Et litteraturhus handler ikke bare om bøker. Det handler også om hvem som får snakke, hvem som blir lyttet til, og hvordan en by bygger rom for samtaler som faktisk betyr noe. Da Rebekka Kvelland gikk inn som prosjektleder for Litteraturhuset i Bergen, var ambisjonen derfor større enn bare å fylle programmet med pene arrangementer.
Hun ønsket et hus med mer brodd.
Kvelland mente at mange debatter var for lite informative og for lite spisse. Som ny prosjektleder ville hun bidra til å forbedre debattens vilkår i Bergen, en by hun selv oppfattet som mer direkte og mindre redd for friksjon enn hovedstaden.
Et nytt samlingssted i Østre Skostredet
Litteraturhuset i Bergen var planlagt åpnet i januar 2013, med programlansering allerede i desember 2012. Lokalene lå i Østre Skostredet 5-7, en gate med kort avstand til byens sentrale kultur- og utelivsmiljøer.
På papiret skulle huset romme mye. Det skulle få kafé, skriveloft for forfattere, auditorium, selskapsrom og kontorer for administrasjonen. I tillegg skulle blant annet Norsk Forfattersentrum Vestlandet og faglitterære forfatter- og oversettermiljøer inn i bygget.
Planen var ikke å skape et rent arrangementsrom, men et sted der litteratur kunne møte publikum på flere måter. Forfattermøter, seminarer, debatter, opplesninger, konserter, forestillinger, utstillinger, skrivekurs, skolebesøk og møter var blant aktivitetene som ble nevnt.
På Kvellands første arbeidsdag var huset ennå et prosjekt i fysisk forstand. Støv lå over gulvene, og rommene var fylt med gamle stoler, lamper, bilder og pyntegjenstander. Innen et halvt år skulle alt dette bli noe annet.
Fra Studentersamfunnet til drømmejobben
Rebekka Kvelland var 27 år da hun begynte som prosjektleder. På CV-en hadde hun en mastergrad i sammenlignende politikk og erfaring som leder i Studentersamfunnet i Bergen.
Hun hadde også jobbet i kommunikasjonsbyrået Geelmuyden & Kiese i Oslo siden 2010. Da stillingen ved Litteraturhuset dukket opp i Bergen, beskrev hun den som en drømmejobb.
Det var ikke vanskelig å forstå hvorfor. Stillingen samlet flere av interessene hennes på ett sted: litteratur, offentlig samtale, kontakt med mennesker og tett samarbeid med kulturfeltet.
Hun ble valgt ut blant rundt 70 søkere. Selv beskrev hun det som en sjelden mulighet, fordi man ikke ofte får være med på å etablere et litteraturhus i Bergen fra starten av.
Den rollen kom også med press. Bergen er en sterk litteraturby, og forventningene til hva huset skulle bli var allerede tydelige før dørene åpnet.
Skarpere debatter og mindre gjentakelse
Kvelland hadde fulgt debatten om Litteraturhuset fra sidelinjen i lengre tid. Hun forstod at noen var skeptiske, særlig fordi det hadde tatt tid å konkretisere hva huset faktisk skulle være.
Samtidig avviste hun ideen om at Litteraturhuset skulle bli en konkurrent til Bergen offentlige bibliotek. Hennes vurdering var at litteraturhuset, bibliotekene og Studentersamfunnet kunne utfylle hverandre.
Det viktigste for henne var at huset ikke skulle bli for konvensjonelt. Hun ønsket en debattkultur som kunne tenke nytt, hente inn andre stemmer og unngå den faste rundgangen av paneldeltakere med forutsigbare meninger.
Denne kritikken traff et kjent problem i det offentlige. Mange debatter får for mange gjester, for lite tid og for lite reell utvikling. Kvelland ville heller ha et program med tydeligere retning, større variasjon og en mer markert bergensk profil.
Et sted for unge stemmer
Satsingen på unge skrivetalenter var også en viktig del av tankegangen. I femte etasje var det planlagt et åpent skriveloft for personer med litterære prosjekter, og huset skulle legge til rette for unge forfatterspirer og studenter med skrivekløe.
Det handlet ikke bare om å lage arrangementer for et etablert publikum. Det handlet også om å gi nye stemmer en plass før de nødvendigvis var ferdige, kjente formatet eller følte seg trygge i det.
På husets egne kvelder så Kvelland for seg at man kunne vie tid til nye navn i litteraturen. Bergen ble beskrevet som en spennende litterær by, og håpet var at et sted som Litteraturhuset kunne bidra til at ikke alle måtte trekke mot Oslo.
Dermed ble prosjektet også en kulturpolitisk markering. Litteraturhuset skulle være et hus for lesere, forfattere og debattanter, men også et signal om at Bergen kunne bygge sin egen offentlige litterære scene.
Rebekka Kvelland gikk inn i dette arbeidet med ærefrykt, men også med en tydelig idé om hva huset kunne bli. Ikke bare et nytt lokale i byen, men et sted der litteratur, debatt, unge stemmer og bergensk offentlighet kunne møtes på nye måter.