil å fremstille mennesker som dyr.
– Her har han lagt illustrasjoner til en gammel gresk parodi på Homers heltesagn, med padder og mus som går i krig mot hverandre. Stilen med å ilegge dyr menneskelige trekk tok han fra tysk satire-tradisjon, forteller Sandvik og legger til:
– Senere tok Walt Disney inspirasjon fra Kittelsens tegninger, som kom frem i en utstilling i Paris i 2006, der flere europeiske kunstnere som hadde påvirket Disney ble fremvist.

Satiriske sladrekjerringer
På en annen vegg henger Kittelsen parodiske tegninger av sambygdinger i sin hjemby, Kragerø. «Hjemkommet fra Californias gullminer utvandringen» fra 1889  viser hans satiriske fremstilling av den nyrike mannen, fremst med flosshatt, som har vært i Amerika og tjent seg søkkrik i gullrushet i California.
– Bak ham ser vi byens mindre bemidlete som nysgjerrig observerer den nyrike sambygdingen, sier Sandvik og peker også på satiriske illustrasjoner av Kragerøs innbyggere.

Like etter at den feite juletiden er overstått, åpner Haukeland universitetssjukehus en egen poliklinikk for overvektige. – Vi regner med å behandle mellom 500 og 1000 pasienter på ett år, sier prosjektleder Hrafnkell Thordarson.

I midten av januar åpner Haukeland universitetssjukehus en poliklinikk for overvektige. Tilbudet er for sterkt overvektige personer med en BMI på over 40, eller for personer med BMI over 35 som i tillegg har vektrelaterte sykdommer.
– Å være sterkt overvektig er stigmatiserende. Det fører til helseproblemer, men også til sosiale problemer. Det er derfor all grunn til å forsøke å hjelpe folk inn i et behandlingsopplegg, eller få dem til å hjelpe seg selv, sier prosjektleder Hrafnkell Thordarson. Han er seksjonsoverlege ved endokrinologisk seksjon og skal lede poliklinikken som allerede har fått overvektige pasienter på ventelisten.

Psykiske problemer
Etter planen skulle poliklinikken åpnes i september, men fordi det tok lenger tid å klargjøre lokalene, skal poliklinikken nå åpne over nyttår.
– Pasientene skal bli henvist fra sin fastlege og kommer til å få tilbud om et livsstilsopplegg. Her vil et tverrfaglig team av fysioterapeuter, psykologer, leger, sykepleiere og ernæringsfysiologer hjelpe pasientene med å gå ned i vekt, forteller Thordarson.
Så langt er det ansatt en lege og en sykepleier til poliklinikken. Resten av helsepersonellet skal fortsatt være tilknyttet sine avdelinger, men jobbe deltid på poliklinikken.
– Mange overvektige har også psykiske problemer, og det er derfor viktig å også ta tak i dette, sier han.

Slankeoperasjon på Voss
Ifølge Thordarson har klinikken som mål å behandle mellom 500 og 1000 pasienter i løpet av det første året. I noen tilfeller kan det også bli aktuelt å sende pasienter videre til slankeoperasjon på Voss.
– Dette må man vurdere i hvert enkelt tilfelle, men for mange er kirurgi ikke et alternativ. I de aller fleste tilfeller har personer som får fedmeoperasjon gjennom det offentlige flere tilleggsdiagnoser. Det kan for eksempel være diabetes, belastningsproblemer, leddskader eller ryggproblemer, forteller Thordarson.

Yoga på jobb
For kort tid siden skrev Aftenposten at Norge er det landet i OECD som har hatt størst økning av antall fete voksne de siste ti årene. På ti år har det blitt 66 prosent flere tjukke voksne nordmenn. Thordarson håper nå at vi har sett toppen av fettberget.
– Jeg håper at denne trenden ikke kommer til å fortsette. Det vi ser i dag er at mange beveger seg for lite i arbeidssammenheng og at de spiser mer enn de forbrenner. Jeg tror at det er mulig å få til en livsstilsendring hos flere, sier han.
I Statoil tilbyr de yoga til sine ansatte, og ved Universitetet i Oslo har de ansatte tilbud om salsa og klatring i arbeidstiden. Seksjonsoverlegen er positiv til slike ordninger, men tror at det kan være vanskelig å gjennomføre.
– På en del arbeidsplasser tror jeg det ville vært vanskelig å gjennomføre. Det vil bryte med dagens rytme. Presset på å være produktiv vil også gjøre det vanskelig. Men dersom det er mulig, ville dette absolutt være et positivt tiltak, sier han.
– Men hovedsaklig er det den enkeltes ansvar å ta vare på egen helse, påpeker overlegen.

Fakta om BMI

• BMI står for Body Mass Index (kroppsmasseindeks)
• BMI er et ganske grovkornet mål som ikke tar hensyn til alder, kjønn eller kroppsbygning. Muskler veier mer enn fett. Personer som trener mye og er muskuløse kan få en BMI på 26 uten å være overvektige.
• BMI regnes ut ved at man deler en persons kroppsvekt på personens høyde i meter opphøyd i annen. Sluttsummen man da får er personens BMI-verdi.
• I praksis ser regnestykket slik ut:
• Vekt (kg) / (høyde i meter * høyde i meter) = (x) BMI
• BMI-skalaen
• under 18,5 = undervektig.
• mellom 18,5 og 24,9 = normal kroppsvekt.
• mellom 25 og 29,9 = overvektig. 30 og over = fedme.
• 35 – 39,9 = fedme, klasse II.
• 40 og over = fedme, klasse III (ekstrem fedme).

– Den spesielle blandingen av humor og alvor har jeg prøvd å viderebringe fra boken, forteller bergensregissør, Geir Henning Hopland om miniserien «Buzz Aldrin – hvor ble det av deg i alt mylderet?».

Med et budsjett på 28,5 millioner er «Buzz Aldrin – hvor ble det av deg i alt mylderet?» blant de dyreste dramaene statskanalen har produsert. Det er også første gang at de sender opp en miniserie på kino før den kommer på NRK TV fra mandag 28. november  til 19. desember.

Godkjent av NASA
Blant annet måtte de ha tillatelse fra NASA og Buzz Aldrin selv til å benytte arkivmaterialet av måne-ekspedisjonen.
Buzz Aldrin er både et forbilde og en metafor for hovedpersonen Mattias, som er født 20. juli 1969, datoen da Armstrong, Aldrin og Collins landet på Månen.
– For å formidle tankene hans har jeg valgt å legge over Mattias’ voiceover, med bilder av Apollo 11-ekspedisjonen. Det tok en stund å få tillatelse av NASA til å bruke bildene derfra. Buzz Aldrin selv måtte også godkjenne dette prosjektet, fordi han er såpass mye med i fortellingen, forteller Hopland.

Amerikanske klisjeer
Romanen til Johan Harstad er på hele 630 sider.
– Det har vært et omfattende arbeid å gjøre den til 220 sider med manus, kommenterer Hopland, som både står for manus og regi og har jobbet med adapsjonen siden romanen kom ut i 2005.
– Den spesielle blandingen av humor og alvor har jeg prøvd å viderebringe fra boken. Og jeg har lagt inn Majka – Jenta fra Verdensrommet, som jeg var forelsket i som guttunge, humrer 40-åringen.I Hoplands adapsjon har han også prøvd å unngå amerikanske klisjeer.
– I altfor mange dramaserier ser man allerede i første episode hvem som ender opp som kjærester til slutt. Slik er det ikke i denne.

Jeg har lagt inn Majka, jenta fra Verdensrommet, som jeg var forelsket i som guttunge.
Geir Henning Hopland, regissør

Færøyene
I fortellingen reiser hovedkarakteren sammen med musikervenner på en bandturné til Færøyene, hvor han velger å blir værende for å flykte fra kjærlighetssorg hjemme i Norge og gjøre seg «usynlig» for verden.
– Landskapet på Færøyene er ensomt og forblåst og velegnet som et månelandskap som også passer til Mattias sin åndelige tilstand. Totalt har jeg vært seks ganger på Færøyene i forbindelse med research og filming, forklarer Hopland.

En guddommelig egenskap
Mattias spilles av Pål Sverre Valheim Hagen, som får frem et bredt følelsesregister hos hovedpersonen. På samme måte som Buzz Aldrin, som kom i skyggen av Neil Armstrong, vil han leve en diskré og anonym A4-tilværelse. For enhver pris prøver han å unngå for mye oppmerksomhet rundt sitt guddommelige talent; sangstemmen, som rører menneskene rundt ham.
– Jeg kjenner meg igjen med dette om ikke å ønske å stikke hodet for mye frem og tryggheten i det å ha en kjæreste. Dessuten er jeg født i 1970, bare ett år hovedpersonen selv, og flere av 80-tallsreferansene i boken tilhører også min egen ungdomstid, forteller han.

Tilbake til Bergen
I forbindelse med arbeidet med Buzz Aldrin har Hopland bodd i Oslo.
– Jeg gleder meg til å filme i Bergen igjen. Nylig har jeg ferdiggjort et manus til en spillefilm, en svart komedie, som handler om et arveoppgjør i Nordhordland og med skuespillere fra bergensområdet. Forhåpentligvis begynner jeg å skyte den til sommeren, med kinopremiere i 2013.
– Og hvordan har det forresten gått med Buzz Aldrin de vel 40 årene siden månelandingen?
– Det siste jeg hørte var at han var med i den amerikanske versjonen av «Skal vi danse», ler Hopland.

– Høgskolen i Bergen har vært tidlig ute og tenkt nytt om omsorgsteknologi, sier Tore Tennøe, direktør i Teknologirådet. Han mener Bergen kan bli en næringsklynge for den nye teknologien.

I kjelleren ved Høgskolen i Bergen på Nygård åpnes døren til det som ser ut som en vanlig leilighet. Men ved nærmere ettersyn er ikke alt som det pleier.
I sengen ligger det en trykksensor og en fuktighetssensor. På nattbordet står en klokke uten klokkeslett og i et skap ligger en fallsensor, samt utstyr for måling av blodtrykk. Testleiligheten, eller omsorgslaboratoriet, som det også kalles, er et sted for utprøving av ny omsorgsteknologi.
– Vi vil vise at teknologien kan plasseres i husene som folk allerede bor i. Målet er å få folk til å bo lenger hjemme, sier Mari Synnøve Berge. Hun er høgskolelektor ved Institutt for sykepleiefag ved Høgskolen i Bergen (HiB) og har vært med på å utarbeide omsorgslaben.
I tillegg til opplæringsleiligheten har HiB også etablert en videreutdanning i omsorgsteknologi.
– I høst uteksamineres det første kullet i Norge i denne utdanningen. Et slikt studium er viktig for å gi helsepersonell kompetanse innen teknologi og gjøre det enklere for helsepersonell å se hvilke muligheter teknologien kan gi for brukerne, sier Berge.

Sykepleiere og ingeniører
Utviklingen av omsorgsteknologi har foregått som et samarbeid mellom sykepleiere og ingeniører, og ble etablert allerede i 2006.
– Vi har brukt mange år på å forstå hverandres språk, sier Berge.
Knut Øvsthus, professor ved Institutt for elektrofag, er enig.
– Det vi har sett er at ingeniørene ofte mener de har løsningen, men når de kommer til sykepleierne, viser det seg at det ikke er den løsningen som det er behov for, sier Øvsthus.
For øyeblikket har Høgskolen i Bergen inne en søknad til Forskningsrådet hvor de ønsker innføre omsorgsteknologi til 250 enheter i Lindås kommune. Etter planen skal dette prosjektet være treårig.

Varme hender og kald teknologi er en klisjé som tiden har løpt fra.
Tore Tennøe, direktør i Teknologirådet

Teknoredsel
Direktør i Teknologirådet, Tore Tennøe, er veldig positiv til HiB sin satsing på omsorgsteknologi.
– Det finnes også omsorgsleiligheter i Stavanger, Oslo og Bærum, men bare i Bergen er testleiligheten plassert i et høgskolemiljø. HiB har vært tidlig ute og tenkt nytt, sier han.
Ifølge Tennøe har man tidligere vært redd for å koble teknologi til omsorg.
– Varme hender og kald teknologi er en klisjé som tiden har løpt fra. Jeg opplever at folk ikke lenger er så opptatt av å lage en motsetning mellom disse, sier han.
Tennøe mener det foregår store endringer i feltet omsorgsteknologi.
– Det er en veldig klar holdningsendring nå, også politisk, mener direktøren.

Klynge i Bergen
Den offentlige utredningen «Innovasjon i omsorg» har vært ute på høring i høst.
– I løpet av det kommende året skal Helsedirektoratet vurdere hvor kompetansen skal utvikles. At HiB har kommet på banen allerede nå er veldig viktig. Nå er det imidlertid avgjørende at de viser sin kompetanse, sier han.
Tennøe påpeker at hele Bergen har mye å hente på å satse på omsorgsteknologi.
– Jeg mener kommunen bør samarbeide tett med høgskolemiljøet om den nye teknologien. Kanskje kan man få til en klynge tilknyttet omsorgsteknologi i bergensområdet.

Gruppeleiar for SV, leiar for Komite for Helse og Sosial i bystyret

Eg gjer leiaren for Straxhuset, Martha Bjørke, sine ord til mine. For på nytt handlar det om dei sprøytenarkomane i Nygårdsparken. Ja, eg seier sprøytenarkomane. Det er eit brutalt omgrep, men det å vera avhengig av heroinsprøyter fleire gonger om dagen, det er brutalt, det er øydeleggjande, helsefarleg, livsfarleg.

Bergen har 1500 injiserande rusavhengige. Det er forholdsvis like mange som i Oslo, og det er våre to byar i Noreg som har dette storbyfenomenet. Det er også våre to byar som har dei mest kjende utandørs, opne russcenane: Plata og Nygårdsparken. I Noreg injiserer dei heroinavhengige stoffet, i dei fleste andre land røykjer dei det. Dette er den umiddelbare grunnen til Noreg sine store overdosedødsfall, og difor prøver no både Straxhuset her i byen og hjelpeetatane i Oslo å snu dei mest avhengige over frå sprøyter til røyking. Det kan visa seg å vera livbergande, sjølv om det kan synast som eit lite offensivt tiltak. Men livberging er føresetnad nummer ein om ein rusavhengig skal redusera eller enda sin rusmisbruk.

Eit heilt bysamfunn fortvilar over Nygårdsparken: brukarar, pårørande, grannar, dei som arbeider i nærleiken, den jamne borgar – og bystyre og byråd. I Oslo fortvilar dei over Plata.  Men der Oslo-politiet med byrådets velsigning har valt å jaga dei sprøytenarkomane kvilelaust frå stad til stad, der har bergenspolitiet og byrådet i Bergen så langt erkjent at å jaga dei sprøytenarkomane fører ingenting godt med seg viss ein ikkje har noko anna å tilby dei. Og bergenspolitiet har prøvd før.

No synest det å lyda nye tonar frå politiet, kanskje applauderte av byrådet. Ei lukka arbeidsgruppe initierte av politiet skal ha kome fram til ulike tiltak for å få slutt på Nygårdsparken som Nord-Europas største russcene. Både BT og BA har hatt sine lekkasjar frå denne gruppa, medan komité for helse og sosial i bystyret, som i heile førre periode var svært offensive for rusfeltet, ikkje ein einaste lekkasje har fått. Dei pårørande og brukarorganisasjonane er også haldne utanfor, sjølv om dei sit med ein sviande spisskompetanse.

Politiet målber no at dei vil gjera ende på Nygårdsparken som marknadsplass. Når sant skal seiast, er vi mange som har sakna vedvarande offensive tiltak frå politiet når det gjeld Nygårdsparken som marknad. Dei seinaste åra har fleire og fleire utanlandske seljarar strøymt til Nygårdsparken, somme under dekke av å vera asylsøkjarar. Så er då den illegale handelen med narkotika heilt i verdstoppen av svart handel. Dei kan vi, i humanitetens namn, ikkje resignera for som bysamfunn. Men i humanitetens namn må vi heller ikkje stella oss slik som Oslo; at politiet som eit renovasjonsvesen regelrett jagar dei sprøytenarkomane rundt i byen.

Det er her leiaren for Straxhuset viser den humane vegen: «Viss vi ikkje vil ha dei utandørs, må vi invitera dei inn.» Vi må gjera mange andre ting også, men vi må invitera dei inn. Straxhuset må byggjast ut med eit breispektra helsetilbod som også tek i vare tryggleiken når sprøyter vert sette. Vi kan ikkje snu ryggen til dei narkomane når dei er på sitt aller mest utsette: når dei set sprøytene sine. Viss ikkje, går det liv tapte på grunn av ein slags moralsk forherdelse frå det styrande fleirtalet i Bergen. Det har vi ikkje råd til som humant samfunn – og det har i alle fall ikkje dei mest rusavhengige råd til – deira liv står på spel kvar dag.

Mari Louise Uldbæk Stephan

Ubetalte regninger og inkassokrav er ingen hyggelig affære. Men når personer under 25 år lar gjelden fra forbrukslån vokse, er det ekstra illevarslende. I forrige uke var unge voksnes betalingsproblemer temaet for en konferanse i regi av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartemenet.

Nye tall viser at inkassosakene blant unge voksne har økt betydelig over de siste fem årene. I dag er 25 prosent av betalingsanmerkingene i hendene på personer under 25 år. Under konferansen la direktør i Forbrukerrådet, Randi Flesland, frem en undersøkelse som viste at 31 av 33 unge voksne verken forstår innholdet eller konsekvensene av brevene inkassoselskapene sender ut når betaling uteblir.

Dette er uten tvil en negativ utvikling. Men hva skyldes dette? Hvorfor bruker så mange penger de ikke har?

Forbrukerrådet mener myndighetene må ta kontroll og beskytte unge voksne mot uforsvarlig utlånspraksis og kreditt. De foreslår blant annet at man bør innføre et gjeldsregister.

Spørsmålet om gjeldsregister har vært oppe tidligere, men har ikke ført til konkrete endringer. Datatilsynet frarådet nylig innføringen av et slikt register. De påpekte at et slikt register vil hjelpe svært få, men at det vil være en personvernulempe for de fleste som registreres. At det vil være nærmest umulig å innhente og oppbevare en komplett oversikt over denne informasjonen, tyder også på at et slikt gjeldsregister neppe er løsningen for å få bukt med den økende iveren etter forbrukslån blant unge voksne.

Skal man bedre unge voksnes økonomi, må man starte i en helt annen ende, nemlig i oppveksten. For når noen tenker at det sikkert går greit å ta opp et lån med en effektiv rente på 24,6 prosent, er det noe som har gått galt. Spesielt dersom pengene brukes til merkeklær, ferieturer, ny flatskjerm eller andre ting som man strengt tatt ikke behøver.

For det er ikke bare 20-åringers forbruksgjeld som er urovekkende. Manglende opplæring om pengebruk både hjemme og på skolen er mye av problemet. I en undersøkelse blant 510 foreldre med barn i 9. klasse svarte 48 prosent at de sjelden eller aldri forsøker å begrense barnas forbruk. Undersøkelsen viste også at så mange som 82 prosent av foreldrene sjelden eller aldri oppfordret barna til å følge med på eget forbruk.

Heller ikke i skolen er det mye fokus på privatøkonomi, men her finnes det heldigvis unntak. Gjennom et prøveprosjekt på Mangelrud videregående skole i Oslo har elevene lært om uttrykk som kreditor, debitor, hovedkrav og renter. Prosjektet lærte også elevene om konsekvensene av mislighold av gjeld, betalingsanmerkninger og tvangsinndrivelse.  Dette er viktig kunnskap om voksenlivet og bør uten tvil bli pensum ved alle landets skoler.

Forbrukerrådets kritikk mot kredittselskapene er absolutt berettiget. For å hindre at så mange havner i økonomisk uføre bør kreditorene dempe sin hissige markedsføring og bedre sin informasjon om hva produktene faktisk innebærer.

Dersom man bare bekymrer seg for at bankene kaster kredittkort etter de unge, risikerer man å få en generasjon av unge uten økonomisk sans. Kunnskap om økonomistyring bør komme fra både skolen og foreldrene. Gjør man det, kan man kanskje unngå at hundrevis av menn og kvinner havner i luksusfellen.

Bergen kommune får skryt fra graffitimiljøet for sin handlingsplan for graffiti.

– Men kommunen bør snakke med ungdommen om planen. 14-åringer leser ikke kommunale dokumenter, sier graffitikunstner Pål Eivind Bergman.

Bergen kommunes graffitipolitikk

Det har siden 2004 vært politisk vedtatt at Bergen kommune skal ha en egen plan for graffiti og gatekunst som ytringsform.
Bergen kommune praktiserer en sammensatt tilnærming til graffiti, som kombinerer effektiv fjerning av ulovlig graffiti, konstruktiv dialog med graffitimiljøet, og tilrettelegging for graffiti som visuelt uttrykk.
Handlingsplanen for graffiti varer fra 2011-2015.
En lovlig, selvstyrt graffitivegg i hver bydel.
Gjøre minst én eller to gangtunneler tilgjengelige for graffiti.
Opprette en årlig pris for de som har utviklet seg innenfor uttrykkene graffiti og gatekunst.
For mer informasjon om gatekunst i Bergen: http://motveggen.blogspot.com

Nesten et halvt år er gått siden Bergen vedtok en egen handlingsplan for graffiti. Målet med planen er blant annet å øke synligheten til graffiti som estetisk uttrykk, både på profesjonelt nivå og amatørnivå. Dette skal blant annet gjøres ved å etablere en lovlig vegg til disposisjon i hver bydel, og ved å sette i gang prøveprosjekt med graffiti på el-skap.
– Jeg mener at det er veldig sprekt av Bergen kommune å lage en slik handlingsplan, sier Rune J. Svendsen, kunstner og driver av Gallery Forrest  på Paradis. Svendsen har vært en del av graffitimiljøet siden 1990-tallet og er glad for at Bergen har valgt en slik tilnærming til graffitimiljøet.

Ingen grådress med Dolk
Også graffitikunstner Pål Eivind Bergman har vært med i graffitimiljøet i mange år. Han jobber på Galleri Kaos på Nøstet, som blant annet selger spraybokser til graffitiutøvere.Han er i hovedsak positiv til planen, men mener det er avgjørende at Bergen kommune nå følger opp planen på en god måte.
– Veldig få har lest dokumentet og vet hva som faktisk står der. For at folk skal vite hva Bergen kommune faktisk tenker om graffiti, må de informere om planen, særlig til ungdom. 14-åringer leser ikke kommunale dokumenter sånn uten videre. Disse blekkene burde finnes tilgjengelig på ungdomsklubbene i byen, mener Bergman.
Graffitiartisten mener også at noen må komme å fortelle ungdommene om planen, men ikke hvem som helst bør sørge for dette.
– Det hjelper ikke at en grådress kommer til en ungdomsarena og sier «Hey, jeg har et kunstverk av Dolk hjemme, nå skal jeg fortelle dere om graffitiplanen», forklarer Bergman.
At kommunen nå har satt ned en komité bestående av personer fra graffitimiljøet og at dette er folk miljøet selv kjenner som får ting gjort, mener Bergman er positivt.  Svendsen er en av medlemmene i denne komiteen. Sammen med graffitiartister som Bares, Nemesis, Dilom og Dino Dikic, skal han sørge for at planen blir realisert.

Bygger tillit
Ifølge Bergman er mange graffitiartister avventende i forhold til om planen faktisk kommer til å fungere.
– Jeg er veldig spent på hvordan samarbeidet mellom kommunen og graffitikunstnerne kommer til å foregå. Tidligere erfaringer har jo vist at det ikke alltid er slik at gode planer med gode hensikter blir gjennomført slik de var tenkt, sier Bergman.
– Dersom Bergen kommune ikke fullfører dette, så tror jeg det fort kan skape problemer. De er i gang med å bygge opp en tillit og det bør de fortsette med, sier han.
Selv om kunstnerne liker store deler av planen er det likevel en del ting de stusser på.
– En av planene er å bruke el-skap som et sted for kunstnerisk utfoldelse. For å være med på opplegget må man sende inn en skisse av det man ønsker å skape. Jeg tror ikke at folk gidder å sende inn en skisse, og deretter vente på å få svar om det er greit. Jeg tviler på at et slikt opplegg vil fungere, sier Bergman.

– Fascistisk i Oslo
I Oslo er grafitti, i motsetning til i Bergen, ikke en ønsket del av bybildet. I september uttalte Jøran Kallmyr, byråd for miljø og samferdsel i Oslo kommune, til Aftenposten at det var helt uaktuelt å imøtekomme graffitimiljøet.
Svendsen bruker sterke ordelag om Oslos nulltoleranse mot graffiti og tagging.
– Nulltoleranse er fascisme. At noen politikere ønsker et totalforbud mot et visst kunstnerisk uttrykk er etter mitt syn fascisme, sier Svendsen som også advarer mot konsekvensene av Oslos graffitipolitikk.
– Faren er at man gjennom dette forteller en hel generasjon at deres kunstneriske uttrykk er kriminelt. Gjennom en slik politikk skaper man en desillusjonert ungdomsgenerasjon, og det er vel det siste vi ønsker, sier han.
Bergman og Svendsen mener det er stor forskjell på graffitimiljøet i Oslo og i Bergen.
– I Bergen står det rent kunstneriske veldig i fokus. I Oslo er folk tvunget til å være kvantitative og frekkest mulig. Jeg er faktisk stolt av graffitien i Bergen, sier Svendsen.

Hadde det ikke vært for et nattskift på smelteverket i Bremanger i 1995, ville Jan Erik Kjerpeseth neppe vært viseadministrende direktør i Sparebanken Vest i dag.

NÆRINGSLIVSPROFILEN
– Jeg pleier å si at jeg er en enkel mann fra en liten bygd, sier Jan Erik Kjerpseth
Men merittlisten til den enkle mannen fra bygda Svelgen på grensen mellom Sunnfjord og Nordfjord, er lang. Siden 2002 har han vært en del av ledelsen i Sparbanken Vest-konsernet, der han begynte da han var 28 år. Han var markedsdirektør da banken gikk ut av Sparebank1-gruppen, og ledet omprofileringen av egen, selvstendig merkevare. I 2006 ble han oppgradert til viseadministrerende direktør etter Monica Salthella.
Kollega og direktør for kommunikasjon og samfunnsansvar, Siren Sundland beskriver     Kjerpeseth slik: –Jan Erik er en hardtarbeidende, ambisiøs kar fra Svelgen som aldri er redd for å ta i et tak. Han er definitivt den mest utålmodige mannen jeg har møtt. Dette er mannen som ikke bare saler og rir samme dag: han saler, rir og oppgraderer stallen når han først er i gang.

Jeg måtte jobbe for å få autoritet, og ble ikke hjulpet av min unge alder.

– Hva bestemte karrierevalget for deg?
– Det er et godt spørsmål, jeg visste tidlig at jeg ville drive med økonomi og finans. En lærer på gymnaset gjorde sosialøkonomi spennende, og de analytiske fagene har falt lett for meg. Siden var det litt tilfeldig at det ble hovedvekt på markedsføring og merkevarebygging i Oslo på daværende Norges Markedsføringshøyskole. Valget var ikke så bevisst den gang, men jeg tenkte at merkevarebygging var fremtiden.

– Det kom vel godt med senere som markedsdirektør?
– Ja, det var veldig krevende år da vi skulle skape et regionalt omdømme og styrke profilen til Sparebanken Vest som til da hadde inngått i nasjonale Sparebank1-gruppen. Vi måtte finne tilbake til nerven i vestlandsforankringen til banken. Samtdiig tok jeg en master ved NHH, og fikk virkelig anvendt teori i praksis. På samme tid startet vi også vår sponsorvirksomhet fordi vi trengte å erstatte tv-mediet med en annen kommunikasjonsflate.
– Du startet i Sparebanken Sogn og Fjordane allerede i 1995. Hvordan var veien dit?
– Det er en artig historie. Mens jeg gikk på Norges Markedshøyskole jobbet jeg nattskift på smelteverket Elkem i Bremanger hver sommer. En natt så jeg en annonse i Firdaposten hvor Sparebanken Sogn og Fjordane søkte markedssjef. Jeg var 24 år og ikke en gang ferdig med skolen. Likevel søkte jeg. Den høsten dro jeg til London for å studere videre. Banken ringte meg, og på vei hjem en gang den høsten tok jeg nattbuss fra Oslo til Førde for å troppe opp på intervju. De tilbød meg stillingen. Det ble tre år med en utrolig bratt læringskurve. Det hadde vært ansettelsesstopp, og de fleste av dem jeg skulle lede, var mellom ti og tredve år eldre enn meg. Tre av dem hadde søkt stillingen selv. Jeg måtte jobbe for å få autoritet, og ble ikke hjulpet av min unge alder. Årene i Førde lærte meg nok litt om stayerevne.

Det er små nyanser som bestemmer hvor man kommer i livet.

Hvordan var overgangen fra Førde til Bergen?
– Det var litt den samme storyen om igjen. Hardt arbeid for å oppnå innflytelse. Igjen var jeg forholdsvis ung og uerfaren. Men da hadde jeg gjort det en gang før, og var mye tryggere. Jeg har lært å sette pris på nyutdannedes naivitet. Pågangsmot og en posjon naivitet er en god kombinasjon for å få ting til. Mange prosesser er ofte mer krevende enn det ser ut til. Jeg ble en del av ledelsen i 2002, og i løpet av den tiden jeg har vært der har det vært endel krevende utredninger, krevende lederskifter i banken og oppstart av nye foretak. Men det har også vært fantastisk gøy og organisasjonen er preget av fantastisk flinke folk.

– Fortell. Hva er det som er så gøy med bank?
– Bank er en viktig samfunnsinstitusjon, og på mange måter et nav i samfunnet. Det er en spennende næring i stor endring, og som var en av de aller første ute til å ta i bruk internett. Det er en stor utfordring å drive med differensierte merkevarer. Et innskudd er jo et innskudd. Et lån er et lån.
– Blir dette veldig kjedelig, lurer Kjerpeseth.

Jeg har lært å sette pris på nyutdannedes naivitet.

– Neida. Fortsett. Hva blir utfordringene til Sparebanken Vest fremover?
– De regulatoriske endringene etter finanskrisen gir en rekke utfordringer. Det blir det å lykkes med økt lønnsomhet og ha en moderat kostnadsutvikling i et marked hvor det er sterk konkurranse. Videre står vi ovenfor svært spennende endring i kundeadferd og økt kjøp av finansielle tjenester på nett.

– Hva tenker du er din banks force?
– Fordelen er at vi er 190 år, og det ligger mye i det i et marked med tjenester som er svært like. Dessuten gjør det en forskjell å ha et så sterkt geografisk distribusjonsapparat. Det at vi er delvis samfunnseid, og delvis privat, gjør også at vi kan gi igjen deler av overskuddet til regionen. Det er bankens strategi og veldig viktig verdimessig for meg.

– Du er også nestleder i Bergen Næringsråd. Hva tenker du er utfordringene til det bergenske næringsliv?
– For å ikke være en filialby, og for å få kompetente mennesker til å jobbe her, må vi arbeide for å sikre at flest mulig større selskaper har sitt hovedsete i Bergen. Det er viktig å beholde TV2, Bergens Tidende og få realisert mediehuset som det snakkes om, dessuten å oppgradere samferdsel og infrastruktur. Regionalt eierskap kommer til å bli enda mer viktig enn det er i dag. Eierskapsmeldingen til Bergen komune burde skapt enda større engasjement enn den gjorde. Vi trenger å styrke de finansielle og kompetanse-messige musklene, og da trenger vi å beholde bedrifter som Rieber & Søn, GC Rieber, BKK også videre.

– Hva tenker du er grunnen til at du har nådd så langt før fylte førti?
– Det burde egentlig andre svare på. At jeg blir karakterisert som utålmodig, strukturert og pedagogisk kan kanskje være medvirkende årsaker. Samtidig holder jeg fast, og gir aldri slipp på målet. Så jeg er nok seig.

– Er det ikke nettopp det man kaller sunnfjordinger i hjemfylket ditt – «seigmenn»? Men det betyr vel at de er treige?
– Jo, men jeg kommer fra grensen mot Nordfjord, og der er de nok mer direkte og ærlige. Jeg hadde en far som sa «følg jorda», han har lært meg å være ærlig og direkte. Jeg er ikke den som snakker om folk, heller til folk. Den direkte kulturen fra Sogn og Fjordane har jeg nok med meg inn i jobbben.

– Hvordan går det forresten å kombinere topplederjobb med småbarnsliv?
Det er jævlig krevende. Dagene varer ofte i ti timer. Jeg verner helgene, og forsøker å være 100 prosent tilstede når jeg først er hjemme, men det er ikke alltid like lett. Det er en krevende balansegang, og noe av grunnen til at vi er ferdig med å bo i enebolig. Jeg er veldig opptatt av ungene mine, og prøver å reise ganske lite selv om det hører til stillingens karakter. Det har ikke manglet på muligheter til å flytte til Oslo, men jeg setter pris på muligheten for fjell og friluft her.

– Det ryktes også at du er en ivrig kinogjenger som har sett Kung Fu Panda tre ganger?
– Ja, jeg har en sønn på 3, 5 år som er veldig glad i film. Jeg liker også å sykle med barna. Da er målet ofte kino og softis etterpå.

– Til sist. Hva har vært viktige milepæler i karrieren din?
Da jeg kom inn i toppledelsen i 2002. Og da Stein Klakkegg ville satse på meg i 2006. Ellers kunne jeg nok fort funnet på noe annet. Også søknaden på nattskiftet i 1995 ble toneangivende. Det er små nyanser som bestemmer hvor man kommer i livet.

Reklamebransjen i Bergen er preget av mange mindre aktører. At beslutningsprosessen i mange tilfeller er flyttet er en utfordring lokalt, men det finnes kreative unntak.

UTFORDRING: – Vi ser et økt fokus på samling av merkevarer under samme paraplyFoto: Tibe Republic

Det er mange år siden de store gigantene som Bates og Gambit hadde egne kontorer i Bergen, og i dag preges bransjen av små og mellomstore aktører. Oktan er riktignok en landsdekkende aktør, men de store firmaene med den internasjonale forankringen, har flyttet fra byen for snart et tiår siden.

Merker trenden
Stadig flere store norske bedrifter med tilsvarende store budsjetter på markedsføring har sentralisert beslutningsprosessen, enten til Oslo eller til utlandet. Dermed blir det vanskeligere for byråer basert i Bergen å hente inn de store avtalene. Hos Tibe Republic har man definitivt merket trenden.
– Det er klart at vi som en aktør basert i Bergen merker en sentralisering når det kommer til beslutninger godt. Det er vanskeligere å komme i kontakt med de store firmaene som bruker store summer på markedsføring. Tidligere var det mange store bedrifter som hadde hovedkontor i Bergen og da var veien kortere. Vi ser også et økt fokus på samling av merkevarer under samme paraply, sier daglig leder Lisbeth Hope Frugård i Tibe Republic.

Det er vanskeligere å komme i kontakt med de store firmaene som bruker store summer på markedsføring
Lisbeth Hope Frugård, Tibe Republic

Planlegger ekspansjon
Ett Bergens-firma som imidlertid har valgt å snu på flisen er tradisjonelle MK Bergen, nå nylig omdøpt til MK, et strategisk steg samtidig som byrået starter Oslo-kontor. Daglig leder Svein Roger Selle har imidlertid ingen planer om å stoppe der.
– MK Bergen ble startet i 1969 som en motvekt til alle Oslo-byråene. Da vi kom til de store bergenske aktørene, som for eksempel Toro, Kavli og Friele, fikk vi beskjed om at grunnen til at de ikke benyttet lokale byråer, var mangelen på kompetanse. Dette vil vi gjøre noe med og bestemte oss for at vi er et nasjonalt byrå fra Bergen, og ansatte kompetanse deretter. Hvis man vil ha de store norske kundene, må man også tenke større, sier Selle.
I løpet av det siste året har MK Bergen vunnet en rekke merkevarepriser, og har knyttet til seg de store bergenske som Chess. Kavli og NextGenTel, men for Selle er det å utvide horisonten når det kommer til kompetanse nøkkelen til suksess, også utenfor Bergen.
– Vi er 28 ansatte i dag, og kommer til ekspandere i tiden som kommer. Nå ansetter vi nesten utelukkende internasjonalt, og får dermed større flate å jobbe mot. Det var mange som lo av oss da vi skulle starte et reklamebyrå utenfor Oslo, og det ble fort stille. Det er også noen som ler nå når vi har planer om å starte kontorer utenlands. Vi får se, avslutter Selle.

Kildesortering av plast, matavfall og restavfall har foregått i store deler av Oslo siden 2009. Nylig fikk 18.000 nye husstander i Oslo tilbud om å kildesortere og neste år er hele hovedstaden med.

I Bergen står det ikke så bra til. I 2009 sa politikerne i Bergen nei til tømmeordningen som i de andre BIR-kommunene har ført til mindre restavfall og mer kildesortering. Heller ikke en ordning for matavfall eksisterer i Bergen.

At vi i dag bare sorterer ut 34 prosent av avfallet vi kaster er veldig beklagelig. Ifølge beregninger kan 70-80 prosent av avfallet vårt sorteres ut som plast, matavfall, glass, metall eller papir/papp. I Oslo har de et mål om at 50 prosent av avfallet skal sorteres innen 2014. Det bør også være et mål for Bergen.

På sorteringsfronten har dårlige ordninger mye av skylden for at gjennvinningsprosenten ikke er større. Men det er ikke bare mangel på sortering som skaper søppelbergene. Også nordmenns hang til å kaste mat som ser kjedelig ut eller akkurat er gått ut på dato skaper problemer. For ifølge nye undersøkelser kastes en fjerdedel av maten uten at emballasjen engang er åpnet.

Manglende engasjement for hva søppelberget fører til er kanskje noe av grunnen til at heftig matkasting og slapp sortering er så utbredt i Norge. Men faktum er at dette har store miljøkonsekvenser. Østfoldforskning har beregnet at utslippene av klimagasser fra produksjon av maten som kastes hvert år, tilsvarer utslipp fra 160 000 personbiler. I tillegg kunne det hver enkelt av oss kaster i løpet av året fylt hele ernæringsbehovet til et underernært menneske i ett år.

Mange tror at det er dagligvarekjedene som er de store synderne i vår nye «matkastingstrend», men faktisk kaster norske husholdninger fem ganger så mye mat som matbutikkene. Og det er derfor vi bør starte med oss selv og vårt eget kjøkken.

Det at vi i dag kaster dobbelt så mye mat som for 10 år siden, bør få varsellampen til å lyse for de fleste. I mange andre deler av livet tar nordmenn veloverveide valg og har gode vaner. Våre matkastingsuvaner ser imidlertid ut til å være styrt av intet mindre enn latskap.

Tenk over neste gang du er på vei til å kaste et rømmebeger fordi det har gått ut på dato. Åpne begeret og ta en liten test. Kanskje smaker det helt normalt?

Mari-Louise Uldbæk Stephan
redaksjonssjef

Store kjeder som Wayne´s Coffee og Kaffebrenneriet planlegger å erobre Bergen.
– Det kan gjøre det vanskelig for nisjeaktørene, mener økonomi- professor Øystein Foros.

Bergens kaffebarmarked preges i dag av nisjesteder som Kaffemisjonen og Lille Kaffekompaniet. Men går det som kaffebarkjedene planlegger, blir Bergen snart mer som Oslo. Både Dromedar, Kaffebrenneriet og Waynes Coffee planlegger nemlig å etablere kaffebarer i vestlandshovedstaden.
– Vi mener at det er marked for både en og to Dromedar-kaffebarer til i Bergen. Så langt har vi sett på tre-fire lokaliteter. Vi har vært helt i sluttforhandlinger med utleierne, men har blitt nummer to blant ulike interessenter, sier Preben Oosterhof, gründer og eier av Dromedar.
Trondheimsbaserte Dromedar har hatt en kaffebar i Bergen helt siden 1998. Nå ønsker de flere.
– I dag har Dromedar syv ulike kaffebarer, hovedsaklig i Trondheim. Vårt mål er å ha til sammen 12 til 15 avdelinger, sier Oosterhof.

Strømlinjeformet drift
Også kaffebarkjeden Kaffe-brenneriet ønsker å etablere seg i Bergen.
– Akkurat nå har vi hendene fulle med å etablere vår 22. og 23. kaffebar i Oslo-området, men vi jobber også med å finne egnede lokaler i Bergen, sier eier av Kaffebrenneriet Steinar Paulsrud.
Ifølge Øystein Foros, professor i økonomi ved Norges Handelshøyskole vil fordelen for etablerte kjeder være mer strømlinjeformet drift og bedre innkjøpsbetingelser.
– I tillegg vil de kunne dra med seg en positiv effekt fra andre steder ved at de har en kjent profil. Studenter som kommer fra Oslo for eksempel, kan velge Kaffebrenneriet siden dette er et konsept de kjenner fra før. Dette kan gjøre det vanskelig for nisjeaktører med mindre de har et produkt som er godt kjent og godt ansett lokalt, sier Foros.

Inspirert av utlandet
Også Wayne´s Coffee ønsker å etablere seg i Bergen. Kaffekjeden har i dag kaffebarer i Sverige, Finland, Estland, Polen, Danmark, Russland, Kina, Saudi Arabia og Norge. De har åtte kaffebarer i Oslo, en i Stavanger, en i Sandnes og en i Lillestrøm. I månedskiftet januar-februar åpner de sin niende kaffebar i Oslo.
– Vi har vært i dialog med flere næringsaktører over to år og vi er allerde i gang med å gjøre et godt og grundig forarbeide for å etablere oss i Bergen, sier daglig leder for Waynes Coffee, Sverre Orm Øverland.    Øverland som selv er bergenser, tror at nordmenns vaner er i ferd med å endre seg.
– Andelen av måltider som blir konsumert utenfor hjemmet et dobbelt så stor i Sverige som i Norge. Jeg tror at vi  kommer til å ivareta vår sterke matkultur, men samtidig tror jeg at vi gradvis kommer til å bli inspirert av slike trender fra utlandet, sier han.

Vil misjonere for kaffekunsten

– For oss er formidling av kaffekunst og kunnskap om kaffe det viktigste, sier Jan Richter Lorentzen i Prego Kaffe.
Han omsetter for åtte milioner og frykter ikke konkurranse fra de store kaffekjedene.

På den andre siden av den åpne plassen ved Det samfunnsvitenskaplige fakultet på Høyden ligger en liten kaffebar. Helios sitt tidligere lokale dufter nå av nylaget kaffe.
Kaffebaren Blom, som åpnet i juni, er den fjerde i rekken for Rasmus Helgebostad og Jan Richter Lorentzen  i Prego Kaffe.
– Jeg jobbet på Dromedar for ti år siden da de hadde lokaler her på Høyden. Da satt vi i vinduet og så på myldringen av studenter på plassen ved Helios. Vi tenkte at der skulle vi vært. Å endelig få åpne kaffebar i dette lokalet er veldig gøy, sier Lorentzen.

– Utfordrende
Med Blom på plass tror Lorentzen at det vil ta litt tid før de etablerer nye kaffebarer .
– I 2008 åpnet vi tre steder på tre måneder. Det var veldig utfordrende for bedriften, så nå ønsker vi å bruke mer tid på å få hver enkel kaffebar på plass, sier han.
For Lorentzen og de andre som jobber ved Prego Kaffes kaffebarer er formidling av kaffekunst og kunnskap om kaffe det viktigste. Det er ikke uten grunn av en av kaffebarene heter Kaffemisjonen.
Lorentzen innrømmer at det er utfordrende å drive kaffebar i en relativt liten by som Bergen, men påpeker at de nå har fått hjelp av løsvektsalget.
– Løsvektsalget har nærmest eksplodert den siste tiden. Det har bedret den økonomiske situasjonen for oss, sier baristaen.
Ifølge Lorentzen regner selskapet med å nå en omsetning på 8 millioner i år.

Bevisstgjøring
Men selv om Prego kaffe nå har fire kaffebarer i byen, kommer de ikke til å bli noen kaffebarkjede.
– For oss har det vært viktig at de ulike kaffebarene ikke har fremstått som en kjede. Målet er å skape ulike steder til ulike målgrupper, sier han.
De store kaffekjedene nå står på døren for å etablere seg i Bergen, men Lorentzen frykter ikke konkurransen.
– Jeg tror at det vil være veldig bra for oss, for da blir det mer fokus på kaffe i Bergen. I tillegg tror jeg at det vil bidra til en bevisstgjøring om hva kaffe kan være, sier han.

En ny voldtektsbølge herjer i Oslo. Politikere, forskere og politi kappes om hvem som er mest mot voldtekt og hvem som har de beste tiltakene. Et visst innslag av «blame-game» finner også sted. Hvem sin skyld er det? Er det høyrebyrådet som ikke setter opp gatelys? Justisdepartementet som ikke har fulgt opp voldtektsutvalget? Eller er det de papirløse og mangelen på lukkede mottak?
Situasjonen i Oslo er kritisk. Mer enn 49 overfallsvoldtekter er meldt så langt i år. I Bergen er tallene langt lavere, men det skjer også her. Og også her kjenner kvinner seg utrygge når de ferdes alene etter mørkets frembrudd.
Overfallsvoldtektene fortjener en egen debatt. Både for dem som direkte er ofre, men også for alle oss andre som må leve i utrygghet. Men hvor blir det av debatten om alle de andre voldtektene? De som utgjør brorparten av voldtektene i Norge.
Voldtektsutvalget la frem tall om at det skjer mellom 8000-16.000 voldtekter og voldtektsforsøk årlig. Det hevdes også at mørketallene er store. De fleste av disse er begått av noen offeret kjenner. Vi snakker om kjærester, eks-kjærester, kompiser, nachspielvoldtekter, og så videre.
Det er problematisk at den offentlige debatten utelukkende dreier seg om overfallsvoldtekt fordi det forsterker bildet av at det er slik en voldtekt skjer. Vi er lært opp til å frykte fremmede menn og mørke gater og buskas, men de fleste voldtektsofre opplever en annen form for voldtekt. De kjenner voldtektsmannen. Ikke alltid er det spesielt voldelig heller. Og en del opplever at fraværet av blåmerker og fysiske skader gjør at de og andre betviler om det faktisk var en voldtekt som fant sted.
Det er veldig bra at samfunnet nå for alvor diskuterer overfallsvoldtekter, og hva det gjør med ofre og potensielle ofre. Men jeg ønsker meg den samme krisestemningen rundt de andre voldtektene også.

Gina Barstad
Stortingsrepresentant SV

Gruppeleiar for SV, leiar for Komite for Helse og Sosial i bystyret

Bergen Bolig og Byfornyelse, BBB, har på mystisk vis vorte ei mjølkeku for bybudsjett som Høgre, FrP og KrF ikkje får til å gå opp.  Det er eit mysterium at sjølv om kommunal bustadmasse skrik etter oppgradering og vedlikehald, tek byrådet og byrådspartia ut reine utbyte frå  BBB. Dei fire neste åra skal bykassen ta ut 152 millionar frå kommunen sitt eige bustadselskap – og då  er ikkje eingong alle kommunale utleigebustader isolerte! Vedlikehaldsetterslepet er på mest 300 millionar kroner.

Går vi til Oslo, ser vi det same, berre endå meir grelt. Trass i vedlikehaldsetterslep på 1,4 milliardar kroner, har Oslo kommune, ifylgje Vårt Land, henta ut 1,1 milliardar i utbyte frå bustadselskapet Oslo Bygg frå 2004 til 2011. Frå 2012 til 2014 planlegg kommunen å ta ut 646,5 millionar. Til Vårt land nyleg sa adm. dir. i Boligbygg Oslo KF, Jon Carlsen, at dei aukande krava til utbyte skaper problem for vedlikehaldsarbeidet: «Konsekvensen vert at vi får lite eller ingen midlar att til vedlikehald, og etterslepet vil då vekse. Uføresette hendingar, som lekkasjar, må prioriterast, medan planlagt vedlikehald og istandsetting av bustader for ny utleige må vente,» seier han.

For meg ser dette ut til å vera sjølve oppskrifta på forslumming. Vi kan gjerne, tverrpolitisk, snakka fint om at vi ikkje vil ha sosial bustadslum, men det hjelper ikkje det spøtt om pengane vert tekne frå vedlikehald og rehabilitering. For 2012 la Bergen SV innatt i vårt budsjett dei 18 mill som byrådet hadde teke frå BBB til utbyte.  Pengane finst, også i kommunale budsjett, det handlar om kva fordeling og omfordeling ein vil ha – og prioriterer.

Den raud-grøne regjeringa har auka – og utvida – den statlege bustøtta monaleg.  Det hjelper lite om kommunane både set opp husleiga og tappar bustadselskapet i ettertid for utbyte. I praksis verkar dette som rein spekulasjon med midlar som er meinte å koma dei til gode som ikkje sjølve kan skaffa seg eigen bustad. Ein forfallen bustadmasse er det nødvendige resultat. Og meldinga til kommunens leigetakarar er klar: de er ikkje verdige gode bustader, og de er ikkje verdige at bustadene dykkar vert tekne vare på. Når kommunen let bustadene forfalla, vil det dessutan demotivera bebuarane til å ta vare på husvere, hus og utemiljø. Kommunen, framfor alle, må gå føre som ein god huseigar, ein som inspirerer til å ta vare på bumiljøet både inne og ute.  Det gjer korkje Oslo eller Bergens noverande styre. I Oslo er det så gale at  hadde kommunen brukt utbytet til å byggja fleire kommunale bustader, ville dei ha avskaffa bustadmangelen i Oslo på fem år, seier Heikki Holmås, leiaren i komunalkomiteen på Stortinget.

Ved ikkje å prioritera kommunal bustadbygging, er Oslo og Bergen kommunar i realiteten med på å halda oppe dei høge utleigeprisane og pressa utleigemarknaden endå meir. Dei tapande er alle dei som ikkje har økonomi til å koma seg inn på eigar-marknaden. Det er så klassisk Høgrepolitikk at ein kunne grina. Og det er å spekulera i statlege tilskot og avmakt hjå dei bustadlause som er prisgjevne den kommunale bustadpolitikken. Hushaiar, kallar vi slikt.

Norske muslimer inviterer ikke-muslimer hjem på te for å bli bedre kjent. Det er utgangspunktet for kampanjen «Tea Time».
– Siden vi startet i mars har det blitt holdt tusen teselskaper, forteller Nour al Houda Thaythay, koordinator for Tea Time.

Besøk av Lysbakken
Thaythay har selv hatt 40 tebesøk, blant annet fra minister Audun Lysbakken og likestillingsombud Sunniva Ørstavik. Flesteparten av tebesøkene har funnet sted i Oslo. Nå er målet å få til flere tebesøk også i Bergen.
– Vi har vært i Bergen en gang tidligere, men neste uke kommer vi tilbake for å rekruttere flere muslimer som ønsker tebesøk. Vi har kontaktet folk i moskeen og ringt rundt til de som vi kjenner. I tillegg har folk selv meldt sin interesse gjennom vår Facebook-side, sier hun.
Ifølge Thaythay er tilbakemeldingene fra de som har vært på tebesøk veldig gode.
– Mange holder kontakten også etter at de har vært på besøk.

Jeg tror mange blir overrasket over svarene de får når de får snakke med muslimer selv.
Esma Ghezali

Hijab og kvinnesyn
Esma Ghezali bor i Bergen og er en av dem som allerede har fått besøk.
– Først hadde jeg besøk av et par med en liten gutt på ett år. Andre gangen var det to studenter som kom på besøk, sier Ghezali.
– Hva snakket dere om?
– Vi snakket om dagligdagse temaer og etter hvert spurte de om islam, hijab og kvinnesyn.
Ghezali ble født i Algerie, men har bodd i Norge siden hun var seks år. For henne var tebesøkene en god erfaring og snart får hun flere tebesøk.
– Min erfaring er at Tea Time er med på å bekjempe fordommer mot muslimer. Jeg tror mange blir overrasket over svarene de får når de får snakke med muslimer selv, sier 19-åringen.

Utvider kampanjen
Tea Time skulle egentlig avsluttes i august, men etter 22. juli økte interessen. I august besluttet regjeringen å bevillge 700 000 kroner til kampanjen. Og nå skal Tea Time fortsette helt til nyttår.
I Bergen blir det ikke bare individuelle teselskaper hjemme hos folk. Før jul er planen å arrangere et stort teselskap i Bergen sentrum. Slike teselskaper har allerede blitt arrangert i ulike bydeler i Oslo, senest den 22. oktober på Furuset senter.
– Vi har sett på muligheten for å arrangere det bergenske teselskapet i moskeen, men de har ikke kapasitet, så målet er nå å finne et annet egnet lokale Bergen sentrum, sier Thaythay fra Tea Time.